23 mai

Det er sommer i Spania når….

Intet gleder oss mer enn at barn, barnebarn og venner for øvrig i gamlelandet har hatt full sommer i mange dager. Det ser ikke ut til at den skal ta slutt med det første heller. Men én ting vet vi; den tar slutt. Lenge før den burde, og lenge før det er slutt på sommeren her i Spania.

Man lager seg noen regler etter å ha bodd i Spania en del år (12 for mitt vedkommende) og her tilkjennegir jeg noen typiske kjennetegn for sommerens ankomst. Har du flere kjennetegn, kanskje?

  1. Man trenger først litt svale kvelder innendørs i form av gjennomtrekk fra åpne vinduer over hele huset. MED myggnetting.
  2. Når det ikke lenger hjelper, starter vi jukseriet med air condition. Jada, jeg vet at mange advarer mot dette, men for min del kan jeg dele livet opp i to hoveddeler; før og etter air condition på soverommet og kontoret. Livet er blitt et helt annet, og det er definitivt sommer når dette må tas i bruk. På soverommet gjelder regelen at det må være over 21 grader gjennom natten før vi setter i verk rød krisebedredskap (air condition). Tilfeldigvis sov jeg ikke ett sekund forleden natt, og fulgte blant annet med på temperaturen. Den viste aldri under 21,4 grader, so here we go!
  3. Gatelangs begynner lyserøde turister med solstoler og parasoller å dukke opp, på veg til og fra stranden. Jeg planlegger for øvrig første strandøkt i morgen. Notatbok medbringes. Jeg har alltid vært mer kreativ med havet som utsikt enn hus med blomster og hekker, som jeg har til utsikt fra kontorvinduet.
  4. Biltrafikken tar seg kraftig opp. Nå må jeg legge til at det er ganske stor biltrafikk blitt hele året, men køene vokser nå. Nå er det barnefamiliene som kommer. Før det blir for varmt.
  5. Det er deilig å sitte ute på yndlingsrestauranten til langt på kveld
  6. Urbanisasjonen begynner å fylles opp av sommergjester. Spanjoler fra Madrid og andre innlandsregioner trekker til kysten når sommeren kommer. Før kom de når august startet, som var fellesferiemåneden for Spania. Nå kommer de når som helst, og blir så lenge som helst…
  7. Fuglesangen er helt fantastisk. De starter mellom 05.30 og 06.00. Senere på dagen legger du ikke merke til den på grunn av tidligere nevnte punkter.
  8. Man forbereder seg på innetilværelse når gradestokken kryper over 35 grader. Foreløpig er det lenge til. Nå er sommeren på sitt aller beste!
  9. Kakerlakkene kommer! I dag så vi årets første på rygg i patioen. Når vi reiser på sommertur skal hele huset sprøytes av et skadedyrselskap. På den måten skjønner nok kakerlakken, som har overlevd alle kriger, jordskjelv og bombinger, at de ikke skal komme i nærheten av vårt hus. Det garanteres at det ikke skal være levende kakerlakker å oppdrive i et helt år. Det har forekommet at vi i starten av perioden har funnet noen døde innendørs. De er tross alt enklere å hanskes med.
  10. Sirissene kommer. De kommer ikke før det blir sen juli eller august. Mange synes de er eksotiske og de forbindes med Syden, ferie og alt sånt. Når du blir liggende våken i timevis fordi en av dem har slått seg til i det nærmeste treet og gnikker sin sang over rettferdige og urettferdige, i ukevis, blir du ganske lei. Men det er umulig å finne dem. De har en helt spesiell vernefarge.
  11. Mygg og fluer forekommer stort sett hele året, så de nevner vi ikke. Vepsen har vært mye på besøk så langt. Kanskje den gjør seg ferdig før høysommer?

Livet er lett å leve når solen skinner og varmen kjennes helt inn i sjelen. Vi takker også for litt skyer, og måtte vi være så heldige å få en ordentlig regnskur, takker vi godt for den også.

Hva forbinder du mest med sommer?

Del dette:
17 mai

Stemningsrapport fra en 17. mai

Nasjonaldagen forekommer uansett hvor man befinner seg i verden. Det er bare at den feires på forskjellige vis. Etter å ha vært del av norsk skole i utlandet tre 17. mai på rad, tar vi det piano i dag.

Meningen var at vi skulle dra bort til Sjømannskirken på fest klokka 14. Det blir ikke noe av. Jeg har en rygg som holdes kunstig oppe ved dopingmidler. Å sitte rett opp ned, selv om det er gode stoler i sjømannskirken, blir ikke et tilskudd til snarlig bedring.

Så nå surrer NRK1 uten kommentarer, men med uavlatelig korpsmusikk av forskjellig kvalitet i bakgrunnen. Sørensen har tatt fatt på de siste 15 års pcer. Viktige data skal reddes, før skjelettene gis bort til en datareparatør, en slags pc-enes skrotKalle. Med dertil hørende duppeditter. Det blir god plass her nå, gitt…

Det blir pølser og lompe MED rekesalat senere i dag. Dessuten jordbær. Cava har vi også på kjøl. Så man kan sitte i loungen i anden etage og reflektere litt over hvor heldige vi er som er født i frihet. Og hvordan akkurat vi kan bidra til at det fortsetter slik.

Det er en tid for alt. Å ha små barn som maste seg av gårde tidlig på morgenen var en del av livet i noen år. Senere var det andre plikter. Nå kan man prise naturen og nyte friheten som man vil. 17. mai er en festdag, ikke en demonstrasjonsdag, slik jeg ser det.

God 17. mai!

Del dette:
9 mai

Å innfinne seg med sin skjebne

Gjennom livet opplever vi mye som setter varige spor. Det lutrer og fungerer som en slags veiviser for det videre livet. Folk som rammes ekstra hardt klarer også, i de fleste tilfellene, å innfinne seg med skjebnen. De legger kanskje om prioriteringene, og finner ny mening. Men det kan være tøft.

Store norske leksikon definerer skjebne slik: “Skjebnen, i et religiøst og spiritualistisk verdensbilde, den usynlige makt som råder for verdens og menneskelivets utvikling, og som mennesket ikke har noen innflytelse over.”

Det altomfattende religiøse eller spirituelle skal jeg la ligge, men vi omgås begrepet skjebne, som noe som rammer oss, noe vi ikke kan påvirke. Av en eller annen grunn rammer det oss.

Noe av det som rammer oss kunne vi helt klart ha avverget ved å innta en annen holdning til livsstil og helse, for det rammer ofte relativt sent i livet. Alle disse livsstilstilstandene og sykdommene. Jeg selv har lett for å bebreide meg selv for at jeg ikke lærte meg nok om diabetes før jeg fikk det selv. Min far hadde det, og hadde jeg lest meg opp på hvor arvelig det er, ville jeg kunnet avverge at jeg ble truffet av denne livsstilssykdommen, hvis jeg hadde tatt tak og levd mye sunnere og mer aktivt. Kanskje. Da jeg gikk ut av legekontoret i 1999 og hadde fått diagnosen var min første tanke at jeg var kjempeheldig, for min venninne hadde nettopp fått sin skjebne beseglet med en kreftdiagnose. Jeg lever i beste velgående fortsatt, med noen “småskrammer” her og der, mens min venninne døde i 2002.

Min far var en aktiv mann i alle år. Han var også veldig praktisk og hendig, og hadde mange timer som nødhjelper hos andre når de trengte å få laget en bokhylle, montere et kjøkken eller hva det skulle være. Sent i livet fikk han problemer med nervene nederst i ryggen, og klarte til slutt ikke å gå. Jeg har beundret ham for måten han innfant seg med sin skjebne. Han laget seg til en operasjonssentral ved siden av godstolen i stua. Der hadde han det han trengte i det daglige for sitt syssel. For han sluttet ikke. Han skiftet bare beite. Han gikk inn i pc-alderen da han rundet 80 år, og begynte å ta vare på gamle minner, blant annet. Det har jeg, som etterkommer, stor glede av den dag i dag. Far var kjent for sin nynning mens han arbeidet. Nynningen fortsatte selv om han ikke lenger var mobil. Vel, helt uten mobilitet var han ikke. Gjennom hjelpemiddelsentralen fikk han en “doning” som han kalte det. Med den kunne han tørrskodd ta seg rundt i noen få kilometers omkrets. Det gjorde mye for gleden og livskvaliteten i hverdagen.

Jeg har mistet min lillebror i selvmord. Han klarte ikke å forholde seg til sin skjebne, men tok den i egne hender. Det er altfor mange som dør i selvmord. Mange går under radaren, da de ikke er kjente “tilfeller” for hjelpeapparatet. Da er det en enkel sak å bare bli borte, når ingen våker over deg dag og natt. Spesielt når du har bestemt deg. Eller ikke ser andre utveier. Jeg klandrer ikke min bror, men jeg håper at alle som går og tenker på å avslutte livet tar kontakt med noen, samtaler og finner ut av krisen som gjør livet verdiløst.

Jeg kjenner en god del mennesker som altfor tidlig har mistet sin kjæreste ektefelle. Hvordan livet brått eller over litt tid blir stilt på hodet, og man må orientere seg på nytt for å gå videre. Det er usigelig trist å få livet snudd på hodet ved at det kjæreste du har blir revet bort. Det er umulig å forsikre seg mot at det skjer, for det eneste sikre vi vet er at vi skal dø en dag. Det beste rådet er å leve hverdagene godt og grundig, slik at det ikke er noe ulevd hvis skjebnen skulle ramme.

I nesten samme kategori kommer de som mister sin ektefelle to ganger. Først ved en demensdiagnose. Som kan vare og vare i årevis, der din kjære blir mer og mer fremmed. Hvor det man lovte foran alteret om å bli ved i gode og onde dager får en helt ny betydning. Der du også blir en fremmed og en person din aller kjæreste ikke kjenner igjen, og kanskje blir redd. Jeg må i denne sammenheng gi dere bloggen til Atle Lundhaug, som er midt i denne situasjonen. Han skriver om hverdagene, om tanker og håpløshet, men også om hvordan han praktisk kan gjøre det enklere for sitt Gullhjerte å bo hjemme lengst mulig. Mange av oss vil stifte bekjentskap med demens. Gå inn og les. Han er en klok mann fra landsbygda.

Livet er en reise med store og små gleder og motbører. Sørg for å ha gode mennesker rundt deg, som vil deg vel. Det tror jeg er det viktigste på sikt.

Takk for at du leste.

Del dette:
2 mai

Tid for nakenhet

Endelig skriver vi mai, og sola begynner å varme for alvor. Det er fra nå og utover vi skal sprade rundt barføtt og sprike med tærne. Det er slutt på tykke sokker eller strømper. Nakne føtter, her er vi!

Men så er det et spørsmål hvordan de ser ut, da. Etter et liv i vinterens mulm og mørke. Der tørr og hard hud har fått råde grunnen. Neglebåndene strekker seg omtrent til toppen av neglen, og den fliken av stortåneglen som løsnet litt er overhodet ikke blitt filt ned. Det har gått ut over sokkene, ja, men pytt, ingen har sett noe av det som gjemmer seg under vinterskoenes beskyttende ham.

Kjenner du deg litt igjen, selv om ovennevnte beskrivelse var en smule overdrevet?

Den erkjennelsen jeg må dele med dere er at jeg ikke lenger makter å gi føttene den pleien de fortjener foran sommersesongen. Med stive hofter og vond rygg er det ikke mulig å treffe godt med neglelakken, for å si det slik. Jeg kan nok file av har hud, og jeg smører føttene mine med en god krem hver kveld. Men pynten, den som skal vises, der har jeg måttet gi tapt.

Løsningen for meg er å gå til pedikyr. Sist jeg var der, ble mine undersotter stelt med i en hel time. Herlig! Når man ser bort fra ryggen og hoftene, som ikke klarer én og samme stilling en hel time… Men i tillegg til denne filingen, som jeg trodde jeg hadde gjort bra nok et par uker tidligere (ikke visste jeg at det fantes sååå mye overskuddshud under føttene på sååå kort tid), fikk både negler, neglebånd og hele foten en flott pleie. Fordi jeg valgte Shellack, som er en neglelakk som bare sitter og sitter, ble behandlingen noe dyrere enn den kunne ha blitt med vanlig neglelakk. Men så sparer jeg på så mange andre felter da, veit du…

35 euro kostet herligheten hos en litauisk ferm dame, som kunne sine saker. Jeg har allerede bestemt meg for en ny tur før årets sommertur går av stabelen.

Mer skal det ikke til for at jeg skal føle meg forholdsvis lekker, i hvert fall på føttene. Livet blir enklere i sandaler!

Har du gode tips eller triks til å klare fotstellet for den nakne sommertid selv?

Del dette:
17 apr

Forfall

Det synes av og til veldig godt hvordan mennesker har det med seg selv eller hverandre.

– vi vil vel ikke at livet skal bli seende ut som et takras, vil vi  vel?

En relasjon i forfall lar også sine omgivelser forfalle. Helt bokstavelig. Som denne spøkelsesaktige installasjonen. For noen år siden var dette et majestetisk partytelt, godt festet i solid betong, med kapper og dusker og hyggelig bord og sofaer med puter. Det ble mange hyggelige kvelder med familie og venner på terrassen den sommeren.

Så kom høsten, og vinden tok tak i både tak og vegger. Eierne viste ingen omsorg for partyteltet sitt, og lot de enkelte deler rives i stykker av vær og vind. Etter en sesong var det hele ødelagt. Og nå, flere år etterpå, ser det ut som et fraflyttet spøkelseshus.

Da jeg fortalte Sørensen om at jeg ville skrive et innlegg om forfall, spurte han om jeg skulle bruke en selfie som illustrasjon. Makan til frekkhet, ‘a?! Men det ligger noe i det. Vi forfaller også, Sørensen inklusive, om vi ikke tar vare på det vi har fått tildelt som vår utrustning for livet. Jeg har skrevet ganske mange ganger om kampen for helsa. Jeg er inne i en god vedlikeholdsperiode nå. Daglige turer og kolesterol som en ungfole! Det har en sammenheng, det er jeg overbevist om! Så er dette et evigvarende prosjekt. For hvis jeg ikke tar det på alvor, kan både mitt indre og ytre bli mer og mer lik det forfalne partyteltet.

Det kan Sørensen selv tenke på, tenker jeg! Hah!

For øvrig har vi hatt vårpuss og stelt med utemøblene våre. Selv om sola brenner i stykker litt for hvert år, kan vi redde mye med varsom og vennlig omtanke. Så også mellom Sørensen og meg. Og du med dine.

God vår!

Del dette:
3 apr

Når man synes 35 er gammelt

Jeg følger en del med på unge bloggere og leser med stor interesse artikler i aviser som har med utvikling og helse å gjøre. Noen ganger kommer man over disse som synes at det er helt forferdelig å bikke 30 år. Da er livet over, på en måte. For ikke å snakke om 35! Gamlehjemmet neste!

Når jeg leser slikt får det meg til å tenke hva jeg ville ha gjort annerledes fra jeg var 35 år for å stå bedre rustet til jeg blir dobbelt så gammel (forhåpentligvis).

  • Regelmessig og allsidig trening. Jeg får smake baksiden av medaljen nå fordi jeg har sluntret unna før. I 40-årene trente jeg ganske regelmessig, men ble avbrutt av flere sykdomsperioder, som gjorde at jeg måtte starte på nytt hver gang. Fysisk form er ferskvare! I dag er kroppen full av artrose og jeg strever med å gå mine daglige turer og spille min golf en gang per uke.
  • Utdanning. Jeg ville ha tatt mer formell utdanning. Bygget på fagene jeg hadde. Spesialisert meg mer for å være attraktiv i flere bransjer. Jeg er godt fornøyd med arbeidslivet jeg hadde i Norge, men tror at det kunne vært enda mer spennende om jeg hadde hatt flere bein å stå på. Det hadde for øvrig ikke spilt noen rolle når jeg kom til Spania. Her ble man ikke verdsatt for verken utdanning eller annet. Om man tror Janteloven er høyst oppegående i Norge, er den i hvert fall ikke noe mindre i Spania. Her skal man på ingen måte tro at man er noe. Jeg har heldigvis blåst i det, og kommet greit ut av det etter hvert. Etter hvert som jeg skjønte reglene.
  • Vært der mer for barna mine. Jeg var så opptatt av å oppdra dem til selvstendige mennesker at det nok gikk på bekostning av gode stunder sammen, som ikke skulle være krevende av noe slag. Dette innebærer også et idiotisk samboerskap. Som påførte både mine barn og meg mer sorg enn glede. Jeg kan si det høyt nå som vedkommende har vært død noen år. Jeg skulle aldri ha dratt ham inn i livet til mine barn!

Men hva hjelper det å angre? Ikke på det man har gjort i hvert fall. Så får man leve med de valgene man tok, med de konsekvensene det har fått. Skrøpelig legeme, men god på bunnen, tror jeg vi sier. Og så får jeg være mormor, da! Det er nesten det største av alt.

Og det beste av alt; hvis jeg kommer så langt som til 70, tror jeg ikke jeg vil synes at det er gammelt i det hele tatt!

Del dette:
5 mar

Netthandel – noe for deg?

Undersøkelser i Norge (og sikkert resten av den vestlige verden) viser at vi handler stadig mer på nett. Butikkdøden kan bli en realitet, og da snakker vi ikke om kjøpmannen på hjørnet med dagligvarer. Han har hoppet over til kiosk-størrelse, og klarer seg bedre enn før.

– Faksimile fra nettsiden til cellbes.no

Jeg synes det er kjempe-lettvint å handle på nett. Utfordringen er at det er ikke alle som sender til Spania. Da er det greit å ha en datter i Norge som henter pakker og oppbevarer de diverse godsakene til vi møtes neste gang. Klær er faktisk noe av det beste å handle på nett, synes jeg. For ikke lenge siden kjøpte jeg noen strømpebukser som ikke sklir ned. I henhold til reklamen. Og etter å ha testet dem, stemte det. Wow! Jeg er glad jeg kjøpte tre, selv om de kostet en liten formue. Nå har jeg strømpebukser resten av livet, tror jeg. For de var jo så sterke også!

At jeg er en skikkelig god venn av Apple-familien, skal jeg ikke legge skjul på. Det aller meste er kjøpt over nett, direkte fra det spanske hovedkontoret. Det blir levert rett på døren etter avtale. Altså slipper man å sitte og vente en hel dag på at budbilen skal komme.

Alt som kan lastes ned på mac er også fint å handle. Jeg er blitt en storforbruker av Storytel, som gir meg et godt utvalg av lydbøker. Den daglige trimturen blir så mye lettere å gjennomføre med en god bok på øret.

De gode erfaringene jeg har her i Spania kunne ikke oppleves den perioden vi bodde på Gran Canaria. For det første var det langt færre som leverte dit, og om de leverte, sørget lokale transportbyråer og/eller postverket for skyhøye gebyrer. Varene ble dermed nesten dobbelt så dyre. En pussig form for proteksjonisme. For øyene der ute ved Afrikas kyst kan ikke skilte med de beste utvalg i nesten noe som helst.

Men fiber hadde de! Det er mer enn vi har fått her i relativt urbane strøk på fastlandet. Her må vi klare oss med 8 Mb ned og 0,5 Mb opp, per sekund. Når tv-en også bruker av dette, må det rasjoneres, selv i en så liten husstand som hos oss.

Hva handler du på nett? Er stadig ute etter nye tips. Legg gjerne linker til gode handelssteder i kommentarfeltet.

Del dette:
3 mar

Gjennomførte planer = perfekt dag

Vi mennesker kan stort sett deles inn i to grupper – de som liker å planlegge og leve livet i en regelstyrt tilværelse, og de som tar det aller meste på sparket.

– om ikke akkurat i Julie Andrews’ stil…

Går det an å forandre denne tilnærmingen i løpet av livet? Det tror jeg. I livets mange faser er det forskjellige prioriteringer og ting som står på spill. I dag kan jeg godt leve etter innfallsmetoden og ta ting som de kommer. Jeg har absolutt ingen forpliktelser. De dagene jeg lever sånn ender likevel med et vell av misnøye på kveldstid. Det ble liksom ikke noe ut av noen ting! Jeg hører det skal være sunt å trene på å gjøre ingen ting. Der har jeg litt å lære, kjenner jeg!

Gårsdagen var fylt med planer, som ble gjennomført i tur og orden. Og ikke nok med det. Jeg fikk med en lang, positiv økt, som riktignok varte til klokken 03.00, der det endelig løsnet i et kapittel jeg skulle skrive. Det var så deilig, at jeg sov helt til 10.30 i dag. Og det gjør ingen ting! For noen dager gjelder det å legge lista såpass lavt at man lett kommer over, uansett.

Med andre ord; å få en perfekt dag med gjennomførte planer kommer an på hvor omfattende planer jeg legger. Det finnes nok av eksempler på andre dager som har vært altfor ambisiøse, eller inneholdt planer som rett og slett er for ulyst-betonte.

Men jeg har lyst til å høre hva som gjør din dag perfekt? Har du én eller flere metoder?

Del dette:
2 mar

Tenk om alt bare ble som jeg ville

Det er mye vi kan styre selv gjennom livet. Ved å velge, gjøre en ekstra innsats eller velge bort. Noe forblir kanskje bare ønskedrømmer.

– Petter Northug fra VM i 2011. Foto: Wikipedia

Mange med meg har denne vinteren savnet Petter Northug i verdenscup og OL. Vi husker hans enorme kapasitet når det virkelig gjelder. Innstillingen, vinnerskallen og evnen til å hente ut det som trengs. Selv om vi har fått en ny yndling i Johannes Høsflot Klæbo, er det bare Petter som er Petter! Jeg ser for meg et måpende publikum i Seefeld neste år under VM når Petter er tilbake i sitt livs form. Han setter alle som har mistet troen på ham på plass og blir VM-kongen på nytt. Eller kanskje ikke. Drømmen kan ingen ta fra meg.

– Jennifer Aniston. Foto: Wikipedia

Nå som både Brad Pitt og Jennifer Aniston er skilt på hver sin kant ligger alt til rette for århundrets gjenforening. Det var da ikke på noen måte ment sånn at de ikke skulle forbli hos hverandre. Nå har de tatt til takke med noen “nest beste” i årevis. Etter 12 år er det på tide å finne tilbake til hverandre. Først trodde jeg det bare var jeg som syntes det var på sin plass. Nå har jeg skjønt bedre. Den kulørte presse har stadige hint om hemmelige lapper og enda hemmeligere telefonsamtaler som har pågått i lengre tid. Jeg gleder meg til at de skal gjenforenes. Jeg tar ingen smålige bihensyn til mulig alkoholmisbruk hos herr Pitt eller andre mindre flatterende sider ved fru Aniston. De er som Elisabeth Taylor og Richard Burton. De er ment for hverandre. Drømmen kan ingen ta fra meg.

– Foto: Min An

For 12 år siden satt jeg på en lun veranda sør i Frankrike og startet på det som skulle bli min første suksess-roman. Jeg skulle skrive så tårene trillet hos leserne. Det skulle komme invitasjoner til både dette og hint, men mest av alt så jeg fram til bokbad med Anne Grosvold. De tre kapitlene jeg skrev ligger der uberørt av menneskehender. Anne Grosvold er pensjonert fra bokbadet sitt for lengst og min forfattertittel blir mer fjern for hver dag. Det er rart med det. Man behøver ikke være ung og uerfaren på livet for å føle seg usikker og sårbar. Drømmen kan ingen ta fra meg.

Det heter seg at drømmer kan bli sanne om man gjør noe med dem. Det er sjelden ting kommer rekende på ei fjøl. Så får vi se da, hvem av oss som når dem først; Petter, Jennifer/Brad eller jeg.

Hva har du gjort med dine drømmer, forresten?

Del dette:
5 feb

La meg si litt om begrepet Å gå rundt grøten

Det er mange som har gått rundt grøten i det siste. Samtlige politiske partier i Norge, og mange bransjer som består av mennesker med ulik makt har bidratt til revolusjonen #meToo. Det er flott at menn med makt får seg en smekk og forstår at de ikke kan tiltvinge seg verken en flørt eller sex. Likeverdig omgang uten redsel for at noen skal gå over grensen ønsker vi absolutt velkommen! Og hold det varmt! Ikke la det bli et blaff! Siden jeg har tatt dette som et eksempel på uttrykket Å gå rundt grøten, henviser jeg til politiske ledere og andre som skyver skylden for manglende håndtering av varsler bortover, oppover og nedover. 

– skriveutglidning på høyt nivå kan det også kalles

Nå var det egentlig et langt mindre problem jeg ville illustrere i dag. Som tidligere nevnt, har jeg levert inn noen manuskripter til et forlag for gjennomgang. Og neida, jeg har ikke hørt noe enda. Forventer ikke noe svar på flere uker enda. Godt de tar seg tid! I mellomtiden fortsetter jeg å skrive. Det vil si; jeg går rundt grøten og kommer ikke i gang! Jeg har begynt, altså, men nå noen dager, når jeg er alene, ville det ligge godt til rette for lange skriveøkter. Jeg står opp forholdsvis tidlig (09.30) (I følge Linda Eides sprøksjov skal klokkeslett skrives slik jeg gjorde det akkurat nå på norsk, for øvrig. Så lærte du det i dag….) Nyheter må man jo lese, og gratulere de som har bursdag på Facebook. Så går jeg turen min. Den hører med til det prioriterte. Ikke minst takket være Storytel med lydbøker i fleng. Men så! Så surrer jeg og går rundt grøten.

I dag har jeg skriftet på senga, vasket sengetøy og støvsuget soverommet. Dernest har jeg gått i gang med rundvask på kjøkkenet. Det bærer preg av at det ikke er blitt gjort på snart fire år. Og da må man klatre for å rekke opp i de øverste skapene. De fleste ulykker skjer, som kjent, i hjemmet, og jeg tenkte før Sørensen dro, at dette måtte derfor utestå til han kom hjem. Men så er det fristende å rydde skap mens han er borte. Det kan jo hende det skal forsvinne ting. Og får man ikke spørsmål underveis, så blir de aldri stilt. Han har jo ikke all verdens oversikt over ting og tang i huset. Det har man merket seg fra tidligere. Det forsvinner alltid noe fra husgerådet når han er bortreist. Og han merker aldri noe. Det betyr jo bare at det er helt unødvendige ting som blir avhendiget.

Men er det ikke rart da? Jeg har så mange tanker i hodet som jeg vil skrive om. Det er et gedigent plott jeg har begitt meg ut på. En roman. Uten altfor mange personer. Ellers vet jeg at det kan bli vanskelig å holde styr på alle. Joda, man faller litt av lasset etter som årene går, noen hver. Nå skal jeg ta noen få skap til på kjøkkenet, og overlate resten av klatringen til Sørensen når han kommer tilbake. Og skrive!

I morgon.
Trur eg…

Del dette: