16 jun

Verdien av bekjentskaper – en idiots bekjennelser

Lukeparkering er et eget kapittel i kjøreopplæringen. Noen ganger behersker jeg det til det fullkomne, andre ganger går det helt i stå.

Her om dagen skulle jeg lukeparkere for å haste inn på jobb etter et ærend. Jeg kjører fram parallelt ned bilen jeg skal stå bak, svinger til jeg ser fortauskanten, og skal rette opp bilen for å få til en perfekt parkering. Nuvel! Jeg syntes den ble litt tung på rattet, merca, og parkeringssensorene ulte i veg, men jeg mente jeg hadde grei klaring.

Det hadde jeg ikke. Bilen foran hadde sånn kufanger av noe slag, som jeg ikke så fra min posisjon. Den stikker jo litt ut, da vet du. I hvert fall skrapte jeg kraftig borti den. Jeg ga meg ikke før bilen rundet «hjørnet». Resultatet var at en av sensorene forsvant, og noen ubetydelige (etter mitt skjønn) riper i lakken. Kufangeren var totalt skadefri. Heldigvis!

– Pytt, dette er ikke noe å nevne når jeg kommer hjem, tenkte jeg.

Det er nemlig ikke alt som behøver å legges på bordet… Men jeg skjønte at jeg likevel måtte bekjenne mine synder da jeg skulle starte på hjemveien. Det ulte over en lav sko, og den lyden er meget vanskelig å bortforklare.

Sørensen tok det hele pent. Dro av gårde til Mercedes-verkstedet. Hans kompis der sa at yndlingsreparatøren hans ikke var til stede den dagen, men han kunne dra til Emilio på verkstedet et par hundre meter unna og hilse fra ham. Joda, Emilio var vennligheten selv, og ordnet opp med sensoren uten å ville ha noe for det. Dekkene la fra en ubetydelig risting i dekkene etter at vi hadde skiftet girkasse for noen uker siden, men det kunne ikke Emilio gjøre noe med. Han henviste imidlertid til sin gode venn José, som drev med denslags i San Fernando. Så bar det dit, og slik gikk det til at vi nå har en tipp topp bil uten risting etter balansering av dekkene, og med sensorer på alle bauger og kanter i behold. Alt til den nette pris av 33 euro.

Sørensen er mer tvilsom til at jeg skal parkere noe sted mer. Det vil jo si at jeg blir fritatt for det aller meste av kjøring også… Det har jeg ingen ting i mot. Susa, sjæl!

Bekjentskaper skal man ikke kimse av! Ikke gode bekjentskaper i hvert fall! 😉

Del dette:
10 jun

Mens klokken tikker

Jeg er i ventemodus. Kun en ukes undervisning gjenstår. To ukers skolearbeid. Deretter dannelsesreise til Roma med barnebarn, en tur til Norge, og så! Så drar vi HJEM!

– Screenshot fra TV2 Sumo

I denne perioden fra vi bestemte oss for å flytte hjem til Costa Blanca, har jeg (jeg kan godt si vi) ikke vært veldig opptatt av å utforske og oppleve. Jeg forstår de som skal være her et år. De vil ha med seg ALT! Vi har hatt 11 år, og får forhåpentligvis mange år til, til å oppleve.

Derfor har det vært en del tidtrøyte, Takk til TV2 Sumo! Jeg oppdaget at Gutta på Tur lå inne med ni sesonger med til sammen 48 timeslange episoder. Det er gull verdt. Det er så jeg nesten snakker på vossamål når jeg snakker til meg selv ved leggetid om dagen. Og da jeg la ut en video om en flue tidligere, var det på Arne Hjeltnes’ vis. Eller også Arne Brimi. Den er litt mer vrien, faktisk.

Noen ganger må man bytte på med dokumentarer om prostitusjon i St Petersburg og Tyrkia. Lese bøker, vaske litt, kaste litt og sånt. Men det finnes altså mye god tidtrøyte på Sumo! Bare prøv du også! 🙂

 

Del dette:
26 mai

Tenk om

For omtrent en uke siden skrev jeg om gressenkens fordeler. Om hvor deilig det egentlig er å være alene noen dager.

– Så lenge vi får tiden sammen…

Ikke lenge etter at jeg hadde trykket på ‘enter’ kom tankene. Jeg har flere som er blitt enker eller enkemenn de siste årene. På ordentlig. De har ikke hatt en liten stund med tid til egne preferanser. De har mistet sin bedre halvdel. For alltid. Tanken om å måtte forholde seg til en ny hverdag for alvor har slått meg disse dagene. Det vil kunne skje en dag. Jeg vet ikke når, om eller hvordan.

I dag ble jeg med på «lønningsbrus» for første gang på Gran Canaria. Noen av oss hadde valgt å samles for å spise sammen. Skjebnen ville at vi som ville spise endte opp på samme stedet som de som ville gjøre noe annet enn å spise. Hyggelig! Rundt halvparten av staben var til stede.

Da klokken rundet 21 ville jeg hjem. Jeg ville hjem før det ble mørkt. Kanskje fikk jeg ikke parkert i nærheten, kanskje skjedde det noe på veien. Alt dette fordi jeg var alene. Jeg har ikke vært vant til å være alene på snart 12 år! Da blir man litt skrøpelig. Andre ganger når jeg har hatt sosialt samkvem med kollegaer har Sørensen alltid kjørt og hentet. Nesten alltid. Og jeg har også kjørt og hentet ham da, når det har vært sammenkomster for ham. Men vi har vært der for hverandre, da. Det er poenget.

Alt gikk bra. Jeg måtte riktignok parkere laaaangt unna. Og det gjelder å huske det når jeg skal hente bilen i morgen!!

Men selv om jeg gikk inn døren alene, selv om jeg skal tilbringe disse sene fredagstimene alene, så vet jeg at Sørensen kommer hjem i morgen. Etter all sannsynlighet. Til tross for terroranslag. Til tross for sykdom og død. Han skal komme. Vi skal ta en «kommer». Jeg skal høre på alle de flotte golfslagene han har slått. De som ikke var så gode blir ikke nevnt. Men jeg tror også at jeg får høre om gode stunder med gode kamerater utenom golfbanen.

Jeg er ikke så nøye på å gjøre så mye når jeg er alene. Jeg elsker å være hjemme. Jeg har vasket huset. Vasket opp. Lest. Vaske klær venter jeg med til Sørensen kommer hjem med alle golfklærne. Men før dette vil jeg gledes over at han er her. Antakelig.

Terror gjør mye uforutsett. Akkurat som annen unaturlig død. Noen mister sine kjære hver dag. I dag, akkurat når jeg skriver dette, husker jeg dere i min krets, som har mistet noen. Mistet sine aller kjæreste. Og jeg er trist. Fordi det vil skje oss alle. En gang. Om vi ikke er så heldige å dø først.

Vi må leve mens vi gjør det. Elske mens vi tør det. Ta sjanser på egne vegne.

Del dette:
21 mai

Ti klare fordeler ved å være gressenke

Når man lever i et livslangt samliv, har man bånd til sin ektefelle som styrer både hverdag og helg. Av og til kan man dog være takknemlig for en kort periode som gressenke/gressenkemann.

– Man trenger ikke rydde opp, men så gær’n er jeg ikke altså…

Her er noen av fordelene:

Man kan ta oppvasken over flere dager uten at noen behøver å få dårlig samvittighet for at de ikke deltar i prosjektet
Er fristelsen for stor lar man  bare være å re opp senga (oj oj)
Middag er noe man ikke tar så seriøst. En tallerken med havregryn og mandelmelk passerer glatt til dette formålet
Kosting, støvsuging og vasking kan gjøres når man vil, så ofte man vil, uten at noen lurer på om man har støv på hjernen
Vil man legge seg klokka 20:30, så legger man seg klokka 20:30
Det finnes utrolig mange varianter av omelett! Man tager hva man haver…
Ukeshandelen får plass i én pose, og består nesten bare av grønnsaker og litt frukt
Vil jeg gå tur, er det faktisk mye enklere når jeg ikke behøver å bevise at jeg virkelig går tur overfor noen
Å lese er en aktivitet jeg kan bedrive i timevis, uten avbrytelse
En tur til IKEA ses på som en ren opplevelsesutflukt

Når jeg ser på disse punktene er det faktisk ganske mange jeg kan praktisere om Sørensen er hjemme også, når jeg tenker meg om. Han lar seg lett lede til fryktelig lettvinte middager av og til, men neppe havregryn, dah.

Dessuten er å re opp senga for ham noe helt unødvendig. Rengjøring for øvrig er heller ikke noe han protesterer på…

Jeg kan lese eller se serier og filmer så mye jeg vil, og selv en tur til IKEA hører med til Sørensens morsomste utflukter. Særlig hvis det innebærer noe som skal skrus sammen.

Han synes nok at jeg innimellom er litt vel hjemmekjær, så disse dagene skal jeg være det så mye jeg vil, såh!

Del dette:
14 mai

Århundrets løsning (eller bløff)

Som blogger får man utallige tilbud om sponsede produkter. (Dette er bare tull. Jeg får ALDRI noe sånt). Men da jeg var på apoteket i forrige uke kom jeg over en sololje som jeg bare måtte kjøpe.

SUN & SLIM er en sololje som lover at den i tillegg til å beskytte deg mot UVA-stråler, skal gjøre deg slankere!!! Slå den, dere!

Etter å ha ligget mer eller mindre som et slakt hele uka, var tiden i dag kommet for å gå en litt lengre tur. Eller rusle, om du vil. Tiden var selvfølgelig inne for å teste den nye sololjen.

Her ser du selv resultatet! 😉

– FØR TUREN

– ETTER TUREN!

Om jeg fortsetter å bruke denne, vil jeg ha gått ned 50 kilo i løpet av juni.

(Her skylder man å gjøre oppmerksom på hyppig bruk av de effektene man fant på fotoredigeringsprogrammet på mac. Lurer på om det sånn en del opererer, gitt… Man har ikke mer moro enn man lager til selv, i hvert fall! Og fint vær var det også!)

Del dette:
19 mar

Linn Skåber – overhodet ikke best før—

Da jeg uttalte meg om uttrykket «best før» hadde jeg ikke sett noen episoder av Linn Skåbers nye serie Best før.

Foto: TV2

Nå har jeg sett to episoder. Jeg klarer ikke å se mer. Jeg blir så pinlig berørt. Så flau. Så utrolig uvel! På Linn Skåbers vegne. Eller mine vegne. Jeg er ikke sikker. Når jeg leser anmeldelsene for å finne et passende foto å knabbe leser jeg at man synes det er en serie å bli sliten av. Jeg er helt enig! Jeg kan ikke se på mer! Jeg er sliten nok fra før!

Jeg vet da at hun er skuespiller, og alt det der. Men den karakteren hun gestalter er så pinlig at jeg ikke orket å se mer. Enda jeg har så kjempestor sans for Linn Skåber i sin alminnelighet. På samme måte som Else Kåss Furuseth egentlig. Kjempedamer i norsk underholdning! Og de mener og sier noe som er vettug også!

Men at hun gjør så teite valg og havner i så ekle situasjoner takler jeg rett og slett ikke! Og jeg innser jo ganske raskt at det derre der kunne jeg aldri havna opp i! Vi har ikke noe felles på det feltet! Kanskje om vi snakket om andre ting, men å gestalte sånne klomsete kvinnfolk, som hun også gjorde i sin tidligere serie, der hun spilte seg selv, jeg ble så ubekvem. På hennes vegne!

Jeg innser at jeg mangler et hakk i dramatikkens historie. Vi har komedie, tragedie,  og alt mellom der. Men det Linn Skåber gestalter er på tvers av alt! Oh! Jeg gremmes egentlig for å være så smal i min aksept. For det er stor skuespillerkunst! Virkelig! Jeg beundrer henne egentlig. Men jeg får meg ikke til å si det høyt. Jeg håper du ikke leser dette, Linn Skåber. Du har sikkert nok med alle andres reaksjoner…

Del dette:
18 mar

Om å være beredt – på været

Det har vært meldt tunge regnbyger på Gran Canaria i dag. Oransje varsel er tunge saker!

Cruce de Arinaga – litt nord for flyplassen idag. Foto: Gran Canaria TV

Som vanlig, når disse varslene kommer, gjør jeg meg forberedt på uvær og ekstraordinære situasjoner. Som at vi har handla inn mat før regnet setter inn. Har gått med søppel, og andre nødvendigheter. Jeg har vært på alerten i hele dag! Det var meldt uvær! På hele øen!

Ikke en dråpe har falt her, så langt. I natt kom det litt, men det gjelder jo ikke for denne lørdagen. OG søndagen skulle det også være uvær!

Sannheten er at jeg er så sulteforet på uvær at jeg virkelig lengter etter et vindkast utover det normale. Eller et regnskyll som gjør susen.

Vi bor i en sone av verden der sola skinner og vi går i shorts året rundt. Uansett. Her er det ikke mye uvær å spore!

Jeg savner de dagene i året når det ikke er framkommelig i gatene. Sånn kan det være her også, jamfør bildet, men det er altså så lokalt at folk kan ha hatt en værkatastrofe uten av vi, 200 meter unna ikke aner noen ting.

Nå har jeg fulgt med såpass på værsituasjonen på fastlandsspania at det virker som de har fått mer enn nok. Vår trofaste leietaker er ventet innom vårt casa JaSol om få dager, og vil får full oversikt etter de siste herjinger. Gleder meg til å komme tilbake til dette huset som er tett som ei potte!

Del dette:
4 mar

Best før

Datostempling har en spesiell valør. Har man gått over datoen, er det nyss før det er uspiselig. For det er jo bare på mat det fremdeles finnes en ‘best før’ dato. Eller er det ikke det?

Da temaet ble brakt på bane i Skavlan fredag kveld, satte det straks i gang mange tanker hos meg: Når man ikke henger med på diverse øvelser, av fysisk karakter, da var man ‘best før’. Når hangen til å forlate mitt  arbeidsliv er høyere enn å bli, har det en typisk ‘best før’ allegori.

Når jeg tenker at de fleste årene er tilbakelagt, og de neste årene jeg måtte bli tildelt er færre, er det naturlig å tenke ‘best før!

Hvordan bedømmer man folk som blir eldre?

Det er enkelt å sette til side seniorer i arbeidslivet, fordi man er tregere og ikke så omstillingsvillig som man må være for å henge med i svingene. Økonomisk er det veldig lite lønnsomt å skyve seniorer ut av arbeidslivet. Kostnadene ved å lære opp nye eksperter i rutiner og sammenhenger på arbeidsplassen er mye dyrere enn å holde på en senior. Ikke minst på grunn av erfaring og muligheter for å se ting fra flere sider. Om man har levd et levende engasjert samfunnsliv, da. Alternativt kan også eldre mennesker bli mer og mer ensporet, utrygge på fremmede ting og bli skikkelig ufyselige.

Når var jeg best?

Var det da jeg fødte min førstefødte? Og jeg ikke klarte å slippe han fra mitt fang de første ukene etter han var født, fordi han var min førstefødte, og jeg oppdaget at han hadde en egen personlighet?

Var det da jeg som leder av arbeidskontoret i Hønefoss ble ansett som en av landets beste ledere på det nivået i etaten?

Var det da jeg etter lang tids slitasje både privat og profesjonelt mistet grepet og gikk på minst en lettvegg, for deretter å reise meg, selv om jeg aldri mer fant tilbake til normalarbeidsgleden.

 

Hva er mine bragder i livet?

Uten tvil å sette mine to barn til livet. Og følge dem år for år fram til voksen alder og mer til. At de i dag opplever sin mor som en interessant samtalepartner i mange sammenhenger. Likesom det har vært motsatt. At kommunikasjonslinjene er åpne og kan bringe både godt og vondt, om nødvendig. At jeg er en dedikert mormor. At jeg kan gå gjennom ild og vann for disse prinsessene mine. Som jeg egentlig kunne ha gjort for mine to barn også. Når og hvis det var nødvendig. Og gjør fremdeles.

Mine mangeårige tilknytninger til et arbeidsliv der å bidra til at mennesker utenfor de normale rammene fikk en ny sjanse. Der hvert lite framskritt ble heiet fram som den reneste VM-seier.

Senere er jeg stolt over å ha formidlet historier om mennesker som andre vil lese. I hopetall. Spesielt etter at jeg startet mitt eget nettmagasin. Det gjør meg ydmyk. Ukentlig får jeg den dag i dag henvendelser fra lesere som trodde på meg, og som fremdeles spør om ting og tang. Jeg skal huske på det! Jeg liker jo å gi riktig informasjon. Noen år nå har jeg ikke vært i stand til å oppsøke den informasjonen.

Best før?

Helt klart har jeg lagt de beste, fysisk sterke årene bak meg. De kloke årene er det forhåpentligvis mange igjen av. De står foran som perler på en snor. Både for meg, barn og barnebarn. Og andre som måtte finne på å kjenne på muligheten. Rett og slett en gullalder.

Men jeg opplever ikke å ha noen datostempling hengende over meg heller. Heldigvis! Her skjer det bare utvikling! Kanskje fordi jeg har den innstillingen at jeg stadig forbeholder meg retten til å bli klokere? (takk, Arnt!)

 

Del dette:
1 mar

En ny tid (for alt)

Jeg har lagt et løp mot pensjonsalderen. Lenge før pensjonsalderen egentlig inntreffer. Hva tenker jeg på?

Fra sommeren av takker jeg av i det offisielle arbeidslivet og takker ja til en livslang sponsorkontrakt fra NAV. Vel! Den har jeg egentlig betalt selv, men, la gå. Hyggelig å tenke at man er sponset…. haha!!

Grunnen til jeg gjør det er at jeg i mange år (10 år) bodde i Spania og måtte leve av det jeg til enhver tid fant på å tjene penger av. For det meste var det skriving. Til norske medier, til Vikingposten, til Spaniaposten, til Spaniajournalen, men etterhvert fant jeg ut at jeg ville ha det bedre med å bestemme alt selv. Da ble det Mitt Spania. Dette nettstedet eksisterer dessverre ikke mer. (Jeg er ikke tilhenger av døde nettsteder. Det opplevde jeg mange av før jeg flyttet tiul Spania i 2006). Jeg begynte å jobbe som lærer på Gran Canaria, og klarte ikke å følge opp det nettmagasinet i det lange løp.

Det hører med til historien at jeg i alle år før jeg flyttet til Spania har levd med en fast lønn. Betjent min gjeld, levert innsats og bidratt til samfunnet. Det var det jeg var vant til. Så flyttet jeg fullstendig inn i det ukjente og tok sats på livet. Og kjente at jeg levde. Jeg har opplevd masse, både positivt og negativt disse årene i Spania. Men jeg har vokst som menneske. Ferden brakte oss til Gran Canaria etter hvert. Til jobb på Colegio Noruego. I 2,5 år nå snart.

Nå nærmer det seg slutten på lærerjobben. Sirkelen er sluttet. Jeg begynte som lærer for snart 40 år siden, og jeg slutter som lærer. Men nå begynner min leketid igjen. Ikke en passiv pensjonisttilværelse, men et engasjement som en aktiv ‘eldre’.

Nå står verden åpen på mange måter! Jeg akter ikke å innta solstolen for godt. Jeg skal skrive, oppleve og formidle i mange år framover. Jeg håper du kan være med å inspirere meg. Jeg skal ta deg med på rotfyllinger (måtte Gud forby), fysikalsk institutt, treningssentre, sykkelturer, SPA-opplevelser, reiser til fjerne og nære strøk, og mye mer. Egentlig. Jeg tror jeg har mange historier å fortelle enda.

Del dette:
28 feb

Jeg skal krones!

Yippi! Det blir en ny status å nevne på CV-en. Mars 2017: kroning! 🙂

Det er faktisk bare sånn at jeg i en alder av snaue 62 år skal få krone på en tann for første gang i mitt liv.  Jeg har hørt om rotfylling og det som verre er, men jeg har altså vært spart for mye når det gjelder tanngarden min. Da jeg gapte mot speilet for å se om tannlegen hadde pusset fint i stad, så jeg imidlertid at det finnes en rekke gamle amalgam-fyllinger som kan ryke, sprekke, mistes etc. Note to self: aldri mer spis karameller eller lakris!

Selv om jeg har vært spart for de mest spektakulære opplevelsene hos tannlegen, har jeg aldri vært direkte begeistret når jeg har satt meg i stolen. Eller lagt meg, som man gjør nå til dags. Men hos min danske venninne her i El Tablero, er det nærmest som en søt lek å regne. Så å si smertefritt. Samme hva hun gjør. Jeg tror likevel at jeg skal be om bedøvelse under kroningen neste uke…

Dette blir siste tannlegebesøket her (bank i bordet), før jeg igjen må oppsøke ‘torturist’ Oppedal i Torrevieja. Jeg har egentlig ikke noe vondt å si om han. Han er både hyggelig og dyktig. Men så hardhendt, da gitt! Den tid, den glede!

Nå skal jeg bare puste med magen og se fram til kroningsseremonien neste tirsdag.

Del dette: