Jeg tror vi kvinner har et ekstra godt utviklet bekymringsgen. Vi omskriver det ofte til omsorg. Men når omsorgen går over alle støvleskaft går det ut over både den som viser og mottar omsorgen.

Med årene blir kanskje mer fornuft blandet inn i bekymringene, og dermed blir det mer normale forhold. Det er slitsomt å leve med tanken på alt som kan gå galt. Det har jeg gjort mye av livet. Det er ikke måte på hva som kan ha skjedd når mannen ikke kommer hjem til forventet tid. Og det behøver ikke dreie seg om at middagen står på bordet. Det betyr ikke at han går glipp av noen ting egentlig, så det er ikke der det ligger. Det er hva som kan ha skjedd, som jeg ikke har kontroll over. Det skal ikke lange forsinkelser til før jeg maner fram indre bilder av stygge ulykker, overfall eller andre grusomheter.

Så kommer han, da. Blid og sliten. Han har bare gjort det og det, og det tok litt lengre tid… Muligheten for å ringe inn senere ankomst hadde ikke falt ham inn et øyeblikk. Jeg har begynt å slappe av mer i forhold til dette nå. Hva kan jeg egentlig gjøre i ulykkesøyeblikket uansett? Egentlig ingen ting. Annet enn å være der. Delta, på en måte. Jeg har begynt å tenke at det sikkert ikke er noe galt. Og jeg har det litt bedre med det. Samtidig som jeg blir veldig glad når Sørensen dukker opp. Uskadet.

 

Hvis alt skulle være overlatt mitt kontrollregime, ville det knapt eksistere avvik. Så kjedelig! Så nå skal jeg gå rundt og være glad og litt likegyldig til alt som ikke går helt som jeg hadde tenkt. På den måten får man noen overraskelser også. Positive, til og med! Dermed må jeg også altså trene på å like overraskelser…

God helg!