Lukeparkering er et eget kapittel i kjøreopplæringen. Noen ganger behersker jeg det til det fullkomne, andre ganger går det helt i stå.
Her om dagen skulle jeg lukeparkere for å haste inn på jobb etter et ærend. Jeg kjører fram parallelt ned bilen jeg skal stå bak, svinger til jeg ser fortauskanten, og skal rette opp bilen for å få til en perfekt parkering. Nuvel! Jeg syntes den ble litt tung på rattet, merca, og parkeringssensorene ulte i veg, men jeg mente jeg hadde grei klaring.
Det hadde jeg ikke. Bilen foran hadde sånn kufanger av noe slag, som jeg ikke så fra min posisjon. Den stikker jo litt ut, da vet du. I hvert fall skrapte jeg kraftig borti den. Jeg ga meg ikke før bilen rundet «hjørnet». Resultatet var at en av sensorene forsvant, og noen ubetydelige (etter mitt skjønn) riper i lakken. Kufangeren var totalt skadefri. Heldigvis!
– Pytt, dette er ikke noe å nevne når jeg kommer hjem, tenkte jeg.
Det er nemlig ikke alt som behøver å legges på bordet… Men jeg skjønte at jeg likevel måtte bekjenne mine synder da jeg skulle starte på hjemveien. Det ulte over en lav sko, og den lyden er meget vanskelig å bortforklare.
Sørensen tok det hele pent. Dro av gårde til Mercedes-verkstedet. Hans kompis der sa at yndlingsreparatøren hans ikke var til stede den dagen, men han kunne dra til Emilio på verkstedet et par hundre meter unna og hilse fra ham. Joda, Emilio var vennligheten selv, og ordnet opp med sensoren uten å ville ha noe for det. Dekkene la fra en ubetydelig risting i dekkene etter at vi hadde skiftet girkasse for noen uker siden, men det kunne ikke Emilio gjøre noe med. Han henviste imidlertid til sin gode venn José, som drev med denslags i San Fernando. Så bar det dit, og slik gikk det til at vi nå har en tipp topp bil uten risting etter balansering av dekkene, og med sensorer på alle bauger og kanter i behold. Alt til den nette pris av 33 euro.
Sørensen er mer tvilsom til at jeg skal parkere noe sted mer. Det vil jo si at jeg blir fritatt for det aller meste av kjøring også… Det har jeg ingen ting i mot. Susa, sjæl!
Bekjentskaper skal man ikke kimse av! Ikke gode bekjentskaper i hvert fall! 😉
Jeg er i ventemodus. Kun en ukes undervisning gjenstår. To ukers skolearbeid. Deretter dannelsesreise til Roma med barnebarn, en tur til Norge, og så! Så drar vi HJEM!
– Screenshot fra TV2 Sumo
I denne perioden fra vi bestemte oss for å flytte hjem til Costa Blanca, har jeg (jeg kan godt si vi) ikke vært veldig opptatt av å utforske og oppleve. Jeg forstår de som skal være her et år. De vil ha med seg ALT! Vi har hatt 11 år, og får forhåpentligvis mange år til, til å oppleve.
Derfor har det vært en del tidtrøyte, Takk til TV2 Sumo! Jeg oppdaget at Gutta på Tur lå inne med ni sesonger med til sammen 48 timeslange episoder. Det er gull verdt. Det er så jeg nesten snakker på vossamål når jeg snakker til meg selv ved leggetid om dagen. Og da jeg la ut en video om en flue tidligere, var det på Arne Hjeltnes’ vis. Eller også Arne Brimi. Den er litt mer vrien, faktisk.
Noen ganger må man bytte på med dokumentarer om prostitusjon i St Petersburg og Tyrkia. Lese bøker, vaske litt, kaste litt og sånt. Men det finnes altså mye god tidtrøyte på Sumo! Bare prøv du også! 🙂
For omtrent en uke siden skrev jeg om gressenkens fordeler. Om hvor deilig det egentlig er å være alene noen dager.
– Så lenge vi får tiden sammen…
Ikke lenge etter at jeg hadde trykket på ‘enter’ kom tankene. Jeg har flere som er blitt enker eller enkemenn de siste årene. På ordentlig. De har ikke hatt en liten stund med tid til egne preferanser. De har mistet sin bedre halvdel. For alltid. Tanken om å måtte forholde seg til en ny hverdag for alvor har slått meg disse dagene. Det vil kunne skje en dag. Jeg vet ikke når, om eller hvordan.
I dag ble jeg med på «lønningsbrus» for første gang på Gran Canaria. Noen av oss hadde valgt å samles for å spise sammen. Skjebnen ville at vi som ville spise endte opp på samme stedet som de som ville gjøre noe annet enn å spise. Hyggelig! Rundt halvparten av staben var til stede.
Da klokken rundet 21 ville jeg hjem. Jeg ville hjem før det ble mørkt. Kanskje fikk jeg ikke parkert i nærheten, kanskje skjedde det noe på veien. Alt dette fordi jeg var alene. Jeg har ikke vært vant til å være alene på snart 12 år! Da blir man litt skrøpelig. Andre ganger når jeg har hatt sosialt samkvem med kollegaer har Sørensen alltid kjørt og hentet. Nesten alltid. Og jeg har også kjørt og hentet ham da, når det har vært sammenkomster for ham. Men vi har vært der for hverandre, da. Det er poenget.
Alt gikk bra. Jeg måtte riktignok parkere laaaangt unna. Og det gjelder å huske det når jeg skal hente bilen i morgen!!
Men selv om jeg gikk inn døren alene, selv om jeg skal tilbringe disse sene fredagstimene alene, så vet jeg at Sørensen kommer hjem i morgen. Etter all sannsynlighet. Til tross for terroranslag. Til tross for sykdom og død. Han skal komme. Vi skal ta en «kommer». Jeg skal høre på alle de flotte golfslagene han har slått. De som ikke var så gode blir ikke nevnt. Men jeg tror også at jeg får høre om gode stunder med gode kamerater utenom golfbanen.
Jeg er ikke så nøye på å gjøre så mye når jeg er alene. Jeg elsker å være hjemme. Jeg har vasket huset. Vasket opp. Lest. Vaske klær venter jeg med til Sørensen kommer hjem med alle golfklærne. Men før dette vil jeg gledes over at han er her. Antakelig.
Terror gjør mye uforutsett. Akkurat som annen unaturlig død. Noen mister sine kjære hver dag. I dag, akkurat når jeg skriver dette, husker jeg dere i min krets, som har mistet noen. Mistet sine aller kjæreste. Og jeg er trist. Fordi det vil skje oss alle. En gang. Om vi ikke er så heldige å dø først.
Vi må leve mens vi gjør det. Elske mens vi tør det. Ta sjanser på egne vegne.
Når man lever i et livslangt samliv, har man bånd til sin ektefelle som styrer både hverdag og helg. Av og til kan man dog være takknemlig for en kort periode som gressenke/gressenkemann.
– Man trenger ikke rydde opp, men så gær’n er jeg ikke altså…
Her er noen av fordelene:
Man kan ta oppvasken over flere dager uten at noen behøver å få dårlig samvittighet for at de ikke deltar i prosjektet
Er fristelsen for stor lar man bare være å re opp senga (oj oj)
Middag er noe man ikke tar så seriøst. En tallerken med havregryn og mandelmelk passerer glatt til dette formålet
Kosting, støvsuging og vasking kan gjøres når man vil, så ofte man vil, uten at noen lurer på om man har støv på hjernen
Vil man legge seg klokka 20:30, så legger man seg klokka 20:30
Det finnes utrolig mange varianter av omelett! Man tager hva man haver…
Ukeshandelen får plass i én pose, og består nesten bare av grønnsaker og litt frukt
Vil jeg gå tur, er det faktisk mye enklere når jeg ikke behøver å bevise at jeg virkelig går tur overfor noen
Å lese er en aktivitet jeg kan bedrive i timevis, uten avbrytelse
En tur til IKEA ses på som en ren opplevelsesutflukt
Når jeg ser på disse punktene er det faktisk ganske mange jeg kan praktisere om Sørensen er hjemme også, når jeg tenker meg om. Han lar seg lett lede til fryktelig lettvinte middager av og til, men neppe havregryn, dah.
Dessuten er å re opp senga for ham noe helt unødvendig. Rengjøring for øvrig er heller ikke noe han protesterer på…
Jeg kan lese eller se serier og filmer så mye jeg vil, og selv en tur til IKEA hører med til Sørensens morsomste utflukter. Særlig hvis det innebærer noe som skal skrus sammen.
Han synes nok at jeg innimellom er litt vel hjemmekjær, så disse dagene skal jeg være det så mye jeg vil, såh!
Tilgi min uvitenhet, men når den katolske kirke har minst en helgen de feirer per dag hele året, er det ikke så greit for en skarve lutheraner å følge med.
Jeg har googlet meg fram til at årsaken til fyrverkeri ved midnatt og prosesjon med korps og to vogner i dag skyldes den hellige Rita av Cascia (i Italia), som ble kanonisert 24. mai i 1900. Men, av en eller annen grunn, er 22. mai den dagen da hun feires.
Årsaken skal være at hun hadde et ekstra godt lag med bier. Blant annet. Dernest på grunn av hennes utrettelige underkastelse og botsøvelser. Hun ikledde seg på mange måter Jesu rolle ved å ta på seg skyld for det andre hadde gjort.
Hun ble misbrukte kvinners helgen. I tillegg en hjelp og støtte til alle mødre, og ekteskapsproblemer. Man kan derfor skjønne at hun har det travelt den dag i dag også. Alt dette har jeg lest meg til, men jeg kan ikke garantere at det var dette som ble feiret i El Tablero i dag. Men jeg tror det…
Som blogger får man utallige tilbud om sponsede produkter. (Dette er bare tull. Jeg får ALDRI noe sånt). Men da jeg var på apoteket i forrige uke kom jeg over en sololje som jeg bare måtte kjøpe.
SUN & SLIM er en sololje som lover at den i tillegg til å beskytte deg mot UVA-stråler, skal gjøre deg slankere!!! Slå den, dere!
Etter å ha ligget mer eller mindre som et slakt hele uka, var tiden i dag kommet for å gå en litt lengre tur. Eller rusle, om du vil. Tiden var selvfølgelig inne for å teste den nye sololjen.
Her ser du selv resultatet! 😉
– FØR TUREN
– ETTER TUREN!
Om jeg fortsetter å bruke denne, vil jeg ha gått ned 50 kilo i løpet av juni.
(Her skylder man å gjøre oppmerksom på hyppig bruk av de effektene man fant på fotoredigeringsprogrammet på mac. Lurer på om det sånn en del opererer, gitt… Man har ikke mer moro enn man lager til selv, i hvert fall! Og fint vær var det også!)
Jeg har levd i 62 år, og hadde enda ikke satt min fot ned på noen av Stockholms gater. Da var det på tide!
– Utenfor Åhlens, og mange andre steder i Drottninggatan var det et blomsterhav
Det skal sies at jeg på begynnelsen av 90-tallet var på busstur med foreldre og barn fra Hønefoss til Stockholm, for å rekke en ferge som skulle ta oss til Finnland. Men man kan jo ikke si at man har vært i Stockholm akkurat?!
Så da vi skulle ha vår siste påskeferie på Gran Canaria, var Sørensen på utkikk etter en tur der man kunne ta flyet direkte herfra og til ett eller annet sted. Dermed kom Stockholm opp. Ikke spesielt dyrt heller, så da slo vi til. Hotell ble som vanlig bestilt gjennom Booking.com. Sentralt! I Drottninggatan!
En uke før avreise skjedde det noe veldig tragisk i nettopp Stockholm. En villmann raste nedover med lastebil mellom betongløvene i Drottninggatan og kjørte inn i Åhlens ganske langt ned i gaten. Fire ble drept, og en del ble alvorlig skadet. Terroren kryper stadig nærmere. En annen historie vi aldri glemmer var da Olof Palme ble skutt 28. februar 1986 i krysset Tunnelgatan/Sveavägen. Det mordet er jo aldri helt oppklart.
– Akkurat her ble Olof Palme drept i 1986
Stemningen i Drottninggatan var dempet og alvorlig. Mye blomster var lagt på steder der noen var blitt drept eller skadet. Folk sto og pratet og forklarte hva som hadde hendt. Vår resepsjonist, på vårt hotell, fortalte at bilen hadde rast forbi rett utenfor hotellinngangen. Man kan lett tenke seg hvilken panikk som bredte seg blant de gående. De dagene vi var der, var det svart av folk i hele denne gaten, som er gågate, og som fører helt over broen og til Gamla Stan.
Jeg kan ikke forstå hvorfor vi velger turiststeder i Skandinavia på denne tiden av året. Det er jo så kaldt! Alle må vite at det er kaldt til over påske! Det er fordi at påsketurister i fjellet skal få ha sin snø å gå på hele påsken. Deretter kan den smelte. Og når man bor så varmt som vi, med ca 25 grader hver dag, er det uhyre krevende å vite hva man skal pakke med seg av klær. Hvor kaldt er 4 varmegrader? Enn si 0?
– Vi klarte oss!
Vi klarte oss godt med henholdsvis foret skinnjakke og jakke med fleece-for. Og luer og vanter. På beina gikk det helt fint med sko uten veldig tykke såler.
Vi hadde lagt opp til sightseeing og opplevelser per fot. Og det viste seg at det ikke var så langt å gå til verken Gamla Stan eller plaketten der Olof Palme ble myrdet. Dessuten var det en kirke i nærheten, som tilbød nydelig korkonsert på Langfredag. Ellers må jeg vel innrømme at det ble korte distanser om gangen. Fruen i huset er ikke sprek til å gå. Hun kan skylde på kulden, men hun er faktisk ikke så mye sprekere i varmen. Fortærende nok!
– Broen over til Gamla Stan
Gamla Stan er jo sagnomsust, og måtte oppleves. Den ble av oss opplevd som ganske kommersiell. Men Stampen måtte man jo innom! Heftig blues et par formiddagstimer gjorde godt for sjelen!
– Fantastisk husorkester!
Vi fant ellers spisesteder i bakgater, med noe hjelp av Tripadviser. Vi er uenige her i familien hvorvidt denne appen er noe å stole på. Undertegnede tror at mange kjøper seg gode referanser. Men vi var meget godt fornøyd med våre måltider, både til lunsj og middag. Noen ganske tilfeldig valgt, ut fra plakater utenfor. Jeg må innrømme at husmannskost er mest fristende av alt. Det skal ikke være verken pasta eller sushi når man er i Sverige. Eller Norge, for den del!
– Plankebiff ala Stockholm!
Hotellet var glimrende! Lite rom, men vi har vel aldri opplevd bedre seng! Det betyr jo mye for oss tilårskomne. Selv Sørensen måtte innrømme at det var velbehagelig. Best Western Bentleys var best! Da vi ankom veldig sent torsdag kveld, trodde vi dog at vi måtte finne annet overnattingssted, men til slutt reagerte resepsjonisten. Vi tilga henne øyeblikkelig, siden hun var så hyggelig!
Hva som var ekstra bra med rommet? Vannkoker! Det er greit å ha, serru! Særlig når man våkner så tidlig som man gjør i Norden på denne tiden av året… Uten lystette gardiner. Ellers var det ikke mange luksusfordeler. Men helt greit! OG frokosten var nydelig!
Fra Arlanda og inn til byen, tok vi Flybussen. Vi ble litt engstelig da bussen ble stoppet av sivilt politi. Særlig fordi Sørensen akkurat før dette spurte om jeg ikke la merke til hvor vinglete sjåføren kjørte. Etter kanskje nesten ti minutter ble det dog klart at sjåføren var klinkende edru, og vi kunne kjøre videre. Vår tidligere omtalte resepsjonist, fortalte at det nå var ganske vanlig at slikt skjedde. Vi syntes nemlig det var rart at ingen av passasjerene reagerte. Vi var jo redde for at vi hadde en drita full sjåfør…
Så må det nevnes noget om dører. Da vi kom fram til hotellet vårt i Drottninggatan, omsider, meget sent på kvelden (det var mye rot med nummerskiltene i gaten), kom vi jo ikke inn! Det tok mange minutter! Men endelig fikk vi innpass i herberget.
Lørdag var vi innstilt på jam på Stampen. Vi ankom og døren var låst. Lenge. Inntil Sørensen fant ut at den gikk innover… Joda, så… Godt vi ikke ga opp, for det var en utrolig stemning, og meget bra musikk der!
Stockholm skal eventuelt oppleves igjen på sommertid. Det var for kaldt i påsken! Nydelig by, dog!
Jeg har nettopp avsluttet en sesong med Farang. En temmelig spennende og underholdende krimserie på TV2 Sumo. Såpass underholdende at jeg googlet for å se om det var planlagt flere sesonger.
– «Richard och Tyra» i Farang. Alias Ola Rapace och Louise Nyvall. Bildet er hentet fra Aftonbladet
Det er Ola Rapace, tidligere gift med den udødelige Noomi Rapace, som spilte i Millenium-triologien, som Lisbeth Salander, etter romanene til avdøde Stieg Larsson, som har hovedrollen. Fulgte du med i den setningen, med alle sine innskutte bisetninger?
Siden jeg aldri har vært i Thailand, og sannsynligvis aldri kommer dit heller, fant jeg det meste ganske troverdig. Selv om mange hevdet at det var flere stereotyper av karakterer i serien. Både Rapace, og hun som spiller datteren, Louise Nyvall, gjør en utmerket innsats. Man får følelsen av den enorme fuktige varmen, det slitne utenlandske miljøet, og kriminaliteten, som passer godt til mine fordommer. Det hele foregår i Phuket.
Men, mitt poeng akkurat nå, var at jeg ville finne ut om det skulle spilles inn flere sesonger av denne serien. Jeg googlet derfor «Farang» og fikk opp en god mengde artikler om Noro-viruset og annen omgangssyke.
Haha! Google, altså!
Men jeg anbefaler serien! For dere som har TV2 Sumo! Og jeg har ikke fått betalt for dette, selv om jeg sikkert burde det!
Etter 11 år med mitt Nikon D50, var tiden inne for utskifting.
Spørsmålet var: til hva? (Bildet er kun til illustrasjon)
Jeg sverger til NIKON. Jeg har jo tross alt lært meg disse forskjellige kodene på «hjulet» man bruker for å velge lys, lyd, mørke, natt, etc. Altså autofunksjonen… Den er den viktigste av alt. Skulle jeg liksom begynne å forholde meg til Canon sine særegenheter? Enn si Sony? De er jo helt gærne! Nei! NIKON har det vært, og NIKON skal det værra! Dessuten hadde jeg et fabelaktiv objektiv, som går fra 18 til 200 mm (zoom).
Så ble det NIKON. D5300. Ikke det nyeste. Ikke det hippeste. Men det står jo i stil til eieren, ikke sant? Vi kan bli gamle sammen, om vi passer på hverandre ordentlig! Dessuten var det adskillig rimeligere enn det nyeste de reklamerer for, som kun kan betjenes av ingeniører.
Nå skal det sies at mitt nye også har vært innom ingeniørbransjen. Det var skrekkelig mange knapper man ikke behøver for å ta bilder. Selv for nettmagasiner, hovedstadsaviser, glansede magasiner og alt man tenker at man kan ha bruk for de kommende sesonger. Min ilske personlighet kommer fram. «MÅ DET VÆRE SÅ VANSKELIG»?
Da er det Sørensen trer fram fra intet og forsøker å løse flokene. Beundringsverdig nok, løser han de fleste. (Det er jo egentlig skrekkelig irriterende. Da har man ingen gode argumenter til neste fight).
For andre gang i mitt liv skjønte jeg brått grunnen til at jeg ikke ble fotograf. Første gang var da jeg deltok på fotokurs hos Simen Myrberget i Oslo i 2007, eller 2008. Jeg husker ikke. Jeg husker at jeg overnattet hos min nevø i Urtegata under kurset. Kanskje han kan minne meg på årstallet.
Ikke at det er så viktig å huske nederlagene. Men…
Hva skal jeg med dette, da?
Fra høsten er jeg fri fra alle åk. I form av arbeidsavtaler. Da skal jeg tilbake til det frie liv, som jeg tross alt har levd i Spania i ni år før jeg dro fluksens til Gran Canaria for 2,5 år siden. Jeg tar sjansen på en sponsoravtale med NAV. Selv om den ikke er noe å snakke om. I hvert fall om jeg hadde flyttet tilbake til Norge. I Spania klarer jeg meg godt. Og sammen med Sørensen blir det jo enda bedre. Og sånn skal det fortsette!
Så skal jeg ta bilder som tar pusten fra deg og andre. Det kan være at investeringen var verdt det! —-
Da jeg uttalte meg om uttrykket «best før» hadde jeg ikke sett noen episoder av Linn Skåbers nye serie Best før.
Foto: TV2
Nå har jeg sett to episoder. Jeg klarer ikke å se mer. Jeg blir så pinlig berørt. Så flau. Så utrolig uvel! På Linn Skåbers vegne. Eller mine vegne. Jeg er ikke sikker. Når jeg leser anmeldelsene for å finne et passende foto å knabbe leser jeg at man synes det er en serie å bli sliten av. Jeg er helt enig! Jeg kan ikke se på mer! Jeg er sliten nok fra før!
Jeg vet da at hun er skuespiller, og alt det der. Men den karakteren hun gestalter er så pinlig at jeg ikke orket å se mer. Enda jeg har så kjempestor sans for Linn Skåber i sin alminnelighet. På samme måte som Else Kåss Furuseth egentlig. Kjempedamer i norsk underholdning! Og de mener og sier noe som er vettug også!
Men at hun gjør så teite valg og havner i så ekle situasjoner takler jeg rett og slett ikke! Og jeg innser jo ganske raskt at det derre der kunne jeg aldri havna opp i! Vi har ikke noe felles på det feltet! Kanskje om vi snakket om andre ting, men å gestalte sånne klomsete kvinnfolk, som hun også gjorde i sin tidligere serie, der hun spilte seg selv, jeg ble så ubekvem. På hennes vegne!
Jeg innser at jeg mangler et hakk i dramatikkens historie. Vi har komedie, tragedie, og alt mellom der. Men det Linn Skåber gestalter er på tvers av alt! Oh! Jeg gremmes egentlig for å være så smal i min aksept. For det er stor skuespillerkunst! Virkelig! Jeg beundrer henne egentlig. Men jeg får meg ikke til å si det høyt. Jeg håper du ikke leser dette, Linn Skåber. Du har sikkert nok med alle andres reaksjoner…
