Livet

31 aug

Sommeren 2017

Dagene flyr forbi, og det kan være vanskelig noen måneder etterpå å huske hva jeg gjorde egentlig, denne sommeren 2017.

JUNI

Dette var måneden da arbeidsforholdet på Colegio Noruego på Gran Canaria var over. Jeg vet jeg kunne ha fått jobbe videre, men med hånda halvveis nede i pensjonsfondet mitt, ble det for fristende. Jeg hadde telt ned til denne dagen helt siden nyttår. Ikke fordi skolen var håpløs eller at jeg ikke likte elevene mine. Men rett og slett fordi vi med rak rygg kunne forlate øya. Før dette ble bestemt, hadde vi lagt noen planer for sommeren, som derfor måtte gjennomføres før vi kunne flytte.

Det ble avskjed, uten så mye vemod og drama som man kanskje kunne tro. Det var verst å ta farvel med avgangsklassen min. De var så gode! Jeg ønsker dem alt godt og håper de finner sin plass i verden.

De siste dagene av måneden tilbrakte vi i Roma. Vi hadde invitert eldste barnebarn, som ble konfirmert i år, på «dannelsesreise» sammen med en venninne. Vi kalte det dannelsesreise, fordi det er ofte det man gjør når man skal trekke ungdommen etter seg til de historiske høydepunktene i den evige stad. Det ble en koselig tur, men jeg er ikke helt sikker på at de unge damene returnerer til Roma en dag på grunn av flott arkitektur og historisk sus. Det må i så fall være fordi de kastet en mynt over venstre skulder i Fontana di Trevi…

– litt utydelige der, men…

JULI

Halve juli tilbrakte vi i Norge. På forhånd hadde jeg gruet meg litt, for jeg var redd min innstilling til oppholdet ville være at jeg bare ville skuffe det unna for å kunne dra hjem og flytte. Men mine betenkeligheter ble gjort ettertrykkelig til skamme. Jeg koste meg glugg i hjel. Enten det var rolige stunder i huset til svigerdatteren, som vi hadde til disposisjon, søndagsmiddag på Lierkroa, søskenbarntreff hos storesøster, nydelige gjensyn med gamle venner og andre kulinariske opplevelser, som Peppe’s. Vi avsluttet oppholdet hos sønnen på Lillehammer. Veldig koselig å se hans nye residens! Og ha godt samvær noen få dager.

Vi returnerte til Tablero JaSol og satte igang pakkingen for alvor. Da den 19.7. opprant, fikk vi stablet det aller meste inn i bilen. Det var på hengende håret, men med Sørensen stablemester gikk det utrolig bra! På håret, riktignok. Siste natten på Gran Canaria bodde vi på hotell i Las Palmas. Etter all bæringen opp og ned fra 3. etasje, ble det rett og slett helt på sin plass med room-service og en tidlig kveld.

Fergeturen fra Las Palmas til Huelva gikk greit på sitt vis, dog uten søvn for mitt vedkommende. Tenk å være så talentløs å la være og bestille lugar! Godt vi hadde bestilt hotellrom halvannen time på veg da vi kom i land. Og for en lykke! Gode tollere fant nok ut at det ville bli altfor slitsomt å be om utpakking fra bilen. Jeg slapp derfor lett gjennom. Selvfølgelig uten å ha noe å skjule.

Etter en god natts søvn, tok vi fatt på siste etappe. Det var godt å finne Casa JaSol i god stand.

Men så varmt og fuktig! Sykkelturer og gåturer som vi hadde planlagt fra første stund, ble lagt på «is». Det får komme i september! Vi hadde en del å ordne av formaliteter. Det ble gjort, og det meste gikk helt smertefritt. Det viktigste var faktisk fastlege, for det begynte å bli tomt på medisinlageret. Det ordnet seg glatt!

AUGUST

Etter innkjøp av både høytrykksspyler og ny komfyrtopp, fant vi ut at vi ikke orket å være i denne fuktige varmen. 9. august satte vi kursen mot nordvest. Vi hadde bestilt AirBnB i Vigo, og overnattet i Segovia på veien. Vigo var din den. Jeg har skrevet eget innlegg om dette for spesielt interesserte.

Vi hadde også trivelig gjensyn med flere slektninger og venner. Godt å være tilbake! Men det var før vi bestemte oss for å dra ut på tur igjen.

– stille stier i Vigo

Etter vel en uke, ville vi videre. Fant billige overnattinger i Portugal, og dro av gårde. Opplevde fantastiske Porto og kjørte gjennom den vakre Douro-dalen. Vi skulle plukke opp sønnen i Madrid, og alt gikk strålende. Helt til vi skulle stoppe for lunsj. Det røyk veldig av motoren, a’gitt! Viftereima var gått… Etter telefon til Mapfre, ordnet ting seg, om ikke i rask rekkefølge, så i rekkefølge. Bilen ble tauet til Albacete, der de konstaterte at det kunne være tilleggsproblemer, og at de derfor ønsket at Mercedes i Torrevieja skulle ta reparasjonen. Vi fikk leiebil til Alicante, og privatsjåfør hjem. Da var det omtrent midnatt, og vi var ca åtte timer etter ETA.

Det blir nok en saftig utgift på bilen etter dette, men man har jo ikke noe valg, akkurat. Koselig med besøk, men uten bil har aksjonsradiusen vært sparsom. Når vi skriver september i morgen, skal det meste ha normalisert seg, både med bil, vær og botilstand. Nå kan vi ta fatt på hverdagen! Det gleder jeg meg til!

Del dette:
20 aug

Drømmen om Vigo

For tre år siden kjørte vi strekningen Santiago de Compostela – Porto i Portugal. Et stykke nedenfor Santiago fikk vi se en nydelig liten by inne i en vik. Den het Vigo, og jeg bestemte meg for at hit ville jeg komme en dag!

– Det vites ikke om posten har sin opprinnelse fra denne byen, men begrepet «snail mail» fikk en ny betydning da vi kom over dette monumentet i en av Vigos mange grønne lunger.

I år ble drømmen realisert. Etter å ha opplevd Costa Blanca i slutten av juli og begynnelsen av august, med enorm trafikk, temperaturer godt over 30 og luftfuktighet på minimum 80 prosent, bestemte vi oss raskt for å reise dit varmen ikke var så påtrengende. Altså ble Vigo raskt fastslått som et ideelt sted.

Ti timers effektiv kjøretid ble delt opp i to. Vi mellomlandet i Segovia. Akvadukten måtte beskues. Den var flott, men for mitt indre øye hadde jeg sett den for meg enda mer praktfull. Med ankomst om kvelden og videre reise morgenen etter, rakk vi ikke flere utflukter, selv om byen har mer å tilby av denslags.

– Akvadukten i Segovia er et veldig kjent monument, og var vakker å se på.

Men altså Vigo. Den var på ingen måte så liten som jeg hadde forestilt meg. Rundt 300.000 innbyggere gjør at den ikke kan betraktes som noen småby. Den er for stor til å kunne gå rundt, men for liten til å ha et velfungerende infrastrukturelt system med apper for busser etc. Det har derfor tatt tid å finne ut av det offentlige transportsystemet. Bil har ikke vært et alternativ innenfor bygrensen. Vi ble fortalt at vi kunne drikke vannet rett fra springen, men det var ujje så fristende. Lukten av klor var umiskjennelig! Det som var overraskende deilig var det totale fravær av kakerlakker. Det skjønte vi raskt da leiligheten hadde god sentralfyr, men ingen luftavkjøling.

– I byen med en av Europas største fiskemottak, er det rett og rimelig med et monument med gutta som drar garn. Dette finner vi i Gran Via.

Vi har leid en liten AirBnB leilighet utenfor bykjernen, med parkering i kjelleren. Veldig kjekt. Hva som ikke har vært så kjekt er at det ikke finnes luftkondisjonering i leiligheten, og sola står på fra formiddag til kvelds. Vi har måttet vaske sengetøy flere ganger… Det har på ingen måter vært noe som helst kjøligere her enn hjemme. Luftfuktigheten har dog vært mye lavere, uten at jeg kan si noe mer eksakt om det. I morgen planlegger vi en lang biltur, da det er meldt ekstremvarme her!!!

Egentlig hadde vi booket leiligheten for 14 dager, men det blir for mye, rett og slett. Selv om vi annenhver dag har tatt turer ut til andre destinasjoner i Galicia. Galicia med all sin sjømat, som undertegnede overhodet ikke er interessert i. Norsk fisk og sjømat, ja takk, men alt smaker helt forskjellig her i Spania, bortsett fra laks og blåskjell. Det vi derimot har fått stor sans for er hvitvinen i denne delen av regionen. Her lages vinen av albariño-druen. Frisk og god vin, som egentlig er rimeligere å kjøpe på restaurant enn i butikk. Det er ikke mange euroene i forskjell.

– Absolutt en vin å anbefale om du finner den. Den er ikke å få tak i på Vinmonopolet enda.

Nå går ferden først til Porto, deretter langs Dourodalen med all sin portvin-produksjon, før vi ender opp i Salamanca som siste stoppested før hjemreise. Så ble avreisen framskyndet et døgn, da. Undertegnde hadde en søvnløs natt i klamt sengetøy, og sjekket hotellet vårt i Porto om de også hadde ledig rom fra søndag. Det hadde de, gitt! Da var ikke Sørensen verken vanskelig å vekke eller be. Jeg klarte å sove et par timer før vi pakket og dro.

Porto er en nydelig by, og det blir veldig fint å være her en hel dag. Det planlegges trikketurer i stor stil. I dag morges, i dusjen etter en svett natt klarte jeg å vrikke venstre ankel såpass at den er skikkelig vond. Har sittet/ligget med beinet høyt helt fra vi kom fram. I et deilig, luftkondisjonert rom. Det er fantastisk!

Nå skal sommerturen vår avsluttes i løpet av neste uke. Det er i grunnen helt flott å være pensjonist! Jeg skjenker ikke mange tankene til de av dere som virker i noen tjeneste, faktisk. Man tilpasser seg lett!

Del dette:
1 aug

Innflytt i Spania – for andre gang

Som mange av dere har fått med dere har vi de siste 2,5 årene bodd på Gran Canaria. Kanariøyene, sammen med Balearene (Mallorca, Menorca og Ibiza bl.a.) er en del av Spania. Av landet Spania. Men dette landet har sine egne autonome regioner, hvilket betyr at man må gjøre alt på nytt når man flytter. Kanariøyene er en region, Valencia er en annen region.

Derfor har vi den siste uken brukt en del tid på offentlige myndigheter, og andre. Det første vi gjorde var å gå til Social Seguridad (trygdekontoret) for å melde adresseforandring. Deretter måtte vi få nytt bostedsbevis i kommunen. Dette var nødvendig for å kunne få fastlege. I løpet av to dager var faktisk dette på plass. Og det tror jeg vi klarte fordi vi visste at vi måtte gjøre dette i den rekkefølgen.

Etterpå har det vært en del andre utfordringer; som internett. Vi har hele tiden erfart at Kanariøyene ligger langt bak fastlands-spania når det gjelder mange ting. Men der vi bodde de siste to årene hadde vi internett via fiber. 300 Gb opp og ned, som det heter. Da blir du litt bortskjemt. Det vi kom tilbake til var skarve 2 – 3, selv om det var oss lovet minst 6. No! Ingen ting av det vi foretok oss på nett på øya var mulig her. Som å se nettserier via Sumo etc. Nå har vi bedt selveste Movistar om hjelp, og kjøpt oss 8. Og når fiber blir bygt ut hos oss her i provinsen, ca 5 km utenfor den relativt store byen Torrevieja, får vi det, uten å bestille på nytt.

En annen ting var at høyttrykkspyleren som vi kjøpte brukt for mange år siden, streika. Sånn kan ikke Sørensen ha det! For å gjøre en lang historie kort, endte det opp med ny Kärcher, ny evigvarende slange, såpe og hadde jeg nær sagt, neglelakk. Ikke det siste da, men alt det andre. Fordi vi venter besøk til helgen har jeg anmodet om at vi venter med spylinga til freddan. Det kommer noen regndråper, og har de Saharakladder (calima, som vi kalte det der nede i Afrika), må vi jo spyĺe en gang til.

Vi har hatt gode og truvæluge (soløruttrykk for kjekke) mennesker som leietakere. De har imidlertid ikke hatt den ringeste respekt for hvordan asjetter og glass skal settes i skap. 🙂  Alt tar tid. Så har vi også klart å forhandle fram en nokså god avtale med Olympieza Professional Cleaning. De skal komme her og vaske for oss. Og det er jeg glad for. Det siste halve året på GC holdt jeg på å gi opp renholdet. Kroppen er utrent og uegnet for denslags. Jeg SKAL trene den opp til golf og annet, men renhold får de som kan det ta seg av. Det har jeg bare innsett. Jeg har nok også arvet ryggen til far.

Stranda hadde jeg tenkt å oppsøke fort. Det blir ikke noe før i september. Jeg har aldri opplevd sånn trafikk på vegene her. Det er helt sinnsykt. Og en fryd når man feier forbi på motorsykkel. Men det betyr at jeg har forlengst mistet motet når det gjelder egen kjøring. Jeg har jo nesten ikke kjørt bil på tre år. Og så er det altfor varmt.

Det er jo det som er så fantastisk her. Når alle reiser hjem fra ferie er det fortsatt mange måneder med gode temperaturer til aktivt uteliv her. Klart jeg føler meg privilegert. Og i motsetning til Gran Canaria, har vi forskjell på årstidene her. Det ser jeg fram til.

Del dette:
16 jun

Verdien av bekjentskaper – en idiots bekjennelser

Lukeparkering er et eget kapittel i kjøreopplæringen. Noen ganger behersker jeg det til det fullkomne, andre ganger går det helt i stå.

Her om dagen skulle jeg lukeparkere for å haste inn på jobb etter et ærend. Jeg kjører fram parallelt ned bilen jeg skal stå bak, svinger til jeg ser fortauskanten, og skal rette opp bilen for å få til en perfekt parkering. Nuvel! Jeg syntes den ble litt tung på rattet, merca, og parkeringssensorene ulte i veg, men jeg mente jeg hadde grei klaring.

Det hadde jeg ikke. Bilen foran hadde sånn kufanger av noe slag, som jeg ikke så fra min posisjon. Den stikker jo litt ut, da vet du. I hvert fall skrapte jeg kraftig borti den. Jeg ga meg ikke før bilen rundet «hjørnet». Resultatet var at en av sensorene forsvant, og noen ubetydelige (etter mitt skjønn) riper i lakken. Kufangeren var totalt skadefri. Heldigvis!

– Pytt, dette er ikke noe å nevne når jeg kommer hjem, tenkte jeg.

Det er nemlig ikke alt som behøver å legges på bordet… Men jeg skjønte at jeg likevel måtte bekjenne mine synder da jeg skulle starte på hjemveien. Det ulte over en lav sko, og den lyden er meget vanskelig å bortforklare.

Sørensen tok det hele pent. Dro av gårde til Mercedes-verkstedet. Hans kompis der sa at yndlingsreparatøren hans ikke var til stede den dagen, men han kunne dra til Emilio på verkstedet et par hundre meter unna og hilse fra ham. Joda, Emilio var vennligheten selv, og ordnet opp med sensoren uten å ville ha noe for det. Dekkene la fra en ubetydelig risting i dekkene etter at vi hadde skiftet girkasse for noen uker siden, men det kunne ikke Emilio gjøre noe med. Han henviste imidlertid til sin gode venn José, som drev med denslags i San Fernando. Så bar det dit, og slik gikk det til at vi nå har en tipp topp bil uten risting etter balansering av dekkene, og med sensorer på alle bauger og kanter i behold. Alt til den nette pris av 33 euro.

Sørensen er mer tvilsom til at jeg skal parkere noe sted mer. Det vil jo si at jeg blir fritatt for det aller meste av kjøring også… Det har jeg ingen ting i mot. Susa, sjæl!

Bekjentskaper skal man ikke kimse av! Ikke gode bekjentskaper i hvert fall! 😉

Del dette:
10 jun

Mens klokken tikker

Jeg er i ventemodus. Kun en ukes undervisning gjenstår. To ukers skolearbeid. Deretter dannelsesreise til Roma med barnebarn, en tur til Norge, og så! Så drar vi HJEM!

– Screenshot fra TV2 Sumo

I denne perioden fra vi bestemte oss for å flytte hjem til Costa Blanca, har jeg (jeg kan godt si vi) ikke vært veldig opptatt av å utforske og oppleve. Jeg forstår de som skal være her et år. De vil ha med seg ALT! Vi har hatt 11 år, og får forhåpentligvis mange år til, til å oppleve.

Derfor har det vært en del tidtrøyte, Takk til TV2 Sumo! Jeg oppdaget at Gutta på Tur lå inne med ni sesonger med til sammen 48 timeslange episoder. Det er gull verdt. Det er så jeg nesten snakker på vossamål når jeg snakker til meg selv ved leggetid om dagen. Og da jeg la ut en video om en flue tidligere, var det på Arne Hjeltnes’ vis. Eller også Arne Brimi. Den er litt mer vrien, faktisk.

Noen ganger må man bytte på med dokumentarer om prostitusjon i St Petersburg og Tyrkia. Lese bøker, vaske litt, kaste litt og sånt. Men det finnes altså mye god tidtrøyte på Sumo! Bare prøv du også! 🙂

 

Del dette:
26 mai

Tenk om

For omtrent en uke siden skrev jeg om gressenkens fordeler. Om hvor deilig det egentlig er å være alene noen dager.

– Så lenge vi får tiden sammen…

Ikke lenge etter at jeg hadde trykket på ‘enter’ kom tankene. Jeg har flere som er blitt enker eller enkemenn de siste årene. På ordentlig. De har ikke hatt en liten stund med tid til egne preferanser. De har mistet sin bedre halvdel. For alltid. Tanken om å måtte forholde seg til en ny hverdag for alvor har slått meg disse dagene. Det vil kunne skje en dag. Jeg vet ikke når, om eller hvordan.

I dag ble jeg med på «lønningsbrus» for første gang på Gran Canaria. Noen av oss hadde valgt å samles for å spise sammen. Skjebnen ville at vi som ville spise endte opp på samme stedet som de som ville gjøre noe annet enn å spise. Hyggelig! Rundt halvparten av staben var til stede.

Da klokken rundet 21 ville jeg hjem. Jeg ville hjem før det ble mørkt. Kanskje fikk jeg ikke parkert i nærheten, kanskje skjedde det noe på veien. Alt dette fordi jeg var alene. Jeg har ikke vært vant til å være alene på snart 12 år! Da blir man litt skrøpelig. Andre ganger når jeg har hatt sosialt samkvem med kollegaer har Sørensen alltid kjørt og hentet. Nesten alltid. Og jeg har også kjørt og hentet ham da, når det har vært sammenkomster for ham. Men vi har vært der for hverandre, da. Det er poenget.

Alt gikk bra. Jeg måtte riktignok parkere laaaangt unna. Og det gjelder å huske det når jeg skal hente bilen i morgen!!

Men selv om jeg gikk inn døren alene, selv om jeg skal tilbringe disse sene fredagstimene alene, så vet jeg at Sørensen kommer hjem i morgen. Etter all sannsynlighet. Til tross for terroranslag. Til tross for sykdom og død. Han skal komme. Vi skal ta en «kommer». Jeg skal høre på alle de flotte golfslagene han har slått. De som ikke var så gode blir ikke nevnt. Men jeg tror også at jeg får høre om gode stunder med gode kamerater utenom golfbanen.

Jeg er ikke så nøye på å gjøre så mye når jeg er alene. Jeg elsker å være hjemme. Jeg har vasket huset. Vasket opp. Lest. Vaske klær venter jeg med til Sørensen kommer hjem med alle golfklærne. Men før dette vil jeg gledes over at han er her. Antakelig.

Terror gjør mye uforutsett. Akkurat som annen unaturlig død. Noen mister sine kjære hver dag. I dag, akkurat når jeg skriver dette, husker jeg dere i min krets, som har mistet noen. Mistet sine aller kjæreste. Og jeg er trist. Fordi det vil skje oss alle. En gang. Om vi ikke er så heldige å dø først.

Vi må leve mens vi gjør det. Elske mens vi tør det. Ta sjanser på egne vegne.

Del dette:
21 mai

Ti klare fordeler ved å være gressenke

Når man lever i et livslangt samliv, har man bånd til sin ektefelle som styrer både hverdag og helg. Av og til kan man dog være takknemlig for en kort periode som gressenke/gressenkemann.

– Man trenger ikke rydde opp, men så gær’n er jeg ikke altså…

Her er noen av fordelene:

Man kan ta oppvasken over flere dager uten at noen behøver å få dårlig samvittighet for at de ikke deltar i prosjektet
Er fristelsen for stor lar man  bare være å re opp senga (oj oj)
Middag er noe man ikke tar så seriøst. En tallerken med havregryn og mandelmelk passerer glatt til dette formålet
Kosting, støvsuging og vasking kan gjøres når man vil, så ofte man vil, uten at noen lurer på om man har støv på hjernen
Vil man legge seg klokka 20:30, så legger man seg klokka 20:30
Det finnes utrolig mange varianter av omelett! Man tager hva man haver…
Ukeshandelen får plass i én pose, og består nesten bare av grønnsaker og litt frukt
Vil jeg gå tur, er det faktisk mye enklere når jeg ikke behøver å bevise at jeg virkelig går tur overfor noen
Å lese er en aktivitet jeg kan bedrive i timevis, uten avbrytelse
En tur til IKEA ses på som en ren opplevelsesutflukt

Når jeg ser på disse punktene er det faktisk ganske mange jeg kan praktisere om Sørensen er hjemme også, når jeg tenker meg om. Han lar seg lett lede til fryktelig lettvinte middager av og til, men neppe havregryn, dah.

Dessuten er å re opp senga for ham noe helt unødvendig. Rengjøring for øvrig er heller ikke noe han protesterer på…

Jeg kan lese eller se serier og filmer så mye jeg vil, og selv en tur til IKEA hører med til Sørensens morsomste utflukter. Særlig hvis det innebærer noe som skal skrus sammen.

Han synes nok at jeg innimellom er litt vel hjemmekjær, så disse dagene skal jeg være det så mye jeg vil, såh!

Del dette:
14 mai

Århundrets løsning (eller bløff)

Som blogger får man utallige tilbud om sponsede produkter. (Dette er bare tull. Jeg får ALDRI noe sånt). Men da jeg var på apoteket i forrige uke kom jeg over en sololje som jeg bare måtte kjøpe.

SUN & SLIM er en sololje som lover at den i tillegg til å beskytte deg mot UVA-stråler, skal gjøre deg slankere!!! Slå den, dere!

Etter å ha ligget mer eller mindre som et slakt hele uka, var tiden i dag kommet for å gå en litt lengre tur. Eller rusle, om du vil. Tiden var selvfølgelig inne for å teste den nye sololjen.

Her ser du selv resultatet! 😉

– FØR TUREN

– ETTER TUREN!

Om jeg fortsetter å bruke denne, vil jeg ha gått ned 50 kilo i løpet av juni.

(Her skylder man å gjøre oppmerksom på hyppig bruk av de effektene man fant på fotoredigeringsprogrammet på mac. Lurer på om det sånn en del opererer, gitt… Man har ikke mer moro enn man lager til selv, i hvert fall! Og fint vær var det også!)

Del dette:
19 mar

Linn Skåber – overhodet ikke best før—

Da jeg uttalte meg om uttrykket «best før» hadde jeg ikke sett noen episoder av Linn Skåbers nye serie Best før.

Foto: TV2

Nå har jeg sett to episoder. Jeg klarer ikke å se mer. Jeg blir så pinlig berørt. Så flau. Så utrolig uvel! På Linn Skåbers vegne. Eller mine vegne. Jeg er ikke sikker. Når jeg leser anmeldelsene for å finne et passende foto å knabbe leser jeg at man synes det er en serie å bli sliten av. Jeg er helt enig! Jeg kan ikke se på mer! Jeg er sliten nok fra før!

Jeg vet da at hun er skuespiller, og alt det der. Men den karakteren hun gestalter er så pinlig at jeg ikke orket å se mer. Enda jeg har så kjempestor sans for Linn Skåber i sin alminnelighet. På samme måte som Else Kåss Furuseth egentlig. Kjempedamer i norsk underholdning! Og de mener og sier noe som er vettug også!

Men at hun gjør så teite valg og havner i så ekle situasjoner takler jeg rett og slett ikke! Og jeg innser jo ganske raskt at det derre der kunne jeg aldri havna opp i! Vi har ikke noe felles på det feltet! Kanskje om vi snakket om andre ting, men å gestalte sånne klomsete kvinnfolk, som hun også gjorde i sin tidligere serie, der hun spilte seg selv, jeg ble så ubekvem. På hennes vegne!

Jeg innser at jeg mangler et hakk i dramatikkens historie. Vi har komedie, tragedie,  og alt mellom der. Men det Linn Skåber gestalter er på tvers av alt! Oh! Jeg gremmes egentlig for å være så smal i min aksept. For det er stor skuespillerkunst! Virkelig! Jeg beundrer henne egentlig. Men jeg får meg ikke til å si det høyt. Jeg håper du ikke leser dette, Linn Skåber. Du har sikkert nok med alle andres reaksjoner…

Del dette:
18 mar

Om å være beredt – på været

Det har vært meldt tunge regnbyger på Gran Canaria i dag. Oransje varsel er tunge saker!

Cruce de Arinaga – litt nord for flyplassen idag. Foto: Gran Canaria TV

Som vanlig, når disse varslene kommer, gjør jeg meg forberedt på uvær og ekstraordinære situasjoner. Som at vi har handla inn mat før regnet setter inn. Har gått med søppel, og andre nødvendigheter. Jeg har vært på alerten i hele dag! Det var meldt uvær! På hele øen!

Ikke en dråpe har falt her, så langt. I natt kom det litt, men det gjelder jo ikke for denne lørdagen. OG søndagen skulle det også være uvær!

Sannheten er at jeg er så sulteforet på uvær at jeg virkelig lengter etter et vindkast utover det normale. Eller et regnskyll som gjør susen.

Vi bor i en sone av verden der sola skinner og vi går i shorts året rundt. Uansett. Her er det ikke mye uvær å spore!

Jeg savner de dagene i året når det ikke er framkommelig i gatene. Sånn kan det være her også, jamfør bildet, men det er altså så lokalt at folk kan ha hatt en værkatastrofe uten av vi, 200 meter unna ikke aner noen ting.

Nå har jeg fulgt med såpass på værsituasjonen på fastlandsspania at det virker som de har fått mer enn nok. Vår trofaste leietaker er ventet innom vårt casa JaSol om få dager, og vil får full oversikt etter de siste herjinger. Gleder meg til å komme tilbake til dette huset som er tett som ei potte!

Del dette: