14 mai

Århundrets løsning (eller bløff)

Som blogger får man utallige tilbud om sponsede produkter. (Dette er bare tull. Jeg får ALDRI noe sånt). Men da jeg var på apoteket i forrige uke kom jeg over en sololje som jeg bare måtte kjøpe.

SUN & SLIM er en sololje som lover at den i tillegg til å beskytte deg mot UVA-stråler, skal gjøre deg slankere!!! Slå den, dere!

Etter å ha ligget mer eller mindre som et slakt hele uka, var tiden i dag kommet for å gå en litt lengre tur. Eller rusle, om du vil. Tiden var selvfølgelig inne for å teste den nye sololjen.

Her ser du selv resultatet! 😉

– FØR TUREN

– ETTER TUREN!

Om jeg fortsetter å bruke denne, vil jeg ha gått ned 50 kilo i løpet av juni.

(Her skylder man å gjøre oppmerksom på hyppig bruk av de effektene man fant på fotoredigeringsprogrammet på mac. Lurer på om det sånn en del opererer, gitt… Man har ikke mer moro enn man lager til selv, i hvert fall! Og fint vær var det også!)

Del dette:
5 mar

Ingenting er som en god start…

Da erklærer jeg at jeg er i gang med trening igjen. Det er vel ca fire år siden jeg hadde økter med høyere puls enn vanlig hvilepuls over tid. Så dette føles godt!

Dette er kanskje meg om fem år

Denne gangen kom jeg over en artikkel på VG der Camilla Lorentzen presenterte et opplegg med kettlebells som bare skulle ta 20 minutter. Sånt har jeg sansen for! Kanskje skal jeg studere Lorentzen mer, for hun har en blogg med det treffende navnet Fitnok.no. Helt passe for meg som ikke har ambisjoner om å bli verken det ene eller det andre utover å holde kroppen sammen over tid.

Tilbake til programmet. Jeg skrev det ut. For å ha oppskriften tilgjengelig. Det som var synd var at jeg ikke fikk se bildene der øvelsene ble demonstrert, men jeg tror jeg fikk med meg det meste. Bortsett fra i øvelsen GLUTEBRIDGE.

Bildet er lånt fra artikkelen om Camilla på Vektklubb.no

Sånn skulle den se ut. Siden jeg ikke orket å legge meg på et flatt gulv, tok jeg senga til hjelp. Det ble ikke mye løft, og dessuten, ser jeg nå, at jeg ikke hadde føttene i gulvet. Ikke rart det ikke ble noe løft! Gleder meg til neste gang jeg skal prøve. Øvelsen kan fint gjøres i senga!

Kettlebellen har jeg hatt i mange år. Fra tidligere prosjektstart med gode hensikter. Min veier 8 kg og er tung nok! Foreløpig i hvert fall.

Det fine, som sagt, var at disse øvelsene, som skulle være unnagjort på 20 minutter, er alt man trenger for å trene hele kroppen. I dag må jeg innrømme at jeg bare to en runde. Meningen er at man skal ta to… Men når jeg ser på hvor ung og sprek Camilla ser ut, synes jeg det var greit at jeg tok en! Allerede nå tenker jeg nemlig på morgendagen, og at det er trapper som må gås da. Tidligere erfaring med brå treningsstarter er at jeg ikke klarer å gå trapper dagen etter…

Jeg skal forsøke å gjøre dette tre ganger i uka. Jeg sa «forsøke». Så får vi se hvor lenge det holder. Jeg kommer ikke til å si fra om det ikke holder. Men gjett, om jeg fremdeles holder på i september! Da skal du få høre det! Gjett om!

Har du gode tips du bruker til å holde deg i form?

Del dette:
28 feb

Jeg skal krones!

Yippi! Det blir en ny status å nevne på CV-en. Mars 2017: kroning! 🙂

Det er faktisk bare sånn at jeg i en alder av snaue 62 år skal få krone på en tann for første gang i mitt liv.  Jeg har hørt om rotfylling og det som verre er, men jeg har altså vært spart for mye når det gjelder tanngarden min. Da jeg gapte mot speilet for å se om tannlegen hadde pusset fint i stad, så jeg imidlertid at det finnes en rekke gamle amalgam-fyllinger som kan ryke, sprekke, mistes etc. Note to self: aldri mer spis karameller eller lakris!

Selv om jeg har vært spart for de mest spektakulære opplevelsene hos tannlegen, har jeg aldri vært direkte begeistret når jeg har satt meg i stolen. Eller lagt meg, som man gjør nå til dags. Men hos min danske venninne her i El Tablero, er det nærmest som en søt lek å regne. Så å si smertefritt. Samme hva hun gjør. Jeg tror likevel at jeg skal be om bedøvelse under kroningen neste uke…

Dette blir siste tannlegebesøket her (bank i bordet), før jeg igjen må oppsøke ‘torturist’ Oppedal i Torrevieja. Jeg har egentlig ikke noe vondt å si om han. Han er både hyggelig og dyktig. Men så hardhendt, da gitt! Den tid, den glede!

Nå skal jeg bare puste med magen og se fram til kroningsseremonien neste tirsdag.

Del dette:
17 sep

O du mektige mango!

Da jeg vokste opp var appelsiner det mest eksotiske å få tak i. Men det var vel også vår generasjon som best minnes lange skiturer med en appelsin-rast i solhellinga.

– Mango-
– Mango- lånt av nrk.no

Appelsiner er fortsatt godt, det, men det har kommet så mange andre fristende vitaminbomber til siden 50-tallet.

Min absolutte favoritt for tiden er mango. Den dyrkes her på Gran Canaria, men dyrkes mest i Sør-Amerika og Asia. Det finnes mange avarter av mangoen, men felles for dem alle er at de er stappfulle av C-vitaminer, akkurat som appelsinen. Dessuten er det mye fiber, som hjelper godt til med fordøyelsen. Men først og sist er det smaken og utseendet som gjelder. Med sin fantastiske gulfarge lyser den opp i enhver salat eller dessert. Søt og god, uten altfor mange sukkerarter, kan den trygt anbefales i litt mer enn moderate mengder.

Her i huset har vi forsøkt mango i kyllingsalaten i stedet for ananas. Det blir ikke ananas heretter, for å si det slik…

Selv her på Gran Canaria er ikke mango å få kjøpt året rundt, og når det ikke er sesong, blir det fort dyrere enn andre sesong-frukter. Man behøver likevel ikke store mengder for å få dekket sitt behov, for eksempel av vitaminer. Hele 41 % er C-vitaminer, og 21 % er folat (B-vitamin som jobber for gravide og for oss generelt når vi blir litt trøtte utpå dagen).

Jeg har ikke betalt av noen for å skrive dette. Det er pur glede over denne fantastiske frukten som inspirerte meg til denne skrivelsen.

Del dette:
5 aug

Lei sand overalt og dessuten mange timers dødtid på stranda?

Sommer betyr blant annet sol. I hvert fall for nesten alle, bortsett fra bergenserne i år. Stakkars bergenserne! Men det er jo fryktelig kjedelig å bruke så mange timer på stranda!

Sand mellom tærne og maur i rumpa - det er strandlivets bakside
 – Sand mellom tærne og maur i rumpa – det er strandlivets bakside

Dette tipset gjelder først og fremst deg som er i Syden. Eller på påskefjellet i Norge. Det handler nemlig om korttidssoling. Jeg har begynt å legge meg ut på solsenga på terrassen 15 minutter. Uten solkrem. Hvis man er uten grunnleggende farge vil jeg anbefale fem minutter. Sola her i Syden er så sterk, at du blir brent på et blunk. Og det er ikke meningen at du skal bli. Du skal gi huden en dose D-vitaminer, og motta en pen brunfarge i retur. Det er fullt mulig med så få minutter. Helt ufarlig!

Kreftforsker Asta Juziniene ved Universitetet i Oslo sier at man kan tåle 20 minutter. I norsk sol. Uten å bli brent. Og det å unngå solbrenthet er det som er det viktigste. Derfor kan man tillate seg noen korte minutter.

Dessuten kan man jo gå en tur. Men da må du huske solkrem! Jeg smører alltid ansiktet med SPF 50.  Året rundt. Men så bor jeg altså på Gran Canaria. Da jeg bodde på Costa Blanca smurte jeg med 30.

Juziniene understreker at sola både er en velsignelse, og en fare. Den gir oss gode vitaminer å ta med inn i vinteren (stakkars bergenserne), men samtidig kan for mye sol gi skader på huden, og den alvorligste, som faktisk øker mest for tiden, er faren for føflekkreft.

Jeg slår derfor et slag for mine 15 minutter i sola. Og så går jeg turen min etter at sola har gått ned.

Les mer om hvor lykkelig du blir av sol her.

Føler du deg mer glad og lykkelig når sola skinner? Det er i så fall ikke tilfeldig, altså.

Vi er noen ordentlig lykketroll vi som bor i Syden året rundt!! 🙂

Del dette:
2 aug

Lang, lang rekke – ingen ut av rekka går

Køkultur i Spania er fasinerende greier. Det hersker en stilletiende disiplin over rekkefølger og dertil hørende represalier hvis noen avviker fra standarden.

 

– Legesjekken foregår på eget kontor, men blodprøver tar vi på løpende bånd i Spania!

Et par ganger i året må jeg ta blodprøver. På mitt lokale helsesenter foregår det på en avsindig problemfri og effektiv måte. Mens man i Norge gjør sånt inne på et lukket kontor med alskens remedier, foregår det slik i Spania:

Du får en rekvisisjon fra fastlegen din. Med liste over alt som skal sjekkes via blod. Skal urinen inkluderes, får du med deg dertil egnet beholder for dette.

Hos oss er det i alle fall slik at alle får beskjed om å møte til klokken 08.00. Jeg har skjønt at jo tidligere jeg møter opp, desto lengre fram i rekka kommer jeg. I dag var jeg der 15 minutter før tiden, og ble nummer fem. Sikkert takket være det sparsommelige antall varmegrader på den tiden av døgnet. Med mildere luft, kunne jeg fort blitt nummer 20, selv om jeg møtte så tidlig.

Som oftest er det veldig taust i denne køen, i motsetning til andre køer man kan oppleve. Det er tidlig på morgenen, og vi kommer fra øst og vest, fra sør og nord. Få kjenner hverandre. Senere på dagen, på postkontoret, eller hos legen, for den del, går skravla. Da har man varmet opp, og er innendørs. Da hender det at noen forsøker å snike også. Det er uhørt, og blir straks og med en gang høvlet ned på. Av selvbestaltede køoppassere. Men på morgenkvisten, utenfor legesenteret, er det stille.

Så toger vi inn, da. Når de låser opp døren. I dag var man nokså sikker på at det ikke kom til å finnes synlig blod, for øvrig. Så gjennomfrossen var man etter bare 15 minutter utendørs i den kalde, fuktige lufta.

Først leverer man urinprøve og rekvisisjon. Så får man med seg rekvisisjonen med pålimte strekkoder og vises inn til prøvetaking. Der er det ingen unødvendig diskresjon å øyne. Fem eller seks båser der det stikkes over en lav sko. Det hele er over på tre minutter.

En gang opplevde jeg at en ble besvimelsen nær etter blodprøvetakingen. Det hender det jo at noen blir. Itte no’ knussel! Han ble plassert i en kontorstol og trillet 200 meter ned i gangen til sykestua. Ved siden av køen. Så dizzy som vedkommende var, hadde han sikkert ikke noe vondt av det…

Effektivt, ja! Bare en glede, faktisk. Man liker å få rask behandling! Stikke kan de også!

(bloggposten er tidligere publisert på en annen bloggplattform, men gjelder like fullt i dag).

Del dette:
12 jun

Den nakne sannheten

Juni er halvgått og maset om sommerkroppen har pågått i mange måneder allerede. Trenden i år er at flere gir blaffen i kalorier og utseende. Man har den kroppen man har! Punktum.

Sommerkropp på villspor
Sommerkropp på villspor… Fotoshoppet…

Sørensen og jeg har jobbet for sommerkroppen i dag. Vi tok et kvarter hver på romaskinen. Det gjør nok susen!

Det som imidlertid opptar meg i dag er at HVIS jeg skulle ha «jobbet med sommerkroppen» for alvor, ville det vært et håpløst prosjekt. I hvert fall foran denne sommeren. Guri malla, som kroppen forfaller! Det går med lynets hastighet etter jeg har passert 60! Som bildet viser er det nå kun ansikt og hals som kan godkjennes før man kommer nedenfor knærne. Leggene er helt greie, liksom. Og føttene med. Men resten? Ikke snakk!

Vi er ikke lathanser som stapper i oss potetgull og ligger på sofa’n hele kvelden. For det første har vi ikke sofa! For det andre går vi turer på mellom 30 og 60 minutter flere ganger i uka. Planen er at dette skal skje hver dag, men det er da alltid noe som kommer i veien. Vi er skjønt enige om at det må PRIORITERES, hvis vi skal få det til. Dessuten har vi investert i romaskin, altså. Og nå har jeg bestemt meg for å ta dette kvarteret på den HVER DAG! Fram til jeg drar på ferie om snaue 14 dager. Det skal nok gå fint. Hva som er verre blir å starte på’n igjen når jeg kommer tilbake…

I vår alder skal det være nok å gå 30 – 45 minutter om dagen, for å holde kroppen i sjakk. Men hvordan kan det da ha seg at vi begge to, om jeg må få lov til å si det, har økt i omfang i ganske stor grad i løpet av dette ekteskapet, som snart runder ti år?

For ordens skyld legger jeg til at potetgull er veldig sjelden kost her i huset. Nøtter spiser vi. Og så drikker vi vin. Det er nok mye kalorier i vin, da… Det har gått i bølger, men det er ganske lenge siden vi var på en topp nå.

Hva gjør du for å holde kroppen din i sjakk? Kanskje har du noen gode tips å dele?

Del dette:
24 jan

Diabetes – en kronisk og alvorlig sykdom

 Diabetes, eller sukkersyke, som mange fortsatt kaller det, er en livsstilssykdom, som i tillegg er arvelig. I vår familie har vi som har litt ekstra på kroppen, arvet den. Og vi får den tidligere og tidligere. Det som før ble kalt en gammelmannssykdom, rammer i dag yngre og yngre mennesker.

Min viktigste utstyrspakke, som jeg bruker daglig.
Min viktigste utstyrspakke, som jeg bruker daglig.

 

De viktigste livsstilsfaktorene er

  • inaktivitet
  • for mange kilo på kroppen
  • dårlig kosthold

Alle disse henger jo nøye sammen, for øvrig. Det er faktisk bare å begynne i en ende, så løser de andre seg etter hvert. Om man mener alvor.

For det må man faktisk gjøre, om man skal ha et godt liv med diabetes. Det skumle med denne sykdommen er at man har ingen symptomer i hverdagen. Man merker ikke at blodsukkeret er høyt. Og måler man ikke, kan man leve i denne ulykkelige uvissheten lenge om gangen.

I Norge er det sånn at alle med diabetes blir omsluttet av spesielt god oppfølging. Jeg hadde en makeløst god fastlege på Roa i sin tid. Han samtalte, uten å belære. Han oppmuntret og utfordret uten å klandre. Det var for meg en god måte å bli møtt på.

Om du ikke vet så mye om diabetes, kan du lese mer her. Det handler altså om at hormonet insulin, som produseres i bukspyttkjertelen ikke lenger virker godt nok (type 2), eller ikke virker i det hele tatt (type 1). Dermed blir sukkerinnholdet i blodet for høyt, og sukkermolekylene virker ikke lenger energifremmende, som de egentlig skal. Da er du altså i trøbbel.

Når sukkerinnholdet i blodet er høyt, over tid, øker risikoen for andre følgetilstander. Som nyresykdommer, øyesykdommer som kan føre til blindhet, nevropati i føtter og hender, dårlig blodomløp i beina, noe som øker risikoen for at sår ikke gror. Snikende symptomer, som kommer over tid.

Det er den daglige innsatsen som avgjør om, eller når, du skal få noen av disse følgesykdommene.

Jeg har i det siste året møtt en del mennesker som har fått konstatert diabetes, men som ikke tar det så alvorlig. De lever som før, og passer på å spise mindre sjokolade før de skal til legen for kontroll.

Det de kanskje glemmer er at legen måler sukkernivået i blodet de siste seks ukene, langtidsblodsukkeret (HBA1c). Da kommer det for en dag…

Du lurer ingen andre enn deg selv ved å sluntre unna. Jeg selv er det beste eksemplet på at det er vanskelig å være flink hele tiden. Men skal du kunne skeie ut litt, er det viktig å ta det igjen på mosjonsfronten. Du forbrenner flere kalorier, og jevner sukkernivået med mosjon.

Det er heller ingen god idé å vente til du kjenner symptomene, får ubehag eller direkte plager, før du tar det alvorlig. Det er jeg selv som er min beste diabeteslege/sykepleier. Det er mitt hovedansvar å leve med diabetes. Ingen andre kan gjøre det for meg.

I mange år har jeg slitt med depressiv holdning til stikk i fingeren. Det som skal til for å ta den nødvendige blodprøven for å måle blodsukkernivået. I disse perioden har også blodsukkeret utviklet seg mest negativt. Måler man jevnlig er det enklere å ta seg inn. Det er ikke den sjokoladebiten på julaften som ødelegger bildet. Men sjokoladebiten til kaffen hver ettermiddag året rundt.

Nå har jeg kommet dithen at jeg har begynt på insulin. Hele det siste året har jeg gått med altfor høyt blodsukker. Men på grunn av flytting og bytte av legekontor, har hver ny lege utsatt oppstarten. Til slutt sa jeg så klart jeg kunne (på spansk) i fra at nå var det på tide å gå fra snakk til handling. I dag er tredje dagen med insulin. Jeg skal ikke påstå at trenden allerede er nedadgående, hva gjelder blodsukker, for i går hadde vi en særdeles aktiv dag i de canariske fjell. Jeg skal fortsette å gå turer, hver eneste dag, som vi har gjort den siste måneden. For nå kan blodsukkeret mitt, takket være en penn jeg stikker i bukfettet, eller andre steder, være med på å gjøre det slik at jeg får kontroll over mitt diabetes-liv igjen. At jeg får bedre overskudd og energi, at jeg sover bedre, at humørsvingningene uteblir. Dette blir jo fint for andre enn meg også…

Foreløpig har jeg «bare» fått nevropati. Det er ubehagelig nok! Til gjengjeld fikk jeg det altfor raskt, i følge min fastlege. Det gikk bare fem år. Jeg vil ikke ha flere sidesykdommer! Og jeg skal gjøre mitt for å unngå dem!

Be om at du sjekkes for diabetes neste gang du er hos legen. Det er en enkel blodprøve som skal tas i første omgang. Mange går med uoppdaget diabetes. I flere år. Så snikende er sykdommen.

Hvordan takler du din diabetes?

Del dette:
22 jan

Diabetes – til å leve og dø med

– Det er ingen tvil. Du har diabetes! La oss sette i gang med medisiner!

Bildet er lånt fra hospitaria.com
Bildet er lånt fra hospitaria.com

 

Et morgenbesøk på legekontoret en aprildag i 1999 ble sånn passe nedslående. Diabetes, ja! Det var jo for ingen ting å regne mot venninnen min, som akkurat hadde fått beskjed om at hennes kreftdiagnose var uhelbredelig!

Jeg, for min del, konsentrerte all min oppmerksomhet om sukker. Jeg saumfarte alle varer i dagligvarebutikken før jeg la dem i handlevognen. Det skulle ikke være snev av sukker i mitt kosthold fra nå av!

Sammen med mitt regime på kjøkkenet og metformin (medikament) fikk jeg kontroll over diabetesen. Jeg fikk til de grader kontroll at jeg en vårdag i 2000 gikk i kortvarig koma to ganger på samme morgen. Påskeferie på Geilo. Første deis i bakken var under toalettbesøk etter den obligatoriske morgenrøyken på verandaen. Jeg skjønte at det måtte være føling da jeg våknet på badegulvet. Jeg visste at jeg måtte komme meg ned i det folketomme huset og få i meg raske karbohydrater. Jeg rakk å hente melkekartongen fra kjøleskapet før jeg svimte av igjen. Sønnen min fant meg. Hvor lenge jeg hadde ligget der vet jeg ikke. Hele den påsken var jeg sliten og utmattet. Skitur et par dager etterpå endte med påfyll av konjakk underveis! Det finnes energi og karbohydrater i den også, når det kniper. Jeg forsto at dette var ganske alvorlig.

Etter denne hendelsen ble min fastlege og jeg enige om at jeg kunne droppe medisiner. Jeg kontrollerte kostholdet godt. Og fysisk aktivitet. Jeg var blitt en regelmessig trener. På Sats. Det gikk bra i flere måneder om gangen. Så ble jeg syk. Og fikk langt opphold. Dette skyldtes ikke diabetesen.

Etter noen år måtte jeg begynne med medisiner igjen. Min kloke Dr. Ødegaard på legesenteret på Roa sa at det ikke hadde noe å gjøre med hvor flink eller ikke jeg var. Det var en naturlig utvikling. Han fortalte at jeg til og med måtte begynne med insulin en eller annen gang.

Etter den tid økte dosene innimellom. Jeg hadde symptomer som lignet på et «drypp» og ble satt på lett blodfortynnende. Etter noen år i Spania var det blodtrykket som ikke var som det skulle. Nye tabletter. Kolesterolet var for høyt. Nye tabletter. Jeg var fanget i en daglig medisinsk dans. Uten muligheter til å protestere. Fordi jeg ikke behersket spansk såååå godt.

2009 kom med forsøk på lavkarbo. Blodsukkeret ble kjempefint! Wow! Det ble sagt at man ble helt frisk av dette kostholdet, så jeg seponerte alle tablettene i tur og orden. Jeg kjørte på med fett og lite karbohydrater, og fant livet så lett å leve. Gikk ned et par kilo også, til tross for røykeslutt samtidig.

Blodprøver et halvt år etterpå viste nedslående resultater. På andre ting enn blodsukkeret. Jeg fikk århundrets kjeft (på spansk) for at jeg hadde sluttet med medisiner.

Vi begynte på’n igjen, økte noen doser her og der. Livet var noe tyngre på grunn av dette hormonet som steg og sank som sur melk i en kalv. Energien ble dårligere. Den fysiske fostringen avtok, kiloene kom på, og livet ble tyngre.

Ny lavkarboperiode. Gikk ned en kilo, og fikk blodsukkeret på plass. Lipidene var fortsatt på bærtur. Likedan kolesterol. Jeg fortsatte å ta tabletter.

Så gikk jeg inn i en negativ spiral. Alt var tungt. Blodtrykket økte. Blodsukkeret økte. Kreftene til et aktivt liv var borte.

Til slutt, tidlig januar 2015 erklærte min fastlege i Torrevieja at jeg måtte begynne på insulin.

– OK, men du skjønner, jeg flytter til Gran Canaria om to dager…

Det er umulig å starte med insulin da. Jeg får leve så sunt som mulig, og komme tilbake til sommeren. Men det ble et svært aktivt liv. Vi fikk stifte bekjentskap med de canariske fjell, og gikk turer både i helger og ellers.

Vi kom aldri tilbake den sommeren. Vi bestemte oss for å bli på Gran Canaria. Jeg bakset for å få fastlege, og klarte det til slutt.

– Ok. Vent litt, så får vi se. Vi prøver nye medisiner.

Ny kommune. Ny fastlege. Nye blodprøver.

– Dette ser ikke bra ut. Du får gå til dietetiker og blir slank! Etter en kjempetung høst. Vi bestemte oss for en aktiv juleferie. Bootcamp, med nye aktiviteter og fysisk fostring hver eneste dag!

Jeg skiftet fastlege!

Denne uken møtte jeg doctora Dulce! Hun er min nye fastlege. Jeg trodde jeg var blitt lovet at jeg skulle få en fastlege som snakket engelsk. Men, nei. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke har hele følelsesregistret i ord og toner samt forklaringer i detalj helt inne, på spansk. Men hvem kan motstå en doktor som heter Dulce? (Søt, på norsk). Jeg snakket og snakket på spansk og hun forsto og forsto. Jeg skulle på insulin prompte.

Og her kommer egentlig poenget. Som jeg tror jeg skal utsette til et annet innlegg. Det skal handle om hvor viktig det er å ta denne sykdommen på alvor.

 

Del dette:
1 okt

Seks minutter!

Det var det jeg fikk! Seks minutter! Etter å ha forberedt meg i ukesvis, og terpet på spanske formuleringer, som var helt greie. Helt forståelige. Men det ble altså med seks minutter!

DSC_5255

– Ny resept er i havn. To medisinsorter færre enn før. Yuhuu!

De som har fulgt meg har lest om mine begredelige bekjentskaper med kanarisk helsevesen. Jeg gråt mine modige tårer mer enn en gang da jeg kom ut fra Centro Salud i Arguineguin med uforrettet sak våren 2015. Etter ni år i Spania var det komplett umulig å få til en regelmessig avtale om utdeling av resepter på verdig vis. Altså hva JEG mente var verdig. Derfor mine tårer.

Det jeg har tatt inn over meg etterpå er at mange utlendinger kommer til Gran Canaria hver vinter. De oppsøker offentlig spansk helsevesen for å bli traktert med medisiner og behandling. Uten sikkerhetsgaranti. Det vi snakker om der er helseflyktninger i bokstavelig forstand.

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Men jeg hadde tross alt jobbet og betalt skatt i mange år…

Nu vel. Det ordnet seg til slutt.

Så flyttet vi til en annen kommune, og i dag var tiden inne for å oppsøke min nye fastlege for å ta opp greier og ugreier og be om nye resepter. Sistnevnte var greit. Det hørtes ut som en vanlig prosedyre. Etter at han hadde spurt meg om livsløp og levesett. Ingen ting å skjule der. Jeg er stolt hver gang noen spør meg om jeg røyker. Nehei! Det er SEKS år siden jeg sluttet! Han spurte om jeg drakk alkohol. Ja, sa jeg. Vin. Greit! Og mosjon. Jada. I helgene. Der VET jo jeg at jeg kan bli bedre.

Men altså. Aldri har jeg møtt med bedre selvtillit på legekontroll enn i dag. Med blodsukker som en unghingst. Det gjorde, merkelig nok, ikke stort inntrykk på doktor’n. Ikke før han begynte på reseptblokka. Da kuttet han ut både det ene og det andre, og erstattet noe.

Resultatet er at jeg nå har kvittet meg med to sorter medisiner. Det høres sikkert helt meningsløst ut for de fleste, men det betyr masse for meg! Jeg er lei av å telle piller! Kanskje han neste gang – om et halvt år eller så, foreslår at vi tar noen nye blodprøver… Det var det jeg reagerte på, at han bare godtok mine tolkninger. Greit. Dr. Ødegård i Lunner gjorde det. Men en villt fremmed doktor på Gran Canaria? Kanskje jeg utstråler en hemmelig kompetanse?

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Eller så kan det hende at det faktisk er det faktum at han kun hadde seks minutter til rådighet. Det kan være den hele og fulle sannhet. Jeg har aldri ventet så kort tid for å komme inn til en lege noen sinne. Det er jo flott. Men det var faktisk mer jeg hadde på hjertet i dag. Sorry Diana! Du får vente noen uker før du får helseattesten! For ikke å snakke om et par andre ting. Det er jo litt skummelt da. Tenk om man tror man feiler noe alvorlig? Og så går minuttene? Hm, det var greit å komme inn til tiden, men ikke greit å måtte bestille time kanskje en eller to ganger til før jeg får svar på mitt.

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

Del dette: