11 jan

Å tørre å miste fotfestet

Jeg har gjort det! Nå får det bære eller briste!

Det finnes mange ordtak som handler om å vise mot, tørre, oppfylle drømmer og sveve litt. De fleste dagene lar vi bare passere med våre vanlige sysler, både du og jeg, antar jeg, men av og til, altså. Av og til tar det skikkelig av. Nå har jeg gjort det jeg har drømt om i mange, mange år. Jeg har i hvert fall startet på drømmen. Det ble ingen suksessroman jeg leverte til forlaget i dag, men materiale til en novellesamling. Det er skummelt nok, det! Jeg har allerede bestemt meg for å ikke spørre folk mer hva de synes. I hvert fall de som ikke vil meg vel. Jeg skal slutte å lytte til negative eller likegyldige kommentarer. Heretter åpnes det kun for heiagjenger. Å utøve selvkritikk er jeg blitt god på i denne skriveprosessen

Det er litt over 12 år siden jeg satt på en lun veranda i Frankrike, så ut over Middelhavet og skrev på det som skulle bli min suksessroman. Av mange årsaker, blant annet det faktum at jeg flyttet til Spania et halvt år senere og har jobbet for føda i alle disse årene, har den blitt liggende. Jeg har fortsatt tro på den, men det er en annen roman jeg nå har startet på etter at jeg sendte av gårde materialet til en novellesamling til forlaget i dag. Det er vanskelig å vite om jeg skal tro på at de synes det er noe å gi ut, disse novellene. Noen av dem er jeg mye mer fornøyd med enn andre. Men jeg tror det er sånn at hvis man først får et forlag interessert, vil de også bidra som konstruktive konsulenter. Hvis det er noen med erfaring som forfattere som leser dette, kan dere avkrefte eller bekrefte i kommentarfeltet, please?

Det er skummelt å skrive fiksjon. Alle tror at det må være noe jeg bygger på som jeg har opplevd selv. Alle husker vel diskusjonen om romanen Arv og Miljø av Vigdis Hjorth, og tilsvaret i form av roman som kom noen måneder etterpå av hennes søster. I det jeg har skrevet finnes det små elementer av egne eller andres erfaringer, men det aller meste er ren fiksjon. Inspirasjonen er hentet fra virkeligheten, for å si det slik. Novelleformen er også litt krevende, da den skal gi leseren mulighet til å finne sin egen mening mellom linjene. Og så forskjellige som vi er, vil jo det kunne bli litt av hvert.

Leserne av denne bloggen har vendt seg til å tro at alt jeg skriver her handler om Spania. Men det gjør jeg ikke. Jeg forlater også mer og mer bloggformatet for å uttrykke meg i andre former. Men ikke bare det. Håper de av dere som er glad i litteratur vil støtte meg på vegen.

Det er både skummelt og deilig å ha jobbet seg ferdig med dette materialet. Nå krysser jeg fingre, og jeg må vel fortelle dere hvordan det går, uansett, kanskje. Selv om det nok ikke er like engasjerende for dere, pussig nok. 🙂

Del dette:
30 des

Full fart eller jevn bedagelighet

Godt nytt år, kjære leser!

Vi er kommet dit hen at det snart er på tide å bla om til et nytt kapittel i livsboka, eller en ny renning i livsveven, om du heller liker det uttrykket bedre.

Jeg har det siste året fulgt med på en rekke unge bloggere, fordi jeg fram til sommeren jobbet med ungdom, og det var greit å vite hva de var opptatt av. Dessuten har jeg med både interesse og forferdelse observert hvor vanskelig det er å være ung i dag. Ikke bare gjennom bloggere, men også gjennom ungdom jeg kjenner ellers. Denne generasjonen kalles “Generasjon Perfekt“. ALT skal være 100 prosent. Skole, klær, øyebryn, kropp, resultater, trening etc. Det er ikke rart at de blir utslitt!

Jeg tror jeg vil forsøke på min måte å bidra til å senke skuldrene til disse unge, perfekte i 2018. Hvordan er jeg ikke helt sikker på enda.

Siden 2006 har jeg blogget med ujevne mellomrom. Det er gjerne gjennom siste året at det har blitt så som så. Man skal ha noe å komme med for å tiltrekke seg lesere. Og det er ikke enkelt bestandig. Særlig når interessene beveger seg fra opplysningsvirksomhet til det å fortelle historier. I høst har jeg skrevet noveller, inspirert av mennesker og opplevelser jeg har møtt og hatt i livet. Det første halvåret neste år vil i hovedsak dreie seg om å få dette utgitt som en novellesamling. Uttrykket i en novelle er annerledes og mer allmengyldig når man sammenligner med blogginnlegg. I hvert fall min type blogginnlegg. Kontakt med forlag er opprettet, men veien fram er lang, Kanskje kommer jeg ikke i mål noen gang. (Skremmende tanke). Men jeg føler for å ta mitt skriftlige jeg inn i en mer seriøs bane enn hittil. Dette også fordi jeg ikke har lyst til å binde opp alle mine dager i et nytt nettmagasin, som kunne ha vært et alternativ.

Det vil i korte trekk si at jeg går inn i det nye året med full fart, og har mye på tapetet. Det blir nok noen blogginnlegg innimellom også. Kanskje til glede for noen, irritasjon og til og med vrede hos andre. Jeg har et innlegg om bloggenerasjonen på beddingen, så du hører mer fra meg om dette i løpet av kort tid.

I mellomtiden håper jeg du finner gode planer for ditt 2018 som gagner deg og de du har rundt deg.

Del dette:
12 des

Godt man har kontrollert blodtrykk…

Jeg har ved noen anledninger tidligere bemerket min irritasjon og undring over spansk byråkrati. Jeg kan ikke la være å dele denne siste perlen i løpet av dette året. La oss håpe vi slipper flere. Skjønt man kan vel forvente seg litt av hvert når tiden kommer at man skal søke spansk pensjon.

For mange måneder siden, ja jeg tror det må være et år siden, da jeg skulle sende inn søknad om pensjon fra Folketrygden, ble jeg oppmerksom på en plakat på “trygdekontoret” på Gran Canaria der det sto at man kunne søke om en spesiell nøkkel for å kunne gjøre små endringer, som adresseforandringer etc på nett. Kjekt, tenkte jeg, og bestemte meg for å prøve.

Etter å ha lest gjennom de spanske, offentlige web-sidene med søknadsskjemaer i hytt og pine, fant jeg endelig det jeg lette etter. Jeg kom så langt som til at jeg skulle scanne inn mitt residencia-kort. Det var avbildet et slikt kort for å illustrere hvordan det så ut. Min residencia så IKKE slik ut. Da jeg fikk min, for snart 12 år siden, var den evigvarende og besto av et grønt A4 ark.

Dermed dro jeg ned på det lokale trygdekontoret og spurte hvordan jeg kunne få denne nøkkelen. Og det var her det begynte å gå litt galt. For jeg brukte feil ord. Jeg spurte etter det man kaller passord, og ikke nøkkel. Betjenten sa at jeg ikke trengte noe passord, det var bare å gjøre sånn og sånn. Så jeg dro hjem, overhodet ikke oppløftet, og meget mistenksom.

Det hadde jeg god grunn til. Jeg kunne, som utlending, ikke bruke passord noe sted på disse offentlige web-sidene som jeg trengte. Men så begynte det å komme mailer. Om at jeg kunne gå inn på et kommunikasjonssted og der skulle det ligge en melding til meg. Jeg klikket meg inn, og videre på “buzon”, som betyr postkasse. Informasjonen som da kommer opp er at denne siden IKKE ER SIKRET og jeg kommer ikke videre.

Dette har skjedd med jevne mellomrom. Da jeg mottok samme mail igjen her om dagen, gikk jeg til trygdekontoret i  Torrevieja og spurte om hjelp. Nei, det var ikke der jeg skulle, jeg måtte til Orihuela, til Hacienda (skattekontoret). De spurte om jeg visste hva dette gjaldt, og jeg fortalte historien så godt jeg kunne på spansk. Da sa han: “Bare blås i det, dette er ikke viktig”.

Så nå blåser jeg i det, og håper det ikke er viktig…

Del dette:
8 des

2017 – hva ble det til?

Når desember kommer får jeg alltid trang til å oppsummere, evaluere og vurdere hva som var riktig bra, og hva jeg vil gjøre annerledes neste år. Desember 2017 er ikke noe unntak, selv om disse tilbakeblikkene oftest bruker å komme en av de aller siste dagene i året. Det blir det ikke tid til i år, så derfor tar vi det nå.

MILEPÆLER

Det var dette året jeg takket for meg i arbeidslivet. En ny sjekk på pensjonskalkulatoren ga meg svar på at jeg faktisk kunne få utbetalt pensjon fra Folketrygden fra 62 år. Tidligere var jeg bombesikker på at jeg måtte bli 65 først. Jeg brukte noen dager på å bestemme meg, men fant ut at et liv med total selvbestemmelsesrett innen rimelighetens grenser var å foretrekke framfor å forholde seg til andre som legger rammer for en. I ettertid har jeg oppdaget hvor sliten jeg egentlig var etter disse årene som lærer i videregående skole på Gran Canaria. Jeg var antakelig mye mer nervøs enn elevene mine hver gang de skulle vurderes. Spesielt de som trengte noen ekstra puff lå jeg våken for mang en natt. Nå kjenner jeg at det er utrolig deilig å slippe dette presset. Selv om det var verdens mest fantastiske ungdom jeg fikk lov å gå løs på helt på egenhånd.

Det var også dette året at mitt eldste barnebarn ble konfirmert. Det sier noe om at hun snart er voksen, men du verden, det betyr at også jeg er blitt 15 år eldre enn den gnistrende kalde februarnatta da hun halvannen måned for tidlig måtte ut da hun ikke lenger hadde det noe særlig komfortabelt i magen til mammaen sin. Hun var et under den gang, og bekreftet sin væremåte blant annet med en rørende tale under middagen der spesielt “bonuspaps” fikk sin honnør for at han har spilt en viktig rolle i livet der pappaen sviktet.

REISER

Den viktigste reisen ble foretatt fra Gran Canaria og tilbake til huset vårt på fastlands-spania i slutten av juli. Det var godt å komme hjem! Før det startet vi året i Berlin, en by som gjorde stort inntrykk, og som jeg har lyst til å besøke flere ganger, på en litt annen årstid. Det var beinkaldt! Vi tok også turen til Stockholm i vinterferien, bare fordi det gikk direkte fly dit fra Gran Canaria. Det var en av grunnene til at vi ville flytte fra øya – det var så utrolig krøkkete å komme seg noe sted. Stockholm var også en flott opplevelse, men både der og i Berlin ankom vi kort tid etter terroranslag mot de to byene. Det er ikke trygt noe sted mer!

På sommeren hadde vi først med oss den nybeslåtte konfirmanten og en venninne til Roma, på en såkalt dannelsesreise. De var nok ikke så interessert i Romas historie og fantastiske arkitektur som shopping og flotte lokasjoner for selfies, men de var imponert over både Colloseum, Petersplassen og Fontana di Trevi. Turen var svært vellykket. Deretter ble det flere uker i Norge med både hyggelig familietreff inklusiv søskenbarn samt gode møter med gode, gamle venner. Gamle i den forstand at vi har kjent dem i mange år! Det er gørrvarmt på Costa Blanca i august, så da stakk vi av til Galicia. Der var det imidlertid nesten like varmt, men ikke fullt så fuktig. Vi tok også med oss Porto og Douro-dalen. 14 flotte dager!

– Borgheseparken med ungpikene

– Vigo i Galicia er anbefalelsesverdig. Her en liten stille bekk nesten midt i byen.

HVERDAG

Pensjonisttilværelsen som jeg hadde sett sånn fram til, har ikke hatt en helt ukomplisert start. Det er rart med det. Fra å gå fra en tilværelse der noen etterspurte mine oppgaver og tjenester daglig, til å være en som egentlig ingen bryr seg om, ble ganske forbløffende. Det var til stor trøst at den før omtalte konfirmanten, som nå var blitt 10.klassing, spurte mormor om hjelp til en nynorsk oppgave. Du verden! Selv om mormor var i strengeste laget, gikk det bra til slutt, og i dag kunne hun melde om en svært god karakter på nynorsktentamen. Morosamt! Dessuten ble datter høyskolestudent i høst, og trengte noe veiledning i akademisk språkføring til sin første hjemmeeksamen. Joda, så dette hjelp litt på selvfølelsen.

Det har vært lite blogging denne høsten. Det har vært med hensikt. Jeg har på ingen måte sluttet å skrive, men jeg har holdt på med å komme meg litt videre og har nå skrevet ferdig 13 noveller, som jeg skal gjøre et forsøk på å få gitt ut som en novellesamling. Det er jo ikke sikkert det går bra i første omgang, men liker forlaget noe av dette, er det kanskje hjelp å få til å komme seg videre. Jeg liker det, og føler jeg får ut mye av min indre uro gjennom dette. At jeg har fått flere positive reaksjoner gir meg også pågangsmot. Jeg skriver ikke for alle. Det har jeg aldri gjort.

Og så går jeg tur da. En halv time hver dag. Men etter at jeg har fått betablokkere synes jeg det er utrolig tungt. Jeg kan ikke tro at det skal være slik. Må tas opp med doctora i januar. Åtte år siden røykeslutt og snart to måneder siden jeg la alkoholen på hylla. Nå er det bare maten igjen… Slutter jeg med den trenger jeg vel ikke så mange tabletter heller?

Jeg kan jo i samme slengen ønske dere, mine trofaste lesere en riktig gledelig jul. Det har økt på dette året, og det er jo svært hyggelig. Sørensen har jo også bidratt med innslag slik at det har skjedd litt her på bloggen. Vi nærmer oss 5.000 følgere nå. Så vi når ut til mange. Takk for engasjement og tilbakemeldinger. Fortsett gjerne med det! Vi høres før du vet ordet av det. Kanskje blir det en video eller podcast, eller noe annet sprøtt.

Og ta med dette rådet på veien inn i et nytt år:

Det enkleste flytskjemaet jeg vet om!
Del dette:
18 nov

Når pappa gir blaffen

Dette er en kronikk jeg har sendt til flere store aviser i Norge. Det er ingen som har vært interessert i å trykke den. Nå som til og med John Arne Riise innrømmer at han har sluttet å betale bidrag for to av barna sine, skjønner du kanskje at det kan gjelde nesten hvem som helst. Les, del og være med og ta opp denne kampen! Takk!

– Pappa og jeg er på tur, vi <3

 

Hvert år slipper flere tusen foreldre unna bidragsbetaling til barna sine. De har kanskje aldri betalt en krone, eller de har sluttet å betale underveis. Bidrag skal i henhold til Barneloven betales til barnet er 18 år, om ikke lenger, i enkelte tilfeller. Hva slags folk er dette, som bare gir blaffen?

I september 2017 fantes det 51 709 bidragspliktige foreldre. (NAV) De skulle betale bidrag til 70 260 barn. I de aller fleste tilfeller går dette stille og rolig for seg. Enten har foreldrene selv blitt enige om størrelsen på bidraget og hvordan dette skal utbetales, eller så har foreldrene latt offentlig rett bestemme størrelsen i henhold til gjeldende regler.

Noen av disse barna faller mellom alle stolene som er satt fram i Barneloven. 1622 bidragspliktige har siden april 2006 ikke betalt noe, verken frivillig eller gjennom tvangstiltak. NAV har ikke eksakte tall på hvor mange barn som er så uheldige å ha en slik forelder, men tar man forholdet mellom det største tallet som ble nevnt og antall barn, vil det ikke være langt unna 2 200 barn.

Barneloven § 66 1. Ledd fastslår: ” Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjølv ikkje har midlar til det. Innbyrdes har begge foreldre skyldnad til å skyte til det som trengst etter evne.”

 Det er altså ingen tvil om at begge foreldrene har et likeverdig ansvar for barna som de felles har satt til verden. Det er et ansvar som varer og rekker i mange, mange år. Uten at vi har noen statistikk på det, antar vi at det dreier seg om pappaer. Det er mulig det vil bli oppfattet feil, men likevel velger vi å påstå det. Det skal mer til for at en mor glemmer sitt barn. Lar være å ta kontakt, lar være å sende bursdags- eller julegaver, eller uteblir fra avtalt samvær.

Her er statistikken vi har mottatt fra NAV Innkreving over de som ikke betaler. I tillegg til det bidragsyter er skyldig, kommer en post som Staten forskutterer i påvente av penger fra pappa. Det er høyre kolonne i tabellen. Privat gjeld er det pappaene (eller mammaene) skylder i tillegg til det Staten har lagt ut for dem. (NAV)

Norske bidragsansvarlige skylder barna sine nesten 260 millioner kroner. Det vil si nesten 120.000 kroner per barn. Og dette er tall som strekker seg fra 2006 og fram til i dag. For en del av barna vil det kunne legges til mange, mange tusen til denne summen.

Det er grunn til å understreke nok en gang at det i de aller fleste tilfellene går helt greit med bidragsbetalingen. De aller fleste foreldre er ansvarlige og vil det beste for barna sine. Det er tydelig.

Hva med de pappaene og mammaene som drar seg unna sine forpliktelser som foreldre når samlivet er gått i oppløsning?

Det finnes altså 1622 personer som bor enten i Norge eller i utlandet som hver eneste måned svikter barna sine. NAV Innkreving forsikrer oss om at de bruker alle lovlige midler for å inndrive skyldige bidrag. Likevel uteblir pengene.

– NAV Innkreving klarer ikke å identifisere hvor mange av de som aldri har betalt noe som er selvstendig næringsdrivende, men vi har inntrykk av at det er en liten gruppe. Det er praktiske utfordringer som gjør det vanskelig, men ikke umulig, å bruke utleggstrekk som virkemiddel ovenfor denne gruppen. Når den selvstendig næringsdrivende er MVA pliktig eller f-eks bonde eller reindriftsutøver, så motregner vi når det er mulig i MVA refusjoner eller landbruks-/reindriftstilskudd med videre, sier Cato Lindbäck fra NAV Innkreving.

Han legger til at når den bidragspliktige bor i utlandet vanskeliggjøres inndriving av pengene enda mer.

Vi kjenner til fra andre deler av samfunnet at de som ønsker å oppnå trygd eller andre ytelser fra samfunnet gjerne opparbeider seg en spesiell kompetanse på hvordan man kan sno seg i gråsonen. Gjennom årene er nok mange blitt avslørt, men stadig nye forsøk fører fram til en høyst etterlengtet trygdeytelse basert på feil grunnlag.

Slik er det også med disse fedrene som gir blaffen. Vi har selv hørt hvordan en fembarnsfar har sittet og fortalt hvordan han må unngå å eie noe, han må holde så lavt formelt forhold til arbeidslivet slik at han ikke må betale moms, og aller helst samarbeide med arbeidsgivere som ikke synes det er så fryktelig nøye med all denne innrapporteringen. Ja, vi har hørt det. Og vi har merket det. Vi vet om familier som må sette bremsene på i forhold til klær, fritidstilbud, ferier etc fordi pappa gir blaffen.

Dette er helt klart et I-landsproblem, men likevel er det forbitrende at over 2000 mannfolk – nå generaliseres det kraftig – skal kunne spasere fritt uten forpliktelser mens det går tilsvarende antall mammaer rundt og spinker og sparer for at pengene skal strekke til.

I tillegg vil det i disse tilfellene også ofte være sånn at samværet med pappa opphører. Når avtaler brytes gang på gang, blir belastningen for stor og savnet ubeskrivelig. Det er ikke enkelt for en 12-åring å se at det ikke er hans/hennes skyld at pappa ikke kommer, som avtalt.

Vi går mot jul. Den viktigste familiehøytiden i året. I år vil 2.200 barn igjen være spente på om de får gave fra pappa.  Eller om det ikke blir noe i år heller. Vil pappa kanskje komme på overraskelsesbesøk? Nei, det vil han nok ikke. Etter lang tids fravær fra barna vil det også for pappa være svært vanskelig å starte på nytt.

Men utfordringen kan uansett gå til de som bestemmer i dette landet: Gjør det som skal til for at alle som har vært med å sette et barn til livet skal være med og forsørge. Hva med tvangsarbeid deler av året, der betalingen går rett til Statens Innkrevingssentral?  Da har jeg i hvert fall ikke bare klaget over uansvarlige pappaer, men kommet med et konstruktivt forslag til Familie- og Barnedepartementet.

God jul!

Kilde: NAV Innkrevingssentral november 2017

Del dette:
27 okt

20 ting jeg har lært på 62 år

Overskriften kan kanskje få noen til å tro at jeg ikke har lært mer enn 20 ting på 62 år. Det er ikke tilfellet. Dette er et utplukk. I tilfeldig rekkefølge og prioritet. Og når jeg har trykket ‘enter’ kommer jeg helt sikkert til å tenke at det var andre ting som burde vært med. Men la gå. Det er jo fredag!

  1. Det går fint å lære seg en fredsmeglerrolle når man er midterste søsken, fra svært tidlig alder. Den er helt annerledes enn andre fredsmeglerroller, og duger ikke i arbeidslivet.
  2. Man kan trasse seg til ny kjole når storesøster har fått ny, hvis man går systematisk og forventer en langvarig kamp. Fordi man er godt oppdratt benytter man dog ikke denne kunnskapen for ofte.
  3. På skolen lønner det seg å følge godt med, og gjøre lekser. Å venne seg til gode arbeidsvaner i tidlig alder får man igjen for gjennom hele livet.
  4. Man kan lære seg matematikk til et visst nivå bare man går inn for det. Når interessen og evnen ikke er tilstrekkelig til stede, stopper det likevel relativt fort. Det er ikke lurt å velge realfagslinje på videregående hvis du ikke vet opp og ned på en passer, for eksempel. Eller er over gjennomsnittet interessert i analyser over meningsløse emner.
  5. Om man er sjenert som barn og tenåring går det faktisk over. Det har en tendens til å gjøre det relativt fort, bare man flytter ut og må ta ansvar selv. Og kaste seg uti det sosiale livet kan også være et godt råd.
  6. Man kan lære seg å sy kompliserte klesplagg ut fra mønstre bare man har mye flaks og litt tålmodighet, På min merittliste i så måte står både en aftendress i en vidunderlig turkis farge, en slalomdress, lekedress til en toåring samt en rekke langbukser med mer eller mindre hell.
  7. Det går an å få interesse for håndarbeid av arter man ikke trodde var mulig når man har små barn, og likevel må være hjemme de fleste kveldene i mange år. Her nevnes i fleng hardangersøm (ikke helt vellykket etter feilklipping som ikke helbredet seg selv), brodering av et ukjent antall løpere, puter og duker. Åkleer, som var så populært før, framsto både hengende og liggende. Mye julegaver der, gitt!
  8. Hadde man hatt samlemani, ville det nok ha tatt en kubikk å samle på alle påbegynte, men ikke fullførte strikkeplagg. Av ganske avansert art, må jeg legge til. Det ble dertil ferdigstilt en del også, så man kan krysse av for å ha vært en habil strikker. De som ble forlatt var enten helt feil i størrelse, mønsteret var feil slik at man måtte rekke opp MANGE omganger, eller man hadde gjort andre fatale feil. På dette tidspunkt i tilværelsen var nok ikke tålmodighet lenger en framtredende dyd.
  9. Hekling var en syssel som ble til umåtelig glede under juletreet. Altså de ferdigheklede produktene. Her snakker vi både om løpere, brikker, duker og sengetepper, om man er litt vennlig innstilt.
  10. Når man blir presentert for god litteratur på skolen øker sjansen for å fortsette å lese selv etter at man ikke trenger det av utdannelseshensyn. Å lese bøker har vært en nydelig tilføring til sjelens utvikling gjennom mange år.
  11. Etter at sjenansen er over kan det faktisk skje at man nesten ende i andre enden av skalaen. For meg endte det på revyscenen. Først som skuespiller, og når jeg hadde bevist at det var noe jeg klarte, var det viktigere for meg å jobbe bak scenen. Travle, men gode år.
  12. Musikk har vært en stor del av livet mitt. Helt fra tidlig, tidlig barndom, og oppgjennom ungdomstiden, der det ble forventet at vi skulle “sjunge og spelle og væra hyggelige” i familieselskapene rundt omkring. Senere ble det deltakelse i diverse kor, og jeg har også dirigert kor i rundt 20 år av mitt liv. Berikende, men altoppslukende. Spesielt for sånne som meg, som har bare to knapper. Av og på. Dirigerer du kor finnes selvsagt ingen avknapp. Det gikk så langt at det tok en brå slutt, og jeg har aldri mer deltatt aktivt, verken som sanger eller dirigent, og vet at jeg heller ikke kommer til å gjøre det. Det er dette som kalles å brenne sitt lys i begge ender.
  13. Musikk ble også en del av utdanningen min. Lærerutdanningen. Den hadde jeg ikke noe tro på at jeg skulle få bruk for all den stund jeg ikke hadde tenkt å jobbe som lærer. Men pedagogikken har vært til stor nytte i alle mine jobber, enten det har vært i eller utenfor skolen. Som leder i mange år var kanskje den pedagogiske grunnpilaren i meg den som gjorde at jeg forsto og kunne behandle mine medarbeidere som folk. Og så endte jeg opp i skolen på slutten av arbeidslivet også. Det var ekstra stas.
  14. I arbeidslivet har grunnholdningen fra barnsben av vært at man gjør en god jobb, står på og gjør sitt beste ( i hvert fall innimellom) fulgt meg. Og jeg er glad for å se at dette er noe mine barn også har fått med seg. Det gledes!
  15. Det går an å utvikle sitt politiske syn gjennom livet. Når øyne åpnes og man får større forståelser for sammenhenger og at hele verden henger sammen, skulle det bare mangle at man ikke ser annerledes på for eksempel helsespørsmål enn om man bare tenker på sin lille kommune.
  16. Reising har åpnet sinnet og horisonten min. Jeg har vært heldig å få reise en del både i ferier og i jobbsammenheng, og de siste snart 12 årene har jeg bodd i Spania. Det har gitt mye næring til den globale holdningen jeg har i dag. Det nytter ikke å sitte på hver sin tue og holde på sitt. Dette er jeg glad for at jeg har skjønt.
  17. Jeg har lært at uten helse blir livet stusselig. Ikke at jeg skal klage voldsomt over mine helseplager, men de er nok tilstede til å vise at det er ingen ting som kommer av seg selv. Her må det spas møkk daglig. Og nå håper jeg at ny rutine med 30 minutters gange så å si hver dag skal være en god begynnelse i så måte. Det er da sannelig på tide også.
  18. Man skal velge siner ergrelser med omhu. Det er ikke til å komme fra at man gjennom livet møter mange dumme folk. For å si det rett ut. Da gjelder det å gjøre som hundene gjør – hvis du ikke kan leke med dem, piss på dem og gå videre. Gjelder fortrinnsvis i arbeidslivet.
  19. Det er ingen vits i å forsøke å holde liv i “vennskap” som man ikke har noe bruk for. Jo eldre jeg blir, desto mer selektiv blir jeg på hvem jeg vil ha rundt meg i livet. Skal jeg bry meg om folk som aldri stiller opp når jeg trenger dem? Facebook er ingen målestokk på hvor populær eller hvor mange venner du har. Det er i beste fall en kanal der du kan gjøre avtaler om treff i det virkelige liv, eller sende hyggelige oppmuntringer til de du vet trenger det.
  20. Ta vare på flokken din. Dette er direkte sitat fra Per Fugelli. Man/kone og barn er de du skal bry deg om først og fremst. Har du ikke dette, er venner like viktig som flokk. Gamle tanter også.

Egentlig hadde jeg tenkt å komme med 62 ting jeg har lært, men jeg tror ingen hadde giddet å lese så langt. Håper du leste helt hit, for her kommer oppfordringen; lag deg en liste du også. Over ting du er takknemlig for, eller har lært, eller kanskje vil lære. Vi blir aldri for gamle til å være suksessrike på disse områdene.

God helg!

Del dette:
13 okt

De ekteste vennene

Gjennom livet opplever vi alle at noen er bekjente, noen man hilser på i oppgangen og noen man klemmer begeistret på fordi det er lenge siden sist.

– Dette er fra venstre: Solveig, Linda og Anne Maria. Heia!

Det er rett og slett forskjell på hvem som er nær og hvem som ikke er så nær. Når man jobber sammen et år eller tre tror man at man blir nær alle, men det blir man ikke. For å være helt ærlig. Men disse to rare damene blir man aldri lei og vil alltid være der når anledningen byr seg. Tenk, de var de eneste som responderte da Sørensen inviterte til mitt 60-årslag i København i 2015. De møtte opp. Det vil de ha igjen for resten av livet!

Jeg har hatt vanskelig for å knytte vennskap til mange her i Spania. Folk som du lærer å kjenne og setter pris på, forsvinner fortere enn svint. Noen fordi de finner grønnere gress andre steder, andre fordi de blir borte for godt. Jeg har opplevd begge deler, og det er omtrent like trist. Jeg forstår ikke hvorfor vennskap man en gang har hatt plutselig skal bli kuttet fordi den ene har trodd at den andre har gjort noen den ene ikke likte, men at den andre overhodet ikke mente det sånn. Vel. Sånne venner trenger man vel strengt tatt ikke. Er du venn, så er du venn! I motbakker og nedoverbakker! Og noen er venner selv om man ikke ses så ofte. Heldigvis!

I går traff jeg noen jeg vet vil være der resten av livet. Jeg møtte dem da vi jobbet sammen her et halvt år i 2013. Etter det har det egentlig bare vokst seg større. I den forstand at begeistringen, forståelsen, aksepten og vedlikeholdet av det unike vennskapet som ble skapt bare fortsetter.

Vi   lurte så veldig på hvordan det hadde gått med alle de ungdommene vi gikk løs på dette året har det i dag. Vi håper de har blitt folk, som alle egentlig blir etter hvert. Selv er vi folk og har våre drømmer og framtidsplaner i behold. Jeg er blitt pensjonist, den andre av oss vurderer det sterkt om et par år, men den tredje er så ung at det er jo helt fantastisk! Tenk å være så ung! Tenk å være bare litt over 50?

Takk, Linda og Anne Marie for et par treff denne høstferien dere har tilbrakt her på den hvite kysten, Vi har møttes det siste året alle sammen, og jeg ser fram til mange treff heretter. Det er noe med kvinner som er av hel ved. Det er ofte menn man benevner med den betegnelsen. Men er har vi to kvinnelige representanter av arten HEL VED!

Takk for at dere er, og takk for at dere bringer norsk kultur og egenart i tillegg til bare dere selv hit til den hvite kyst i Spania. Eg heiter ikkje eigentleg Håvard Hedde…. (intern humor)

Del dette:
2 okt

Påvirker Catalonias frigjøringskamp turistområdene i Spania?

Både nasjonalt og internasjonalt har det i dag blitt vist bilder og video fra den reneste borgerkrigsarena i Barcelona i går. Hvordan påvirker dette de typiske turistområdene på Costa Blanca?

– Det katalanske flagget har vaiet i Barcelona de siste dagene

Vi kjørte en tur rundt i gatene i Torrevieja i går. På måfå. Mange steder hadde folk hengt ut det spanske flagget fra balkongene sine. Det var en stille protest mot frigjøringskampen i Catalonia. Det er ingen god nyhet for resten av Spania om denne rikeste regionen oppe i høyre hjørne frigjør seg. Deres økonomiske bidrag til statskassen er betydelig, og deres ønske om selvstendighet kan fort bli smittsomt. Spesielt vil Baskerland kunne vekke sine sovende mindre hyggelige grupperinger til våken tilstand for å frigjøre også denne regionen fra sentralbastionen i Madrid.

Ellers tror jeg faktisk ikke at nordmenn og andre som ferierer eller overvintrer på costaene sine bryr seg vesentlig om dette. Konsekvensene er nok enda ikke kjent for noen. Men ett skal sies; det har vært en svært lite sympatisk inngripen fra sentralregjeringens politistyrker i den katalanske hovedstaden i forbindelse med folkeavstemmingen søndag. Kjære Mariano Rajoy! Det er ikke sånn man skaper fred og forsoning i landet. Jeg frykter for hva som kan komme i kjølvannet her. Kanskje blir ikke Spania drømmestedet for solhungrige nord-europeere og andre de nærmeste årene.

Hva tror du?

Del dette:
30 sep

Om å beholde verdigheten

Helt fra før rettssaken mot tidligere overpolitibetjent Eirik Jensen startet, har jeg vært med i en støttegruppe for ham på Facebook.

Det har jeg vært rett og slett fordi jeg ikke tror han er verken korrupt eller har medvirket til hasjsmugling i store eller små mengder. Dette er jeg like sikker på selv etter at Tingrettens dommer, Kim Heger, framsa dom på 21 års fengsel nettopp på grunn av korrupsjon og medvirkning til smugling av hasj.

Hvordan kan jeg være så sikker på det? Jeg kan ikke være mer sikker enn det som taler for at han er uskyldig dømt. Det finnes ikke et eneste fellende bevis. Det begynner å bli en belastning for enkelte å gå ut og støtte Jensen etter at dommen falt. Den er ikke rettskraftig, da den skal ankes til Lagmannsretten. Men flokken begynner å tvile. Noen, i hvert fall.

Det pussige var at dommer Heger sa at de ikke tilla forklaringen til hasjbaron Gjermund Cappelen noen vekt, bortsett fra i de tilfeller hans forklaring var sammenfallende med det Spesialenheten hadde funnet ut av. Og hvordan hadde de funnet ut av sine ting? Jo, nettopp ved å lytte til den samme Cappelen.

I denne saken finnes mye skrik og mye ull, og vi kommer aldri til å få den hele og fulle sannhet. Til det sitter det for mange mæktige venna, som tidligere LO-leder Gerd Liv Valla truet med da det begynte å svi rundt ørene på henne. Menn i høye posisjoner både i embetsverket og kanskje også i politikken. Jeg vet ikke, men har en uggen følelse. Jeg velger å tro på full frifinnelse av Eirik Jensen til syvende og sist. Og det står jeg på, så lenge det går blod igjennom meg.

Det finnes også mange andre saker oppe i diverse debatter for tiden som vekker manges engasjement og man bruker sterke ord og uttrykk i kommentarfeltene. Det er utrolig hvor folk har gjort av folkeskikken sin. Voksne folk som hetser både ungdom og hverandre. For helt legale standpunkter. Nå gjelder det blant annet Krf. Skulle de gå inn i regjering eller ikke. Jeg mener at det var mest redelig for partiet som så vidt kravlet seg over sperregrensen, og som så tydelig på forhånd hadde sagt at det ikke ønsket å være i regjering med FrP, å gå i opposisjon. Det samme burde gjelde Venstre. Der er man ikke like tro mot velgerne, viser det seg. Det er rart hva en statsrådstittel har å si for sitt ettermæle i politikken.

Jeg kunne også nevne maktkamp som pågår til enhver tid, akkurat nå spesielt i Arbeiderpartiet. Man posisjonerer seg for neste gang man kan nå maktens tinde.

Alle disse skjulte kamper og strider finner nok også sted blant oss vanlige borgere. Vi er alle deltakere i små eller større samfunn. Den enkleste hersketeknikk er å snakke andre ned for å fremheve seg selv. Når gjorde du ikke det sistt? Jeg synes vi opplever en overopphopning av misunnelse, baksnakking og dårlig menneskelig klima. I tillegg til mye godt også, naturligvis. Bare så det er nevnt.

Jeg vil slå et slag for å beholde verdigheten i vårt samvær med våre medmennesker. Med dette diktet av Hans Olav Mørk, som jeg fant på Facebook i dag. Jada, det er ikke bare hets og krangel der heller…

Det er den du er
og det du gjør deg til
som gir deg verdighet
ikke tingeltangel
og dingeldangel
og kanapeer
i speilsaler
Det du gjorde
fordi det var viktig
ikke for å bli sett
men fordi det var
nødvendig
Tro det tro det
Hent din ryggrad
fra det du vet er sant
fordi hjertet sier det
ikke fordi noen
applauderer
Vit det vit det
Stå i vinternatten
alene om nødvendig
og hold omkring fuglen
du fant i snøen
Varmen du gir den
skal møte deg en vårdag
i sangen fra en løvkrone
over stien du går på
Slik er verdigheten
slik

 

Del dette:
16 sep

Et steg utenfor turistfellene

Å være på reise kan oppfattes på mange forskjellige måter. Noen liker å komme tilbake til sitt ”smultronställe” gang på gang, mens andre er større eventyrere og utforskere.

Her får du et tips om en typisk perle av et sted som befinner seg noen steinkast innenfor kyststripen sør på Gran Canaria. Velkommen til Montecristo!

På en smal og svingete vei (5,6 km fra motorveien ved El Tablero) i Barranco de Ayagaures finner du avkjørselen til Montecristo. Som navnet tilsier bærer stedet preg av både skattejakt og eventyr.

– Guy Martin og Andreas Drecke kan presentere en ny Edens hage for de som kommer på besøk

En av grunnleggerne av stedet, Guy Martin, liker å kalle seg allrounder. Han er kunstner med mange uttrykk. Dette oppdages med en gang du har  besteget stien opp til inngangen til selve Montecristo.

Eierne liker å ta i mot gjestene etter den franske revolusjonens motto; Frihet likhet og brorskap. Her er alle velkommen! I dag er nok flere ”vanlige” turister og fastboende. Skjønt mange av turistene som besøker øya for en uke eller to kommer nok aldri så langt at de besøker dette eventyret av et spise- og kultursted. Dertil er det for bortgjemt og lite kjent i de typiske bargatene syd på øya.

– Allerede ved inngangen til eventyrriket finner man unike skatter

Stedet ble funnet av Guy Martin og hans partner, Andreas Dacke i 2003. Siden da har dagene gått med til å fylle den store arealet på 16 dekar med unike kunstuttrykk, og etter hvert helt spesielle matretter. Vertskapet kan i dag huse store selskaper, men det er plassert bord og stoler rundt omkring over et stort område, så om du kommer med noen få venner, får dere sitte i fred, kanskje inne i lysthuset, jeg foretrekker å kalle det. Arabisk-inspirert innredning med fargerike tepper og puter.

Du kan spise både kenguru og foie gras. Vi anbefaler lett tapasvarianten. Der får du smake det meste i små porsjoner. Veltillaget og spesielt. Og ikke glem desserten!

Tilbake til kulturlandskapet. Martin har dokumentert alt som finnes. Både planter, skulpturer og andre kunstverk er merket med opprinnelsessted og når de kom til Montecristo. Av og til holdes også spesialutstillinger på området. Montecristo er tilrettelagt for bryllup. De har et eget sermonisted, der man kan få utført selve vielsen. Og maten er det, som tidligere nevnt, ikke noe problem med. Dacke er en utmerket kokk! Vi vet også at norske konfirmanter har feiret den store dagen på dette stedet.

Hvis du ønsker å tilbringe mer tid, finnes også hytter til leie. For den som er kunstinteressert vil det nok ta mer enn bare en lang lunsj å komme gjennom, studere og oppleve alle detaljene.

Om du besøker dette stedet neste gang, eller første gang, du er på Gran Canaria, vites ikke. Som nevnt innledningsvis, har vi alle forskjellige oppfatninger av hva som er stas på ferie. Jeg vet om mange som bestiller samme hotellrom for neste års ferie før de reiser hjem. Og de 14 dagene eller tre ukene de er der, er det samme liggestolene ved bassenget eller stranden som benyttes. Dette kan være en helt grei ferieform for de som ikke liker det ukjente. Kanskje er flyreisen til og fra feriestedet mer enn nok spennende.

For andre vil det være de stadig nye oppdagelsene, både av feriesteder og opplevelser på de ulike feriestedene som frister. Det er sistnevnte gruppe jeg henvender meg til her. For meg ble det både en tankereise tilbake i tid, og refleksjon over at noen kan være så kreative, så formidlingsfrimodige og gjestfrie, alt på samme tid. Frihet, likhet og brorskap, i dette vertskapets ånd er noe å sette av noen timer til. God tur!

Del dette: