5 feb

La meg si litt om begrepet Å gå rundt grøten

Det er mange som har gått rundt grøten i det siste. Samtlige politiske partier i Norge, og mange bransjer som består av mennesker med ulik makt har bidratt til revolusjonen #meToo. Det er flott at menn med makt får seg en smekk og forstår at de ikke kan tiltvinge seg verken en flørt eller sex. Likeverdig omgang uten redsel for at noen skal gå over grensen ønsker vi absolutt velkommen! Og hold det varmt! Ikke la det bli et blaff! Siden jeg har tatt dette som et eksempel på uttrykket Å gå rundt grøten, henviser jeg til politiske ledere og andre som skyver skylden for manglende håndtering av varsler bortover, oppover og nedover. 

– skriveutglidning på høyt nivå kan det også kalles

Nå var det egentlig et langt mindre problem jeg ville illustrere i dag. Som tidligere nevnt, har jeg levert inn noen manuskripter til et forlag for gjennomgang. Og neida, jeg har ikke hørt noe enda. Forventer ikke noe svar på flere uker enda. Godt de tar seg tid! I mellomtiden fortsetter jeg å skrive. Det vil si; jeg går rundt grøten og kommer ikke i gang! Jeg har begynt, altså, men nå noen dager, når jeg er alene, ville det ligge godt til rette for lange skriveøkter. Jeg står opp forholdsvis tidlig (09.30) (I følge Linda Eides sprøksjov skal klokkeslett skrives slik jeg gjorde det akkurat nå på norsk, for øvrig. Så lærte du det i dag….) Nyheter må man jo lese, og gratulere de som har bursdag på Facebook. Så går jeg turen min. Den hører med til det prioriterte. Ikke minst takket være Storytel med lydbøker i fleng. Men så! Så surrer jeg og går rundt grøten.

I dag har jeg skriftet på senga, vasket sengetøy og støvsuget soverommet. Dernest har jeg gått i gang med rundvask på kjøkkenet. Det bærer preg av at det ikke er blitt gjort på snart fire år. Og da må man klatre for å rekke opp i de øverste skapene. De fleste ulykker skjer, som kjent, i hjemmet, og jeg tenkte før Sørensen dro, at dette måtte derfor utestå til han kom hjem. Men så er det fristende å rydde skap mens han er borte. Det kan jo hende det skal forsvinne ting. Og får man ikke spørsmål underveis, så blir de aldri stilt. Han har jo ikke all verdens oversikt over ting og tang i huset. Det har man merket seg fra tidligere. Det forsvinner alltid noe fra husgerådet når han er bortreist. Og han merker aldri noe. Det betyr jo bare at det er helt unødvendige ting som blir avhendiget.

Men er det ikke rart da? Jeg har så mange tanker i hodet som jeg vil skrive om. Det er et gedigent plott jeg har begitt meg ut på. En roman. Uten altfor mange personer. Ellers vet jeg at det kan bli vanskelig å holde styr på alle. Joda, man faller litt av lasset etter som årene går, noen hver. Nå skal jeg ta noen få skap til på kjøkkenet, og overlate resten av klatringen til Sørensen når han kommer tilbake. Og skrive!

I morgon.
Trur eg…

Del dette:
11 jan

Å tørre å miste fotfestet

Jeg har gjort det! Nå får det bære eller briste!

Det finnes mange ordtak som handler om å vise mot, tørre, oppfylle drømmer og sveve litt. De fleste dagene lar vi bare passere med våre vanlige sysler, både du og jeg, antar jeg, men av og til, altså. Av og til tar det skikkelig av. Nå har jeg gjort det jeg har drømt om i mange, mange år. Jeg har i hvert fall startet på drømmen. Det ble ingen suksessroman jeg leverte til forlaget i dag, men materiale til en novellesamling. Det er skummelt nok, det! Jeg har allerede bestemt meg for å ikke spørre folk mer hva de synes. I hvert fall de som ikke vil meg vel. Jeg skal slutte å lytte til negative eller likegyldige kommentarer. Heretter åpnes det kun for heiagjenger. Å utøve selvkritikk er jeg blitt god på i denne skriveprosessen

Det er litt over 12 år siden jeg satt på en lun veranda i Frankrike, så ut over Middelhavet og skrev på det som skulle bli min suksessroman. Av mange årsaker, blant annet det faktum at jeg flyttet til Spania et halvt år senere og har jobbet for føda i alle disse årene, har den blitt liggende. Jeg har fortsatt tro på den, men det er en annen roman jeg nå har startet på etter at jeg sendte av gårde materialet til en novellesamling til forlaget i dag. Det er vanskelig å vite om jeg skal tro på at de synes det er noe å gi ut, disse novellene. Noen av dem er jeg mye mer fornøyd med enn andre. Men jeg tror det er sånn at hvis man først får et forlag interessert, vil de også bidra som konstruktive konsulenter. Hvis det er noen med erfaring som forfattere som leser dette, kan dere avkrefte eller bekrefte i kommentarfeltet, please?

Det er skummelt å skrive fiksjon. Alle tror at det må være noe jeg bygger på som jeg har opplevd selv. Alle husker vel diskusjonen om romanen Arv og Miljø av Vigdis Hjorth, og tilsvaret i form av roman som kom noen måneder etterpå av hennes søster. I det jeg har skrevet finnes det små elementer av egne eller andres erfaringer, men det aller meste er ren fiksjon. Inspirasjonen er hentet fra virkeligheten, for å si det slik. Novelleformen er også litt krevende, da den skal gi leseren mulighet til å finne sin egen mening mellom linjene. Og så forskjellige som vi er, vil jo det kunne bli litt av hvert.

Leserne av denne bloggen har vendt seg til å tro at alt jeg skriver her handler om Spania. Men det gjør jeg ikke. Jeg forlater også mer og mer bloggformatet for å uttrykke meg i andre former. Men ikke bare det. Håper de av dere som er glad i litteratur vil støtte meg på vegen.

Det er både skummelt og deilig å ha jobbet seg ferdig med dette materialet. Nå krysser jeg fingre, og jeg må vel fortelle dere hvordan det går, uansett, kanskje. Selv om det nok ikke er like engasjerende for dere, pussig nok. 🙂

Del dette:
30 des

Full fart eller jevn bedagelighet

Godt nytt år, kjære leser!

Vi er kommet dit hen at det snart er på tide å bla om til et nytt kapittel i livsboka, eller en ny renning i livsveven, om du heller liker det uttrykket bedre.

Jeg har det siste året fulgt med på en rekke unge bloggere, fordi jeg fram til sommeren jobbet med ungdom, og det var greit å vite hva de var opptatt av. Dessuten har jeg med både interesse og forferdelse observert hvor vanskelig det er å være ung i dag. Ikke bare gjennom bloggere, men også gjennom ungdom jeg kjenner ellers. Denne generasjonen kalles “Generasjon Perfekt“. ALT skal være 100 prosent. Skole, klær, øyebryn, kropp, resultater, trening etc. Det er ikke rart at de blir utslitt!

Jeg tror jeg vil forsøke på min måte å bidra til å senke skuldrene til disse unge, perfekte i 2018. Hvordan er jeg ikke helt sikker på enda.

Siden 2006 har jeg blogget med ujevne mellomrom. Det er gjerne gjennom siste året at det har blitt så som så. Man skal ha noe å komme med for å tiltrekke seg lesere. Og det er ikke enkelt bestandig. Særlig når interessene beveger seg fra opplysningsvirksomhet til det å fortelle historier. I høst har jeg skrevet noveller, inspirert av mennesker og opplevelser jeg har møtt og hatt i livet. Det første halvåret neste år vil i hovedsak dreie seg om å få dette utgitt som en novellesamling. Uttrykket i en novelle er annerledes og mer allmengyldig når man sammenligner med blogginnlegg. I hvert fall min type blogginnlegg. Kontakt med forlag er opprettet, men veien fram er lang, Kanskje kommer jeg ikke i mål noen gang. (Skremmende tanke). Men jeg føler for å ta mitt skriftlige jeg inn i en mer seriøs bane enn hittil. Dette også fordi jeg ikke har lyst til å binde opp alle mine dager i et nytt nettmagasin, som kunne ha vært et alternativ.

Det vil i korte trekk si at jeg går inn i det nye året med full fart, og har mye på tapetet. Det blir nok noen blogginnlegg innimellom også. Kanskje til glede for noen, irritasjon og til og med vrede hos andre. Jeg har et innlegg om bloggenerasjonen på beddingen, så du hører mer fra meg om dette i løpet av kort tid.

I mellomtiden håper jeg du finner gode planer for ditt 2018 som gagner deg og de du har rundt deg.

Del dette:
8 des

2017 – hva ble det til?

Når desember kommer får jeg alltid trang til å oppsummere, evaluere og vurdere hva som var riktig bra, og hva jeg vil gjøre annerledes neste år. Desember 2017 er ikke noe unntak, selv om disse tilbakeblikkene oftest bruker å komme en av de aller siste dagene i året. Det blir det ikke tid til i år, så derfor tar vi det nå.

MILEPÆLER

Det var dette året jeg takket for meg i arbeidslivet. En ny sjekk på pensjonskalkulatoren ga meg svar på at jeg faktisk kunne få utbetalt pensjon fra Folketrygden fra 62 år. Tidligere var jeg bombesikker på at jeg måtte bli 65 først. Jeg brukte noen dager på å bestemme meg, men fant ut at et liv med total selvbestemmelsesrett innen rimelighetens grenser var å foretrekke framfor å forholde seg til andre som legger rammer for en. I ettertid har jeg oppdaget hvor sliten jeg egentlig var etter disse årene som lærer i videregående skole på Gran Canaria. Jeg var antakelig mye mer nervøs enn elevene mine hver gang de skulle vurderes. Spesielt de som trengte noen ekstra puff lå jeg våken for mang en natt. Nå kjenner jeg at det er utrolig deilig å slippe dette presset. Selv om det var verdens mest fantastiske ungdom jeg fikk lov å gå løs på helt på egenhånd.

Det var også dette året at mitt eldste barnebarn ble konfirmert. Det sier noe om at hun snart er voksen, men du verden, det betyr at også jeg er blitt 15 år eldre enn den gnistrende kalde februarnatta da hun halvannen måned for tidlig måtte ut da hun ikke lenger hadde det noe særlig komfortabelt i magen til mammaen sin. Hun var et under den gang, og bekreftet sin væremåte blant annet med en rørende tale under middagen der spesielt “bonuspaps” fikk sin honnør for at han har spilt en viktig rolle i livet der pappaen sviktet.

REISER

Den viktigste reisen ble foretatt fra Gran Canaria og tilbake til huset vårt på fastlands-spania i slutten av juli. Det var godt å komme hjem! Før det startet vi året i Berlin, en by som gjorde stort inntrykk, og som jeg har lyst til å besøke flere ganger, på en litt annen årstid. Det var beinkaldt! Vi tok også turen til Stockholm i vinterferien, bare fordi det gikk direkte fly dit fra Gran Canaria. Det var en av grunnene til at vi ville flytte fra øya – det var så utrolig krøkkete å komme seg noe sted. Stockholm var også en flott opplevelse, men både der og i Berlin ankom vi kort tid etter terroranslag mot de to byene. Det er ikke trygt noe sted mer!

På sommeren hadde vi først med oss den nybeslåtte konfirmanten og en venninne til Roma, på en såkalt dannelsesreise. De var nok ikke så interessert i Romas historie og fantastiske arkitektur som shopping og flotte lokasjoner for selfies, men de var imponert over både Colloseum, Petersplassen og Fontana di Trevi. Turen var svært vellykket. Deretter ble det flere uker i Norge med både hyggelig familietreff inklusiv søskenbarn samt gode møter med gode, gamle venner. Gamle i den forstand at vi har kjent dem i mange år! Det er gørrvarmt på Costa Blanca i august, så da stakk vi av til Galicia. Der var det imidlertid nesten like varmt, men ikke fullt så fuktig. Vi tok også med oss Porto og Douro-dalen. 14 flotte dager!

– Borgheseparken med ungpikene

– Vigo i Galicia er anbefalelsesverdig. Her en liten stille bekk nesten midt i byen.

HVERDAG

Pensjonisttilværelsen som jeg hadde sett sånn fram til, har ikke hatt en helt ukomplisert start. Det er rart med det. Fra å gå fra en tilværelse der noen etterspurte mine oppgaver og tjenester daglig, til å være en som egentlig ingen bryr seg om, ble ganske forbløffende. Det var til stor trøst at den før omtalte konfirmanten, som nå var blitt 10.klassing, spurte mormor om hjelp til en nynorsk oppgave. Du verden! Selv om mormor var i strengeste laget, gikk det bra til slutt, og i dag kunne hun melde om en svært god karakter på nynorsktentamen. Morosamt! Dessuten ble datter høyskolestudent i høst, og trengte noe veiledning i akademisk språkføring til sin første hjemmeeksamen. Joda, så dette hjelp litt på selvfølelsen.

Det har vært lite blogging denne høsten. Det har vært med hensikt. Jeg har på ingen måte sluttet å skrive, men jeg har holdt på med å komme meg litt videre og har nå skrevet ferdig 13 noveller, som jeg skal gjøre et forsøk på å få gitt ut som en novellesamling. Det er jo ikke sikkert det går bra i første omgang, men liker forlaget noe av dette, er det kanskje hjelp å få til å komme seg videre. Jeg liker det, og føler jeg får ut mye av min indre uro gjennom dette. At jeg har fått flere positive reaksjoner gir meg også pågangsmot. Jeg skriver ikke for alle. Det har jeg aldri gjort.

Og så går jeg tur da. En halv time hver dag. Men etter at jeg har fått betablokkere synes jeg det er utrolig tungt. Jeg kan ikke tro at det skal være slik. Må tas opp med doctora i januar. Åtte år siden røykeslutt og snart to måneder siden jeg la alkoholen på hylla. Nå er det bare maten igjen… Slutter jeg med den trenger jeg vel ikke så mange tabletter heller?

Jeg kan jo i samme slengen ønske dere, mine trofaste lesere en riktig gledelig jul. Det har økt på dette året, og det er jo svært hyggelig. Sørensen har jo også bidratt med innslag slik at det har skjedd litt her på bloggen. Vi nærmer oss 5.000 følgere nå. Så vi når ut til mange. Takk for engasjement og tilbakemeldinger. Fortsett gjerne med det! Vi høres før du vet ordet av det. Kanskje blir det en video eller podcast, eller noe annet sprøtt.

Og ta med dette rådet på veien inn i et nytt år:

Det enkleste flytskjemaet jeg vet om!
Del dette:
27 okt

20 ting jeg har lært på 62 år

Overskriften kan kanskje få noen til å tro at jeg ikke har lært mer enn 20 ting på 62 år. Det er ikke tilfellet. Dette er et utplukk. I tilfeldig rekkefølge og prioritet. Og når jeg har trykket ‘enter’ kommer jeg helt sikkert til å tenke at det var andre ting som burde vært med. Men la gå. Det er jo fredag!

  1. Det går fint å lære seg en fredsmeglerrolle når man er midterste søsken, fra svært tidlig alder. Den er helt annerledes enn andre fredsmeglerroller, og duger ikke i arbeidslivet.
  2. Man kan trasse seg til ny kjole når storesøster har fått ny, hvis man går systematisk og forventer en langvarig kamp. Fordi man er godt oppdratt benytter man dog ikke denne kunnskapen for ofte.
  3. På skolen lønner det seg å følge godt med, og gjøre lekser. Å venne seg til gode arbeidsvaner i tidlig alder får man igjen for gjennom hele livet.
  4. Man kan lære seg matematikk til et visst nivå bare man går inn for det. Når interessen og evnen ikke er tilstrekkelig til stede, stopper det likevel relativt fort. Det er ikke lurt å velge realfagslinje på videregående hvis du ikke vet opp og ned på en passer, for eksempel. Eller er over gjennomsnittet interessert i analyser over meningsløse emner.
  5. Om man er sjenert som barn og tenåring går det faktisk over. Det har en tendens til å gjøre det relativt fort, bare man flytter ut og må ta ansvar selv. Og kaste seg uti det sosiale livet kan også være et godt råd.
  6. Man kan lære seg å sy kompliserte klesplagg ut fra mønstre bare man har mye flaks og litt tålmodighet, På min merittliste i så måte står både en aftendress i en vidunderlig turkis farge, en slalomdress, lekedress til en toåring samt en rekke langbukser med mer eller mindre hell.
  7. Det går an å få interesse for håndarbeid av arter man ikke trodde var mulig når man har små barn, og likevel må være hjemme de fleste kveldene i mange år. Her nevnes i fleng hardangersøm (ikke helt vellykket etter feilklipping som ikke helbredet seg selv), brodering av et ukjent antall løpere, puter og duker. Åkleer, som var så populært før, framsto både hengende og liggende. Mye julegaver der, gitt!
  8. Hadde man hatt samlemani, ville det nok ha tatt en kubikk å samle på alle påbegynte, men ikke fullførte strikkeplagg. Av ganske avansert art, må jeg legge til. Det ble dertil ferdigstilt en del også, så man kan krysse av for å ha vært en habil strikker. De som ble forlatt var enten helt feil i størrelse, mønsteret var feil slik at man måtte rekke opp MANGE omganger, eller man hadde gjort andre fatale feil. På dette tidspunkt i tilværelsen var nok ikke tålmodighet lenger en framtredende dyd.
  9. Hekling var en syssel som ble til umåtelig glede under juletreet. Altså de ferdigheklede produktene. Her snakker vi både om løpere, brikker, duker og sengetepper, om man er litt vennlig innstilt.
  10. Når man blir presentert for god litteratur på skolen øker sjansen for å fortsette å lese selv etter at man ikke trenger det av utdannelseshensyn. Å lese bøker har vært en nydelig tilføring til sjelens utvikling gjennom mange år.
  11. Etter at sjenansen er over kan det faktisk skje at man nesten ende i andre enden av skalaen. For meg endte det på revyscenen. Først som skuespiller, og når jeg hadde bevist at det var noe jeg klarte, var det viktigere for meg å jobbe bak scenen. Travle, men gode år.
  12. Musikk har vært en stor del av livet mitt. Helt fra tidlig, tidlig barndom, og oppgjennom ungdomstiden, der det ble forventet at vi skulle “sjunge og spelle og væra hyggelige” i familieselskapene rundt omkring. Senere ble det deltakelse i diverse kor, og jeg har også dirigert kor i rundt 20 år av mitt liv. Berikende, men altoppslukende. Spesielt for sånne som meg, som har bare to knapper. Av og på. Dirigerer du kor finnes selvsagt ingen avknapp. Det gikk så langt at det tok en brå slutt, og jeg har aldri mer deltatt aktivt, verken som sanger eller dirigent, og vet at jeg heller ikke kommer til å gjøre det. Det er dette som kalles å brenne sitt lys i begge ender.
  13. Musikk ble også en del av utdanningen min. Lærerutdanningen. Den hadde jeg ikke noe tro på at jeg skulle få bruk for all den stund jeg ikke hadde tenkt å jobbe som lærer. Men pedagogikken har vært til stor nytte i alle mine jobber, enten det har vært i eller utenfor skolen. Som leder i mange år var kanskje den pedagogiske grunnpilaren i meg den som gjorde at jeg forsto og kunne behandle mine medarbeidere som folk. Og så endte jeg opp i skolen på slutten av arbeidslivet også. Det var ekstra stas.
  14. I arbeidslivet har grunnholdningen fra barnsben av vært at man gjør en god jobb, står på og gjør sitt beste ( i hvert fall innimellom) fulgt meg. Og jeg er glad for å se at dette er noe mine barn også har fått med seg. Det gledes!
  15. Det går an å utvikle sitt politiske syn gjennom livet. Når øyne åpnes og man får større forståelser for sammenhenger og at hele verden henger sammen, skulle det bare mangle at man ikke ser annerledes på for eksempel helsespørsmål enn om man bare tenker på sin lille kommune.
  16. Reising har åpnet sinnet og horisonten min. Jeg har vært heldig å få reise en del både i ferier og i jobbsammenheng, og de siste snart 12 årene har jeg bodd i Spania. Det har gitt mye næring til den globale holdningen jeg har i dag. Det nytter ikke å sitte på hver sin tue og holde på sitt. Dette er jeg glad for at jeg har skjønt.
  17. Jeg har lært at uten helse blir livet stusselig. Ikke at jeg skal klage voldsomt over mine helseplager, men de er nok tilstede til å vise at det er ingen ting som kommer av seg selv. Her må det spas møkk daglig. Og nå håper jeg at ny rutine med 30 minutters gange så å si hver dag skal være en god begynnelse i så måte. Det er da sannelig på tide også.
  18. Man skal velge siner ergrelser med omhu. Det er ikke til å komme fra at man gjennom livet møter mange dumme folk. For å si det rett ut. Da gjelder det å gjøre som hundene gjør – hvis du ikke kan leke med dem, piss på dem og gå videre. Gjelder fortrinnsvis i arbeidslivet.
  19. Det er ingen vits i å forsøke å holde liv i “vennskap” som man ikke har noe bruk for. Jo eldre jeg blir, desto mer selektiv blir jeg på hvem jeg vil ha rundt meg i livet. Skal jeg bry meg om folk som aldri stiller opp når jeg trenger dem? Facebook er ingen målestokk på hvor populær eller hvor mange venner du har. Det er i beste fall en kanal der du kan gjøre avtaler om treff i det virkelige liv, eller sende hyggelige oppmuntringer til de du vet trenger det.
  20. Ta vare på flokken din. Dette er direkte sitat fra Per Fugelli. Man/kone og barn er de du skal bry deg om først og fremst. Har du ikke dette, er venner like viktig som flokk. Gamle tanter også.

Egentlig hadde jeg tenkt å komme med 62 ting jeg har lært, men jeg tror ingen hadde giddet å lese så langt. Håper du leste helt hit, for her kommer oppfordringen; lag deg en liste du også. Over ting du er takknemlig for, eller har lært, eller kanskje vil lære. Vi blir aldri for gamle til å være suksessrike på disse områdene.

God helg!

Del dette:
13 okt

De ekteste vennene

Gjennom livet opplever vi alle at noen er bekjente, noen man hilser på i oppgangen og noen man klemmer begeistret på fordi det er lenge siden sist.

– Dette er fra venstre: Solveig, Linda og Anne Maria. Heia!

Det er rett og slett forskjell på hvem som er nær og hvem som ikke er så nær. Når man jobber sammen et år eller tre tror man at man blir nær alle, men det blir man ikke. For å være helt ærlig. Men disse to rare damene blir man aldri lei og vil alltid være der når anledningen byr seg. Tenk, de var de eneste som responderte da Sørensen inviterte til mitt 60-årslag i København i 2015. De møtte opp. Det vil de ha igjen for resten av livet!

Jeg har hatt vanskelig for å knytte vennskap til mange her i Spania. Folk som du lærer å kjenne og setter pris på, forsvinner fortere enn svint. Noen fordi de finner grønnere gress andre steder, andre fordi de blir borte for godt. Jeg har opplevd begge deler, og det er omtrent like trist. Jeg forstår ikke hvorfor vennskap man en gang har hatt plutselig skal bli kuttet fordi den ene har trodd at den andre har gjort noen den ene ikke likte, men at den andre overhodet ikke mente det sånn. Vel. Sånne venner trenger man vel strengt tatt ikke. Er du venn, så er du venn! I motbakker og nedoverbakker! Og noen er venner selv om man ikke ses så ofte. Heldigvis!

I går traff jeg noen jeg vet vil være der resten av livet. Jeg møtte dem da vi jobbet sammen her et halvt år i 2013. Etter det har det egentlig bare vokst seg større. I den forstand at begeistringen, forståelsen, aksepten og vedlikeholdet av det unike vennskapet som ble skapt bare fortsetter.

Vi   lurte så veldig på hvordan det hadde gått med alle de ungdommene vi gikk løs på dette året har det i dag. Vi håper de har blitt folk, som alle egentlig blir etter hvert. Selv er vi folk og har våre drømmer og framtidsplaner i behold. Jeg er blitt pensjonist, den andre av oss vurderer det sterkt om et par år, men den tredje er så ung at det er jo helt fantastisk! Tenk å være så ung! Tenk å være bare litt over 50?

Takk, Linda og Anne Marie for et par treff denne høstferien dere har tilbrakt her på den hvite kysten, Vi har møttes det siste året alle sammen, og jeg ser fram til mange treff heretter. Det er noe med kvinner som er av hel ved. Det er ofte menn man benevner med den betegnelsen. Men er har vi to kvinnelige representanter av arten HEL VED!

Takk for at dere er, og takk for at dere bringer norsk kultur og egenart i tillegg til bare dere selv hit til den hvite kyst i Spania. Eg heiter ikkje eigentleg Håvard Hedde…. (intern humor)

Del dette:
30 sep

Om å beholde verdigheten

Helt fra før rettssaken mot tidligere overpolitibetjent Eirik Jensen startet, har jeg vært med i en støttegruppe for ham på Facebook.

Det har jeg vært rett og slett fordi jeg ikke tror han er verken korrupt eller har medvirket til hasjsmugling i store eller små mengder. Dette er jeg like sikker på selv etter at Tingrettens dommer, Kim Heger, framsa dom på 21 års fengsel nettopp på grunn av korrupsjon og medvirkning til smugling av hasj.

Hvordan kan jeg være så sikker på det? Jeg kan ikke være mer sikker enn det som taler for at han er uskyldig dømt. Det finnes ikke et eneste fellende bevis. Det begynner å bli en belastning for enkelte å gå ut og støtte Jensen etter at dommen falt. Den er ikke rettskraftig, da den skal ankes til Lagmannsretten. Men flokken begynner å tvile. Noen, i hvert fall.

Det pussige var at dommer Heger sa at de ikke tilla forklaringen til hasjbaron Gjermund Cappelen noen vekt, bortsett fra i de tilfeller hans forklaring var sammenfallende med det Spesialenheten hadde funnet ut av. Og hvordan hadde de funnet ut av sine ting? Jo, nettopp ved å lytte til den samme Cappelen.

I denne saken finnes mye skrik og mye ull, og vi kommer aldri til å få den hele og fulle sannhet. Til det sitter det for mange mæktige venna, som tidligere LO-leder Gerd Liv Valla truet med da det begynte å svi rundt ørene på henne. Menn i høye posisjoner både i embetsverket og kanskje også i politikken. Jeg vet ikke, men har en uggen følelse. Jeg velger å tro på full frifinnelse av Eirik Jensen til syvende og sist. Og det står jeg på, så lenge det går blod igjennom meg.

Det finnes også mange andre saker oppe i diverse debatter for tiden som vekker manges engasjement og man bruker sterke ord og uttrykk i kommentarfeltene. Det er utrolig hvor folk har gjort av folkeskikken sin. Voksne folk som hetser både ungdom og hverandre. For helt legale standpunkter. Nå gjelder det blant annet Krf. Skulle de gå inn i regjering eller ikke. Jeg mener at det var mest redelig for partiet som så vidt kravlet seg over sperregrensen, og som så tydelig på forhånd hadde sagt at det ikke ønsket å være i regjering med FrP, å gå i opposisjon. Det samme burde gjelde Venstre. Der er man ikke like tro mot velgerne, viser det seg. Det er rart hva en statsrådstittel har å si for sitt ettermæle i politikken.

Jeg kunne også nevne maktkamp som pågår til enhver tid, akkurat nå spesielt i Arbeiderpartiet. Man posisjonerer seg for neste gang man kan nå maktens tinde.

Alle disse skjulte kamper og strider finner nok også sted blant oss vanlige borgere. Vi er alle deltakere i små eller større samfunn. Den enkleste hersketeknikk er å snakke andre ned for å fremheve seg selv. Når gjorde du ikke det sistt? Jeg synes vi opplever en overopphopning av misunnelse, baksnakking og dårlig menneskelig klima. I tillegg til mye godt også, naturligvis. Bare så det er nevnt.

Jeg vil slå et slag for å beholde verdigheten i vårt samvær med våre medmennesker. Med dette diktet av Hans Olav Mørk, som jeg fant på Facebook i dag. Jada, det er ikke bare hets og krangel der heller…

Det er den du er
og det du gjør deg til
som gir deg verdighet
ikke tingeltangel
og dingeldangel
og kanapeer
i speilsaler
Det du gjorde
fordi det var viktig
ikke for å bli sett
men fordi det var
nødvendig
Tro det tro det
Hent din ryggrad
fra det du vet er sant
fordi hjertet sier det
ikke fordi noen
applauderer
Vit det vit det
Stå i vinternatten
alene om nødvendig
og hold omkring fuglen
du fant i snøen
Varmen du gir den
skal møte deg en vårdag
i sangen fra en løvkrone
over stien du går på
Slik er verdigheten
slik

 

Del dette:
31 aug

Sommeren 2017

Dagene flyr forbi, og det kan være vanskelig noen måneder etterpå å huske hva jeg gjorde egentlig, denne sommeren 2017.

JUNI

Dette var måneden da arbeidsforholdet på Colegio Noruego på Gran Canaria var over. Jeg vet jeg kunne ha fått jobbe videre, men med hånda halvveis nede i pensjonsfondet mitt, ble det for fristende. Jeg hadde telt ned til denne dagen helt siden nyttår. Ikke fordi skolen var håpløs eller at jeg ikke likte elevene mine. Men rett og slett fordi vi med rak rygg kunne forlate øya. Før dette ble bestemt, hadde vi lagt noen planer for sommeren, som derfor måtte gjennomføres før vi kunne flytte.

Det ble avskjed, uten så mye vemod og drama som man kanskje kunne tro. Det var verst å ta farvel med avgangsklassen min. De var så gode! Jeg ønsker dem alt godt og håper de finner sin plass i verden.

De siste dagene av måneden tilbrakte vi i Roma. Vi hadde invitert eldste barnebarn, som ble konfirmert i år, på “dannelsesreise” sammen med en venninne. Vi kalte det dannelsesreise, fordi det er ofte det man gjør når man skal trekke ungdommen etter seg til de historiske høydepunktene i den evige stad. Det ble en koselig tur, men jeg er ikke helt sikker på at de unge damene returnerer til Roma en dag på grunn av flott arkitektur og historisk sus. Det må i så fall være fordi de kastet en mynt over venstre skulder i Fontana di Trevi…

– litt utydelige der, men…

JULI

Halve juli tilbrakte vi i Norge. På forhånd hadde jeg gruet meg litt, for jeg var redd min innstilling til oppholdet ville være at jeg bare ville skuffe det unna for å kunne dra hjem og flytte. Men mine betenkeligheter ble gjort ettertrykkelig til skamme. Jeg koste meg glugg i hjel. Enten det var rolige stunder i huset til svigerdatteren, som vi hadde til disposisjon, søndagsmiddag på Lierkroa, søskenbarntreff hos storesøster, nydelige gjensyn med gamle venner og andre kulinariske opplevelser, som Peppe’s. Vi avsluttet oppholdet hos sønnen på Lillehammer. Veldig koselig å se hans nye residens! Og ha godt samvær noen få dager.

Vi returnerte til Tablero JaSol og satte igang pakkingen for alvor. Da den 19.7. opprant, fikk vi stablet det aller meste inn i bilen. Det var på hengende håret, men med Sørensen stablemester gikk det utrolig bra! På håret, riktignok. Siste natten på Gran Canaria bodde vi på hotell i Las Palmas. Etter all bæringen opp og ned fra 3. etasje, ble det rett og slett helt på sin plass med room-service og en tidlig kveld.

Fergeturen fra Las Palmas til Huelva gikk greit på sitt vis, dog uten søvn for mitt vedkommende. Tenk å være så talentløs å la være og bestille lugar! Godt vi hadde bestilt hotellrom halvannen time på veg da vi kom i land. Og for en lykke! Gode tollere fant nok ut at det ville bli altfor slitsomt å be om utpakking fra bilen. Jeg slapp derfor lett gjennom. Selvfølgelig uten å ha noe å skjule.

Etter en god natts søvn, tok vi fatt på siste etappe. Det var godt å finne Casa JaSol i god stand.

Men så varmt og fuktig! Sykkelturer og gåturer som vi hadde planlagt fra første stund, ble lagt på “is”. Det får komme i september! Vi hadde en del å ordne av formaliteter. Det ble gjort, og det meste gikk helt smertefritt. Det viktigste var faktisk fastlege, for det begynte å bli tomt på medisinlageret. Det ordnet seg glatt!

AUGUST

Etter innkjøp av både høytrykksspyler og ny komfyrtopp, fant vi ut at vi ikke orket å være i denne fuktige varmen. 9. august satte vi kursen mot nordvest. Vi hadde bestilt AirBnB i Vigo, og overnattet i Segovia på veien. Vigo var din den. Jeg har skrevet eget innlegg om dette for spesielt interesserte.

Vi hadde også trivelig gjensyn med flere slektninger og venner. Godt å være tilbake! Men det var før vi bestemte oss for å dra ut på tur igjen.

– stille stier i Vigo

Etter vel en uke, ville vi videre. Fant billige overnattinger i Portugal, og dro av gårde. Opplevde fantastiske Porto og kjørte gjennom den vakre Douro-dalen. Vi skulle plukke opp sønnen i Madrid, og alt gikk strålende. Helt til vi skulle stoppe for lunsj. Det røyk veldig av motoren, a’gitt! Viftereima var gått… Etter telefon til Mapfre, ordnet ting seg, om ikke i rask rekkefølge, så i rekkefølge. Bilen ble tauet til Albacete, der de konstaterte at det kunne være tilleggsproblemer, og at de derfor ønsket at Mercedes i Torrevieja skulle ta reparasjonen. Vi fikk leiebil til Alicante, og privatsjåfør hjem. Da var det omtrent midnatt, og vi var ca åtte timer etter ETA.

Det blir nok en saftig utgift på bilen etter dette, men man har jo ikke noe valg, akkurat. Koselig med besøk, men uten bil har aksjonsradiusen vært sparsom. Når vi skriver september i morgen, skal det meste ha normalisert seg, både med bil, vær og botilstand. Nå kan vi ta fatt på hverdagen! Det gleder jeg meg til!

Del dette:
20 aug

Drømmen om Vigo

For tre år siden kjørte vi strekningen Santiago de Compostela – Porto i Portugal. Et stykke nedenfor Santiago fikk vi se en nydelig liten by inne i en vik. Den het Vigo, og jeg bestemte meg for at hit ville jeg komme en dag!

– Det vites ikke om posten har sin opprinnelse fra denne byen, men begrepet “snail mail” fikk en ny betydning da vi kom over dette monumentet i en av Vigos mange grønne lunger.

I år ble drømmen realisert. Etter å ha opplevd Costa Blanca i slutten av juli og begynnelsen av august, med enorm trafikk, temperaturer godt over 30 og luftfuktighet på minimum 80 prosent, bestemte vi oss raskt for å reise dit varmen ikke var så påtrengende. Altså ble Vigo raskt fastslått som et ideelt sted.

Ti timers effektiv kjøretid ble delt opp i to. Vi mellomlandet i Segovia. Akvadukten måtte beskues. Den var flott, men for mitt indre øye hadde jeg sett den for meg enda mer praktfull. Med ankomst om kvelden og videre reise morgenen etter, rakk vi ikke flere utflukter, selv om byen har mer å tilby av denslags.

– Akvadukten i Segovia er et veldig kjent monument, og var vakker å se på.

Men altså Vigo. Den var på ingen måte så liten som jeg hadde forestilt meg. Rundt 300.000 innbyggere gjør at den ikke kan betraktes som noen småby. Den er for stor til å kunne gå rundt, men for liten til å ha et velfungerende infrastrukturelt system med apper for busser etc. Det har derfor tatt tid å finne ut av det offentlige transportsystemet. Bil har ikke vært et alternativ innenfor bygrensen. Vi ble fortalt at vi kunne drikke vannet rett fra springen, men det var ujje så fristende. Lukten av klor var umiskjennelig! Det som var overraskende deilig var det totale fravær av kakerlakker. Det skjønte vi raskt da leiligheten hadde god sentralfyr, men ingen luftavkjøling.

– I byen med en av Europas største fiskemottak, er det rett og rimelig med et monument med gutta som drar garn. Dette finner vi i Gran Via.

Vi har leid en liten AirBnB leilighet utenfor bykjernen, med parkering i kjelleren. Veldig kjekt. Hva som ikke har vært så kjekt er at det ikke finnes luftkondisjonering i leiligheten, og sola står på fra formiddag til kvelds. Vi har måttet vaske sengetøy flere ganger… Det har på ingen måter vært noe som helst kjøligere her enn hjemme. Luftfuktigheten har dog vært mye lavere, uten at jeg kan si noe mer eksakt om det. I morgen planlegger vi en lang biltur, da det er meldt ekstremvarme her!!!

Egentlig hadde vi booket leiligheten for 14 dager, men det blir for mye, rett og slett. Selv om vi annenhver dag har tatt turer ut til andre destinasjoner i Galicia. Galicia med all sin sjømat, som undertegnede overhodet ikke er interessert i. Norsk fisk og sjømat, ja takk, men alt smaker helt forskjellig her i Spania, bortsett fra laks og blåskjell. Det vi derimot har fått stor sans for er hvitvinen i denne delen av regionen. Her lages vinen av albariño-druen. Frisk og god vin, som egentlig er rimeligere å kjøpe på restaurant enn i butikk. Det er ikke mange euroene i forskjell.

– Absolutt en vin å anbefale om du finner den. Den er ikke å få tak i på Vinmonopolet enda.

Nå går ferden først til Porto, deretter langs Dourodalen med all sin portvin-produksjon, før vi ender opp i Salamanca som siste stoppested før hjemreise. Så ble avreisen framskyndet et døgn, da. Undertegnde hadde en søvnløs natt i klamt sengetøy, og sjekket hotellet vårt i Porto om de også hadde ledig rom fra søndag. Det hadde de, gitt! Da var ikke Sørensen verken vanskelig å vekke eller be. Jeg klarte å sove et par timer før vi pakket og dro.

Porto er en nydelig by, og det blir veldig fint å være her en hel dag. Det planlegges trikketurer i stor stil. I dag morges, i dusjen etter en svett natt klarte jeg å vrikke venstre ankel såpass at den er skikkelig vond. Har sittet/ligget med beinet høyt helt fra vi kom fram. I et deilig, luftkondisjonert rom. Det er fantastisk!

Nå skal sommerturen vår avsluttes i løpet av neste uke. Det er i grunnen helt flott å være pensjonist! Jeg skjenker ikke mange tankene til de av dere som virker i noen tjeneste, faktisk. Man tilpasser seg lett!

Del dette:
1 aug

Innflytt i Spania – for andre gang

Som mange av dere har fått med dere har vi de siste 2,5 årene bodd på Gran Canaria. Kanariøyene, sammen med Balearene (Mallorca, Menorca og Ibiza bl.a.) er en del av Spania. Av landet Spania. Men dette landet har sine egne autonome regioner, hvilket betyr at man må gjøre alt på nytt når man flytter. Kanariøyene er en region, Valencia er en annen region.

Derfor har vi den siste uken brukt en del tid på offentlige myndigheter, og andre. Det første vi gjorde var å gå til Social Seguridad (trygdekontoret) for å melde adresseforandring. Deretter måtte vi få nytt bostedsbevis i kommunen. Dette var nødvendig for å kunne få fastlege. I løpet av to dager var faktisk dette på plass. Og det tror jeg vi klarte fordi vi visste at vi måtte gjøre dette i den rekkefølgen.

Etterpå har det vært en del andre utfordringer; som internett. Vi har hele tiden erfart at Kanariøyene ligger langt bak fastlands-spania når det gjelder mange ting. Men der vi bodde de siste to årene hadde vi internett via fiber. 300 Gb opp og ned, som det heter. Da blir du litt bortskjemt. Det vi kom tilbake til var skarve 2 – 3, selv om det var oss lovet minst 6. No! Ingen ting av det vi foretok oss på nett på øya var mulig her. Som å se nettserier via Sumo etc. Nå har vi bedt selveste Movistar om hjelp, og kjøpt oss 8. Og når fiber blir bygt ut hos oss her i provinsen, ca 5 km utenfor den relativt store byen Torrevieja, får vi det, uten å bestille på nytt.

En annen ting var at høyttrykkspyleren som vi kjøpte brukt for mange år siden, streika. Sånn kan ikke Sørensen ha det! For å gjøre en lang historie kort, endte det opp med ny Kärcher, ny evigvarende slange, såpe og hadde jeg nær sagt, neglelakk. Ikke det siste da, men alt det andre. Fordi vi venter besøk til helgen har jeg anmodet om at vi venter med spylinga til freddan. Det kommer noen regndråper, og har de Saharakladder (calima, som vi kalte det der nede i Afrika), må vi jo spyĺe en gang til.

Vi har hatt gode og truvæluge (soløruttrykk for kjekke) mennesker som leietakere. De har imidlertid ikke hatt den ringeste respekt for hvordan asjetter og glass skal settes i skap. 🙂  Alt tar tid. Så har vi også klart å forhandle fram en nokså god avtale med Olympieza Professional Cleaning. De skal komme her og vaske for oss. Og det er jeg glad for. Det siste halve året på GC holdt jeg på å gi opp renholdet. Kroppen er utrent og uegnet for denslags. Jeg SKAL trene den opp til golf og annet, men renhold får de som kan det ta seg av. Det har jeg bare innsett. Jeg har nok også arvet ryggen til far.

Stranda hadde jeg tenkt å oppsøke fort. Det blir ikke noe før i september. Jeg har aldri opplevd sånn trafikk på vegene her. Det er helt sinnsykt. Og en fryd når man feier forbi på motorsykkel. Men det betyr at jeg har forlengst mistet motet når det gjelder egen kjøring. Jeg har jo nesten ikke kjørt bil på tre år. Og så er det altfor varmt.

Det er jo det som er så fantastisk her. Når alle reiser hjem fra ferie er det fortsatt mange måneder med gode temperaturer til aktivt uteliv her. Klart jeg føler meg privilegert. Og i motsetning til Gran Canaria, har vi forskjell på årstidene her. Det ser jeg fram til.

Del dette: