Denne har jeg glatt stjålet fra en bloggvenninne Randis tanker. En fabelaktig bønn for oss litt over halvveis…

Jeg begynner å bli gammel…”

Herre, Du vet bedre enn jeg selv at jeg begynner å bli gammel. Hold meg borte fra den fatale vane å tro at jeg må uttale meg om hvert emne og ved enhver anledning. Fri meg fra trangen til å ordne opp i andres saker. Gjør meg tankefull, men ikke sturende; hjelpsom, men ikke dirigerende. Med min enorme oppsamlede visdom er det nesten synd ikke å få utnyttet den helt, men Du vet Herre at jeg ønsker å beholde noen få venner helt til slutt.

Hold mitt sinn fritt fra ønsket om å fortelle detaljert om alle ting, gi meg vinger til å nå fram til poenget. Forsegl mine lepper mot å berette om mine fysiske svakheter og plager. De øker stadig og min glede av å fortelle dem blir større med årene. Jeg tør ikke be om den nådegave at jeg vil nyte Historier om andres plager, men hjelp meg til å utholde dem med tålmodighet.

Jeg tør ikke be om en bedre hukommelse, men om en voksende ydmykhet og en minskning av min skråsikkerhet når min hukommelse synes å komme i konflikt med andres. Lær meg den storartede leveregel at jeg av og til tar feil.

Hold meg noenlunde elskverdig: Jeg ønsker ikke å bli noen Helgen – noen av dem er så vanskelige å leve sammen med – men en sur, gammel person er ett av djevelens mesterstykker. Gi meg evnen til å se lyspunkter på uventede steder og gode sider hos folk som jeg ikke regner med har dem. Og la meg, Herre, få den nådegave at jeg kan fortelle dem det.

AMEN!