18 nov

Når pappa gir blaffen

Dette er en kronikk jeg har sendt til flere store aviser i Norge. Det er ingen som har vært interessert i å trykke den. Nå som til og med John Arne Riise innrømmer at han har sluttet å betale bidrag for to av barna sine, skjønner du kanskje at det kan gjelde nesten hvem som helst. Les, del og være med og ta opp denne kampen! Takk!

– Pappa og jeg er på tur, vi <3

 

Hvert år slipper flere tusen foreldre unna bidragsbetaling til barna sine. De har kanskje aldri betalt en krone, eller de har sluttet å betale underveis. Bidrag skal i henhold til Barneloven betales til barnet er 18 år, om ikke lenger, i enkelte tilfeller. Hva slags folk er dette, som bare gir blaffen?

I september 2017 fantes det 51 709 bidragspliktige foreldre. (NAV) De skulle betale bidrag til 70 260 barn. I de aller fleste tilfeller går dette stille og rolig for seg. Enten har foreldrene selv blitt enige om størrelsen på bidraget og hvordan dette skal utbetales, eller så har foreldrene latt offentlig rett bestemme størrelsen i henhold til gjeldende regler.

Noen av disse barna faller mellom alle stolene som er satt fram i Barneloven. 1622 bidragspliktige har siden april 2006 ikke betalt noe, verken frivillig eller gjennom tvangstiltak. NAV har ikke eksakte tall på hvor mange barn som er så uheldige å ha en slik forelder, men tar man forholdet mellom det største tallet som ble nevnt og antall barn, vil det ikke være langt unna 2 200 barn.

Barneloven § 66 1. Ledd fastslår: ” Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjølv ikkje har midlar til det. Innbyrdes har begge foreldre skyldnad til å skyte til det som trengst etter evne.”

 Det er altså ingen tvil om at begge foreldrene har et likeverdig ansvar for barna som de felles har satt til verden. Det er et ansvar som varer og rekker i mange, mange år. Uten at vi har noen statistikk på det, antar vi at det dreier seg om pappaer. Det er mulig det vil bli oppfattet feil, men likevel velger vi å påstå det. Det skal mer til for at en mor glemmer sitt barn. Lar være å ta kontakt, lar være å sende bursdags- eller julegaver, eller uteblir fra avtalt samvær.

Her er statistikken vi har mottatt fra NAV Innkreving over de som ikke betaler. I tillegg til det bidragsyter er skyldig, kommer en post som Staten forskutterer i påvente av penger fra pappa. Det er høyre kolonne i tabellen. Privat gjeld er det pappaene (eller mammaene) skylder i tillegg til det Staten har lagt ut for dem. (NAV)

Norske bidragsansvarlige skylder barna sine nesten 260 millioner kroner. Det vil si nesten 120.000 kroner per barn. Og dette er tall som strekker seg fra 2006 og fram til i dag. For en del av barna vil det kunne legges til mange, mange tusen til denne summen.

Det er grunn til å understreke nok en gang at det i de aller fleste tilfellene går helt greit med bidragsbetalingen. De aller fleste foreldre er ansvarlige og vil det beste for barna sine. Det er tydelig.

Hva med de pappaene og mammaene som drar seg unna sine forpliktelser som foreldre når samlivet er gått i oppløsning?

Det finnes altså 1622 personer som bor enten i Norge eller i utlandet som hver eneste måned svikter barna sine. NAV Innkreving forsikrer oss om at de bruker alle lovlige midler for å inndrive skyldige bidrag. Likevel uteblir pengene.

– NAV Innkreving klarer ikke å identifisere hvor mange av de som aldri har betalt noe som er selvstendig næringsdrivende, men vi har inntrykk av at det er en liten gruppe. Det er praktiske utfordringer som gjør det vanskelig, men ikke umulig, å bruke utleggstrekk som virkemiddel ovenfor denne gruppen. Når den selvstendig næringsdrivende er MVA pliktig eller f-eks bonde eller reindriftsutøver, så motregner vi når det er mulig i MVA refusjoner eller landbruks-/reindriftstilskudd med videre, sier Cato Lindbäck fra NAV Innkreving.

Han legger til at når den bidragspliktige bor i utlandet vanskeliggjøres inndriving av pengene enda mer.

Vi kjenner til fra andre deler av samfunnet at de som ønsker å oppnå trygd eller andre ytelser fra samfunnet gjerne opparbeider seg en spesiell kompetanse på hvordan man kan sno seg i gråsonen. Gjennom årene er nok mange blitt avslørt, men stadig nye forsøk fører fram til en høyst etterlengtet trygdeytelse basert på feil grunnlag.

Slik er det også med disse fedrene som gir blaffen. Vi har selv hørt hvordan en fembarnsfar har sittet og fortalt hvordan han må unngå å eie noe, han må holde så lavt formelt forhold til arbeidslivet slik at han ikke må betale moms, og aller helst samarbeide med arbeidsgivere som ikke synes det er så fryktelig nøye med all denne innrapporteringen. Ja, vi har hørt det. Og vi har merket det. Vi vet om familier som må sette bremsene på i forhold til klær, fritidstilbud, ferier etc fordi pappa gir blaffen.

Dette er helt klart et I-landsproblem, men likevel er det forbitrende at over 2000 mannfolk – nå generaliseres det kraftig – skal kunne spasere fritt uten forpliktelser mens det går tilsvarende antall mammaer rundt og spinker og sparer for at pengene skal strekke til.

I tillegg vil det i disse tilfellene også ofte være sånn at samværet med pappa opphører. Når avtaler brytes gang på gang, blir belastningen for stor og savnet ubeskrivelig. Det er ikke enkelt for en 12-åring å se at det ikke er hans/hennes skyld at pappa ikke kommer, som avtalt.

Vi går mot jul. Den viktigste familiehøytiden i året. I år vil 2.200 barn igjen være spente på om de får gave fra pappa.  Eller om det ikke blir noe i år heller. Vil pappa kanskje komme på overraskelsesbesøk? Nei, det vil han nok ikke. Etter lang tids fravær fra barna vil det også for pappa være svært vanskelig å starte på nytt.

Men utfordringen kan uansett gå til de som bestemmer i dette landet: Gjør det som skal til for at alle som har vært med å sette et barn til livet skal være med og forsørge. Hva med tvangsarbeid deler av året, der betalingen går rett til Statens Innkrevingssentral?  Da har jeg i hvert fall ikke bare klaget over uansvarlige pappaer, men kommet med et konstruktivt forslag til Familie- og Barnedepartementet.

God jul!

Kilde: NAV Innkrevingssentral november 2017

Del dette:
27 okt

20 ting jeg har lært på 62 år

Overskriften kan kanskje få noen til å tro at jeg ikke har lært mer enn 20 ting på 62 år. Det er ikke tilfellet. Dette er et utplukk. I tilfeldig rekkefølge og prioritet. Og når jeg har trykket ‘enter’ kommer jeg helt sikkert til å tenke at det var andre ting som burde vært med. Men la gå. Det er jo fredag!

  1. Det går fint å lære seg en fredsmeglerrolle når man er midterste søsken, fra svært tidlig alder. Den er helt annerledes enn andre fredsmeglerroller, og duger ikke i arbeidslivet.
  2. Man kan trasse seg til ny kjole når storesøster har fått ny, hvis man går systematisk og forventer en langvarig kamp. Fordi man er godt oppdratt benytter man dog ikke denne kunnskapen for ofte.
  3. På skolen lønner det seg å følge godt med, og gjøre lekser. Å venne seg til gode arbeidsvaner i tidlig alder får man igjen for gjennom hele livet.
  4. Man kan lære seg matematikk til et visst nivå bare man går inn for det. Når interessen og evnen ikke er tilstrekkelig til stede, stopper det likevel relativt fort. Det er ikke lurt å velge realfagslinje på videregående hvis du ikke vet opp og ned på en passer, for eksempel. Eller er over gjennomsnittet interessert i analyser over meningsløse emner.
  5. Om man er sjenert som barn og tenåring går det faktisk over. Det har en tendens til å gjøre det relativt fort, bare man flytter ut og må ta ansvar selv. Og kaste seg uti det sosiale livet kan også være et godt råd.
  6. Man kan lære seg å sy kompliserte klesplagg ut fra mønstre bare man har mye flaks og litt tålmodighet, På min merittliste i så måte står både en aftendress i en vidunderlig turkis farge, en slalomdress, lekedress til en toåring samt en rekke langbukser med mer eller mindre hell.
  7. Det går an å få interesse for håndarbeid av arter man ikke trodde var mulig når man har små barn, og likevel må være hjemme de fleste kveldene i mange år. Her nevnes i fleng hardangersøm (ikke helt vellykket etter feilklipping som ikke helbredet seg selv), brodering av et ukjent antall løpere, puter og duker. Åkleer, som var så populært før, framsto både hengende og liggende. Mye julegaver der, gitt!
  8. Hadde man hatt samlemani, ville det nok ha tatt en kubikk å samle på alle påbegynte, men ikke fullførte strikkeplagg. Av ganske avansert art, må jeg legge til. Det ble dertil ferdigstilt en del også, så man kan krysse av for å ha vært en habil strikker. De som ble forlatt var enten helt feil i størrelse, mønsteret var feil slik at man måtte rekke opp MANGE omganger, eller man hadde gjort andre fatale feil. På dette tidspunkt i tilværelsen var nok ikke tålmodighet lenger en framtredende dyd.
  9. Hekling var en syssel som ble til umåtelig glede under juletreet. Altså de ferdigheklede produktene. Her snakker vi både om løpere, brikker, duker og sengetepper, om man er litt vennlig innstilt.
  10. Når man blir presentert for god litteratur på skolen øker sjansen for å fortsette å lese selv etter at man ikke trenger det av utdannelseshensyn. Å lese bøker har vært en nydelig tilføring til sjelens utvikling gjennom mange år.
  11. Etter at sjenansen er over kan det faktisk skje at man nesten ende i andre enden av skalaen. For meg endte det på revyscenen. Først som skuespiller, og når jeg hadde bevist at det var noe jeg klarte, var det viktigere for meg å jobbe bak scenen. Travle, men gode år.
  12. Musikk har vært en stor del av livet mitt. Helt fra tidlig, tidlig barndom, og oppgjennom ungdomstiden, der det ble forventet at vi skulle “sjunge og spelle og væra hyggelige” i familieselskapene rundt omkring. Senere ble det deltakelse i diverse kor, og jeg har også dirigert kor i rundt 20 år av mitt liv. Berikende, men altoppslukende. Spesielt for sånne som meg, som har bare to knapper. Av og på. Dirigerer du kor finnes selvsagt ingen avknapp. Det gikk så langt at det tok en brå slutt, og jeg har aldri mer deltatt aktivt, verken som sanger eller dirigent, og vet at jeg heller ikke kommer til å gjøre det. Det er dette som kalles å brenne sitt lys i begge ender.
  13. Musikk ble også en del av utdanningen min. Lærerutdanningen. Den hadde jeg ikke noe tro på at jeg skulle få bruk for all den stund jeg ikke hadde tenkt å jobbe som lærer. Men pedagogikken har vært til stor nytte i alle mine jobber, enten det har vært i eller utenfor skolen. Som leder i mange år var kanskje den pedagogiske grunnpilaren i meg den som gjorde at jeg forsto og kunne behandle mine medarbeidere som folk. Og så endte jeg opp i skolen på slutten av arbeidslivet også. Det var ekstra stas.
  14. I arbeidslivet har grunnholdningen fra barnsben av vært at man gjør en god jobb, står på og gjør sitt beste ( i hvert fall innimellom) fulgt meg. Og jeg er glad for å se at dette er noe mine barn også har fått med seg. Det gledes!
  15. Det går an å utvikle sitt politiske syn gjennom livet. Når øyne åpnes og man får større forståelser for sammenhenger og at hele verden henger sammen, skulle det bare mangle at man ikke ser annerledes på for eksempel helsespørsmål enn om man bare tenker på sin lille kommune.
  16. Reising har åpnet sinnet og horisonten min. Jeg har vært heldig å få reise en del både i ferier og i jobbsammenheng, og de siste snart 12 årene har jeg bodd i Spania. Det har gitt mye næring til den globale holdningen jeg har i dag. Det nytter ikke å sitte på hver sin tue og holde på sitt. Dette er jeg glad for at jeg har skjønt.
  17. Jeg har lært at uten helse blir livet stusselig. Ikke at jeg skal klage voldsomt over mine helseplager, men de er nok tilstede til å vise at det er ingen ting som kommer av seg selv. Her må det spas møkk daglig. Og nå håper jeg at ny rutine med 30 minutters gange så å si hver dag skal være en god begynnelse i så måte. Det er da sannelig på tide også.
  18. Man skal velge siner ergrelser med omhu. Det er ikke til å komme fra at man gjennom livet møter mange dumme folk. For å si det rett ut. Da gjelder det å gjøre som hundene gjør – hvis du ikke kan leke med dem, piss på dem og gå videre. Gjelder fortrinnsvis i arbeidslivet.
  19. Det er ingen vits i å forsøke å holde liv i “vennskap” som man ikke har noe bruk for. Jo eldre jeg blir, desto mer selektiv blir jeg på hvem jeg vil ha rundt meg i livet. Skal jeg bry meg om folk som aldri stiller opp når jeg trenger dem? Facebook er ingen målestokk på hvor populær eller hvor mange venner du har. Det er i beste fall en kanal der du kan gjøre avtaler om treff i det virkelige liv, eller sende hyggelige oppmuntringer til de du vet trenger det.
  20. Ta vare på flokken din. Dette er direkte sitat fra Per Fugelli. Man/kone og barn er de du skal bry deg om først og fremst. Har du ikke dette, er venner like viktig som flokk. Gamle tanter også.

Egentlig hadde jeg tenkt å komme med 62 ting jeg har lært, men jeg tror ingen hadde giddet å lese så langt. Håper du leste helt hit, for her kommer oppfordringen; lag deg en liste du også. Over ting du er takknemlig for, eller har lært, eller kanskje vil lære. Vi blir aldri for gamle til å være suksessrike på disse områdene.

God helg!

Del dette:
13 okt

De ekteste vennene

Gjennom livet opplever vi alle at noen er bekjente, noen man hilser på i oppgangen og noen man klemmer begeistret på fordi det er lenge siden sist.

– Dette er fra venstre: Solveig, Linda og Anne Maria. Heia!

Det er rett og slett forskjell på hvem som er nær og hvem som ikke er så nær. Når man jobber sammen et år eller tre tror man at man blir nær alle, men det blir man ikke. For å være helt ærlig. Men disse to rare damene blir man aldri lei og vil alltid være der når anledningen byr seg. Tenk, de var de eneste som responderte da Sørensen inviterte til mitt 60-årslag i København i 2015. De møtte opp. Det vil de ha igjen for resten av livet!

Jeg har hatt vanskelig for å knytte vennskap til mange her i Spania. Folk som du lærer å kjenne og setter pris på, forsvinner fortere enn svint. Noen fordi de finner grønnere gress andre steder, andre fordi de blir borte for godt. Jeg har opplevd begge deler, og det er omtrent like trist. Jeg forstår ikke hvorfor vennskap man en gang har hatt plutselig skal bli kuttet fordi den ene har trodd at den andre har gjort noen den ene ikke likte, men at den andre overhodet ikke mente det sånn. Vel. Sånne venner trenger man vel strengt tatt ikke. Er du venn, så er du venn! I motbakker og nedoverbakker! Og noen er venner selv om man ikke ses så ofte. Heldigvis!

I går traff jeg noen jeg vet vil være der resten av livet. Jeg møtte dem da vi jobbet sammen her et halvt år i 2013. Etter det har det egentlig bare vokst seg større. I den forstand at begeistringen, forståelsen, aksepten og vedlikeholdet av det unike vennskapet som ble skapt bare fortsetter.

Vi   lurte så veldig på hvordan det hadde gått med alle de ungdommene vi gikk løs på dette året har det i dag. Vi håper de har blitt folk, som alle egentlig blir etter hvert. Selv er vi folk og har våre drømmer og framtidsplaner i behold. Jeg er blitt pensjonist, den andre av oss vurderer det sterkt om et par år, men den tredje er så ung at det er jo helt fantastisk! Tenk å være så ung! Tenk å være bare litt over 50?

Takk, Linda og Anne Marie for et par treff denne høstferien dere har tilbrakt her på den hvite kysten, Vi har møttes det siste året alle sammen, og jeg ser fram til mange treff heretter. Det er noe med kvinner som er av hel ved. Det er ofte menn man benevner med den betegnelsen. Men er har vi to kvinnelige representanter av arten HEL VED!

Takk for at dere er, og takk for at dere bringer norsk kultur og egenart i tillegg til bare dere selv hit til den hvite kyst i Spania. Eg heiter ikkje eigentleg Håvard Hedde…. (intern humor)

Del dette:
2 okt

Påvirker Catalonias frigjøringskamp turistområdene i Spania?

Både nasjonalt og internasjonalt har det i dag blitt vist bilder og video fra den reneste borgerkrigsarena i Barcelona i går. Hvordan påvirker dette de typiske turistområdene på Costa Blanca?

– Det katalanske flagget har vaiet i Barcelona de siste dagene

Vi kjørte en tur rundt i gatene i Torrevieja i går. På måfå. Mange steder hadde folk hengt ut det spanske flagget fra balkongene sine. Det var en stille protest mot frigjøringskampen i Catalonia. Det er ingen god nyhet for resten av Spania om denne rikeste regionen oppe i høyre hjørne frigjør seg. Deres økonomiske bidrag til statskassen er betydelig, og deres ønske om selvstendighet kan fort bli smittsomt. Spesielt vil Baskerland kunne vekke sine sovende mindre hyggelige grupperinger til våken tilstand for å frigjøre også denne regionen fra sentralbastionen i Madrid.

Ellers tror jeg faktisk ikke at nordmenn og andre som ferierer eller overvintrer på costaene sine bryr seg vesentlig om dette. Konsekvensene er nok enda ikke kjent for noen. Men ett skal sies; det har vært en svært lite sympatisk inngripen fra sentralregjeringens politistyrker i den katalanske hovedstaden i forbindelse med folkeavstemmingen søndag. Kjære Mariano Rajoy! Det er ikke sånn man skaper fred og forsoning i landet. Jeg frykter for hva som kan komme i kjølvannet her. Kanskje blir ikke Spania drømmestedet for solhungrige nord-europeere og andre de nærmeste årene.

Hva tror du?

Del dette:
30 sep

Om å beholde verdigheten

Helt fra før rettssaken mot tidligere overpolitibetjent Eirik Jensen startet, har jeg vært med i en støttegruppe for ham på Facebook.

Det har jeg vært rett og slett fordi jeg ikke tror han er verken korrupt eller har medvirket til hasjsmugling i store eller små mengder. Dette er jeg like sikker på selv etter at Tingrettens dommer, Kim Heger, framsa dom på 21 års fengsel nettopp på grunn av korrupsjon og medvirkning til smugling av hasj.

Hvordan kan jeg være så sikker på det? Jeg kan ikke være mer sikker enn det som taler for at han er uskyldig dømt. Det finnes ikke et eneste fellende bevis. Det begynner å bli en belastning for enkelte å gå ut og støtte Jensen etter at dommen falt. Den er ikke rettskraftig, da den skal ankes til Lagmannsretten. Men flokken begynner å tvile. Noen, i hvert fall.

Det pussige var at dommer Heger sa at de ikke tilla forklaringen til hasjbaron Gjermund Cappelen noen vekt, bortsett fra i de tilfeller hans forklaring var sammenfallende med det Spesialenheten hadde funnet ut av. Og hvordan hadde de funnet ut av sine ting? Jo, nettopp ved å lytte til den samme Cappelen.

I denne saken finnes mye skrik og mye ull, og vi kommer aldri til å få den hele og fulle sannhet. Til det sitter det for mange mæktige venna, som tidligere LO-leder Gerd Liv Valla truet med da det begynte å svi rundt ørene på henne. Menn i høye posisjoner både i embetsverket og kanskje også i politikken. Jeg vet ikke, men har en uggen følelse. Jeg velger å tro på full frifinnelse av Eirik Jensen til syvende og sist. Og det står jeg på, så lenge det går blod igjennom meg.

Det finnes også mange andre saker oppe i diverse debatter for tiden som vekker manges engasjement og man bruker sterke ord og uttrykk i kommentarfeltene. Det er utrolig hvor folk har gjort av folkeskikken sin. Voksne folk som hetser både ungdom og hverandre. For helt legale standpunkter. Nå gjelder det blant annet Krf. Skulle de gå inn i regjering eller ikke. Jeg mener at det var mest redelig for partiet som så vidt kravlet seg over sperregrensen, og som så tydelig på forhånd hadde sagt at det ikke ønsket å være i regjering med FrP, å gå i opposisjon. Det samme burde gjelde Venstre. Der er man ikke like tro mot velgerne, viser det seg. Det er rart hva en statsrådstittel har å si for sitt ettermæle i politikken.

Jeg kunne også nevne maktkamp som pågår til enhver tid, akkurat nå spesielt i Arbeiderpartiet. Man posisjonerer seg for neste gang man kan nå maktens tinde.

Alle disse skjulte kamper og strider finner nok også sted blant oss vanlige borgere. Vi er alle deltakere i små eller større samfunn. Den enkleste hersketeknikk er å snakke andre ned for å fremheve seg selv. Når gjorde du ikke det sistt? Jeg synes vi opplever en overopphopning av misunnelse, baksnakking og dårlig menneskelig klima. I tillegg til mye godt også, naturligvis. Bare så det er nevnt.

Jeg vil slå et slag for å beholde verdigheten i vårt samvær med våre medmennesker. Med dette diktet av Hans Olav Mørk, som jeg fant på Facebook i dag. Jada, det er ikke bare hets og krangel der heller…

Det er den du er
og det du gjør deg til
som gir deg verdighet
ikke tingeltangel
og dingeldangel
og kanapeer
i speilsaler
Det du gjorde
fordi det var viktig
ikke for å bli sett
men fordi det var
nødvendig
Tro det tro det
Hent din ryggrad
fra det du vet er sant
fordi hjertet sier det
ikke fordi noen
applauderer
Vit det vit det
Stå i vinternatten
alene om nødvendig
og hold omkring fuglen
du fant i snøen
Varmen du gir den
skal møte deg en vårdag
i sangen fra en løvkrone
over stien du går på
Slik er verdigheten
slik

 

Del dette:
16 sep

Et steg utenfor turistfellene

Å være på reise kan oppfattes på mange forskjellige måter. Noen liker å komme tilbake til sitt ”smultronställe” gang på gang, mens andre er større eventyrere og utforskere.

Her får du et tips om en typisk perle av et sted som befinner seg noen steinkast innenfor kyststripen sør på Gran Canaria. Velkommen til Montecristo!

På en smal og svingete vei (5,6 km fra motorveien ved El Tablero) i Barranco de Ayagaures finner du avkjørselen til Montecristo. Som navnet tilsier bærer stedet preg av både skattejakt og eventyr.

– Guy Martin og Andreas Drecke kan presentere en ny Edens hage for de som kommer på besøk

En av grunnleggerne av stedet, Guy Martin, liker å kalle seg allrounder. Han er kunstner med mange uttrykk. Dette oppdages med en gang du har  besteget stien opp til inngangen til selve Montecristo.

Eierne liker å ta i mot gjestene etter den franske revolusjonens motto; Frihet likhet og brorskap. Her er alle velkommen! I dag er nok flere ”vanlige” turister og fastboende. Skjønt mange av turistene som besøker øya for en uke eller to kommer nok aldri så langt at de besøker dette eventyret av et spise- og kultursted. Dertil er det for bortgjemt og lite kjent i de typiske bargatene syd på øya.

– Allerede ved inngangen til eventyrriket finner man unike skatter

Stedet ble funnet av Guy Martin og hans partner, Andreas Dacke i 2003. Siden da har dagene gått med til å fylle den store arealet på 16 dekar med unike kunstuttrykk, og etter hvert helt spesielle matretter. Vertskapet kan i dag huse store selskaper, men det er plassert bord og stoler rundt omkring over et stort område, så om du kommer med noen få venner, får dere sitte i fred, kanskje inne i lysthuset, jeg foretrekker å kalle det. Arabisk-inspirert innredning med fargerike tepper og puter.

Du kan spise både kenguru og foie gras. Vi anbefaler lett tapasvarianten. Der får du smake det meste i små porsjoner. Veltillaget og spesielt. Og ikke glem desserten!

Tilbake til kulturlandskapet. Martin har dokumentert alt som finnes. Både planter, skulpturer og andre kunstverk er merket med opprinnelsessted og når de kom til Montecristo. Av og til holdes også spesialutstillinger på området. Montecristo er tilrettelagt for bryllup. De har et eget sermonisted, der man kan få utført selve vielsen. Og maten er det, som tidligere nevnt, ikke noe problem med. Dacke er en utmerket kokk! Vi vet også at norske konfirmanter har feiret den store dagen på dette stedet.

Hvis du ønsker å tilbringe mer tid, finnes også hytter til leie. For den som er kunstinteressert vil det nok ta mer enn bare en lang lunsj å komme gjennom, studere og oppleve alle detaljene.

Om du besøker dette stedet neste gang, eller første gang, du er på Gran Canaria, vites ikke. Som nevnt innledningsvis, har vi alle forskjellige oppfatninger av hva som er stas på ferie. Jeg vet om mange som bestiller samme hotellrom for neste års ferie før de reiser hjem. Og de 14 dagene eller tre ukene de er der, er det samme liggestolene ved bassenget eller stranden som benyttes. Dette kan være en helt grei ferieform for de som ikke liker det ukjente. Kanskje er flyreisen til og fra feriestedet mer enn nok spennende.

For andre vil det være de stadig nye oppdagelsene, både av feriesteder og opplevelser på de ulike feriestedene som frister. Det er sistnevnte gruppe jeg henvender meg til her. For meg ble det både en tankereise tilbake i tid, og refleksjon over at noen kan være så kreative, så formidlingsfrimodige og gjestfrie, alt på samme tid. Frihet, likhet og brorskap, i dette vertskapets ånd er noe å sette av noen timer til. God tur!

Del dette:
9 sep

Fremmed fugl i blå-blått landskap

Nordmenn i Spania er ikke en totalt ensartet gruppe, men jeg har nesten til gode å møte folk som ikke toner et blå-blått flagg.

Jeg sier nesten. Det finnes hederlige unntak. Men de aller fleste ønsker seg Carl I Hagen tilbake, og heier på Sylvi så de blir hese. Vi vil jo ikke ha svenske tilstander i Norge, der svartmuskete muslimer har dannet parallellsamfunn og lever ut sine motbydelige tradisjoner og planlegger terroranslag i annenhver leilighet bortover! De klumper seg sammen og vil ikke integreres.

Disse kritikerne er de samme menneskene som har tatt seg til rette og breiet seg ut i lokalsamfunn i Spania. Man flyter rundt i rødhvite, bare  overkropper langt oppi bybildet, samles på “norske” barer som ikke har skjenkekontroll på agendaen og løser verdensproblemer, det vil si baktaler naboen, som de misliker over alle grenser. Her spres rykter og nye sannheter oppstår. Akkurat som i de minste og verste bygdesamfunnene i Norge. Man gremmes over de rødgrønne partiene i Norge, og Jens Stoltenberg i særdeleshet. Han er den mest håpløse av alle. Han er både pen og rik og har kommet gratis til alt. Akkurat som Gro og alle andre i arbeiderpartiet. Nå seiler jo Jonas opp som en god nummer to med alle sine pengeplasseringer og dårlig skjulte finanskrumspring.

Ikke er man så interessert i å lære seg spansk heller, selv om man ikke lenger sier høyt at spanjolene burde lære seg norsk. Man er integrert nok! Man går på spanske restauranter og barer (om det egentlig er russiske eller engelske spiller jo ingen rolle, så lenge de ikke er norske), og møter opp på markeder hver uke for å støtte “det lokale næringsliv”.

Det man har til felles er personfokuseringen. Både på politikere på venstresiden og de norske naboene i Spania. For de er sikkert ikke på samme politiske side som “oss”. Og da kan de ha det så godt! Har man vært så uheldig å få et falskt rykte på seg her på den “norske” costaen er du stemplet for alltid. Og ingen bryr seg om å finne ut om det finnes snev av sannhet i ryktet. For å være vellykket selv, må man ha noen å hate. Man må ha et verdenssyn som går på “dem og oss”, ellers blir man litt usikker på hvordan ting henger sammen.

For de av dere som har lest helt hit, kan jeg opplyse at ovennevnte er en sterkt overdrevet utblåsing etter en lang og trettende valgkamp og etter snart 12 år i Spania. Det er ikke så gæli, men det var godt å få det ut! 🙂 

Del dette:
31 aug

Sommeren 2017

Dagene flyr forbi, og det kan være vanskelig noen måneder etterpå å huske hva jeg gjorde egentlig, denne sommeren 2017.

JUNI

Dette var måneden da arbeidsforholdet på Colegio Noruego på Gran Canaria var over. Jeg vet jeg kunne ha fått jobbe videre, men med hånda halvveis nede i pensjonsfondet mitt, ble det for fristende. Jeg hadde telt ned til denne dagen helt siden nyttår. Ikke fordi skolen var håpløs eller at jeg ikke likte elevene mine. Men rett og slett fordi vi med rak rygg kunne forlate øya. Før dette ble bestemt, hadde vi lagt noen planer for sommeren, som derfor måtte gjennomføres før vi kunne flytte.

Det ble avskjed, uten så mye vemod og drama som man kanskje kunne tro. Det var verst å ta farvel med avgangsklassen min. De var så gode! Jeg ønsker dem alt godt og håper de finner sin plass i verden.

De siste dagene av måneden tilbrakte vi i Roma. Vi hadde invitert eldste barnebarn, som ble konfirmert i år, på “dannelsesreise” sammen med en venninne. Vi kalte det dannelsesreise, fordi det er ofte det man gjør når man skal trekke ungdommen etter seg til de historiske høydepunktene i den evige stad. Det ble en koselig tur, men jeg er ikke helt sikker på at de unge damene returnerer til Roma en dag på grunn av flott arkitektur og historisk sus. Det må i så fall være fordi de kastet en mynt over venstre skulder i Fontana di Trevi…

– litt utydelige der, men…

JULI

Halve juli tilbrakte vi i Norge. På forhånd hadde jeg gruet meg litt, for jeg var redd min innstilling til oppholdet ville være at jeg bare ville skuffe det unna for å kunne dra hjem og flytte. Men mine betenkeligheter ble gjort ettertrykkelig til skamme. Jeg koste meg glugg i hjel. Enten det var rolige stunder i huset til svigerdatteren, som vi hadde til disposisjon, søndagsmiddag på Lierkroa, søskenbarntreff hos storesøster, nydelige gjensyn med gamle venner og andre kulinariske opplevelser, som Peppe’s. Vi avsluttet oppholdet hos sønnen på Lillehammer. Veldig koselig å se hans nye residens! Og ha godt samvær noen få dager.

Vi returnerte til Tablero JaSol og satte igang pakkingen for alvor. Da den 19.7. opprant, fikk vi stablet det aller meste inn i bilen. Det var på hengende håret, men med Sørensen stablemester gikk det utrolig bra! På håret, riktignok. Siste natten på Gran Canaria bodde vi på hotell i Las Palmas. Etter all bæringen opp og ned fra 3. etasje, ble det rett og slett helt på sin plass med room-service og en tidlig kveld.

Fergeturen fra Las Palmas til Huelva gikk greit på sitt vis, dog uten søvn for mitt vedkommende. Tenk å være så talentløs å la være og bestille lugar! Godt vi hadde bestilt hotellrom halvannen time på veg da vi kom i land. Og for en lykke! Gode tollere fant nok ut at det ville bli altfor slitsomt å be om utpakking fra bilen. Jeg slapp derfor lett gjennom. Selvfølgelig uten å ha noe å skjule.

Etter en god natts søvn, tok vi fatt på siste etappe. Det var godt å finne Casa JaSol i god stand.

Men så varmt og fuktig! Sykkelturer og gåturer som vi hadde planlagt fra første stund, ble lagt på “is”. Det får komme i september! Vi hadde en del å ordne av formaliteter. Det ble gjort, og det meste gikk helt smertefritt. Det viktigste var faktisk fastlege, for det begynte å bli tomt på medisinlageret. Det ordnet seg glatt!

AUGUST

Etter innkjøp av både høytrykksspyler og ny komfyrtopp, fant vi ut at vi ikke orket å være i denne fuktige varmen. 9. august satte vi kursen mot nordvest. Vi hadde bestilt AirBnB i Vigo, og overnattet i Segovia på veien. Vigo var din den. Jeg har skrevet eget innlegg om dette for spesielt interesserte.

Vi hadde også trivelig gjensyn med flere slektninger og venner. Godt å være tilbake! Men det var før vi bestemte oss for å dra ut på tur igjen.

– stille stier i Vigo

Etter vel en uke, ville vi videre. Fant billige overnattinger i Portugal, og dro av gårde. Opplevde fantastiske Porto og kjørte gjennom den vakre Douro-dalen. Vi skulle plukke opp sønnen i Madrid, og alt gikk strålende. Helt til vi skulle stoppe for lunsj. Det røyk veldig av motoren, a’gitt! Viftereima var gått… Etter telefon til Mapfre, ordnet ting seg, om ikke i rask rekkefølge, så i rekkefølge. Bilen ble tauet til Albacete, der de konstaterte at det kunne være tilleggsproblemer, og at de derfor ønsket at Mercedes i Torrevieja skulle ta reparasjonen. Vi fikk leiebil til Alicante, og privatsjåfør hjem. Da var det omtrent midnatt, og vi var ca åtte timer etter ETA.

Det blir nok en saftig utgift på bilen etter dette, men man har jo ikke noe valg, akkurat. Koselig med besøk, men uten bil har aksjonsradiusen vært sparsom. Når vi skriver september i morgen, skal det meste ha normalisert seg, både med bil, vær og botilstand. Nå kan vi ta fatt på hverdagen! Det gleder jeg meg til!

Del dette:
20 aug

Drømmen om Vigo

For tre år siden kjørte vi strekningen Santiago de Compostela – Porto i Portugal. Et stykke nedenfor Santiago fikk vi se en nydelig liten by inne i en vik. Den het Vigo, og jeg bestemte meg for at hit ville jeg komme en dag!

– Det vites ikke om posten har sin opprinnelse fra denne byen, men begrepet “snail mail” fikk en ny betydning da vi kom over dette monumentet i en av Vigos mange grønne lunger.

I år ble drømmen realisert. Etter å ha opplevd Costa Blanca i slutten av juli og begynnelsen av august, med enorm trafikk, temperaturer godt over 30 og luftfuktighet på minimum 80 prosent, bestemte vi oss raskt for å reise dit varmen ikke var så påtrengende. Altså ble Vigo raskt fastslått som et ideelt sted.

Ti timers effektiv kjøretid ble delt opp i to. Vi mellomlandet i Segovia. Akvadukten måtte beskues. Den var flott, men for mitt indre øye hadde jeg sett den for meg enda mer praktfull. Med ankomst om kvelden og videre reise morgenen etter, rakk vi ikke flere utflukter, selv om byen har mer å tilby av denslags.

– Akvadukten i Segovia er et veldig kjent monument, og var vakker å se på.

Men altså Vigo. Den var på ingen måte så liten som jeg hadde forestilt meg. Rundt 300.000 innbyggere gjør at den ikke kan betraktes som noen småby. Den er for stor til å kunne gå rundt, men for liten til å ha et velfungerende infrastrukturelt system med apper for busser etc. Det har derfor tatt tid å finne ut av det offentlige transportsystemet. Bil har ikke vært et alternativ innenfor bygrensen. Vi ble fortalt at vi kunne drikke vannet rett fra springen, men det var ujje så fristende. Lukten av klor var umiskjennelig! Det som var overraskende deilig var det totale fravær av kakerlakker. Det skjønte vi raskt da leiligheten hadde god sentralfyr, men ingen luftavkjøling.

– I byen med en av Europas største fiskemottak, er det rett og rimelig med et monument med gutta som drar garn. Dette finner vi i Gran Via.

Vi har leid en liten AirBnB leilighet utenfor bykjernen, med parkering i kjelleren. Veldig kjekt. Hva som ikke har vært så kjekt er at det ikke finnes luftkondisjonering i leiligheten, og sola står på fra formiddag til kvelds. Vi har måttet vaske sengetøy flere ganger… Det har på ingen måter vært noe som helst kjøligere her enn hjemme. Luftfuktigheten har dog vært mye lavere, uten at jeg kan si noe mer eksakt om det. I morgen planlegger vi en lang biltur, da det er meldt ekstremvarme her!!!

Egentlig hadde vi booket leiligheten for 14 dager, men det blir for mye, rett og slett. Selv om vi annenhver dag har tatt turer ut til andre destinasjoner i Galicia. Galicia med all sin sjømat, som undertegnede overhodet ikke er interessert i. Norsk fisk og sjømat, ja takk, men alt smaker helt forskjellig her i Spania, bortsett fra laks og blåskjell. Det vi derimot har fått stor sans for er hvitvinen i denne delen av regionen. Her lages vinen av albariño-druen. Frisk og god vin, som egentlig er rimeligere å kjøpe på restaurant enn i butikk. Det er ikke mange euroene i forskjell.

– Absolutt en vin å anbefale om du finner den. Den er ikke å få tak i på Vinmonopolet enda.

Nå går ferden først til Porto, deretter langs Dourodalen med all sin portvin-produksjon, før vi ender opp i Salamanca som siste stoppested før hjemreise. Så ble avreisen framskyndet et døgn, da. Undertegnde hadde en søvnløs natt i klamt sengetøy, og sjekket hotellet vårt i Porto om de også hadde ledig rom fra søndag. Det hadde de, gitt! Da var ikke Sørensen verken vanskelig å vekke eller be. Jeg klarte å sove et par timer før vi pakket og dro.

Porto er en nydelig by, og det blir veldig fint å være her en hel dag. Det planlegges trikketurer i stor stil. I dag morges, i dusjen etter en svett natt klarte jeg å vrikke venstre ankel såpass at den er skikkelig vond. Har sittet/ligget med beinet høyt helt fra vi kom fram. I et deilig, luftkondisjonert rom. Det er fantastisk!

Nå skal sommerturen vår avsluttes i løpet av neste uke. Det er i grunnen helt flott å være pensjonist! Jeg skjenker ikke mange tankene til de av dere som virker i noen tjeneste, faktisk. Man tilpasser seg lett!

Del dette:
18 aug

Jeg – et offer for idrettsskader

Endelig er det nesten bevist. Etter MANGE år med vond aktervinsj, kommer Ingebrigtsen-brødrene og andre friidrettsutøvere med svaret rett opp i dagen.

Hamstring.

Ordet minner meg mest om min tidligere svigerfar som hamstret dopapir til det holdt, på en måte. Han hadde opplevd krigen, og da var det mangel på dopapir. Jeg har ikke hatt noen annen tilnærmelse til hamstring før Ingebrigtsen-brødrene har falt ut av semifinaler og slikt i friidrett. De har fått skader i hamstringen.

Jeg studerte fenomenet nærmere, siden det forekom nylig, midt i VM. Se bildet over. Lånt av Treningsforum.no. Jeg håper de tilgir meg.

Men altså. I minst 20 år har jeg snakket om aktervinsjen min. Et ubestemmelig sted der bak, som gjør vondt. Og det har blitt mer og mer vondt jo eldre jeg blir. I dag fikk jeg en ny tanke. Mon tro om det ikke er der det ligger? Siden jeg også fra unge år, i 40-årene, har god erfaring med TWAR, kan det hende at jeg har en utvidet hang til iddsrettslige sygdommer. Og da føler jeg meg egentlig mye bedre med en gang! Det er noe storhetsmessig å ha en diagnose eller to som kan knyttes til toppidrettsutøvere.

Jeg velger å leve i den troen fram til neste legebesøk….

 

Del dette: