Det er uendelig lenge siden vi har vært på tur, for å gå/spasere og ikke minst raste. I dag var tiden inne. Ikke minst for å teste hvordan nyinnkjøpt kjølebag til bilen fungerte.
– Embalsa Pedrera i Torremende
I sommer skal vi kjøre bil til Norge, samtidig som vi skal feriere oss oppover og nedover Europa. På de lengste transportetappene, som er av opptil ti timers varighet, sparer vi mye tid på å innta måltider enten i bilen, eller på en rasteplass. Selv om denne kjølebagen spesielt tilpasset Mercedes var ganske dyr, kommer vi til å spare inn den summen bare på vegen oppover ved å gjøre det på denne måten. Et godt tips. Så kan heller de pengene gå til bomstasjonene i Spania og Frankrike.
I dag gikk altså prøveturen til Embalsa Pedrera (Pedrera-reservoaret) noen mil inn fra havet og Orihuela Costa. Vannet er fantastisk turkis, og smakte ganske godt, i følge Sørensen. Jeg mener å ha hørt at det er drikkevannskilde. En liten oase i det ellers tørre landskapet rundt vannet.
Skuffende å se all søpla. Fantastisk mye! Neste gang tar vi med plastposer og samler opp. Jeg tror det er spanjolene selv som forsøpler. Det ser man også i andre sør-europeiske land. Kan det skyldes manglende kunnskap om nedbrytingstid og hva plast eller glass gjør med faunaen i området?
– Sånn var det OVERALT. Stusselig for alle parter!
I Torremendo på en benk i en park ble lunsjen inntatt. Kjølebagen fungerer perfekt! Den gjør seg nok best etter noen flere timer i bil før kaldt drikke skal inntas. Bagen går både på 12 v batteri og 220 v, så man kan ta den med på rommet om natta og ha kaldt drikke til oppstarten på neste dags etappe. Kan ikke si annet enn at dette var en kjempelur investering.
For de fleste av oss er det å bo på hotell en luksus som vi både ser fram til, og nyter mens vi er der. I hvert fall om vi har brukt tid på å velge oss riktig hotell.
– Fantastisk seng! Bred og myk. Og store hotellputer. Det kan man like!
Vi har brukt booking.com som søkemotor i alle år, men har etter hvert lært oss at hvis man virkelig skal komme i posisjon for å oppnå flere fordeler, er direkte booking til hotellet det beste. Dette forutsetter at man kjenner hotellet fra før, selvfølgelig. Derfor er booking.com en god start for å komme i denne posisjonen. Bruk skjemaet i kolonnen ved siden av her, så kan du søke på hoteller hvor som helst i verden.
Tilbake til den opplevelsen du kan få om du forhandler direkte med hotellet. Du kan spørre om gratis oppgradering. Dette får du enklest om du reiser litt utenom sesong, for det er kun om hotellet har ledig kapasitet som ingen betaler for, at du kan oppnå dette. Du kan også spørre om det om du har booket gjennom booking.com eller andre.
Vi var nettopp i Lisboa. Der hadde vi booket oss inn på Corinthia Hotel, bare fordi vi hadde bodd der noen år tidligere. Vi simpelthen elsket det hotellet. Forrige gang bodde vi på juniorsuite, som vi betalte full pris for. Det var praktisk med så god plass siden vi skulle jobbe mens vi var der. Denne gangen bestilte vi et “vanlig” superior rom, da hotellet hadde gått fra fire til fem stjerner siden sist. Det hadde også innvirkning på prisene.
Noen dager på forhånd fikk vi mail med tilbud oppgradering som vi skulle betale for. Har man frekkhetens nådegave, prøver man seg på litt mer… Vi sa derfor at vi ønsket en gratis oppgradering, om det var mulig. Det skulle vi få dersom det var ledig. Ta tammm! Wow! Vi gledet oss, men visste også at vi ville få et helt fint nok rom om de ikke hadde ledige finere rom.
– Man har alltids bruk for et skrivebord med strømtilgang. Om ikke annet sender man vel et postkort når man er på tur?
Joda, gett! Vi ble styrt rett inn i VIP-avdelingen med beskjed om at vi skulle få executive behandling med dertil hørende rom. Først var det meningen vi skulle tildeles en juniorsuite, men det hadde de dessverre ikke. Dermed ble det en executive suite, med stue og kontor i samme rom, samt eget toalett, soverom og velustyrt bad. Dessuten tilgang til VIP-loungen med kaffe, te og vin og tapas hele dagen. Aviser og utsikt hørte også med. Vi fikk også spise frokost der oppe. Blant de soignerte. Stille og fredfullt, vi vet at i det gedigne frokostrommet i første etasje er det mye trafikk og bråk. Her kunne vi dessuten velge oss egg benedict og andre eggevarianter. Dette oppdaget vi litt sent, men undertegnede fikk nyte en crepe med lønnesirup en morgen, i hvert fall.
Siden vi også ble pekt ut som “dagens gjest”, fikk vi gratis tilgang til SPA. Ingen behandlinger, men forskjellige vann-greier. Det benyttet vi ikke, det ble det ikke tid til, rett og slett.
– Lekkert innredet på alle vis!
Moralen er: ikke gi deg, eller ta til takke med noe dårligere enn du kan få. Men du får neppe førsteklasses service på denne måten om det er første besøk. Vi hadde tross alt ligget der en uke for seks år siden… Jeg ble imponert! Og det er klart at vi skal bo der igjen om vi skal til Lisboa! Ingen tvil. Diskret og overdreven service kan man lett venne seg til! Og joda; prøv deg første gang også! Du kan ikke få noe annet enn nei!
Å være på reise kan oppfattes på mange forskjellige måter. Noen liker å komme tilbake til sitt ”smultronställe” gang på gang, mens andre er større eventyrere og utforskere.
Her får du et tips om en typisk perle av et sted som befinner seg noen steinkast innenfor kyststripen sør på Gran Canaria. Velkommen til Montecristo!
På en smal og svingete vei (5,6 km fra motorveien ved El Tablero) i Barranco de Ayagaures finner du avkjørselen til Montecristo. Som navnet tilsier bærer stedet preg av både skattejakt og eventyr.
– Guy Martin og Andreas Drecke kan presentere en ny Edens hage for de som kommer på besøk
En av grunnleggerne av stedet, Guy Martin, liker å kalle seg allrounder. Han er kunstner med mange uttrykk. Dette oppdages med en gang du har besteget stien opp til inngangen til selve Montecristo.
Eierne liker å ta i mot gjestene etter den franske revolusjonens motto; Frihet likhet og brorskap. Her er alle velkommen! I dag er nok flere ”vanlige” turister og fastboende. Skjønt mange av turistene som besøker øya for en uke eller to kommer nok aldri så langt at de besøker dette eventyret av et spise- og kultursted. Dertil er det for bortgjemt og lite kjent i de typiske bargatene syd på øya.
– Allerede ved inngangen til eventyrriket finner man unike skatter
Stedet ble funnet av Guy Martin og hans partner, Andreas Dacke i 2003. Siden da har dagene gått med til å fylle den store arealet på 16 dekar med unike kunstuttrykk, og etter hvert helt spesielle matretter. Vertskapet kan i dag huse store selskaper, men det er plassert bord og stoler rundt omkring over et stort område, så om du kommer med noen få venner, får dere sitte i fred, kanskje inne i lysthuset, jeg foretrekker å kalle det. Arabisk-inspirert innredning med fargerike tepper og puter.
Du kan spise både kenguru og foie gras. Vi anbefaler lett tapasvarianten. Der får du smake det meste i små porsjoner. Veltillaget og spesielt. Og ikke glem desserten!
Tilbake til kulturlandskapet. Martin har dokumentert alt som finnes. Både planter, skulpturer og andre kunstverk er merket med opprinnelsessted og når de kom til Montecristo. Av og til holdes også spesialutstillinger på området. Montecristo er tilrettelagt for bryllup. De har et eget sermonisted, der man kan få utført selve vielsen. Og maten er det, som tidligere nevnt, ikke noe problem med. Dacke er en utmerket kokk! Vi vet også at norske konfirmanter har feiret den store dagen på dette stedet.
Hvis du ønsker å tilbringe mer tid, finnes også hytter til leie. For den som er kunstinteressert vil det nok ta mer enn bare en lang lunsj å komme gjennom, studere og oppleve alle detaljene.
Om du besøker dette stedet neste gang, eller første gang, du er på Gran Canaria, vites ikke. Som nevnt innledningsvis, har vi alle forskjellige oppfatninger av hva som er stas på ferie. Jeg vet om mange som bestiller samme hotellrom for neste års ferie før de reiser hjem. Og de 14 dagene eller tre ukene de er der, er det samme liggestolene ved bassenget eller stranden som benyttes. Dette kan være en helt grei ferieform for de som ikke liker det ukjente. Kanskje er flyreisen til og fra feriestedet mer enn nok spennende.
For andre vil det være de stadig nye oppdagelsene, både av feriesteder og opplevelser på de ulike feriestedene som frister. Det er sistnevnte gruppe jeg henvender meg til her. For meg ble det både en tankereise tilbake i tid, og refleksjon over at noen kan være så kreative, så formidlingsfrimodige og gjestfrie, alt på samme tid. Frihet, likhet og brorskap, i dette vertskapets ånd er noe å sette av noen timer til. God tur!
For tre år siden kjørte vi strekningen Santiago de Compostela – Porto i Portugal. Et stykke nedenfor Santiago fikk vi se en nydelig liten by inne i en vik. Den het Vigo, og jeg bestemte meg for at hit ville jeg komme en dag!
– Det vites ikke om posten har sin opprinnelse fra denne byen, men begrepet “snail mail” fikk en ny betydning da vi kom over dette monumentet i en av Vigos mange grønne lunger.
I år ble drømmen realisert. Etter å ha opplevd Costa Blanca i slutten av juli og begynnelsen av august, med enorm trafikk, temperaturer godt over 30 og luftfuktighet på minimum 80 prosent, bestemte vi oss raskt for å reise dit varmen ikke var så påtrengende. Altså ble Vigo raskt fastslått som et ideelt sted.
Ti timers effektiv kjøretid ble delt opp i to. Vi mellomlandet i Segovia. Akvadukten måtte beskues. Den var flott, men for mitt indre øye hadde jeg sett den for meg enda mer praktfull. Med ankomst om kvelden og videre reise morgenen etter, rakk vi ikke flere utflukter, selv om byen har mer å tilby av denslags.
– Akvadukten i Segovia er et veldig kjent monument, og var vakker å se på.
Men altså Vigo. Den var på ingen måte så liten som jeg hadde forestilt meg. Rundt 300.000 innbyggere gjør at den ikke kan betraktes som noen småby. Den er for stor til å kunne gå rundt, men for liten til å ha et velfungerende infrastrukturelt system med apper for busser etc. Det har derfor tatt tid å finne ut av det offentlige transportsystemet. Bil har ikke vært et alternativ innenfor bygrensen. Vi ble fortalt at vi kunne drikke vannet rett fra springen, men det var ujje så fristende. Lukten av klor var umiskjennelig! Det som var overraskende deilig var det totale fravær av kakerlakker. Det skjønte vi raskt da leiligheten hadde god sentralfyr, men ingen luftavkjøling.
– I byen med en av Europas største fiskemottak, er det rett og rimelig med et monument med gutta som drar garn. Dette finner vi i Gran Via.
Vi har leid en liten AirBnB leilighet utenfor bykjernen, med parkering i kjelleren. Veldig kjekt. Hva som ikke har vært så kjekt er at det ikke finnes luftkondisjonering i leiligheten, og sola står på fra formiddag til kvelds. Vi har måttet vaske sengetøy flere ganger… Det har på ingen måter vært noe som helst kjøligere her enn hjemme. Luftfuktigheten har dog vært mye lavere, uten at jeg kan si noe mer eksakt om det. I morgen planlegger vi en lang biltur, da det er meldt ekstremvarme her!!!
Egentlig hadde vi booket leiligheten for 14 dager, men det blir for mye, rett og slett. Selv om vi annenhver dag har tatt turer ut til andre destinasjoner i Galicia. Galicia med all sin sjømat, som undertegnede overhodet ikke er interessert i. Norsk fisk og sjømat, ja takk, men alt smaker helt forskjellig her i Spania, bortsett fra laks og blåskjell. Det vi derimot har fått stor sans for er hvitvinen i denne delen av regionen. Her lages vinen av albariño-druen. Frisk og god vin, som egentlig er rimeligere å kjøpe på restaurant enn i butikk. Det er ikke mange euroene i forskjell.
– Absolutt en vin å anbefale om du finner den. Den er ikke å få tak i på Vinmonopolet enda.
Nå går ferden først til Porto, deretter langs Dourodalen med all sin portvin-produksjon, før vi ender opp i Salamanca som siste stoppested før hjemreise. Så ble avreisen framskyndet et døgn, da. Undertegnde hadde en søvnløs natt i klamt sengetøy, og sjekket hotellet vårt i Porto om de også hadde ledig rom fra søndag. Det hadde de, gitt! Da var ikke Sørensen verken vanskelig å vekke eller be. Jeg klarte å sove et par timer før vi pakket og dro.
Porto er en nydelig by, og det blir veldig fint å være her en hel dag. Det planlegges trikketurer i stor stil. I dag morges, i dusjen etter en svett natt klarte jeg å vrikke venstre ankel såpass at den er skikkelig vond. Har sittet/ligget med beinet høyt helt fra vi kom fram. I et deilig, luftkondisjonert rom. Det er fantastisk!
Nå skal sommerturen vår avsluttes i løpet av neste uke. Det er i grunnen helt flott å være pensjonist! Jeg skjenker ikke mange tankene til de av dere som virker i noen tjeneste, faktisk. Man tilpasser seg lett!
Jeg har levd i 62 år, og hadde enda ikke satt min fot ned på noen av Stockholms gater. Da var det på tide!
– Utenfor Åhlens, og mange andre steder i Drottninggatan var det et blomsterhav
Det skal sies at jeg på begynnelsen av 90-tallet var på busstur med foreldre og barn fra Hønefoss til Stockholm, for å rekke en ferge som skulle ta oss til Finnland. Men man kan jo ikke si at man har vært i Stockholm akkurat?!
Så da vi skulle ha vår siste påskeferie på Gran Canaria, var Sørensen på utkikk etter en tur der man kunne ta flyet direkte herfra og til ett eller annet sted. Dermed kom Stockholm opp. Ikke spesielt dyrt heller, så da slo vi til. Hotell ble som vanlig bestilt gjennom Booking.com. Sentralt! I Drottninggatan!
En uke før avreise skjedde det noe veldig tragisk i nettopp Stockholm. En villmann raste nedover med lastebil mellom betongløvene i Drottninggatan og kjørte inn i Åhlens ganske langt ned i gaten. Fire ble drept, og en del ble alvorlig skadet. Terroren kryper stadig nærmere. En annen historie vi aldri glemmer var da Olof Palme ble skutt 28. februar 1986 i krysset Tunnelgatan/Sveavägen. Det mordet er jo aldri helt oppklart.
– Akkurat her ble Olof Palme drept i 1986
Stemningen i Drottninggatan var dempet og alvorlig. Mye blomster var lagt på steder der noen var blitt drept eller skadet. Folk sto og pratet og forklarte hva som hadde hendt. Vår resepsjonist, på vårt hotell, fortalte at bilen hadde rast forbi rett utenfor hotellinngangen. Man kan lett tenke seg hvilken panikk som bredte seg blant de gående. De dagene vi var der, var det svart av folk i hele denne gaten, som er gågate, og som fører helt over broen og til Gamla Stan.
Jeg kan ikke forstå hvorfor vi velger turiststeder i Skandinavia på denne tiden av året. Det er jo så kaldt! Alle må vite at det er kaldt til over påske! Det er fordi at påsketurister i fjellet skal få ha sin snø å gå på hele påsken. Deretter kan den smelte. Og når man bor så varmt som vi, med ca 25 grader hver dag, er det uhyre krevende å vite hva man skal pakke med seg av klær. Hvor kaldt er 4 varmegrader? Enn si 0?
– Vi klarte oss!
Vi klarte oss godt med henholdsvis foret skinnjakke og jakke med fleece-for. Og luer og vanter. På beina gikk det helt fint med sko uten veldig tykke såler.
Vi hadde lagt opp til sightseeing og opplevelser per fot. Og det viste seg at det ikke var så langt å gå til verken Gamla Stan eller plaketten der Olof Palme ble myrdet. Dessuten var det en kirke i nærheten, som tilbød nydelig korkonsert på Langfredag. Ellers må jeg vel innrømme at det ble korte distanser om gangen. Fruen i huset er ikke sprek til å gå. Hun kan skylde på kulden, men hun er faktisk ikke så mye sprekere i varmen. Fortærende nok!
– Broen over til Gamla Stan
Gamla Stan er jo sagnomsust, og måtte oppleves. Den ble av oss opplevd som ganske kommersiell. Men Stampen måtte man jo innom! Heftig blues et par formiddagstimer gjorde godt for sjelen!
– Fantastisk husorkester!
Vi fant ellers spisesteder i bakgater, med noe hjelp av Tripadviser. Vi er uenige her i familien hvorvidt denne appen er noe å stole på. Undertegnede tror at mange kjøper seg gode referanser. Men vi var meget godt fornøyd med våre måltider, både til lunsj og middag. Noen ganske tilfeldig valgt, ut fra plakater utenfor. Jeg må innrømme at husmannskost er mest fristende av alt. Det skal ikke være verken pasta eller sushi når man er i Sverige. Eller Norge, for den del!
– Plankebiff ala Stockholm!
Hotellet var glimrende! Lite rom, men vi har vel aldri opplevd bedre seng! Det betyr jo mye for oss tilårskomne. Selv Sørensen måtte innrømme at det var velbehagelig. Best Western Bentleys var best! Da vi ankom veldig sent torsdag kveld, trodde vi dog at vi måtte finne annet overnattingssted, men til slutt reagerte resepsjonisten. Vi tilga henne øyeblikkelig, siden hun var så hyggelig!
Hva som var ekstra bra med rommet? Vannkoker! Det er greit å ha, serru! Særlig når man våkner så tidlig som man gjør i Norden på denne tiden av året… Uten lystette gardiner. Ellers var det ikke mange luksusfordeler. Men helt greit! OG frokosten var nydelig!
Fra Arlanda og inn til byen, tok vi Flybussen. Vi ble litt engstelig da bussen ble stoppet av sivilt politi. Særlig fordi Sørensen akkurat før dette spurte om jeg ikke la merke til hvor vinglete sjåføren kjørte. Etter kanskje nesten ti minutter ble det dog klart at sjåføren var klinkende edru, og vi kunne kjøre videre. Vår tidligere omtalte resepsjonist, fortalte at det nå var ganske vanlig at slikt skjedde. Vi syntes nemlig det var rart at ingen av passasjerene reagerte. Vi var jo redde for at vi hadde en drita full sjåfør…
Så må det nevnes noget om dører. Da vi kom fram til hotellet vårt i Drottninggatan, omsider, meget sent på kvelden (det var mye rot med nummerskiltene i gaten), kom vi jo ikke inn! Det tok mange minutter! Men endelig fikk vi innpass i herberget.
Lørdag var vi innstilt på jam på Stampen. Vi ankom og døren var låst. Lenge. Inntil Sørensen fant ut at den gikk innover… Joda, så… Godt vi ikke ga opp, for det var en utrolig stemning, og meget bra musikk der!
Stockholm skal eventuelt oppleves igjen på sommertid. Det var for kaldt i påsken! Nydelig by, dog!
Årsskifte betyr refleksjon og ettertanke. I hvert fall for meg. Mange søker fest og folkemasser. Vi hadde all mulighet for sistnevnte, i og med at vi befant oss i Berlin. Sørensen hadde fått inside informasjon fra en polizei at det skulle være folkefest ved Brandenburger Tor, og at minst en million mennesker var ventet ditt for nyttårsmoro.
– Nyttårsrakettene ble ikke godt framstilt på iPhone, derfor solnedgang i stedet
For et mareritt for politiet! Kort tid etter terrorangrep i byen skulle det feires hele natten lang. Mange steder i Berlin og andre europeiske storbyer.
Nok om det!
Det ble som jeg ønsket; vi skulle reflektere og samtale i timesvis på vårt rom; 2903, med praktfull utsikt over Alexandersplatz. Midnatt skulle vi skåle det nye året inn i champagne.
Tidligere på dagen var vi ute med våre kollektive transportmidler på jakt etter flere godbiter i Berlin-jungelen. Vi var litt lei denne jakten. Og dessuten begynte det å bli fryktelig mye folk ute! Overalt! Og på en lørdag gikk jo ikke trikker, busser, T-bane eller by-tog så hyppig heller. Så vi tok beslutningen om å la OL-stadion fra 1936 være OL-stadion fra 1936, og satte kursen hjemover. Etter mange stanser formedelst ryggsmerter hos undertegnede (som dessverre bare blir verre i kaldt vær), tok vi en rask lunsj på en snackbar før vi skulle ta en hvil på rommet før innkjøp av godsaker til aftenen.
Vel, da vi skulle ut og handle, var byens store Kaufhaus med all verdens delikatesser stengt. Det meste var stengt. Jeg orket ikke å strene rundt på jakt etter ostebiter eller andre egnede småting for en nyttårsaften på et hotellrom. Sørensen ble derfor sendt ut på jakt. Han ble lenge borte. Veldig lenge borte. Til slutt kom han hjem med posen full av asiatisk snacks og vin. Dere som har smakt asiatisk vin kjøpt i Europa, i hvert fall, vet at den ikke er spesielt god. Jeg er kommet så langt i livet at jeg setter pris på at det jeg skal ha i meg, skal være godt. Dessuten var der intet vann med! Sørensen ble sendt ut igjen, og returnerte med to flasker Erdinger øl og en liten kvartflaske jegermeister. I tillegg til både vann og brus. Det ble jo rene nyttårskvelden, det!
Så sånn sneglet timene seg fram. Rundt klokken 18:00 tok vi en hvil. Deretter ble det “mitt skip er lastet med ting på B” til vi ikke hadde flere ting på B. Så spilte vi spill, leste bok og pratet litt løst og fast. Ettertanken og refleksjonen var vi forlengst ferdige med. 2016 var ikke blant de mest minnerike årene i livet mitt, i hvert fall, og jeg var rett og slett ivrig etter å sette et nytt tall på overskriftene mine.
Det ble midnatt til slutt, og fyrverkeriet hadde da pågått i timesvis allerede. Det pågikk forsåvidt i timesvis etter midnatt også. Men takket været Park Inn’s lydisolerende vinduer, hørte vi ikke mye til det. Vi var langt inn i planleggingen av det nye året, og nedtelling til rundt månedsskiftet juli/august. Da sier vi takk og farvel til vår kanariøy, og ser oss ikke tilbake. Nytt kapittel og nye eventyr venter. Det kommer vi tilbake til!
Vi blir oppmuntret til å drømme. Gjennom tabloidaviser og ukeblader. Gjennom trash-TV og reiseguider. Nå skal jeg røpe hvor jeg alltid har hatt lyst til å reise.
Bildet er lånt av World Adventurer
I utgangspunktet er jeg skrekkelig hjemmekjær. Men når jeg pakker kofferten, er jeg kjempegiret på å nå reisemålet. I år har jeg til og med kjøpt ny koffert. Min gamle var utrangert, etter 20 år i tjeneste.
Hva er så mine ultimate reisemål?
I en serie bloggposter vil jeg peke på drømmestedene for meg på jord. Noen er mer oppnåelige enn andre, men foreløpig er de fleste altså bare på drømmestadiet. Bli med å drømme du også!
Sør-Amerika er kontinentet. Jeg har vært der før. Og opplevd at det ikke akkurat var tilpasset moderne turisme. Men jeg ønsker heller ikke det. Da jeg var der, (jeg kunne nå ha sagt “sist jeg var i…”, men sannheten er at jeg kun har vært i Sør-Amerika en gang), mellomlandet vi i Caracas i Venezuela, og fløy videre til Isla de Margarita. En øy midt mellom ingenting og Karibien. To fantastiske uker, men for mitt vedkommende ble det mest sol og bad. Det var det som var behovet den gang. Neste gang vil jeg gjerne utforske mer. Og da er ikke denne øya tilstrekkelig, selv om den har fire forskjellige klimasoner.
Jeg har mest lyst til Cuba. Og jeg er inkonsekvent nå. Cuba er IKKE Sør-Amerika! Men likevel en drøm for meg! Folket, kulturen og atmosfæren.
Deretter vil jeg til Brasil! Jeg har en journalistkollega som bor og jobber i Brasil. Derfor tror jeg at vi vil få en uforglemmelig opplevelse i et skummelt land. Blant kriminelle og gode. Selvsagt skulle jeg også ha sagt at jeg vil besøke regnskogen. Men det vil jeg ikke. Jeg er ikke modig nok. Jeg tror det er for mange ugreier der. I form av insekter og andre dyr…
Hva er det som trekker meg til Sør-Amerika? Jeg tror det handler om det opprinnelige. Om urbefolkning. Og mennesker som har klart seg gjennom politiske kriser og naturkatastrofer. Og så kommer det godt med å ha bodd noen år i Spania. Da har man noen ord å prate med.
Når reiser vi?
Det finnes ingen konkrete planer om det. Blir det da noe av? Desto mindre konkret, jo mindre sjanse for at det blir noe av. Men drømme kan man jo alltids. Og om få år er man heltidsdrømmer.
Don Quijote – historien om lavadelsmannen fra La Mancha, som i en alder av rundt 50 år la ut på en reise for å se hva godt han kunne gjøre for verden. Iført egen rustning, med sin egen våpenmann, naboen Sancho Panza drar han ut i verden.
– Don Quijote og Sancho Panza på veg for å redde verden
Cervantes er både historisk korrekt og filosofisk i sine beskrivelser av tospannet som legger i veg. Folket i La Mancha har trykket historien til sitt bryst, og har en kjærlighet til romanfiguren som skulle han være en av dem. De har også sine klare oppfatninger om i hvilken landsby det hele startet og hvordan det gikk.
Boken skal være forholdsvis tragisk lesning. Sies det, Jeg vet ikke. Jeg kom meg aldri igjennom. Den står i bokhyllen. Den ble medbrakt til Hellas for 10 år siden, som strandlektyre. Det er den definitivt ikke. Denne mursteinen av en bok om en fattig ridders drømmer. Boken fikk blandet mottakelse da den kom i 1605.
I 2005 ble den imidlertid kåret til verdens mest betydelige roman. Så mye for mine litterære evner i 40 graders sol under gresk himmel.
Cervantes var ikke særlig berømt før han skrev om mannen fra La Mancha. Romanen ble karakterisert som en burlesk komedie, noe som var vanlig på den tiden. Den beskriver, men gjør samtidig narr av ridderne. De som skulle ut i verden og utføre store ting. Sett med litt skjevt blikk fra de som sto igjen og ikke ble med…
I hvert fall ble Cervantes for Spania det Shakespeare var for England etter mursteinsromanen. Og den har beholdt sin plass i litteraturen som noe av det ypperste som er kommet fra spanske forfattere. Siden den ble kåret til verdens beste bok i 2005 må det være flere som har den meningen.
For meg kan det synes som om det finnes likhetspunkter mellom don Quichote, Peer Gynt og Alkymisten. Alle hovedpersonene gikk ut i verden og lærte noe. Alle med noe forskjellig utgangspunkt. Med høye ambisjoner og bristende karakter.
Den ensomme ridder
Don Quijote har også fått sin egen musikal. Vår egen Lasse Kolstad spilte hovedrollen i urframføringen i 1970.
Kanskje den beste måten å bli kjent med Don Quijote likevel er å reise i hans fotspor. De fleste er enige om at han startet sine reiser fra en liten by ved navn Argamasilla del Alba. I La Mancha. Befolkningen i denne lille byen vil nok kunne fortelle ett og annet om opprinnelsen til romanen som er blitt kåret til verdens beste. Det er ikke sikkert alt blir like rosenrødt…
Neida, vi må ikke ha lest Don Quijote for å være ekte Spania-venner, men det er kanskje på tide å skaffe seg litt kunnskap om det viktigste litterære verket fra Spania.
Noen av oss ønsker stadig å utforske nye steder, mens andre gjerne vil reise tilbake til steder man har vært.
Her i huset er vi en i hver kategori. Jeg er den som liker å vende tilbake til steder jeg har vært. Ikke for å gjenoppleve alt slik det var, men for å gjenoppdage og utforske nye ting på gamle steder.
Her er en liste over 10 slike reisemål jeg ikke er ferdig med. Ikke nødvendigvis i prioritert rekkefølge.
– Buss nr 13 går bare en liten gatestrekning, men er den mest berømte i hele Lisboa.
Lisboa
Hovedstaden i Portugal har jeg besøkt en gang. Fire døgn sommeren for noen år siden. Her var det så mange fantastiske parker, bygg og smårestauranter, at man umulig kunne komme gjennom dette på så få dager. Vi spaserte og tok den gule trikken og tok T-bane for å ta oss gjennom byen med de bratte bakkene. Det er mange av de pittoreske plassene både ved elven Tejo og inne i byen som må oppleves. Å rusle rundt og bare oppleve er det beste. Vi bodde også på et absolutt fabelaktig hotell – Corinthia. Nå har de oppgradert stjernene sine og blir nok i dyreste laget ved et nytt besøk. Men vil du virkelig bo godt når du skal til Lisboa, bør du bestille rom! – Bildet er lånt av det tsjekkiske turistbyrået og viser det astronomiske uret ved den store plassen i gamlebyen. Dette er blant hovedattraksjonene i Praha.
Praha
Det er nesten 15 år siden jeg var der. Og det var bitende kaldt den langhelgen i februar. Men for en by! Om man bor litt utenfor sentrum er det enkelt å ta seg til byen med T-bane. Derfra kan man faktisk gå. Over Karlsbroen og til de trange gatene på andre siden av elven Vltava. Praha ligger i Bøhmen, og man selvfølgelig sikre seg bøhmisk krystall når man er der. Det er like vakkert, men mye rimeligere enn krystall fra Hadeland Glassverk, for eksempel. I hvert fall synes jeg det, selv om jeg også er begeistret for Hadeland Glassverk! Byen er full av musikk. Det er mange studenter som trener seg på musisering på gatene i sentrum, og det er alltid en god konsert å gå på om kvelden. Jeg vil definitivt tilbake dit!
– Danske smørrebrød, altså!
København
Kongens by har jeg besøkt mange ganger, både som barn og voksen. Men jeg blir jo ikke ferdig med denne. Den skandinaviske hovedstaden som med sine avenyer og praktfulle arkitektoniske perler åpner det europeiske kontinentet for oss nordboere. Igjen er det atmosfæren og menneskene som er interessante å legge merke til. Men Nyhavn er noe som står på programmet alltid. Med dertil hørende sildebord. Og schnaps. Sist vi var der, gikk vi på konsert også. For en opplevelse! Det er stadig nye steder å oppleve. Danske smørrebrød er uovertreffelige, og man må ta seg en pause fra lavkarboregimet når man er på tur i København. Tivoli er også et godt sted å rusle og tenke over livet, døden og kjærligheten. Det kan gjentas og gjentas. Kanskje er det på tide å ta med barnebarna neste gang?
– Piknik i Borgheseparken er helt knall!
Roma
Den evige stad, som man simpelthen aldri blir ferdig med. Sist vi var der var for å feire mannens 60-årsdag. Besøket ble litt avstumpet på grunn av maraton i byen den søndagen vi var der. Da var det nesten umulig å ta seg rundt. Vi bodde denne gangen litt utenfor sentrum. Det var ikke langt til verken buss eller T-bane. Men når de ikke går blir det verre… Det er flere steder som bare må besøkes hver gang jeg er der. For eksempel Piazza Navone, Spansketrappen og Fontana de Trevi. Sist fikk vi også med oss Trastevere. En trivelig del av byen. Vi fant også Borgheseparken. Å ha med seg champagne, friske jordbær og førsteklasses spekeskinke for en piknik der var ganske magisk. Vi bruker alltid Booking.com når vi er på reisene våre. Der får vi hotellinformasjon til å stole på, og prisene er konkurransedyktige.
– Katedralen i Sevilla er blant de mest fantastiske byggverk i hele Spania, etter min mening
Sevilla
Vi har hatt gleden av å besøke Sevilla flere ganger i løpet av de siste årene. Første gang i påsken. Vi hadde jo hørt at påskeprosesjonene i denne byen var noe helt spesielt. Og det er de nok. Men å være midt oppi dem, kan heller oppleves som klaustrofobisk enn fasinerende. Hvis vi drar dit en annen påske skal vi legge litt mer arbeid i å finne et hotell der man kan stå på egen balkong og se prosesjoner. Men byen er flott å besøke når som helst på året. For de som liker den ultimate fiestaen er jo Feria de Abril det største. Vi liker å vase rundt i gamlebyen. Kikke innom de små butikkene som selger både turistifiserte klær og jalla smykker, men også keramikk av høy klasse. Man kan selvfølgelig får rikelige tilbud med flamenco-dans, som opprinnelig kommer fra nettopp Andalucía. Sevilla er hovedstaden i Andalucía, og har masse å by på!
– Golde Gate – den sagnomsuste broen utenfor San Francisco – hentet fra wikipedia
San Francisco
Det er 25 år siden jeg var i USA. For første og eneste gang. Den byen som gjorde mest inntrykk var San Francisco. Alt fra Sjømannskirkens vafler, til trikken opp og ned de bratte bakkene, til Alcatraz og Golden Gate. Fishermans Wharf og Chine Town var også høydepunkter. San Francisco er mer intim og ekte i forhold til mange andre byer i USA. I hvert fall virket det sånn. Den gang. Jeg har altså lyst til å ta turen tilbake for å sjekke at det stemmer. Ikke minst Lombard Street. Den mest svingete gaten i hele verden. Tror jeg.
– Matmarkedet i Valencia er en attraksjon i seg selv. I desember preges det av julekrybben, som alle spanske kommuner har utstilt i en eller annen form.
Valencia
Valencia er en by man vanskelig blir ferdig med. Den har alt fra de spektakulære, moderne gigantiske byggverkene i kunst- og vitenskapsbyen, til det tørrlagte eleveleiet Turia, gamlebyen og shoppingsentrene. Man får alt i Spanias 3. største by. Vi har bodd litt utenfor sentrum, og midt i sentrum. Vi foretrekker nok det siste. Da kan du bare trave rundt på beina. Bare pass på å ha med kompass… Den eneste retningen du kan være helt sikker på er rett opp. Det store matmarkedet er verdt et besøk. Det skal være det største innendørs sådanne i Europa. I desember har de også en stor installasjon med den tradisjonelle julekrybben.
– lånt av Momondo. Bitende kaldt, men majestetisk hovedstad i Finland
Helsinki
Det begynner å bli mange år siden jeg var i Finlands hovedstad også. På busstur med barn og mine foreldre. Midt på vinteren, men det hører liksom med til Finland. Det skal være litt mørkt og kaldt. Akkurat som finsk fjernsynsteater i sort-hvitt barndommen til norsk TV. Helsinki med sine majestetiske bygninger minner først og fremst om østerlandsk storhet. Det er mulig byen er fornyet, men jeg husker i hvert fall en ultramoderne kirke, som var vel verdt et besøk.
– Ja, jeg så Eiffel-tårnet, men bare fra trappeoppgangen på Metrostasjonen. Det regnet forferdelig den dagen.
Paris
En fransk drøm. Jeg var der i noen dager for en god del år siden. Paris er stor! Men man kan gjøre den liten om man konsentrerer seg om mindre deler. Vandrer i de små bakgatene og setter seg ned på en fortausrestaurant for en kopp te eller et glass vin. Ost og vin er et must, og selvfølgelig et besøk i Sacre Coeur og de andre monumentale byggene. Tenke seg til at far kjørte bil rundt Triumfbuen i 1952 og nesten ikke kom seg ut av den. Trafikkmønsteret er nok et annet i dag, men selv da var det stor trafikk i metropolen. Shopping, eller i hvert fall besøk i de store motehusene hører med til programmet. Men man kommer langt med vindus-shopping også…
– Operaen har fått en sentral posisjon i nye Oslo
Oslo
Etter å ha bodd i Spania i snart 10 år, er Oslo et reisemål jeg ønsker å besøke. Tenk, operaen, som alle snakker om, er bare noe jeg har sett på TV, eller kjørt forbi en gang i bil etter det ble oppført. Det finnes ingen ting som Karl Johan, Grønland og Grünerløkka. Stemningen, luktene og folket. Det må være sommer for å besøke Oslo, eller kanskje vår. Rett etter at løvet er blitt grønt. Vakrere hovedstad finnes nok ikke i denne verden!
Så har vi vært på tur. Førstereis på to hjul i svingene, og ellers. Deler av høstferien gikk med, og turen gikk til Tenerife. For deg som enda ikke har vært på motorsykkeltur, kan det muligens være et par tips å plukke opp.
– Fred Olsen har fergetrafikk mellom Kanariøyene, og har raske båter og effektivt mannskap.
Vi som bor i Syden tenker sjelden på været. Det er rundt 350 soldager her på Gran Canaria, og da vi skulle til naboøya, tenkte vi ikke i vær-baner i det hele tatt. Forskrekkelsen var derfor stor da vi sto opp til silende regn i Agaete søndag morgen. Vi hadde intet regnutstyr whatsoever! En nødløsning ble langtidslån av et lite håndkle fra hotellet, for å tørke av seter etc. Det fikk vi bruk for flere ganger, for å si det slik… Tenerife kan ikke skilte med soldager i samme antall som Gran Canaria, tydeligvis. Det kom en skur rett som det var. Tunge, mørke skyer hang dessuten nedover fjellsidene hele tiden. For oss noviser var det nok til å bli skeptiske. – Det så ikke akkurat lovende ut da vi la ut på fergetur i øsende regnvær.
Båt fra Agaete til Santa Cruz er en fantastisk rask og effektiv måte å hoppe på. Etter å ha sjekket inn, var det bare å vise pass både på tur og retur. Båten tar fra mellom 60 og 80 minutter, avhengig av vindretning. Man sitter i gode stoler med utsikt til havet. Havet så helt flatt ut, men det var gode dønninger likevel. Ikke skremmende på noe vis, siden vi møtte dem forfra, og ikke fikk dem sidelengs. Fra Tenerife kan man øyhoppe videre. Det kommer vi til å gjøre en annen gang. Helt sikkert!
Kommunikasjonsutstyr er faktisk både nyttig og hyggelig. Det var blitt montert inn høyttalere og mikrofon i min nye hjelm. Den var på ingen måte bygget for dette utstyret. Resultatet var at jeg satt med nedbrettede ører i over en time. Det var temmelig smertefullt, om jeg selv må si det. Hele greia ble derfor avmontert i min hjelm. Sørensen har en annen type hjelm, med plass til høyttalere. Han hadde derfor full kontakt med dette damemennesket som viser deg veg via google maps. Ikke helt presis, men vi fant hele tiden fram. Det må vel være et mål å få seg tom-tom på øret, tenker jeg… Det kan være hyggelig å småprate når man tøffer av gårde på små veger, men i full fart på motorveiene, er det lite man oppfatter uansett. Vi får seg om det bedrer seg med bedre utstyr.
Selv om dette var min andre tur til Tenerife på en uke, var jeg ikke kjent. Man blir ikke lokalkjent av å mellomlande på en flyplass… Vi var derfor helt avhengige av GPS. Den førte oss til La Laguna, der vi hadde booket “det” hotellet for to døgn. Vi måtte gå både en og to ganger rundt kvartalet før vi fant noe hotell, og i mellomtiden hadde jeg prestert å legge fra meg reisemappa med pass og papirer. Jeg ble nesten hysterisk! Men fant den heldigvis igjen. Hotellet var 4 stjerners, akkurat som det i Agaete (Puerto de las Nieves). Rommet var stort. Det var det. Verken frokost eller ekstratilbud kunne måle seg med SPAet (med gratis tilgang til basseng) i Puerto de las Nieves.
Byen var kjempefin, og vi koste oss virkelig. Mandag skulle være den store utfluktsdagen, men den opprant med regn… Akk, igjen, altså! Hva gjør man da? Vi fant ut at det beste var å utforske kollektivtransporten. Det er jo noe vi ellers alltid gjør på våre reiser. Vi fant rutebilstasjonen. Vi spurte i luka, etter buss til Orotava, og fikk beskjed om at den skulle gå om fem minutter. Vi møtte opp på bussen – neida, den gikk ikke til Orotava. Etter et par forsøk til uten å finne noen buss som gikk til Orotava, vurderte vi situasjonen som så stabil, at vi ville forsøke oss på motorsykkelen likevel…. – Ut på tur, aldri sur!
Turen til Orotava var kjempefin! Den tok ikke mer enn 30 minutter, på motorvei nær sjøen på vestsiden av øya. Etter sightseeing og lunsj, bestemte vi oss for å ta en mindre veg oppi fjellene, og kanskje over til Güimar, der Tor Heyerdahl har satt sine spor med pyramidebygging etc. Vi tok fatt, men møtte duskregn og tunge skyer. Å snu er ingen skam, så vi tok oss tilbake til La Laguna. Dette var mandag 12. oktober, som er en av Spanias to nasjonaldager. Man feirer Cristopher Colombus, eller Cristóbal Colón, som han heter på spansk. Dagen kalles ellers både Día de Hispanidad og Día del Pilar. Altså var det meste stengt. Vi samtalte oss gjennom ettermiddagen, og avsluttet dagen med middag på en lokal restaurant.
Avreise var allerede tirsdag. Da hadde vi tenkt å surre rundt i Santa Cruz i det dårlige været… Men denne dagen opprant med strålende solskinn. Vi tok derfor hjelmene på og satte av gårde til Güímar. Vi nådde dit, og forsøkte å finne pyramidene. Konsentrasjonen ble nok litt forstyrret av voldsomme, svarte skyer. Vi liker dem ikke, spesielt i kombinasjon med motorsykkel. Igjen snudde vi, dro ned til sjøen, fikk oss en cola zero og kunne studere de innfødte, før vi dro tilbake til Santa Cruz og fergen. Det var for øvrig et kapittel for seg… Det sto INGEN skilt om hvor vi skulle kjøre. Det ble derfor ganske stresset, men vi nådde det! – Kjekt med tohjuling i bytrafikken, og andre trafikanter viser respekt.
Jeg har lært meg å like fart på motorvegene. Det går mellom 90 og 100 nå. Kanskje skal vi komme så langt at vi fyller fartsgrensen helt til 120. Hvem vet? Kanskje skal vi også med tiden investere i gore tex bukser, som gjør at vi kan komme oss tørrskodde fram i all slags vær.
