19 mar

Linn Skåber – overhodet ikke best før—

Da jeg uttalte meg om uttrykket «best før» hadde jeg ikke sett noen episoder av Linn Skåbers nye serie Best før.

Foto: TV2

Nå har jeg sett to episoder. Jeg klarer ikke å se mer. Jeg blir så pinlig berørt. Så flau. Så utrolig uvel! På Linn Skåbers vegne. Eller mine vegne. Jeg er ikke sikker. Når jeg leser anmeldelsene for å finne et passende foto å knabbe leser jeg at man synes det er en serie å bli sliten av. Jeg er helt enig! Jeg kan ikke se på mer! Jeg er sliten nok fra før!

Jeg vet da at hun er skuespiller, og alt det der. Men den karakteren hun gestalter er så pinlig at jeg ikke orket å se mer. Enda jeg har så kjempestor sans for Linn Skåber i sin alminnelighet. På samme måte som Else Kåss Furuseth egentlig. Kjempedamer i norsk underholdning! Og de mener og sier noe som er vettug også!

Men at hun gjør så teite valg og havner i så ekle situasjoner takler jeg rett og slett ikke! Og jeg innser jo ganske raskt at det derre der kunne jeg aldri havna opp i! Vi har ikke noe felles på det feltet! Kanskje om vi snakket om andre ting, men å gestalte sånne klomsete kvinnfolk, som hun også gjorde i sin tidligere serie, der hun spilte seg selv, jeg ble så ubekvem. På hennes vegne!

Jeg innser at jeg mangler et hakk i dramatikkens historie. Vi har komedie, tragedie,  og alt mellom der. Men det Linn Skåber gestalter er på tvers av alt! Oh! Jeg gremmes egentlig for å være så smal i min aksept. For det er stor skuespillerkunst! Virkelig! Jeg beundrer henne egentlig. Men jeg får meg ikke til å si det høyt. Jeg håper du ikke leser dette, Linn Skåber. Du har sikkert nok med alle andres reaksjoner…

Del dette:
18 mar

Om å være beredt – på været

Det har vært meldt tunge regnbyger på Gran Canaria i dag. Oransje varsel er tunge saker!

Cruce de Arinaga – litt nord for flyplassen idag. Foto: Gran Canaria TV

Som vanlig, når disse varslene kommer, gjør jeg meg forberedt på uvær og ekstraordinære situasjoner. Som at vi har handla inn mat før regnet setter inn. Har gått med søppel, og andre nødvendigheter. Jeg har vært på alerten i hele dag! Det var meldt uvær! På hele øen!

Ikke en dråpe har falt her, så langt. I natt kom det litt, men det gjelder jo ikke for denne lørdagen. OG søndagen skulle det også være uvær!

Sannheten er at jeg er så sulteforet på uvær at jeg virkelig lengter etter et vindkast utover det normale. Eller et regnskyll som gjør susen.

Vi bor i en sone av verden der sola skinner og vi går i shorts året rundt. Uansett. Her er det ikke mye uvær å spore!

Jeg savner de dagene i året når det ikke er framkommelig i gatene. Sånn kan det være her også, jamfør bildet, men det er altså så lokalt at folk kan ha hatt en værkatastrofe uten av vi, 200 meter unna ikke aner noen ting.

Nå har jeg fulgt med såpass på værsituasjonen på fastlandsspania at det virker som de har fått mer enn nok. Vår trofaste leietaker er ventet innom vårt casa JaSol om få dager, og vil får full oversikt etter de siste herjinger. Gleder meg til å komme tilbake til dette huset som er tett som ei potte!

Del dette:
4 mar

Best før

Datostempling har en spesiell valør. Har man gått over datoen, er det nyss før det er uspiselig. For det er jo bare på mat det fremdeles finnes en ‘best før’ dato. Eller er det ikke det?

Da temaet ble brakt på bane i Skavlan fredag kveld, satte det straks i gang mange tanker hos meg: Når man ikke henger med på diverse øvelser, av fysisk karakter, da var man ‘best før’. Når hangen til å forlate mitt  arbeidsliv er høyere enn å bli, har det en typisk ‘best før’ allegori.

Når jeg tenker at de fleste årene er tilbakelagt, og de neste årene jeg måtte bli tildelt er færre, er det naturlig å tenke ‘best før!

Hvordan bedømmer man folk som blir eldre?

Det er enkelt å sette til side seniorer i arbeidslivet, fordi man er tregere og ikke så omstillingsvillig som man må være for å henge med i svingene. Økonomisk er det veldig lite lønnsomt å skyve seniorer ut av arbeidslivet. Kostnadene ved å lære opp nye eksperter i rutiner og sammenhenger på arbeidsplassen er mye dyrere enn å holde på en senior. Ikke minst på grunn av erfaring og muligheter for å se ting fra flere sider. Om man har levd et levende engasjert samfunnsliv, da. Alternativt kan også eldre mennesker bli mer og mer ensporet, utrygge på fremmede ting og bli skikkelig ufyselige.

Når var jeg best?

Var det da jeg fødte min førstefødte? Og jeg ikke klarte å slippe han fra mitt fang de første ukene etter han var født, fordi han var min førstefødte, og jeg oppdaget at han hadde en egen personlighet?

Var det da jeg som leder av arbeidskontoret i Hønefoss ble ansett som en av landets beste ledere på det nivået i etaten?

Var det da jeg etter lang tids slitasje både privat og profesjonelt mistet grepet og gikk på minst en lettvegg, for deretter å reise meg, selv om jeg aldri mer fant tilbake til normalarbeidsgleden.

 

Hva er mine bragder i livet?

Uten tvil å sette mine to barn til livet. Og følge dem år for år fram til voksen alder og mer til. At de i dag opplever sin mor som en interessant samtalepartner i mange sammenhenger. Likesom det har vært motsatt. At kommunikasjonslinjene er åpne og kan bringe både godt og vondt, om nødvendig. At jeg er en dedikert mormor. At jeg kan gå gjennom ild og vann for disse prinsessene mine. Som jeg egentlig kunne ha gjort for mine to barn også. Når og hvis det var nødvendig. Og gjør fremdeles.

Mine mangeårige tilknytninger til et arbeidsliv der å bidra til at mennesker utenfor de normale rammene fikk en ny sjanse. Der hvert lite framskritt ble heiet fram som den reneste VM-seier.

Senere er jeg stolt over å ha formidlet historier om mennesker som andre vil lese. I hopetall. Spesielt etter at jeg startet mitt eget nettmagasin. Det gjør meg ydmyk. Ukentlig får jeg den dag i dag henvendelser fra lesere som trodde på meg, og som fremdeles spør om ting og tang. Jeg skal huske på det! Jeg liker jo å gi riktig informasjon. Noen år nå har jeg ikke vært i stand til å oppsøke den informasjonen.

Best før?

Helt klart har jeg lagt de beste, fysisk sterke årene bak meg. De kloke årene er det forhåpentligvis mange igjen av. De står foran som perler på en snor. Både for meg, barn og barnebarn. Og andre som måtte finne på å kjenne på muligheten. Rett og slett en gullalder.

Men jeg opplever ikke å ha noen datostempling hengende over meg heller. Heldigvis! Her skjer det bare utvikling! Kanskje fordi jeg har den innstillingen at jeg stadig forbeholder meg retten til å bli klokere? (takk, Arnt!)

 

Del dette:
1 mar

En ny tid (for alt)

Jeg har lagt et løp mot pensjonsalderen. Lenge før pensjonsalderen egentlig inntreffer. Hva tenker jeg på?

Fra sommeren av takker jeg av i det offisielle arbeidslivet og takker ja til en livslang sponsorkontrakt fra NAV. Vel! Den har jeg egentlig betalt selv, men, la gå. Hyggelig å tenke at man er sponset…. haha!!

Grunnen til jeg gjør det er at jeg i mange år (10 år) bodde i Spania og måtte leve av det jeg til enhver tid fant på å tjene penger av. For det meste var det skriving. Til norske medier, til Vikingposten, til Spaniaposten, til Spaniajournalen, men etterhvert fant jeg ut at jeg ville ha det bedre med å bestemme alt selv. Da ble det Mitt Spania. Dette nettstedet eksisterer dessverre ikke mer. (Jeg er ikke tilhenger av døde nettsteder. Det opplevde jeg mange av før jeg flyttet tiul Spania i 2006). Jeg begynte å jobbe som lærer på Gran Canaria, og klarte ikke å følge opp det nettmagasinet i det lange løp.

Det hører med til historien at jeg i alle år før jeg flyttet til Spania har levd med en fast lønn. Betjent min gjeld, levert innsats og bidratt til samfunnet. Det var det jeg var vant til. Så flyttet jeg fullstendig inn i det ukjente og tok sats på livet. Og kjente at jeg levde. Jeg har opplevd masse, både positivt og negativt disse årene i Spania. Men jeg har vokst som menneske. Ferden brakte oss til Gran Canaria etter hvert. Til jobb på Colegio Noruego. I 2,5 år nå snart.

Nå nærmer det seg slutten på lærerjobben. Sirkelen er sluttet. Jeg begynte som lærer for snart 40 år siden, og jeg slutter som lærer. Men nå begynner min leketid igjen. Ikke en passiv pensjonisttilværelse, men et engasjement som en aktiv ‘eldre’.

Nå står verden åpen på mange måter! Jeg akter ikke å innta solstolen for godt. Jeg skal skrive, oppleve og formidle i mange år framover. Jeg håper du kan være med å inspirere meg. Jeg skal ta deg med på rotfyllinger (måtte Gud forby), fysikalsk institutt, treningssentre, sykkelturer, SPA-opplevelser, reiser til fjerne og nære strøk, og mye mer. Egentlig. Jeg tror jeg har mange historier å fortelle enda.

Del dette:
28 feb

Jeg skal krones!

Yippi! Det blir en ny status å nevne på CV-en. Mars 2017: kroning! 🙂

Det er faktisk bare sånn at jeg i en alder av snaue 62 år skal få krone på en tann for første gang i mitt liv.  Jeg har hørt om rotfylling og det som verre er, men jeg har altså vært spart for mye når det gjelder tanngarden min. Da jeg gapte mot speilet for å se om tannlegen hadde pusset fint i stad, så jeg imidlertid at det finnes en rekke gamle amalgam-fyllinger som kan ryke, sprekke, mistes etc. Note to self: aldri mer spis karameller eller lakris!

Selv om jeg har vært spart for de mest spektakulære opplevelsene hos tannlegen, har jeg aldri vært direkte begeistret når jeg har satt meg i stolen. Eller lagt meg, som man gjør nå til dags. Men hos min danske venninne her i El Tablero, er det nærmest som en søt lek å regne. Så å si smertefritt. Samme hva hun gjør. Jeg tror likevel at jeg skal be om bedøvelse under kroningen neste uke…

Dette blir siste tannlegebesøket her (bank i bordet), før jeg igjen må oppsøke ‘torturist’ Oppedal i Torrevieja. Jeg har egentlig ikke noe vondt å si om han. Han er både hyggelig og dyktig. Men så hardhendt, da gitt! Den tid, den glede!

Nå skal jeg bare puste med magen og se fram til kroningsseremonien neste tirsdag.

Del dette:
25 feb

For man skal ikke ta noe for gitt

Jeg har påstått en del år at data er blitt mer komplisert. Ingen har forsøkt å motsi meg. Altså er ALT mer komplisert!

Vakker solnedgang over Albir-åsen, nord på Costa Blanca

Jeg skulle i dag forsøke å ordne opp i mine lagre i skyene. Jeg synes ikke jeg har hatt behov for denslags. Jeg liker å ha kontroll her. På skjermen min her, lokalt! Der kjenner jeg igjen mor, far, søster, bror og alle andre.

Jeg mente jeg hadde betalt altfor mye for den sky-tjenesten. 3 Terrabyte, eller bit, eller noe sånt! Det betalte jeg for hver måned. Så jeg tenkte at det har jeg ikke bruk for, og skulle søke på HELE fordømrade nettet HVORDAN man endret det. Så kom det en mengde spørsmål. Jeg svarte så godt jeg kunne.

FOR Å GJØRE EN LANG HISTORIE KORT!!!!

ALT FORSVANT! Det vil si; ALT som jeg hadde gjemt på det datamessige skrivebordet. Bilder, dokumenter, og alt!

Heldigvis hadde den copycaten, eller backupen, som jeg tror vi har betalt en hel haug for, begynt å fungere dagen før.

Så i dag da, altså, satte jeg igang backup for noen timer tilbake. Og joda, ALT kom tilbake! Far som døde, og bror i sin  egen kiste og hele greia! Det var jo min historie! Jeg hadde ikke levd de timene mellom! Det var som om historien forsvant mellom tastene. Minnene var der, men dokumentasjonen var borte. Og hva er egentlig vi mennesker i dag uten dokumentasjon?

Jeg har grått og grått i hele kveld. Ved minnene. Som er her. Og som gjør meg til den jeg er. Ingen kan noen gang si at jeg ikke skal sørge. Ingen kan noen gang si at du ikke skal sørge. Selv om sorgen din tilhører en helt annen historie.

For å trekke det ned til et forståelig punkt. Skal man ha noe for evig – lagre det i skyen!

Er ikke alt blitt mer komplisert, synes du? Før kunne vi skrive og skrive. Sende meldinger og bilder. Dele dokumenter, om så var. I dag må man forholde seg til  minnet. Det går radt med noen Mb når man surfer hiten og diten. Jeg liker ikke sånt. Og i hvert fall ikke når jeg skal lese min favoritt. Min nettside av alle nettsider! OG nei, dere får ikke vite hva det er for en side. For den kommer senere i livet…. muhaaaa

Av og til vil jeg tilbake. Til der alt startet! Ha en god kveld!

Del dette:
12 feb

Da verden mistet sin uskyld

For en overskrift! Verden har vel ikke vært uskyldig siden Adam og Eva befant seg i Edens hage. Vel å merke FØR de spiste det skjebnesvangre eplet. Men jeg skal holde meg til nær fortid.

Den arabiske våren! For en optimistisk tid! For et oppgjør med diktatorer og for en seier for folkerøsten og demokratiet!

«Startskuddet for Den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakhandler i Tunisia, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene. Mange tunisiere kjente seg igjen i Bouazizis livssituasjon. Hendelsen utløste derfor et opprør som spredte seg fra småbyen Sidi Bouzid til flere deler av landet, inkludert hovedstaden Tunis. Mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte demonstrasjonene.» (sitat: Globalis).

Så fulgte den ene staten etter den andre. Vi husker Gadhafi ble styrtet i Libya, Mubarak ble tvunget til å gå av i Egypt, og folket jublet. Og vi jublet med dem. Skulle dette bli starten på varig fred og demokrati for statene i Midt-Østen?

Nei – hvordan kunne vi være så blåøyde? Det er ikke bare å styrte en diktator og tro at resten går av seg selv. Militære trådte til flere steder, og i bakgrunnen begynte noen ekstreme islamister å organisere seg. De erklærte etter hvert en egen islamistisk stat IS. Samlingen hadde foregått i mange år allerede, og i årene etterpå har denne ekstreme organisasjonen skapt frykt over hele verden. De har erklært at de er et anerkjent kalifat som vil legge mer og mer av verden under seg. Deres suksess består i å legge mer og mere land under seg. Et kalifat regnes som den ypperste styringsform for en muslimsk stat.

Hadde vi ikke før begynt å fordøye alle opprørene og begeistringen i Nord-Afrika og Midt-Østen, fikk vi vår store nasjonale terror-katastrofe hjemme i Norge. 22. juli 2011 vil for alltid bli stående som den dagen Norge mistet uskylden. Da en av våre egne med kaldt blod drepte 79 mennesker.

Vi har senere hatt flere store terror-angrep i Europa og er noe av det som truer folk flest i deres hverdag. Selv om det statistisk sett er veldig få som dør i terrorangrep framfor trafikkulykker, hjerteinfarkt og kreft, for eksempel.

Været har vært et hyppig samtaleemne, med ekstreme variasjoner i den ene eller andre retningen som stadig oftere viser seg mange steder i verden.

I det vi gikk inn i 2017 har vi fått et nytt tema for frykt. Først Trump i USA, og høyrepopulister på framgang også i resten av den vestlige verden. Dette har på mange måter en parallell til den arabiske våren. Misnøyen mot det etablerte og lederne av landet. Derfor fikk vi Brexit, derfor kan vi oppleve at flere høyeekstreme blir statsministre og presidenter i Europa i den nærmeste framtiden.

Hvor skal dette ende?

Del dette:
29 jan

Overraskende presist!

Jeg har vært gressenke i over en uke nå. Det er klart at det tenkes! Hva kan vi gjøre, hvordan skal vi innrette oss, hvordan slanker vi oss best?

For ikke å uroe Sørensen har jeg ikke nevnt ett ord før han returnerte trygt og godt til heimen i ettermiddag. Etter en lang og god prat om mangt og mye kom jeg tilfeldigvis inn på det som var kjernen for meg denne kvelden:

– Jeg har ikke kastet pasta, ris, poteter elle noe. Jeg ville at vi skulle snakke sammen skikkelig om at vi kanskje skulle begynne med et lavkarbo kosthold igjen?

– Å, det var vel mer informasjon…

Så der er vi. Jeg vant! Igjen! Tjohoooo….. eller…..?

Del dette:
27 jan

Same shit, new wrapping?

Noen ganger får jeg klar beskjed fra min egen ungdom. Dikt, for eksempel. Dikt som betydde uendelig mye for meg den gangen for 45 år siden, har utviklet seg. Selv om forfatteren er dau! Og diktet er det samme!

En vår skal endog det fattigste hjerte eie.
En stjerne skal våke over de mørkeste veie.
En drøm skal senke sig over det usleste leie.

Det venter oss alle bak øde år
en time av nådig smerte.
O, hvad vi hører og ser og forstår
ved cellens ensomme kjerte,
når englen Sorg over jorden går!

Og engang kommer den hellige natt,
da evighetens sordiner
forvandler den bitreste kval du har hatt
til hundrede fioliner.
Arnulf Øverland

Dette diktet fant jeg veldig trøstende i dag, fordi det er et år siden min lillebror tok livet sitt. Men samtidig var dette et dikt jeg på gymnaset elsket! Særlig siste vers. Dette om at alle mine kvaler skulle omvandles til hundrede fioliner! Wow!

Hvordan fant jeg diktet i dag? Jeg er lærer på videregående, og vi er i full gang med litteraturhistorien på 1900-tallet. Arnulf Øverland er en betydelig markør av historien i dette århundret. Som i dette diktet. Han var veldig skeptisk til innflytelsen fra Europa, som hisset til krig i mellomkrigstiden. Det kan man lese av dette diktet. Men det er altså fortsatt det siste verset som griper meg. Akkurat der jeg er i dag. Har du hørt noe så vakkert som fioliner? Selvfølgelig når de er samstemte, men det forutsetter jeg at du forsto. Alt jeg har forargret meg over, hatet og brukt unødig tid på, alle kvaler, all sorg, skal en dag, eller natt, forvandles til hundrede fioliner! Wow! Jeg håper jeg er der når dette skjer! Takk, Arnulf Øverland!

Del dette:
6 jan

Jeg har lest Fyllik

Julie sendte meg boka si før jul. Jeg fikk den tidsnok til å legge under juletreet. Jeg pakket den opp, og begynte å lese. Momentant. Eller etter at julekvelden var over da. Det får da være måte på.

Hentet fra Tanum
Hentet fra Tanum

Kjære Julie! For en reise du har hatt! Og tatt oss med på! Jeg har med den største varsomhet tråkket inn i ditt liv, og nesten bedt om unnskyldning av og til. Du har vært så ærlig at det er nesten ikke til å tru! Du har invitert på all skam og dritt som kan finnes. Og så er det ganske sikkert at du ikke nevnte alt også.

Du vet at jeg søkte kontakt med deg fordi min bror tok livet sitt. Etter mange år fylt av rus. Jeg fikk svar på en del da jeg snakket med deg etter at han var død. Men jeg tenker at det var så ekstra trist at han ikke klarte det!  Du hadde en vilje som jeg ikke har opplevd hos andre misbrukere. Og jeg har jobbet med en del. Men alt du har bydd på! Alt du har vært gjennom! Kjære Julie! Gratulerer! Det er en bragd det du har kommet ut av!

Jeg ønsker å heie på deg! For jeg vet at en dag så frister Burns (jeg aner ikke hvor er det, og om de fortsatt eksisterer) eller andre puber, mer enn det du har nå. Men hver dag er en ny begynnelse!

Følg Julie på bloggen hennes.

Del dette: