Med null tilgang på nye bøker må man gå på oppdagelsesferd i egen bokhylle for å kunne fordype seg i litteraturens verden.

Jeg fant Adams dagbok av Knut Faldbakken i forrige uke. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har lest hele før. Jeg har lest flere bøker av Faldbakken, som har gjort dypt inntrykk. Adams dagbok satte spor etter seg.

Faldbakken dveler ofte ved mannen. Mannens særs lite flatterende sider, men ikke desto mindre spennende. For hans utmalende beskrivelser gjør det så levende at man tror kanskje menn er sånn…

La oss håpe de ikke er det…

I Adams dagbok møter vi tre menn. Tre menn og en kvinne. Kvinnen er geskjeftig og ovenpå, tilsynelatende, som i alle Faldbakken-bøkene jeg har lest. Den inngående kjennskap til Tyven, Studenten og Morderen, som jeg velger å kalle ham, gir en grøssende følelse av at det må gå mange tikkende bomber rundt i nærmiljøet. I hvert fall i samfunnet.

De ter seg stakkarslig, ut fra et kvinnesynspunkt, men har sine gjenkjenbare karaktertrekk som menn. Usikkerhet på hva kvinnen vil, ønsket om å tilfredsstille, og hevnlysten når de blir forlatt. Kanskje er det såpass mellommenneskelig at kvinner også kunne reagert på samme måte?

Neppe. Faldbakken maler ut skremmende mannebilder på en måte som gjør meg uendelig glad og takknemlig for den levende og intelligente mannen jeg har, både intellektuelt og følelsesmessig.

Men fascinerende er de, Faldbakkens menn.

Som studieobjekter.

Jeg liker å lese bøkene hans, og vil gjerne gå gjennom flere enn de jeg til nå har lest.