11 jan

Å tørre å miste fotfestet

Jeg har gjort det! Nå får det bære eller briste!

Det finnes mange ordtak som handler om å vise mot, tørre, oppfylle drømmer og sveve litt. De fleste dagene lar vi bare passere med våre vanlige sysler, både du og jeg, antar jeg, men av og til, altså. Av og til tar det skikkelig av. Nå har jeg gjort det jeg har drømt om i mange, mange år. Jeg har i hvert fall startet på drømmen. Det ble ingen suksessroman jeg leverte til forlaget i dag, men materiale til en novellesamling. Det er skummelt nok, det! Jeg har allerede bestemt meg for å ikke spørre folk mer hva de synes. I hvert fall de som ikke vil meg vel. Jeg skal slutte å lytte til negative eller likegyldige kommentarer. Heretter åpnes det kun for heiagjenger. Å utøve selvkritikk er jeg blitt god på i denne skriveprosessen

Det er litt over 12 år siden jeg satt på en lun veranda i Frankrike, så ut over Middelhavet og skrev på det som skulle bli min suksessroman. Av mange årsaker, blant annet det faktum at jeg flyttet til Spania et halvt år senere og har jobbet for føda i alle disse årene, har den blitt liggende. Jeg har fortsatt tro på den, men det er en annen roman jeg nå har startet på etter at jeg sendte av gårde materialet til en novellesamling til forlaget i dag. Det er vanskelig å vite om jeg skal tro på at de synes det er noe å gi ut, disse novellene. Noen av dem er jeg mye mer fornøyd med enn andre. Men jeg tror det er sånn at hvis man først får et forlag interessert, vil de også bidra som konstruktive konsulenter. Hvis det er noen med erfaring som forfattere som leser dette, kan dere avkrefte eller bekrefte i kommentarfeltet, please?

Det er skummelt å skrive fiksjon. Alle tror at det må være noe jeg bygger på som jeg har opplevd selv. Alle husker vel diskusjonen om romanen Arv og Miljø av Vigdis Hjorth, og tilsvaret i form av roman som kom noen måneder etterpå av hennes søster. I det jeg har skrevet finnes det små elementer av egne eller andres erfaringer, men det aller meste er ren fiksjon. Inspirasjonen er hentet fra virkeligheten, for å si det slik. Novelleformen er også litt krevende, da den skal gi leseren mulighet til å finne sin egen mening mellom linjene. Og så forskjellige som vi er, vil jo det kunne bli litt av hvert.

Leserne av denne bloggen har vendt seg til å tro at alt jeg skriver her handler om Spania. Men det gjør jeg ikke. Jeg forlater også mer og mer bloggformatet for å uttrykke meg i andre former. Men ikke bare det. Håper de av dere som er glad i litteratur vil støtte meg på vegen.

Det er både skummelt og deilig å ha jobbet seg ferdig med dette materialet. Nå krysser jeg fingre, og jeg må vel fortelle dere hvordan det går, uansett, kanskje. Selv om det nok ikke er like engasjerende for dere, pussig nok. 🙂

Del dette:
18 nov

Når pappa gir blaffen

Dette er en kronikk jeg har sendt til flere store aviser i Norge. Det er ingen som har vært interessert i å trykke den. Nå som til og med John Arne Riise innrømmer at han har sluttet å betale bidrag for to av barna sine, skjønner du kanskje at det kan gjelde nesten hvem som helst. Les, del og være med og ta opp denne kampen! Takk!

– Pappa og jeg er på tur, vi <3

 

Hvert år slipper flere tusen foreldre unna bidragsbetaling til barna sine. De har kanskje aldri betalt en krone, eller de har sluttet å betale underveis. Bidrag skal i henhold til Barneloven betales til barnet er 18 år, om ikke lenger, i enkelte tilfeller. Hva slags folk er dette, som bare gir blaffen?

I september 2017 fantes det 51 709 bidragspliktige foreldre. (NAV) De skulle betale bidrag til 70 260 barn. I de aller fleste tilfeller går dette stille og rolig for seg. Enten har foreldrene selv blitt enige om størrelsen på bidraget og hvordan dette skal utbetales, eller så har foreldrene latt offentlig rett bestemme størrelsen i henhold til gjeldende regler.

Noen av disse barna faller mellom alle stolene som er satt fram i Barneloven. 1622 bidragspliktige har siden april 2006 ikke betalt noe, verken frivillig eller gjennom tvangstiltak. NAV har ikke eksakte tall på hvor mange barn som er så uheldige å ha en slik forelder, men tar man forholdet mellom det største tallet som ble nevnt og antall barn, vil det ikke være langt unna 2 200 barn.

Barneloven § 66 1. Ledd fastslår: ” Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjølv ikkje har midlar til det. Innbyrdes har begge foreldre skyldnad til å skyte til det som trengst etter evne.”

 Det er altså ingen tvil om at begge foreldrene har et likeverdig ansvar for barna som de felles har satt til verden. Det er et ansvar som varer og rekker i mange, mange år. Uten at vi har noen statistikk på det, antar vi at det dreier seg om pappaer. Det er mulig det vil bli oppfattet feil, men likevel velger vi å påstå det. Det skal mer til for at en mor glemmer sitt barn. Lar være å ta kontakt, lar være å sende bursdags- eller julegaver, eller uteblir fra avtalt samvær.

Her er statistikken vi har mottatt fra NAV Innkreving over de som ikke betaler. I tillegg til det bidragsyter er skyldig, kommer en post som Staten forskutterer i påvente av penger fra pappa. Det er høyre kolonne i tabellen. Privat gjeld er det pappaene (eller mammaene) skylder i tillegg til det Staten har lagt ut for dem. (NAV)

Norske bidragsansvarlige skylder barna sine nesten 260 millioner kroner. Det vil si nesten 120.000 kroner per barn. Og dette er tall som strekker seg fra 2006 og fram til i dag. For en del av barna vil det kunne legges til mange, mange tusen til denne summen.

Det er grunn til å understreke nok en gang at det i de aller fleste tilfellene går helt greit med bidragsbetalingen. De aller fleste foreldre er ansvarlige og vil det beste for barna sine. Det er tydelig.

Hva med de pappaene og mammaene som drar seg unna sine forpliktelser som foreldre når samlivet er gått i oppløsning?

Det finnes altså 1622 personer som bor enten i Norge eller i utlandet som hver eneste måned svikter barna sine. NAV Innkreving forsikrer oss om at de bruker alle lovlige midler for å inndrive skyldige bidrag. Likevel uteblir pengene.

– NAV Innkreving klarer ikke å identifisere hvor mange av de som aldri har betalt noe som er selvstendig næringsdrivende, men vi har inntrykk av at det er en liten gruppe. Det er praktiske utfordringer som gjør det vanskelig, men ikke umulig, å bruke utleggstrekk som virkemiddel ovenfor denne gruppen. Når den selvstendig næringsdrivende er MVA pliktig eller f-eks bonde eller reindriftsutøver, så motregner vi når det er mulig i MVA refusjoner eller landbruks-/reindriftstilskudd med videre, sier Cato Lindbäck fra NAV Innkreving.

Han legger til at når den bidragspliktige bor i utlandet vanskeliggjøres inndriving av pengene enda mer.

Vi kjenner til fra andre deler av samfunnet at de som ønsker å oppnå trygd eller andre ytelser fra samfunnet gjerne opparbeider seg en spesiell kompetanse på hvordan man kan sno seg i gråsonen. Gjennom årene er nok mange blitt avslørt, men stadig nye forsøk fører fram til en høyst etterlengtet trygdeytelse basert på feil grunnlag.

Slik er det også med disse fedrene som gir blaffen. Vi har selv hørt hvordan en fembarnsfar har sittet og fortalt hvordan han må unngå å eie noe, han må holde så lavt formelt forhold til arbeidslivet slik at han ikke må betale moms, og aller helst samarbeide med arbeidsgivere som ikke synes det er så fryktelig nøye med all denne innrapporteringen. Ja, vi har hørt det. Og vi har merket det. Vi vet om familier som må sette bremsene på i forhold til klær, fritidstilbud, ferier etc fordi pappa gir blaffen.

Dette er helt klart et I-landsproblem, men likevel er det forbitrende at over 2000 mannfolk – nå generaliseres det kraftig – skal kunne spasere fritt uten forpliktelser mens det går tilsvarende antall mammaer rundt og spinker og sparer for at pengene skal strekke til.

I tillegg vil det i disse tilfellene også ofte være sånn at samværet med pappa opphører. Når avtaler brytes gang på gang, blir belastningen for stor og savnet ubeskrivelig. Det er ikke enkelt for en 12-åring å se at det ikke er hans/hennes skyld at pappa ikke kommer, som avtalt.

Vi går mot jul. Den viktigste familiehøytiden i året. I år vil 2.200 barn igjen være spente på om de får gave fra pappa.  Eller om det ikke blir noe i år heller. Vil pappa kanskje komme på overraskelsesbesøk? Nei, det vil han nok ikke. Etter lang tids fravær fra barna vil det også for pappa være svært vanskelig å starte på nytt.

Men utfordringen kan uansett gå til de som bestemmer i dette landet: Gjør det som skal til for at alle som har vært med å sette et barn til livet skal være med og forsørge. Hva med tvangsarbeid deler av året, der betalingen går rett til Statens Innkrevingssentral?  Da har jeg i hvert fall ikke bare klaget over uansvarlige pappaer, men kommet med et konstruktivt forslag til Familie- og Barnedepartementet.

God jul!

Kilde: NAV Innkrevingssentral november 2017

Del dette:
9 sep

Fremmed fugl i blå-blått landskap

Nordmenn i Spania er ikke en totalt ensartet gruppe, men jeg har nesten til gode å møte folk som ikke toner et blå-blått flagg.

Jeg sier nesten. Det finnes hederlige unntak. Men de aller fleste ønsker seg Carl I Hagen tilbake, og heier på Sylvi så de blir hese. Vi vil jo ikke ha svenske tilstander i Norge, der svartmuskete muslimer har dannet parallellsamfunn og lever ut sine motbydelige tradisjoner og planlegger terroranslag i annenhver leilighet bortover! De klumper seg sammen og vil ikke integreres.

Disse kritikerne er de samme menneskene som har tatt seg til rette og breiet seg ut i lokalsamfunn i Spania. Man flyter rundt i rødhvite, bare  overkropper langt oppi bybildet, samles på “norske” barer som ikke har skjenkekontroll på agendaen og løser verdensproblemer, det vil si baktaler naboen, som de misliker over alle grenser. Her spres rykter og nye sannheter oppstår. Akkurat som i de minste og verste bygdesamfunnene i Norge. Man gremmes over de rødgrønne partiene i Norge, og Jens Stoltenberg i særdeleshet. Han er den mest håpløse av alle. Han er både pen og rik og har kommet gratis til alt. Akkurat som Gro og alle andre i arbeiderpartiet. Nå seiler jo Jonas opp som en god nummer to med alle sine pengeplasseringer og dårlig skjulte finanskrumspring.

Ikke er man så interessert i å lære seg spansk heller, selv om man ikke lenger sier høyt at spanjolene burde lære seg norsk. Man er integrert nok! Man går på spanske restauranter og barer (om det egentlig er russiske eller engelske spiller jo ingen rolle, så lenge de ikke er norske), og møter opp på markeder hver uke for å støtte “det lokale næringsliv”.

Det man har til felles er personfokuseringen. Både på politikere på venstresiden og de norske naboene i Spania. For de er sikkert ikke på samme politiske side som “oss”. Og da kan de ha det så godt! Har man vært så uheldig å få et falskt rykte på seg her på den “norske” costaen er du stemplet for alltid. Og ingen bryr seg om å finne ut om det finnes snev av sannhet i ryktet. For å være vellykket selv, må man ha noen å hate. Man må ha et verdenssyn som går på “dem og oss”, ellers blir man litt usikker på hvordan ting henger sammen.

For de av dere som har lest helt hit, kan jeg opplyse at ovennevnte er en sterkt overdrevet utblåsing etter en lang og trettende valgkamp og etter snart 12 år i Spania. Det er ikke så gæli, men det var godt å få det ut! 🙂 

Del dette:
25 mar

Nytt kamera! Nytt liv!

Etter 11 år med mitt Nikon D50, var tiden inne for utskifting.

Spørsmålet var: til hva? (Bildet er kun til illustrasjon)

Jeg sverger til NIKON. Jeg har jo tross alt lært meg disse forskjellige kodene på “hjulet” man bruker for å velge lys, lyd, mørke, natt, etc. Altså autofunksjonen… Den er den viktigste av alt. Skulle jeg liksom begynne å forholde meg til Canon sine særegenheter? Enn si Sony? De er jo helt gærne! Nei! NIKON har det vært, og NIKON  skal det værra! Dessuten hadde jeg et fabelaktiv objektiv, som går fra 18 til 200 mm (zoom).

Så ble det NIKON. D5300. Ikke det nyeste. Ikke det hippeste. Men det står jo i stil til eieren, ikke sant? Vi kan bli gamle sammen, om vi passer på hverandre ordentlig! Dessuten var det adskillig rimeligere enn det nyeste de reklamerer for, som kun kan betjenes av ingeniører.

Nå skal det sies at mitt nye også har vært innom ingeniørbransjen. Det var skrekkelig mange knapper man ikke behøver for å ta bilder. Selv for nettmagasiner, hovedstadsaviser, glansede magasiner og alt man tenker at man kan ha bruk for de kommende sesonger. Min ilske personlighet kommer fram. “MÅ DET VÆRE SÅ VANSKELIG”?

Da er det Sørensen trer fram fra intet og forsøker å løse flokene. Beundringsverdig nok, løser han de fleste. (Det er jo egentlig skrekkelig irriterende. Da har man ingen gode argumenter til neste fight).

For andre gang i mitt liv skjønte jeg brått grunnen til at jeg ikke ble fotograf. Første gang var da jeg deltok på fotokurs hos Simen Myrberget i Oslo i 2007, eller 2008. Jeg husker ikke. Jeg husker at jeg overnattet hos min nevø i Urtegata under kurset. Kanskje han kan minne meg på årstallet.

Ikke at det er så viktig å huske nederlagene. Men…

Hva skal jeg med dette, da?

Fra høsten er jeg fri fra alle åk. I form av arbeidsavtaler. Da skal jeg tilbake til det frie liv, som jeg tross alt har levd i Spania i ni år før jeg dro fluksens til Gran Canaria for 2,5 år siden. Jeg tar sjansen på en sponsoravtale med NAV. Selv om den ikke er noe å snakke om. I hvert fall om jeg hadde flyttet tilbake til Norge. I Spania klarer jeg meg godt. Og sammen med Sørensen blir det jo enda bedre. Og sånn skal det fortsette!

Så skal jeg ta bilder som tar pusten fra deg og andre. Det kan være at investeringen var verdt det! —-

Del dette:
12 feb

Da verden mistet sin uskyld

For en overskrift! Verden har vel ikke vært uskyldig siden Adam og Eva befant seg i Edens hage. Vel å merke FØR de spiste det skjebnesvangre eplet. Men jeg skal holde meg til nær fortid.

Den arabiske våren! For en optimistisk tid! For et oppgjør med diktatorer og for en seier for folkerøsten og demokratiet!

“Startskuddet for Den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakhandler i Tunisia, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene. Mange tunisiere kjente seg igjen i Bouazizis livssituasjon. Hendelsen utløste derfor et opprør som spredte seg fra småbyen Sidi Bouzid til flere deler av landet, inkludert hovedstaden Tunis. Mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte demonstrasjonene.” (sitat: Globalis).

Så fulgte den ene staten etter den andre. Vi husker Gadhafi ble styrtet i Libya, Mubarak ble tvunget til å gå av i Egypt, og folket jublet. Og vi jublet med dem. Skulle dette bli starten på varig fred og demokrati for statene i Midt-Østen?

Nei – hvordan kunne vi være så blåøyde? Det er ikke bare å styrte en diktator og tro at resten går av seg selv. Militære trådte til flere steder, og i bakgrunnen begynte noen ekstreme islamister å organisere seg. De erklærte etter hvert en egen islamistisk stat IS. Samlingen hadde foregått i mange år allerede, og i årene etterpå har denne ekstreme organisasjonen skapt frykt over hele verden. De har erklært at de er et anerkjent kalifat som vil legge mer og mer av verden under seg. Deres suksess består i å legge mer og mere land under seg. Et kalifat regnes som den ypperste styringsform for en muslimsk stat.

Hadde vi ikke før begynt å fordøye alle opprørene og begeistringen i Nord-Afrika og Midt-Østen, fikk vi vår store nasjonale terror-katastrofe hjemme i Norge. 22. juli 2011 vil for alltid bli stående som den dagen Norge mistet uskylden. Da en av våre egne med kaldt blod drepte 79 mennesker.

Vi har senere hatt flere store terror-angrep i Europa og er noe av det som truer folk flest i deres hverdag. Selv om det statistisk sett er veldig få som dør i terrorangrep framfor trafikkulykker, hjerteinfarkt og kreft, for eksempel.

Været har vært et hyppig samtaleemne, med ekstreme variasjoner i den ene eller andre retningen som stadig oftere viser seg mange steder i verden.

I det vi gikk inn i 2017 har vi fått et nytt tema for frykt. Først Trump i USA, og høyrepopulister på framgang også i resten av den vestlige verden. Dette har på mange måter en parallell til den arabiske våren. Misnøyen mot det etablerte og lederne av landet. Derfor fikk vi Brexit, derfor kan vi oppleve at flere høyeekstreme blir statsministre og presidenter i Europa i den nærmeste framtiden.

Hvor skal dette ende?

Del dette:
25 jan

Pang!!!

Jeg kan ikke huske en mer innholdsrik start på noe år hittil i mitt liv! Velkommen til 2017!

La meg ta det i kronologisk rekkefølge:

Anno
Allerede 2. januar startet årets utgave av Anno på NRK1. I år er det hele lagt til 1537, og jeg tenkte at det blir jo helt utafor å ha noe såå langt tilbake i historien. Takket være god casting er dette blitt en meget severdig serie. Tre kvelder i uka. Min favoritt er allerede Bjørn. Tannlege og lege med utpreget praktisk sans og god arbeidsmoral. Heia, heia!

Farmen Kjendis
Joa, jeg så på den første episoden for å få mine bange anelser bekreftet – dette blir å melke kuer på en helt annen måte enn Farmen var ment som. Vel? Jeg tok feil! Disse BCG-kjendisene skaper mer moro enn amatørene. Selv om det er litt påfallende at nesten alle damene hadde nypåsatte fake øyevipper da de kom inn. Da slapp de unna å bli avslørt som veldig usminkede! Hederlig unntak er Vendela. Hun er jo skjønn uansett, da. Ikke sant? Ikke noen vinner av Farmen Kjendis, tror jeg, men så utrolig skjønn! På innsiden og utsiden! Og Petter Pilgaard, da! Han har overrasket! Nei, dette er rett og slett god underholdning!

Rettssak I
9. januar startet rettssaken mot tidligere politioverbetjent Eirik Jensen. En veldig spesiell sak. Jeg har hele tiden trodd at han er uskyldig i det han er anklaget for. Derimot tror jeg nok at han har vært en av dem som har tatt noen snarveier og ment at målet helliger midlene innimellom. Det gjør en dog ikke til skurk! Langdryge dager i retten så langt. Jeg har fått en erkjennelse av at jeg, i likhet med Eirik Jensen, ikke husker bæret av hva jeg må ha sendt av SMS eller telefonsamtaler for 2 – 20 år siden. Selv om jeg på et tidspunkt har tenkt at “dette er viktig”. Uansett blir dette en drittpakke. Tror jeg. Men man får innsikt i norsk rettsvesen helt fram til langt uti juni. Og da er jo skoleåret over… Det kommer som eget punkt senere.

Rettssak II
25. januar startet rettssaken mot Therese Johaug. Hele Norges skiyndling. Etter første dag forstår jeg at også Antidoping Norge tror på henne. Det som blir spennende her er om de går ned fra den antydede straffen på 14 måneder. Jeg har ingen formening. Hun har altså bare grabbet tuben og smurt på. Uten å sjekke noe mer. Selv jeg, som ikke er idrettsutøver sjekker alle pakningsvedlegg når jeg får nye medisiner. Og må jeg det, så kjører jeg google translate på de avsnittene jeg ikke forstår. Altså, jeg skjønner at Therese og jeg ikke kan sammenlignes, på noen som helst måte. Det var bare et tankespring…

Dimmelenke
Dette er siste halvåret jeg jobber på Gran Canaria. Etter 2,5 år er det slutt. Det har vært en fantastisk tid (jeg unngår bevisst å kalle det “reise”). Å få bakse og leve med disse ungdommene til daglig har vært utelukkende positivt. Jeg ønsker dem så av hjertet lykke til! Disse også! I likhet med de jeg har tatt avskjed med før. Jeg er overbevist om at de kommer til å bli dugende mennesker på hver sin plattform.

Trump
Her skal vi få kjør i årevis. I fire år, kanskje mindre, hvis han blir stilt for riksrett, som Snåsamannen har spådd… Med Trump har vi fått introdusert et nytt begrep; alternativ sannhet. Fantastisk! Etter få dager har han produsert en del av disse. Og det er etter hvert antakelig bare han som tror på dem. Narsissist som han er, i følge spesialistene, vil han nok ikke godta at noen anklager ham for noe som helst. En utrolig historie. Vi som trodde at Reagan skulle bli en nøtt! Hollywood-stjernen. Realty-stjerner er nok mye verre. Noen tror det blir underholdende. Jeg både gremmes og gruer meg. Men, som noen kloke hoder har sagt; Verden består av flere en Trump. På Dagsrevyen i dag fikk vi høre om fiskeriminister Per Sandberg som forhandler stort og flott med et Storbritannia i full oppløsning fra EU. Du skal se at verden står til påske i år også!

Del dette:
13 jan

La ingen forakte deg for din alderdom

Dette kunne blitt et fint innlegg om hvor viktig det er å la seniorer få innpass i maktens korridorer. Hvor mye vi har å tilføre samfunnet sammen med den yngre garde.

– Det er ikke feil å ha møkk på fingra, men det spørs hva slags møkk…

Men, nei. Dette handler om gjennomsnittsalderen på Trump-administrasjonen. I hvert fall deler av den. Jeg tror ikke de jeg ikke har fått med meg trekker gjennomsnittsalderen vesentlig ned. For den er altså 61 år. Det er to som klart trekker gjennomsnittet ned; FN-ambassadør Nick B Haley (44) og stabssjefen i Det hvite hus; Renee Priebus (også 44). Den eldste er 78 år! Det er handelsminister Wilbur Ross. Stakkars arme mann! Han skal få litt å streve med!

Verre enn alt dette er Trumps nepotisme-tilsnikelse ved å la sin svigersønn få en betydelig rolle. Det er strenge regler for sånt! Hittil er alle ministre velberget gjennom sine syretester i Kongressen. De har vel vært på kurs for å lære hva de skal svare?

Jeg høres sikkert negativ ut. Men jeg må innrømme at jeg etter måneder med Trump i daglige doser ikke levner han mye verdi. I betydningen hva jeg mener verdi er. Og jeg tenker med gru på hva han kan stelle i stand. Han er en forfører i ulveklær!

– Det er ikke feil å ha møkk på fingra, men det spørs hva slags møkk…

Jeg tror at langtidsplaner om reiser til både USA, Asia og Russland bør legges på is. Her kan det bli utrygt. Europa ser ikke veldig trygt ut heller med sin Marie le Pen som stormer fram på meningsmålinger for presidentvalg i Frankrike neste år.

Det står om menneskeverd nå! Det står om hvorvidt vi skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Det står om historien. Skal vi stille oss historieløse eller ta opp kampen for alle menneskers rett til menneskeverd?

Del dette:
11 sep

Kongen befaler

Kongen inkluderte alle i sin lille tale på kongeparets hagefest i dronningparken sent i august i år.

– Kong Harald, fra Wikipedia
– Kong Harald, fra Wikipedia

Ikke at han nevnte mitt eller ditt navn. Ikke at han nevnte alle grupperinger i Norge som utgjør nordmenn. Ikke at han omfattet alle avskygninger. Ikke at han uttalte at Norge er perfekt.

Nei, kongen vår pekte på vesentlige punkter som skal til for at samfunnet Norge skal fungere optimalt. De vesentlige punktene har vi på plass, eller vi kan videreutvikle. At vi lever i en verden der det er om å gjøre å hegne om seg og sitt, for derigjennom å utstøte alle andre, hindrer veien fram mot det samfunnet kong Harald pekte på som det ideelle Norge.

At det går an å sutre og klage på den talen! Det var da faktisk noe av det mest optimistiske og hjertevarme som er skjedd i Norge, bortsett fra da Erna tok rotta på Facebook, da…

Kongen pekte på gode, solide verdier som vårt land er bygget på. Verdier som vi har holdt i hevd i århundrer. Samarbeid, inkludering, omsorg og arbeid. Som sammenfatter de aller fleste av verdiene han nevnte. Norge blir ikke det samme om vi skal fortsette å bygge murer ved landegrensen vår. Det som skjer i Finnmark i dag er jo helt horribelt! Hvordan er det mulig at en minister kan trumfe gjennom noe sånt? Som en avis skrev: “Trump snakker om det, Anundsen gjør det!” Det er ikke mye å skryte av – å bli sammenlignet med Trump, og til og med overgå ham.

Vi lekte en lek som het “Kongen befaler” i min barndom. Det betød at alle vi andre, som ikke var konge måtte adlyde og gjøre akkurat som han sa. Kongens tale anno 2016 er ingen befaling, men en sterk anmodning om å tenke seg godt om før en henger seg på trenden med å støte ut alle som lider og søker vern etter forfølgelse og fattigdom i sitt hjemland. De rømmer ikke fordi et land like ved Nordpolen gir dem så gode vilkår, eller er deres drømmereisemål. De aller fleste vil jo ikke til Norge en gang. Nå må de slutte å overdramatisere. 5000 asylsøkere kom det til Norge i fjor. Nå har strømmen stanset. Og Sylvi tar det til egen inntekt. Uten smålige bihensyn til grensekontroll i sør-Europa. Da hjelper det nok også godt å få en mur ved Storskog i Finnmark!

Nei, la oss heller lytte til den kloke kongen vår. Han er kanskje den siste kongen som kjenner folket sitt så godt, og klarer å ta nok avstand til å uttrykke seg slik han gjør.

 

Del dette:
9 sep

De som kom gjennom

– Det var mye verre. Jeg kunne ha vært på avisenes førsteside hver dag i 2o år.

– Michael Persbrandt. Bildet er lånt av TV2
– Michael Persbrandt. Bildet er lånt av TV2

Det var det Michael Persbrandt fortalte Fredrik Skavlan og det norske folk i kveld. Og det var rushelvetet det handlet om. Ansvarsfraskrivelsen. Bagatelliseringen. Utsvevende liv med helse og familie som innsats. Men han kom seg gjennom. Kjæresten, Sanna Lundell, datteren av Ulf Lundell, har tidligere forklart hvor forferdelig samlivet med Persbrandt har vært. Hvordan hun valgte å bo alene med barna på grunn av hans rusmisbruk. Og ble medavhengig.

Han runder 620 dager som rusfri i disse dager. Gratulerer med livet!

– Jeg hadde bare fått nok. Jeg hadde drukket ferdig. Sånn, blant annet, forklarer Julie Winge sitt oppgjør med årelangt alkoholmisbruk. Hun forteller at ungene alene ikke var nok til å avslutte festen. Da barnevernet kom, var det en siste advarsel som passet inn med hennes innrømmelse av at nok var nok. Det Julie har gjort gjennom blogginnlegg, podcast, intervjuer og nå også en bok, er å dundre inn i fredagskosen i de tusen hjem og fortelle hvordan det blir når festen aldri tar slutt. Og at det faktisk er mulig å finne glede i et liv uten rødvinsglasset hver dag. For, som Julie sier, det kommer en dag da man blåser en lang mars i det ene rødvinsglasset – man vil ha minst en hel kartong…

– Julie Winge. Lånt fra bloggen hennes http://juliewinge.blogg.no
– Julie Winge. Lånt fra bloggen hennes 

Det er vel godt over 1000 dager siden Julie ble edru. Og takk for det!

Det finnes helt sikkert mange andre suksesshistorier. Eller i hvert fall noen Og jeg gratulerer dem også. Alle og enhver!

fgl795phjx

Så har vi de som ikke greide det. Som valgte å avslutte livet i stedet for rusen. Jeg savner deg, Terje! 

Del dette: