12 des

Barndommens juleminner

I år har jeg mer enn noen gang tenkt tilbake på førjuls- og juleminner fra barndommen. Det har selvfølgelig med at nå er både mor og far borte, men når man selv blir eldre, kommer barneårene tydeligere fram.

Allerede i oktober/november startet juleforberedelsene. Vi bodde ikke på gård, men fikk likevel slakt til gards. Eller, fikk og fikk… Da var det mange dager som var det reneste eventyr å få bivåne for store barneøyne. Spesielt husker jeg Margit, som ofte ble benyttet som hjelp både til dette og hint. Hun var veldig liten av vekst. For å røre i den store kjelen der grisehodene til sylta ble kokt, måtte hun stå på en stol. Et utrolig syn, den dag i dag!

Det var slaktesmaker å få både av hjemmelagede medisterpølser og andre godbiter. Med slaktingen hørte også flere middager med blodpudding og blodpannekaker. Det var sannelig godt det også. Kanskje det var fra den tiden min solide blodprosent ble bygget?

Så ble det kakebaking. Og vasking. Og pynting. De nydelige englende og lysene, som aldri ble tent for da ville de ikke være så nydelige lenger. Det tok lang tid før vi fikk være med på smultringene. Det var direkte farlig. Men jeg kan heller ikke huske at jeg personlig deltok i så mye av den andre bakingen – berlinerkranser, goro, fingerkrem, sandkaker og hva det nå var alt sammen. Med en ivrig og dyktig storesøster, var jeg nok ofte henvist til tilskuerplass. (Jeg bakte dog selv alt dette og mer til da jeg som ung husmor skulle bære tradisjonene videre.)

Julepresangene var et kapittel for seg. Som andre unger var vi også nysgjerrige på hva som ventet oss. Spesielt ett år hadde vi full oversikt. I det ene skapet på soverommet til mor og far fant vi både fullt utstyrte barbiedukker og Merlin togsett til lillebror. Vi gjorde selvfølgelig gode miner til slett spill da dagen opprant… Dette er en innebygget ferdighet som alle barn bare har, tror jeg.

Foruten den nevnte barbiedukken, kan jeg best huske et par hvite polvotter jeg fikk. Dessuten en lyse blå nylonanorakk. Med selvheklet hjelmlue med kjempedusk i rosa, var antrekket fullkomment den vinteren. Sannsynligvis var det sorte strekkbukser sydd av skredder Pedersen i tillegg.

De siste dagene før julaften hadde spesielle tradisjoner. Vi ungene var med far rundt i bygda og delte ut konfektesker til diverse institusjoner – telefondamene på sentralen, posthuset etc. Det var spennende å få komme inn på sentralen med alle ledningene. Den gang alt foregikk manuelt, og telefondamene var rene opplysningssentralen. De visste nøyaktig hvor den og den var. Det var bare å spørre før de «satte over».

Bitte lille julaften var det grøt med mandel på menyen. Den tradisjonelle marsipangrisen ventet på en heldig vinner. Vi glemmer vel aldri det ene året(?) far fikk mandelen. I stedet for å gjemme den bort i innerste kroken i munnen til alle hadde spist opp, tok han den ut.

– Hm, hva er dette for noe, da?

Vår far var ikke skapt for scenen…

Lille julaften ble det servert lutefisk. Den hadde far lutet selv. Møysommelig og med stor kjærlighet kunne den serveres helt perfekt passe når lille julaften opprant. Hos oss var det lutefisk på lefse, smurt med godt smør, og overdrysset med salt og pepper. Kjempegodt! Selv om jeg i voksen alder har lært meg å like lutefisk servert på mange andre vis også.

Selvfølgelig var det hjemmebrygget øl til. Ikke tomtebrygg, men ordentlig hjemmebrygget, enten på vørterøl eller bayer. Langt ute i januar kunne vi av og til høre korker som smalt i været etter at overskuddsølet fra jul gjæret videre og videre.

Selve julaften foregikk alt i sakte tempo. Det ble jul i huset når surkålen begynte å koke. Vellysten fra denne duften sitter i, og jeg har alltid i voksen alder satt på surkålen så tidlig det lar seg gjøre, for å få denne duften i huset.

Ribba til mor var alltid perfekt. Endog før både Ingrid Espelid og alle andre ga sine velmente råd om hvordan svoren skulle bli sprø. Vi spiste sakte og mye.

Etterpå skulle til og med mor og far HVILE når oppvasken var tatt. Har du hørt på makan? Vi fant oss i det også.

Og så var det pakker.

Juledagene var like koselige. Nye klær skulle prøves. Eventuelt også ski og kjelker. Det skulle gås tur og vi skulle i juleselskaper. Gode barndomsminner. Trygge barndomsminner.

I år skal vi samles hos min datter og hennes familie, som akkurat har flyttet inn i nytt hus. De har allerede skapt sine tradisjoner, og jeg tipper på at det blir noen nye også.

Vi skaper rammer og tradisjoner, som vi selv liker. Og minnes de gamle. Deilige jul!

DSC_1949

 

Del dette:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *