8 des

2017 – hva ble det til?

Når desember kommer får jeg alltid trang til å oppsummere, evaluere og vurdere hva som var riktig bra, og hva jeg vil gjøre annerledes neste år. Desember 2017 er ikke noe unntak, selv om disse tilbakeblikkene oftest bruker å komme en av de aller siste dagene i året. Det blir det ikke tid til i år, så derfor tar vi det nå.

MILEPÆLER

Det var dette året jeg takket for meg i arbeidslivet. En ny sjekk på pensjonskalkulatoren ga meg svar på at jeg faktisk kunne få utbetalt pensjon fra Folketrygden fra 62 år. Tidligere var jeg bombesikker på at jeg måtte bli 65 først. Jeg brukte noen dager på å bestemme meg, men fant ut at et liv med total selvbestemmelsesrett innen rimelighetens grenser var å foretrekke framfor å forholde seg til andre som legger rammer for en. I ettertid har jeg oppdaget hvor sliten jeg egentlig var etter disse årene som lærer i videregående skole på Gran Canaria. Jeg var antakelig mye mer nervøs enn elevene mine hver gang de skulle vurderes. Spesielt de som trengte noen ekstra puff lå jeg våken for mang en natt. Nå kjenner jeg at det er utrolig deilig å slippe dette presset. Selv om det var verdens mest fantastiske ungdom jeg fikk lov å gå løs på helt på egenhånd.

Det var også dette året at mitt eldste barnebarn ble konfirmert. Det sier noe om at hun snart er voksen, men du verden, det betyr at også jeg er blitt 15 år eldre enn den gnistrende kalde februarnatta da hun halvannen måned for tidlig måtte ut da hun ikke lenger hadde det noe særlig komfortabelt i magen til mammaen sin. Hun var et under den gang, og bekreftet sin væremåte blant annet med en rørende tale under middagen der spesielt “bonuspaps” fikk sin honnør for at han har spilt en viktig rolle i livet der pappaen sviktet.

REISER

Den viktigste reisen ble foretatt fra Gran Canaria og tilbake til huset vårt på fastlands-spania i slutten av juli. Det var godt å komme hjem! Før det startet vi året i Berlin, en by som gjorde stort inntrykk, og som jeg har lyst til å besøke flere ganger, på en litt annen årstid. Det var beinkaldt! Vi tok også turen til Stockholm i vinterferien, bare fordi det gikk direkte fly dit fra Gran Canaria. Det var en av grunnene til at vi ville flytte fra øya – det var så utrolig krøkkete å komme seg noe sted. Stockholm var også en flott opplevelse, men både der og i Berlin ankom vi kort tid etter terroranslag mot de to byene. Det er ikke trygt noe sted mer!

På sommeren hadde vi først med oss den nybeslåtte konfirmanten og en venninne til Roma, på en såkalt dannelsesreise. De var nok ikke så interessert i Romas historie og fantastiske arkitektur som shopping og flotte lokasjoner for selfies, men de var imponert over både Colloseum, Petersplassen og Fontana di Trevi. Turen var svært vellykket. Deretter ble det flere uker i Norge med både hyggelig familietreff inklusiv søskenbarn samt gode møter med gode, gamle venner. Gamle i den forstand at vi har kjent dem i mange år! Det er gørrvarmt på Costa Blanca i august, så da stakk vi av til Galicia. Der var det imidlertid nesten like varmt, men ikke fullt så fuktig. Vi tok også med oss Porto og Douro-dalen. 14 flotte dager!

– Borgheseparken med ungpikene

– Vigo i Galicia er anbefalelsesverdig. Her en liten stille bekk nesten midt i byen.

HVERDAG

Pensjonisttilværelsen som jeg hadde sett sånn fram til, har ikke hatt en helt ukomplisert start. Det er rart med det. Fra å gå fra en tilværelse der noen etterspurte mine oppgaver og tjenester daglig, til å være en som egentlig ingen bryr seg om, ble ganske forbløffende. Det var til stor trøst at den før omtalte konfirmanten, som nå var blitt 10.klassing, spurte mormor om hjelp til en nynorsk oppgave. Du verden! Selv om mormor var i strengeste laget, gikk det bra til slutt, og i dag kunne hun melde om en svært god karakter på nynorsktentamen. Morosamt! Dessuten ble datter høyskolestudent i høst, og trengte noe veiledning i akademisk språkføring til sin første hjemmeeksamen. Joda, så dette hjelp litt på selvfølelsen.

Det har vært lite blogging denne høsten. Det har vært med hensikt. Jeg har på ingen måte sluttet å skrive, men jeg har holdt på med å komme meg litt videre og har nå skrevet ferdig 13 noveller, som jeg skal gjøre et forsøk på å få gitt ut som en novellesamling. Det er jo ikke sikkert det går bra i første omgang, men liker forlaget noe av dette, er det kanskje hjelp å få til å komme seg videre. Jeg liker det, og føler jeg får ut mye av min indre uro gjennom dette. At jeg har fått flere positive reaksjoner gir meg også pågangsmot. Jeg skriver ikke for alle. Det har jeg aldri gjort.

Og så går jeg tur da. En halv time hver dag. Men etter at jeg har fått betablokkere synes jeg det er utrolig tungt. Jeg kan ikke tro at det skal være slik. Må tas opp med doctora i januar. Åtte år siden røykeslutt og snart to måneder siden jeg la alkoholen på hylla. Nå er det bare maten igjen… Slutter jeg med den trenger jeg vel ikke så mange tabletter heller?

Jeg kan jo i samme slengen ønske dere, mine trofaste lesere en riktig gledelig jul. Det har økt på dette året, og det er jo svært hyggelig. Sørensen har jo også bidratt med innslag slik at det har skjedd litt her på bloggen. Vi nærmer oss 5.000 følgere nå. Så vi når ut til mange. Takk for engasjement og tilbakemeldinger. Fortsett gjerne med det! Vi høres før du vet ordet av det. Kanskje blir det en video eller podcast, eller noe annet sprøtt.

Og ta med dette rådet på veien inn i et nytt år:

Det enkleste flytskjemaet jeg vet om!
Del dette:
16 sep

Et steg utenfor turistfellene

Å være på reise kan oppfattes på mange forskjellige måter. Noen liker å komme tilbake til sitt ”smultronställe” gang på gang, mens andre er større eventyrere og utforskere.

Her får du et tips om en typisk perle av et sted som befinner seg noen steinkast innenfor kyststripen sør på Gran Canaria. Velkommen til Montecristo!

På en smal og svingete vei (5,6 km fra motorveien ved El Tablero) i Barranco de Ayagaures finner du avkjørselen til Montecristo. Som navnet tilsier bærer stedet preg av både skattejakt og eventyr.

– Guy Martin og Andreas Drecke kan presentere en ny Edens hage for de som kommer på besøk

En av grunnleggerne av stedet, Guy Martin, liker å kalle seg allrounder. Han er kunstner med mange uttrykk. Dette oppdages med en gang du har  besteget stien opp til inngangen til selve Montecristo.

Eierne liker å ta i mot gjestene etter den franske revolusjonens motto; Frihet likhet og brorskap. Her er alle velkommen! I dag er nok flere ”vanlige” turister og fastboende. Skjønt mange av turistene som besøker øya for en uke eller to kommer nok aldri så langt at de besøker dette eventyret av et spise- og kultursted. Dertil er det for bortgjemt og lite kjent i de typiske bargatene syd på øya.

– Allerede ved inngangen til eventyrriket finner man unike skatter

Stedet ble funnet av Guy Martin og hans partner, Andreas Dacke i 2003. Siden da har dagene gått med til å fylle den store arealet på 16 dekar med unike kunstuttrykk, og etter hvert helt spesielle matretter. Vertskapet kan i dag huse store selskaper, men det er plassert bord og stoler rundt omkring over et stort område, så om du kommer med noen få venner, får dere sitte i fred, kanskje inne i lysthuset, jeg foretrekker å kalle det. Arabisk-inspirert innredning med fargerike tepper og puter.

Du kan spise både kenguru og foie gras. Vi anbefaler lett tapasvarianten. Der får du smake det meste i små porsjoner. Veltillaget og spesielt. Og ikke glem desserten!

Tilbake til kulturlandskapet. Martin har dokumentert alt som finnes. Både planter, skulpturer og andre kunstverk er merket med opprinnelsessted og når de kom til Montecristo. Av og til holdes også spesialutstillinger på området. Montecristo er tilrettelagt for bryllup. De har et eget sermonisted, der man kan få utført selve vielsen. Og maten er det, som tidligere nevnt, ikke noe problem med. Dacke er en utmerket kokk! Vi vet også at norske konfirmanter har feiret den store dagen på dette stedet.

Hvis du ønsker å tilbringe mer tid, finnes også hytter til leie. For den som er kunstinteressert vil det nok ta mer enn bare en lang lunsj å komme gjennom, studere og oppleve alle detaljene.

Om du besøker dette stedet neste gang, eller første gang, du er på Gran Canaria, vites ikke. Som nevnt innledningsvis, har vi alle forskjellige oppfatninger av hva som er stas på ferie. Jeg vet om mange som bestiller samme hotellrom for neste års ferie før de reiser hjem. Og de 14 dagene eller tre ukene de er der, er det samme liggestolene ved bassenget eller stranden som benyttes. Dette kan være en helt grei ferieform for de som ikke liker det ukjente. Kanskje er flyreisen til og fra feriestedet mer enn nok spennende.

For andre vil det være de stadig nye oppdagelsene, både av feriesteder og opplevelser på de ulike feriestedene som frister. Det er sistnevnte gruppe jeg henvender meg til her. For meg ble det både en tankereise tilbake i tid, og refleksjon over at noen kan være så kreative, så formidlingsfrimodige og gjestfrie, alt på samme tid. Frihet, likhet og brorskap, i dette vertskapets ånd er noe å sette av noen timer til. God tur!

Del dette:
16 jun

Verdien av bekjentskaper – en idiots bekjennelser

Lukeparkering er et eget kapittel i kjøreopplæringen. Noen ganger behersker jeg det til det fullkomne, andre ganger går det helt i stå.

Her om dagen skulle jeg lukeparkere for å haste inn på jobb etter et ærend. Jeg kjører fram parallelt ned bilen jeg skal stå bak, svinger til jeg ser fortauskanten, og skal rette opp bilen for å få til en perfekt parkering. Nuvel! Jeg syntes den ble litt tung på rattet, merca, og parkeringssensorene ulte i veg, men jeg mente jeg hadde grei klaring.

Det hadde jeg ikke. Bilen foran hadde sånn kufanger av noe slag, som jeg ikke så fra min posisjon. Den stikker jo litt ut, da vet du. I hvert fall skrapte jeg kraftig borti den. Jeg ga meg ikke før bilen rundet “hjørnet”. Resultatet var at en av sensorene forsvant, og noen ubetydelige (etter mitt skjønn) riper i lakken. Kufangeren var totalt skadefri. Heldigvis!

– Pytt, dette er ikke noe å nevne når jeg kommer hjem, tenkte jeg.

Det er nemlig ikke alt som behøver å legges på bordet… Men jeg skjønte at jeg likevel måtte bekjenne mine synder da jeg skulle starte på hjemveien. Det ulte over en lav sko, og den lyden er meget vanskelig å bortforklare.

Sørensen tok det hele pent. Dro av gårde til Mercedes-verkstedet. Hans kompis der sa at yndlingsreparatøren hans ikke var til stede den dagen, men han kunne dra til Emilio på verkstedet et par hundre meter unna og hilse fra ham. Joda, Emilio var vennligheten selv, og ordnet opp med sensoren uten å ville ha noe for det. Dekkene la fra en ubetydelig risting i dekkene etter at vi hadde skiftet girkasse for noen uker siden, men det kunne ikke Emilio gjøre noe med. Han henviste imidlertid til sin gode venn José, som drev med denslags i San Fernando. Så bar det dit, og slik gikk det til at vi nå har en tipp topp bil uten risting etter balansering av dekkene, og med sensorer på alle bauger og kanter i behold. Alt til den nette pris av 33 euro.

Sørensen er mer tvilsom til at jeg skal parkere noe sted mer. Det vil jo si at jeg blir fritatt for det aller meste av kjøring også… Det har jeg ingen ting i mot. Susa, sjæl!

Bekjentskaper skal man ikke kimse av! Ikke gode bekjentskaper i hvert fall! 😉

Del dette:
21 mai

Hvilken dag er det i dag?

Tilgi min uvitenhet, men når den katolske kirke har minst en helgen de feirer per dag hele året, er det ikke så greit for en skarve lutheraner å følge med.

Jeg har googlet meg fram til at årsaken til fyrverkeri ved midnatt og prosesjon med korps og to vogner i dag skyldes den hellige Rita av Cascia (i Italia), som ble kanonisert 24. mai i 1900. Men, av en eller annen grunn, er 22. mai den dagen da hun feires.

Årsaken skal være at hun hadde et ekstra godt lag med bier. Blant annet. Dernest på grunn av hennes utrettelige underkastelse og botsøvelser. Hun ikledde seg på mange måter Jesu rolle ved å ta på seg skyld for det andre hadde gjort.

Hun ble misbrukte kvinners helgen. I tillegg en hjelp og støtte til alle mødre, og ekteskapsproblemer. Man kan derfor skjønne at hun har det travelt den dag i dag også. Alt dette har jeg lest meg til, men jeg kan ikke garantere at det var dette som ble feiret i El Tablero i dag. Men jeg tror det…

Her kan du lese med om Rita av Cascia. Om du er spesielt interessert.

Vise mennesker med god kunnskap om katolske tradisjoner bes opplyse meg og eventuelt andre lesere om jeg skulle ha tatt fullstendig feil her.

Del dette:
18 mar

Om å være beredt – på været

Det har vært meldt tunge regnbyger på Gran Canaria i dag. Oransje varsel er tunge saker!

Cruce de Arinaga – litt nord for flyplassen idag. Foto: Gran Canaria TV

Som vanlig, når disse varslene kommer, gjør jeg meg forberedt på uvær og ekstraordinære situasjoner. Som at vi har handla inn mat før regnet setter inn. Har gått med søppel, og andre nødvendigheter. Jeg har vært på alerten i hele dag! Det var meldt uvær! På hele øen!

Ikke en dråpe har falt her, så langt. I natt kom det litt, men det gjelder jo ikke for denne lørdagen. OG søndagen skulle det også være uvær!

Sannheten er at jeg er så sulteforet på uvær at jeg virkelig lengter etter et vindkast utover det normale. Eller et regnskyll som gjør susen.

Vi bor i en sone av verden der sola skinner og vi går i shorts året rundt. Uansett. Her er det ikke mye uvær å spore!

Jeg savner de dagene i året når det ikke er framkommelig i gatene. Sånn kan det være her også, jamfør bildet, men det er altså så lokalt at folk kan ha hatt en værkatastrofe uten av vi, 200 meter unna ikke aner noen ting.

Nå har jeg fulgt med såpass på værsituasjonen på fastlandsspania at det virker som de har fått mer enn nok. Vår trofaste leietaker er ventet innom vårt casa JaSol om få dager, og vil får full oversikt etter de siste herjinger. Gleder meg til å komme tilbake til dette huset som er tett som ei potte!

Del dette:
16 mar

Jeg sier det igjen – spansk administrasjon!!!!! :-(

Helt siden jeg søkte om alderspensjon ved trygdekontoret i Vecindario i november, har jeg undret meg over hvorfor spansk, eller i hvert fall canarisk, offentlig administrasjon ligger så langt bak en normal verden.

– jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte…

Jeg har tidligere hatt mine utbrudd i sakens anledning. Den gangen gjaldt det saksbehandling generelt. Denne gangen gjaldt det mulighet for å kunne ordne diverse ting på nett. Det er skjedd endringer i lovgivingen de siste månedene som skal gjøre den offentlige forvaltningen mer publikumsvennlig. Eller “publikumsvennlig”. Først var jeg nede på det lokale trygdekontoret, for jeg hadde hørt at man måtte ha en “clave” for å kunne komme innenfor forhenget på siden. Men, neida! Det var ikke nødvendig! Jeg kunne skifte adresse og gjøre alt mulig rart uten noe passord så lenge jeg var registrert der med epost og mobiltelefon.

Da jeg kom hjem, ville jeg selvfølgelig teste ut dette. Var det virkelig blitt så enkelt?

Selvfølgelig ikke!

Jeg klikket på det alternativet som het “uten elektronisk sertifikat eller clave”. Da kom jeg til denne siden:

Dette gedigne offentlige selskapet som har omtrent samme funksjon som NAV i Norge, altså tjenester fra vugge til grav, har konfigurert nettstedet sitt feil!!!! Jeg blir målløs! Dermed var den muligheten rett og slett utelukket.

På alle områder jeg forsøkte meg på, var det ellers nødvendig med en clave. Ok, tenkte jeg. Clave skal det bli! Jeg surfet meg fram til en side der man ved å gi noen opplysninger kunne få denne tilsendt. Jeg gikk i gang, og sendte inn. Nå gjenstår det å se når, eller om jeg får en kode i retur, som lovet på skjemaet jeg fylte ut. I november var det ikke mulig å få denne claven tilsendt elektronisk. I hvert fall i følge saksbehandleren der. Men jeg fikk jo ikke all verdens tiltro til henne, da, siden jeg måtte fortelle henne at det var korrekt at jeg, selv om jeg er norsk, skal framsette søknad om pensjon i landet jeg bor. Så, joda.

Har du noen erfaringer fra det spanske byråkratiet på lager?

 

Del dette:
14 mar

Grønne fingre på avveie

Hvor ble de av? De frodige tomatplantene med søte cherry-tomater. Den knuskende sprø og gode dillen, det blomstrende appelsintreet?

– i mellomtiden har det duftet liflig av nydelig appelsinblomst, men….

Søkk borte! Den siste uka med varme på over 30 grader har også tatt livet av en enslig liten potte med nellik. De begynnende aninger av grønne fingre var ikke noe annet enn begynnende aner av grønne fingre. Punktum. Det er ikke som Sørensen antyder, at de grønne fingrene har ferie….

– sprudlende krydderrekke, in spe

Nå skal sant sies; ingen av oss har vært typiske hagemennesker før. Vi har ikke sanket brunsnegler (de fantes ikke i Norge da vi bodde der…), vi har ikke gjødslet med hjerte og hjerne, eller rett og slett husket å vanne. Riktignok installerte Sørensen et helautomatisk vanningssystem, men da det ble en lekkasje på et tidspunkt, ble det plutselig uinteressert å forsyne vann over avlingen. Han skal ha for tomatstell, dog! Helt til de falt om og døde på grunn av overvanning.

Det ser så flott ut med mange, grønne, friske og frodige planter. Som vi skal ta oss av og sørge for at gir grøde. Vi var ivrige i såperioden, og en god tid etterpå. Jeg nøt godt av dillen, før den ble ihjelvannet…

– cherrytomater i hopetall og dill i go’e gang!

Nå er det kun to potter med gressløk som lever. De lever godt, og brukes jevnlig i eggerøre og omeletter. Nydelig! Dessuten får gardeniaen stadig nye skudd. Den skal sikkert blomstre igjen snart. Den står i skyggen, og skal visstnok trives der. Anyone?

– gardenia er stas. Den blomstrer innimellom. Og legg merke til de nye skuddene!…

Nå er våre dager på Gran Canaria talte. Vi avvikler våre planter, og pottene selges til en billig penge. Det jeg vet er at jeg skal ha et par-tre urter når vi kommer hjem til vårt Casa JaSol. Ikke noe mer. Det skal jeg klare. Så får vi se hva Sørensen stiller opp med når det gjelder vanningssystemer. Av mer stabil og kvalitetsmessig karakter. Han fnyser stadig av de billige vanningsanleggene de har her på øen.

 

Del dette:
17 sep

O du mektige mango!

Da jeg vokste opp var appelsiner det mest eksotiske å få tak i. Men det var vel også vår generasjon som best minnes lange skiturer med en appelsin-rast i solhellinga.

– Mango-
– Mango- lånt av nrk.no

Appelsiner er fortsatt godt, det, men det har kommet så mange andre fristende vitaminbomber til siden 50-tallet.

Min absolutte favoritt for tiden er mango. Den dyrkes her på Gran Canaria, men dyrkes mest i Sør-Amerika og Asia. Det finnes mange avarter av mangoen, men felles for dem alle er at de er stappfulle av C-vitaminer, akkurat som appelsinen. Dessuten er det mye fiber, som hjelper godt til med fordøyelsen. Men først og sist er det smaken og utseendet som gjelder. Med sin fantastiske gulfarge lyser den opp i enhver salat eller dessert. Søt og god, uten altfor mange sukkerarter, kan den trygt anbefales i litt mer enn moderate mengder.

Her i huset har vi forsøkt mango i kyllingsalaten i stedet for ananas. Det blir ikke ananas heretter, for å si det slik…

Selv her på Gran Canaria er ikke mango å få kjøpt året rundt, og når det ikke er sesong, blir det fort dyrere enn andre sesong-frukter. Man behøver likevel ikke store mengder for å få dekket sitt behov, for eksempel av vitaminer. Hele 41 % er C-vitaminer, og 21 % er folat (B-vitamin som jobber for gravide og for oss generelt når vi blir litt trøtte utpå dagen).

Jeg har ikke betalt av noen for å skrive dette. Det er pur glede over denne fantastiske frukten som inspirerte meg til denne skrivelsen.

Del dette:
1 aug

Det skjedde 20. juli i år

Da jeg var (mye) yngre lengtet jeg bestandig til skolestart. Enten det var videregående skole eller høyere studier. August var spennende og full av forventninger.

Jeg håper det blir mange Pippier å treffe neste skoleår!
Jeg håper det blir mange Pippier å treffe neste skoleår!

I år kjente jeg det allerede 20. juli! Da var jeg klar til å starte igjen. På nytt! Et nytt skoleår. Da var det omtrent akkurat en måned siden vi fikk ferie. Jeg har vært på farten eller hatt besøk hele denne tiden. Vidunderlige dager og uker! Men nå var jeg altså klar. Klar på den måten at jeg ble litt søvnløs. Det minte meg på forrige skoleår. Men det er vel også sånn man skal ha det før en prestasjon. Som hver skoletime i grunnen er.

Nå gleder jeg med sinnsykt til neste uke, da starter vi  planleggingen, med mange nye kollegaer, men også til det viktigste; å møte elevene mine uka deretter. O lykke!

Sånn håper jeg å ha det i noen år framover.

Sørensen og jeg har diskutert hvordan jeg skal takle pensjonisttilværelsen om noen år. Det skal jeg spørre dere til råds om en annen gang. Nå må jeg bare få lov til å glede meg over det som er nå.

Del dette:
21 jun

8 ting jeg ikke angrer på

Det hevdes at mange gamle mennesker angrer på alt de ikke tok seg tid til, eller turte, gjennom livet. Det er en mer positiv innstilling å huske alle de tingene man IKKE angrer på. Her har jeg åtte punkter. Listen er heldigvis ikke uttømmende, og den er satt opp i uprioritert rekkefølge.

  1. Jeg angrer ikke på at jeg valgte pedagogisk utdanning. Selv om jeg har tilbrakt mange år utenfor skoleverket, har jeg hatt veldig bruk for pedagogikken i mine øvrige jobber. Som også, for øvrig, har inneholdt både veiledning og opplæring av folk. Nå er jeg så heldig at jeg får praktisere innenfor det jeg i sin tid utdannet meg til, i de siste årene før jeg velger å pensjonere meg.
  2. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg valgte å få barn, og til og med ble velsignet med to stykker. De har vært, og er, til stor glede, inspirasjon og gir livet en ekstra dimensjon. At det også følger barnebarn med i denne sammenheng er en ekstra glede som ikke kan forklares. Det er bare vi som har opplevd det som vet…   IMG_0002.JPG
  3. Jeg angrer ikke på at jeg slo mine pjalter sammen med Sørensen for 11 år siden. Selv om hverdagene innhenter oss også, er det gode hverdager. Vi er verdens beste venner (stort sett), og har delt eventyrene med nye og ukjente marker.  IMG_2578
  4. Jeg angrer ikke på at ovennevnte Sørensen og jeg i januar 2006 bestemte oss for å flytte til Spania, og deretter gjorde det så raskt som overhodet mulig. Det har vært annerledes år enn vi ellers ville ha erfart om vi hadde blitt i Norge. Helt klart ikke uproblematisk, men riktig. Helsemessig har gevinsten vært stor for oss begge. Det har gitt erfaringer og kompetanse på områder vi knapt kunne ha drømt om.   IMG_0049.JPG
  5. Jeg angrer ikke på at jeg takket ja til et kort vikariat på den norske skolen på Gran Canaria i januar 2015. Er jeg heldig får jeg fortsette noen år til, helt til jeg kan ta ut pensjon.– Det stig av hav eit alveland - Gran Canaria ser ut til å være dynket i skyer. Det var helt annerledes da vi landet.
  6. Jeg angrer ikke på at jeg sluttet å røyke for snart sju år siden. Det er det viktigste jeg har gjort for helsen min, og Sørensen sympatisluttet sammen med meg. Ingen av oss kan tenke oss å begynne på igjen. Eller, jeg har for spøk, sagt at jeg vil begynne å røyke igjen når jeg blir 90.
  7. Jeg angrer ikke på at jeg dirigerte kor i årevis. Til sammen 20 år ble det, tror jeg, med smått og stort. Selv om jeg på den tiden ikke klarte å porsjonere ut kreftene, slik at jeg til slutt ble så ferdig med kor at jeg aldri mer kommer til å engasjere meg i denslags. Det var magiske år, spesielt de med Jevnaker korforening på 80- og 90-tallet.
  8. Jeg angrer ikke på alle de fantastiske stundene jeg har begitt meg inn i sangens og musikkens verden. Enten i en konsertsal, eller gjennom hodetelefoner i heimen. Musikk gir livet et løft som ikke noe annet kan måle seg med for mitt vedkommende.

Når jeg ikke vil skrive en tilsvarende liste over ting jeg angrer på i livet, er det fordi det rett og slett gir et negativt fokus på nåtid og framtid.

Har du ting du er bevisst på at du ikke angrer på?

Del dette: