1 aug

Innflytt i Spania – for andre gang

Som mange av dere har fått med dere har vi de siste 2,5 årene bodd på Gran Canaria. Kanariøyene, sammen med Balearene (Mallorca, Menorca og Ibiza bl.a.) er en del av Spania. Av landet Spania. Men dette landet har sine egne autonome regioner, hvilket betyr at man må gjøre alt på nytt når man flytter. Kanariøyene er en region, Valencia er en annen region.

Derfor har vi den siste uken brukt en del tid på offentlige myndigheter, og andre. Det første vi gjorde var å gå til Social Seguridad (trygdekontoret) for å melde adresseforandring. Deretter måtte vi få nytt bostedsbevis i kommunen. Dette var nødvendig for å kunne få fastlege. I løpet av to dager var faktisk dette på plass. Og det tror jeg vi klarte fordi vi visste at vi måtte gjøre dette i den rekkefølgen.

Etterpå har det vært en del andre utfordringer; som internett. Vi har hele tiden erfart at Kanariøyene ligger langt bak fastlands-spania når det gjelder mange ting. Men der vi bodde de siste to årene hadde vi internett via fiber. 300 Gb opp og ned, som det heter. Da blir du litt bortskjemt. Det vi kom tilbake til var skarve 2 – 3, selv om det var oss lovet minst 6. No! Ingen ting av det vi foretok oss på nett på øya var mulig her. Som å se nettserier via Sumo etc. Nå har vi bedt selveste Movistar om hjelp, og kjøpt oss 8. Og når fiber blir bygt ut hos oss her i provinsen, ca 5 km utenfor den relativt store byen Torrevieja, får vi det, uten å bestille på nytt.

En annen ting var at høyttrykkspyleren som vi kjøpte brukt for mange år siden, streika. Sånn kan ikke Sørensen ha det! For å gjøre en lang historie kort, endte det opp med ny Kärcher, ny evigvarende slange, såpe og hadde jeg nær sagt, neglelakk. Ikke det siste da, men alt det andre. Fordi vi venter besøk til helgen har jeg anmodet om at vi venter med spylinga til freddan. Det kommer noen regndråper, og har de Saharakladder (calima, som vi kalte det der nede i Afrika), må vi jo spyĺe en gang til.

Vi har hatt gode og truvæluge (soløruttrykk for kjekke) mennesker som leietakere. De har imidlertid ikke hatt den ringeste respekt for hvordan asjetter og glass skal settes i skap. 🙂 Alt tar tid. Så har vi også klart å forhandle fram en nokså god avtale med Olympieza Professional Cleaning. De skal komme her og vaske for oss. Og det er jeg glad for. Det siste halve året på GC holdt jeg på å gi opp renholdet. Kroppen er utrent og uegnet for denslags. Jeg SKAL trene den opp til golf og annet, men renhold får de som kan det ta seg av. Det har jeg bare innsett. Jeg har nok også arvet ryggen til far.

Stranda hadde jeg tenkt å oppsøke fort. Det blir ikke noe før i september. Jeg har aldri opplevd sånn trafikk på vegene her. Det er helt sinnsykt. Og en fryd når man feier forbi på motorsykkel. Men det betyr at jeg har forlengst mistet motet når det gjelder egen kjøring. Jeg har jo nesten ikke kjørt bil på tre år. Og så er det altfor varmt.

Det er jo det som er så fantastisk her. Når alle reiser hjem fra ferie er det fortsatt mange måneder med gode temperaturer til aktivt uteliv her. Klart jeg føler meg privilegert. Og i motsetning til Gran Canaria, har vi forskjell på årstidene her. Det ser jeg fram til.

Del dette:

18 mar

Om å være beredt – på været

Det har vært meldt tunge regnbyger på Gran Canaria i dag. Oransje varsel er tunge saker!

*Cruce de Arinaga – litt nord for flyplassen idag. Foto: Gran Canaria TV*

Som vanlig, når disse varslene kommer, gjør jeg meg forberedt på uvær og ekstraordinære situasjoner. Som at vi har handla inn mat før regnet setter inn. Har gått med søppel, og andre nødvendigheter. Jeg har vært på alerten i hele dag! Det var meldt uvær! På hele øen!

Ikke en dråpe har falt her, så langt. I natt kom det litt, men det gjelder jo ikke for denne lørdagen. OG søndagen skulle det også være uvær!

Sannheten er at jeg er så sulteforet på uvær at jeg virkelig lengter etter et vindkast utover det normale. Eller et regnskyll som gjør susen.

Vi bor i en sone av verden der sola skinner og vi går i shorts året rundt. Uansett. Her er det ikke mye uvær å spore!

Jeg savner de dagene i året når det ikke er framkommelig i gatene. Sånn kan det være her også, jamfør bildet, men det er altså så lokalt at folk kan ha hatt en værkatastrofe uten av vi, 200 meter unna ikke aner noen ting.

Nå har jeg fulgt med såpass på værsituasjonen på fastlandsspania at det virker som de har fått mer enn nok. Vår trofaste leietaker er ventet innom vårt casa JaSol om få dager, og vil får full oversikt etter de siste herjinger. Gleder meg til å komme tilbake til dette huset som er tett som ei potte!

Del dette:

16 mar

Jeg sier det igjen – spansk administrasjon!!!!! :-(

Helt siden jeg søkte om alderspensjon ved trygdekontoret i Vecindario i november, har jeg undret meg over hvorfor spansk, eller i hvert fall canarisk, offentlig administrasjon ligger så langt bak en normal verden.

*– jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte…*

Jeg har tidligere hatt mine utbrudd i sakens anledning. Den gangen gjaldt det saksbehandling generelt. Denne gangen gjaldt det mulighet for å kunne ordne diverse ting på nett. Det er skjedd endringer i lovgivingen de siste månedene som skal gjøre den offentlige forvaltningen mer publikumsvennlig. Eller «publikumsvennlig». Først var jeg nede på det lokale trygdekontoret, for jeg hadde hørt at man måtte ha en «clave» for å kunne komme innenfor forhenget på siden. Men, neida! Det var ikke nødvendig! Jeg kunne skifte adresse og gjøre alt mulig rart uten noe passord så lenge jeg var registrert der med epost og mobiltelefon.

Da jeg kom hjem, ville jeg selvfølgelig teste ut dette. Var det virkelig blitt så enkelt?

Selvfølgelig ikke!

Jeg klikket på det alternativet som het «uten elektronisk sertifikat eller clave». Da kom jeg til denne siden:

Dette gedigne offentlige selskapet som har omtrent samme funksjon som NAV i Norge, altså tjenester fra vugge til grav, har konfigurert nettstedet sitt feil!!!! Jeg blir målløs! Dermed var den muligheten rett og slett utelukket.

På alle områder jeg forsøkte meg på, var det ellers nødvendig med en clave. Ok, tenkte jeg. Clave skal det bli! Jeg surfet meg fram til en side der man ved å gi noen opplysninger kunne få denne tilsendt. Jeg gikk i gang, og sendte inn. Nå gjenstår det å se når, eller om jeg får en kode i retur, som lovet på skjemaet jeg fylte ut. I november var det ikke mulig å få denne claven tilsendt elektronisk. I hvert fall i følge saksbehandleren der. Men jeg fikk jo ikke all verdens tiltro til henne, da, siden jeg måtte fortelle henne at det var korrekt at jeg, selv om jeg er norsk, skal framsette søknad om pensjon i landet jeg bor. Så, joda.

Har du noen erfaringer fra det spanske byråkratiet på lager?

Del dette:

27 aug

Hvor spansk må man være for å bo i Spania?

Nordmenn valfarter til Spania. Helse, sunnhet, børst og klima er begrunnelser for de aller fleste. Enten de bor her på hel- eller deltid, eller er her på ferie noen uker per år.

– Beklager, men så spansk som denne flotte damen blir jeg aldri

Brorparten av de som oppholder seg her over lengre tid om gangen, har en eller annen ytelse fra NAV. Enten er de alderspensjonister, eller har en uføretrygd, eller arbeidsavklaringspenger. Samtlige av disse har en kjempegod inntekt å rutte med i forhold til sine spanske medsøstre eller -brødre. Selv med minstepensjon fra Norge tilhører du en slags middelklasse blant spanjoler flest.

Fordi man drar med seg ulik bagasje når man entrer dette fantastiske landet ved Middelhavets bredd, har man også forskjellig tilnærming til sitt nye oppholdssted.

Litt forenklet kan man dele folk inn i ulike kategorier.

De som synes de har altfor lave ytelser til å bo i Norge/ som har en litt lurvete bakgrunn/ som vil profitere på rimeligere levekostnader.
Det er i utgangspunktet ikke noe galt med det. Uansett hvordan man snur og vender det, vil alle som har penger og bruker dem her i landet, bidra positivt til den spanske økonomien.

Det eneste kan være at det nettopp er denne gruppen som er med på å stigmatisere nordmenn i Spania. Det er disse som oftest er å finne på barer og puber, som treffer likesinnede og diskuterer hvor de kan få de billigste varene uten å gå omveier om tungvinte systemer som skal ha både skatter og avgifter. Dessuten kan de være dyktige på ryktespredning.

Heldigvis tror jeg ikke det er så mange av disse.

De som har et oppriktig ønske om å bedre livskvaliteten og helsa, og som bor her vinteren igjennom, nøyaktig seks måneder per år.
Dette er de lovlydige, som har et avklart og godt forhold til NAV der hjemme. De oppgir når de reiser, og når de kommer hjem. De planlegger turen slik at de kan få reiseforsikring i 90 dager om høsten og 90 dager om våren.

De lever et aktivt liv, gleder seg over å treffe andre i samme situasjon, prøver seg på litt spansk dagligtale, og har stadig ambisjoner om å lære mer. De blir vennlig mottatt overalt, fordi de oppfører seg som gjester og har respekt for land og folk. Selv om de setter pris på egen kultur og vaner fra gamlelandet.

De tar vare på hverandre, og klarer seg mye bedre og lengre her i Spania enn de ville ha gjort i kalde vinter-Norge.

Disse er i et klart flertall, etter mitt skjønn.

Fastboende pensjonister av det bitre slaget
Dette er dessverre en gruppe som ofte har noe negativt ved seg. De framhever at de bor i Spania for å leve spansk. De handler bare i spanske forretninger, og forakter alle som av og til synes det er godt med fiskepudding og makrell i tomat. De passer på å strø salt i såret ved å komme med stikkende kommentarer på sosiale medier, med velmente råd der de holder annerledes troende nede med ironi eller sarkasme, om ikke direkte avsky.

Det er jo i utgangspunktet bra at de vil støtte det lokale næringsliv. Men har de virkelig oversikt over nasjonaliteten på eierne til samtlige steder de frekventerer? Har ikke sør-amerikanere, russere, kinesere, tyskere, engelskmenn eller, for den del, skandinaver, som driver sin forretning i Spania livets rett? Bidrar ikke kunder til at forretningene kan betale sin skatt og sine avgifter til den slunkne statskassen i Spania? Uansett nasjonalitet!

Fastboende pensjonister av det godmodige slaget
Disse har det godt med seg selv og sitt opphold, fordi de vet at de lever bedre, har bedre helse og bidrar til et avtivt lokalsamfunn der de er. De sparer samtidig Norge for mange penger de ellers ville trengt til sykehus eller annen helsebehandling. Pensjonister som har meldt utflytting lever godt og lenge, og er ofte et positivt bidrag til et aktivt lokalmiljø, ikke bare blant nordmenn i Spania.

Fastboende, næringsdrivende, som ikke er sponset av NAV
Dette er en voksende gruppe i Spania. For noen år siden forsvant mange sør-amerikanere, nord-afrikanere og øst-europeere, fordi byggebransjen kollapset. Men nå øyner mange nye muligheter for en periode eller for resten av livet. Man tar sats, hopper i det, uten sikkerhetsnett, og gjør sitt beste for å skape seg en framtid. De har ikke alltid så mye erfaring fra forretningsdrift og ledelse. Men mange får det til. Entusiasmen holder en oppe en stund. Til Janteloven strøs ut over de som forsøker. Man er for dyr, eller man tar jobben fra spanjoler. Eller det settes ut rykter. Av alle de som har altfor lite å ta seg til. Mot sine landsmenn, selvfølgelig.

En interessant artikkel Mitt Spania publiserte for et par år siden, handlet om at 20 prosent av alle som kjøper bolig i Spania er utlendinger. Av disse 20 prosentene er 5 prosent nordmenn. Utlendinger er og har vært en betydelig drivkraft i utviklingen av den spanske økonomien etter krisen.

Framstillingen i dette innlegget er forenklet. Det er flere særgrupper som er utelatt. Vi har hemmafruerna, som har barn på skole, hvor mannen jobber i Nordsjøen eller i andre, pendlervennlige yrker. Som rett og slett, fortjent tar seg et friår. Vi har de som ser det som et kall å hjelpe grupper av nødlidende i Spania. Vi har mange grupperinger. Men jeg valgte meg disse, som er nevnt ovenfor. Forenklet framstilt.

Hvor spansk må man så være for å bo i Spania?

Akkurat så spansk som du ønsker. Bare du bryr deg om, og har respekt for de lover og regler som gjelder.

For eksempel ved å registrere deg i manntallet i kommunen du oppholder deg i, i mer enn tre måneder om gangen. (Empadronamiento), slik at kommunen får mer statlige overføringer for renovasjon, politi og andre offentlig oppgaver.
Ved å betale den eiendomsskatten du skal til Spania.
Ved å oppgi utleieinntektene dine.

Ha en forrykende flott vinter i Syden!

(Denne saken er tidligere publisert på en annen blogg. Fortsatt aktuell.)

Del dette:

14 aug

Hva skjedde 15. august?

Katolske land har mange flere feiringer enn vi har. Og de aller fleste feiringer har tilknytning til kirke og gudstro. I morgen kommer en slik dag. Denne gangen dreier det seg om Maria’ himmelfart. Vi snakker om Jesu mor, altså.

Vi feirer jo selv Kristi himmelfart. Den heter på spansk ascencion. Maria’ himmelfart er asuncion. Men begge to betyr himmelfart. Dagen feires for å minnes Maria, Jesu mor, som fikk en helt spesiell betydning ved at hun nettopp ga liv til Guds sønn. Hennes død har derfor vært feiret i den katolske og ortodokse kirke siden sjette århundre. Pave Pius XII anerkjente hendelsen som et dogme så sent som i 1951. Det betyr at det er en tro som det ikke er tvil om har skjedd.

Dagen feires den 15. august. Det betyr ikke at det akkurat var den dagen. Man vet heller ikke sikkert akkurat hvor det skjedde. Så vet du det.

Du kan lese mer om omstendighetene rundt Marias død og opprinnelsen til feiringen her.

Del dette:

3 aug

Må vi ha lest Don Quijote for å være ekte Spania-venner?

Don Quijote – historien om lavadelsmannen fra La Mancha, som i en alder av rundt 50 år la ut på en reise for å se hva godt han kunne gjøre for verden. Iført egen rustning, med sin egen våpenmann, naboen Sancho Panza drar han ut i verden.

- Don Quijote og Sancho Panza på veg for å redde verden — – Don Quijote og Sancho Panza på veg for å redde verden

Cervantes er både historisk korrekt og filosofisk i sine beskrivelser av tospannet som legger i veg. Folket i La Mancha har trykket historien til sitt bryst, og har en kjærlighet til romanfiguren som skulle han være en av dem. De har også sine klare oppfatninger om i hvilken landsby det hele startet og hvordan det gikk.

Boken skal være forholdsvis tragisk lesning. Sies det, Jeg vet ikke. Jeg kom meg aldri igjennom. Den står i bokhyllen. Den ble medbrakt til Hellas for 10 år siden, som strandlektyre. Det er den definitivt ikke. Denne mursteinen av en bok om en fattig ridders drømmer. Boken fikk blandet mottakelse da den kom i 1605.

I 2005 ble den imidlertid kåret til verdens mest betydelige roman. Så mye for mine litterære evner i 40 graders sol under gresk himmel.

Cervantes var ikke særlig berømt før han skrev om mannen fra La Mancha. Romanen ble karakterisert som en burlesk komedie, noe som var vanlig på den tiden. Den beskriver, men gjør samtidig narr av ridderne. De som skulle ut i verden og utføre store ting. Sett med litt skjevt blikk fra de som sto igjen og ikke ble med…

I hvert fall ble Cervantes for Spania det Shakespeare var for England etter mursteinsromanen. Og den har beholdt sin plass i litteraturen som noe av det ypperste som er kommet fra spanske forfattere. Siden den ble kåret til verdens beste bok i 2005 må det være flere som har den meningen.

For meg kan det synes som om det finnes likhetspunkter mellom don Quichote, Peer Gynt og Alkymisten. Alle hovedpersonene gikk ut i verden og lærte noe. Alle med noe forskjellig utgangspunkt. Med høye ambisjoner og bristende karakter.

Den ensomme ridder

Don Quijote har også fått sin egen musikal. Vår egen Lasse Kolstad spilte hovedrollen i urframføringen i 1970.

Kanskje den beste måten å bli kjent med Don Quijote likevel er å reise i hans fotspor. De fleste er enige om at han startet sine reiser fra en liten by ved navn Argamasilla del Alba. I La Mancha. Befolkningen i denne lille byen vil nok kunne fortelle ett og annet om opprinnelsen til romanen som er blitt kåret til verdens beste. Det er ikke sikkert alt blir like rosenrødt…

Neida, vi må ikke ha lest Don Quijote for å være ekte Spania-venner, men det er kanskje på tide å skaffe seg litt kunnskap om det viktigste litterære verket fra Spania.

Del dette:

2 aug

Lang, lang rekke – ingen ut av rekka går

Køkultur i Spania er fasinerende greier. Det hersker en stilletiende disiplin over rekkefølger og dertil hørende represalier hvis noen avviker fra standarden.

– Legesjekken foregår på eget kontor, men blodprøver tar vi på løpende bånd i Spania!

Et par ganger i året må jeg ta blodprøver. På mitt lokale helsesenter foregår det på en avsindig problemfri og effektiv måte. Mens man i Norge gjør sånt inne på et lukket kontor med alskens remedier, foregår det slik i Spania:

Du får en rekvisisjon fra fastlegen din. Med liste over alt som skal sjekkes via blod. Skal urinen inkluderes, får du med deg dertil egnet beholder for dette.

Hos oss er det i alle fall slik at alle får beskjed om å møte til klokken 08.00. Jeg har skjønt at jo tidligere jeg møter opp, desto lengre fram i rekka kommer jeg. I dag var jeg der 15 minutter før tiden, og ble nummer fem. Sikkert takket være det sparsommelige antall varmegrader på den tiden av døgnet. Med mildere luft, kunne jeg fort blitt nummer 20, selv om jeg møtte så tidlig.

Som oftest er det veldig taust i denne køen, i motsetning til andre køer man kan oppleve. Det er tidlig på morgenen, og vi kommer fra øst og vest, fra sør og nord. Få kjenner hverandre. Senere på dagen, på postkontoret, eller hos legen, for den del, går skravla. Da har man varmet opp, og er innendørs. Da hender det at noen forsøker å snike også. Det er uhørt, og blir straks og med en gang høvlet ned på. Av selvbestaltede køoppassere. Men på morgenkvisten, utenfor legesenteret, er det stille.

Så toger vi inn, da. Når de låser opp døren. I dag var man nokså sikker på at det ikke kom til å finnes synlig blod, for øvrig. Så gjennomfrossen var man etter bare 15 minutter utendørs i den kalde, fuktige lufta.

Først leverer man urinprøve og rekvisisjon. Så får man med seg rekvisisjonen med pålimte strekkoder og vises inn til prøvetaking. Der er det ingen unødvendig diskresjon å øyne. Fem eller seks båser der det stikkes over en lav sko. Det hele er over på tre minutter.

En gang opplevde jeg at en ble besvimelsen nær etter blodprøvetakingen. Det hender det jo at noen blir. Itte no’ knussel! Han ble plassert i en kontorstol og trillet 200 meter ned i gangen til sykestua. Ved siden av køen. Så dizzy som vedkommende var, hadde han sikkert ikke noe vondt av det…

Effektivt, ja! Bare en glede, faktisk. Man liker å få rask behandling! Stikke kan de også!

(bloggposten er tidligere publisert på en annen bloggplattform, men gjelder like fullt i dag).

Del dette:

21 jun

8 ting jeg ikke angrer på

Det hevdes at mange gamle mennesker angrer på alt de ikke tok seg tid til, eller turte, gjennom livet. Det er en mer positiv innstilling å huske alle de tingene man IKKE angrer på. Her har jeg åtte punkter. Listen er heldigvis ikke uttømmende, og den er satt opp i uprioritert rekkefølge.

Jeg angrer ikke på at jeg valgte pedagogisk utdanning. Selv om jeg har tilbrakt mange år utenfor skoleverket, har jeg hatt veldig bruk for pedagogikken i mine øvrige jobber. Som også, for øvrig, har inneholdt både veiledning og opplæring av folk. Nå er jeg så heldig at jeg får praktisere innenfor det jeg i sin tid utdannet meg til, i de siste årene før jeg velger å pensjonere meg.
Jeg angrer overhodet ikke på at jeg valgte å få barn, og til og med ble velsignet med to stykker. De har vært, og er, til stor glede, inspirasjon og gir livet en ekstra dimensjon. At det også følger barnebarn med i denne sammenheng er en ekstra glede som ikke kan forklares. Det er bare vi som har opplevd det som vet…
Jeg angrer ikke på at jeg slo mine pjalter sammen med Sørensen for 11 år siden. Selv om hverdagene innhenter oss også, er det gode hverdager. Vi er verdens beste venner (stort sett), og har delt eventyrene med nye og ukjente marker.
Jeg angrer ikke på at ovennevnte Sørensen og jeg i januar 2006 bestemte oss for å flytte til Spania, og deretter gjorde det så raskt som overhodet mulig. Det har vært annerledes år enn vi ellers ville ha erfart om vi hadde blitt i Norge. Helt klart ikke uproblematisk, men riktig. Helsemessig har gevinsten vært stor for oss begge. Det har gitt erfaringer og kompetanse på områder vi knapt kunne ha drømt om.
Jeg angrer ikke på at jeg takket ja til et kort vikariat på den norske skolen på Gran Canaria i januar 2015. Er jeg heldig får jeg fortsette noen år til, helt til jeg kan ta ut pensjon.
Jeg angrer ikke på at jeg sluttet å røyke for snart sju år siden. Det er det viktigste jeg har gjort for helsen min, og Sørensen sympatisluttet sammen med meg. Ingen av oss kan tenke oss å begynne på igjen. Eller, jeg har for spøk, sagt at jeg vil begynne å røyke igjen når jeg blir 90.
Jeg angrer ikke på at jeg dirigerte kor i årevis. Til sammen 20 år ble det, tror jeg, med smått og stort. Selv om jeg på den tiden ikke klarte å porsjonere ut kreftene, slik at jeg til slutt ble så ferdig med kor at jeg aldri mer kommer til å engasjere meg i denslags. Det var magiske år, spesielt de med Jevnaker korforening på 80- og 90-tallet.
Jeg angrer ikke på alle de fantastiske stundene jeg har begitt meg inn i sangens og musikkens verden. Enten i en konsertsal, eller gjennom hodetelefoner i heimen. Musikk gir livet et løft som ikke noe annet kan måle seg med for mitt vedkommende.

Når jeg ikke vil skrive en tilsvarende liste over ting jeg angrer på i livet, er det fordi det rett og slett gir et negativt fokus på nåtid og framtid.

Har du ting du er bevisst på at du ikke angrer på?

Del dette:

6 mai

Ti år i utlendighet!!

Det er i disse dager ti år siden vi med freidig mot satte avtrykk på spansk jord for første gang. Etter lange prosesser og oppgjør av jordisk gods, belaget vi oss på et nytt, givende liv ved Middelhavet. I et land der solen alltid skinner.

Vakker solnedgang over Albir-åsen, nord på Costa Blanca

Det freidige motet burde vi kanskje ha tørket av oss, for det var på langt nær alle som syntes det passet seg å komme her og tru at du var noe til kær. Vi bommet. Og fikk så det smalt. Janteloven var minst like mye utbredt i Spania som i gamlelandet. Og kanskje enda mer, siden det norske miljøet var svært begrenset.

Hederlige unntak fantes. Og vi er glade for å ha blitt kjent med dyktige fagfolk, hyggelige mennesker og trivelige samarbeidspartnere. For de har vært der. Og er der.

Bortsett fra at det regnet omtrent sammenhengende i en uke rett etter ankomst, har ikke været gjort skam på seg i nevneverdig grad. Men det er først det siste året, hvor vi har bodd på Gran Canaria, at vi kan si vi savner det å kunne tillate seg en lat dag innendørs, mens det pøser ned. Det gjør det jo ikke her! Her må man ut i sola, dagstøtt. Som om det er noen plage…

Spansk byråkrati og bankvesen har vært en tålmodighetsprøve å forholde seg til. Helsevesenet har gått over all forventning å ha med å gjøre. Jeg synes jeg er blitt svært godt behandlet i alle ledd. Betryggende når man er avhengig av jevnlig besøk på legekontoret. Vel er det tungvint mye, men det er system.

Men at jeg skal måtte være uten bankkort i bortimot en måned, i beste fall, fordi bankfilialen på fastlandet ikke kommuniserer med filialen her på Gran Canaria, er ikke greit. Godt å ha Sørensen da!

Han er det for øvrig godt å ha uansett. Det står mer og mer klart for oss at vi må benytte tiden vi har sammen. Det fulgte ingen livstidsgaranti med Sørensen. Ikke i forhold til min livstid. Derfor vet ikke vi heller hvor lenge vi har hverandre. At vi til sommeren legger ut på hver vår tur i ukesvis må tilskrives midlertidig utilregnelighet i planleggingsøyeblikket. Jeg har allerede begynt å grue meg… På den annen side har vi samtaletemaer til langt utpå høsten. Mest om hans spennende reise til Østen, framfor min tur til min barndoms dal på Østlandet, men dog!

Det er enkelt å leve utendørs i Spania. Det har alle, uten unntak, fortalt meg som den fremste fordelen, når jeg i journalisttjeneste har spurt hva som er best med Spania. For mange ville vintrene blitt triste og ensomme, og helsa ville skrantet mer og mer. Her kan man bevege seg utendørs hver dag hele året. Og folk tar vare på hverandre.

Jeg ville ikke byttet bort disse ti årene, for den motgangen vi har møtt har bygget oss sterkere og mer solid i møte med mennesker. Det er også godt å finne tilbake til de som betyr noe når veiene krysses. I dette landet skjer det hele tiden. Det er nesten ingen ting som er konstant. I det norske miljøet, i hvert fall. Folk flytter til og fra. Og det er et fåtall som bor fast. Man må venne seg til å tåle at båndene blir annerledes med folk da.

Å få runde av yrkesårene i skoleverket er for meg helt fantastisk. Jeg ser fram til flere år med Norges framtid. Det er både spennende og fasinerende å få være med og peke på vegen for de som er i begynnelsen av livet.

Sørensens pensjonisttilværelse er ganske travel den også. Når jeg har en fridag, hadde jeg trodd vi kunne gjøre noe sammen. Men nei, da. Da har han sine programposter som må utføres. Og bra er det. Vi holder helsa i sjakk felles, da. Turgåing har vært middelet, men nå er vi også eiere av en romaskin, som skal brukes når dørstokkmila blir for lang. Dessuten har vi meldt oss inn i det kommunale treningssenteret. At kroppen har godt av det er det ingen tvil om. At man er blitt så voksen at man ikke bryr seg om hvem som ser de pustende og tildels mangelfullt utførte teknikkene er også bra. Det blåser man en lang mars i! Jeg skal leve lenge, og da må man gjøre noe for det! Det kommer ikke av seg selv.

Om ti år?

Vi planlegger å flytte tilbake til fastlandet i Spania om fire år. På et helt annet sted enn der vi bodde. Vi lytter til mulighetene som åpner seg, for det tror vi på.

Her er noen portretter fra disse ti årene. Det må vel kunne stadfestes at det har skjedd et visst forfall…

Del dette:

22 jan

Diabetes – til å leve og dø med

– Det er ingen tvil. Du har diabetes! La oss sette i gang med medisiner!

Et morgenbesøk på legekontoret en aprildag i 1999 ble sånn passe nedslående. Diabetes, ja! Det var jo for ingen ting å regne mot venninnen min, som akkurat hadde fått beskjed om at hennes kreftdiagnose var uhelbredelig!

Jeg, for min del, konsentrerte all min oppmerksomhet om sukker. Jeg saumfarte alle varer i dagligvarebutikken før jeg la dem i handlevognen. Det skulle ikke være snev av sukker i mitt kosthold fra nå av!

Sammen med mitt regime på kjøkkenet og metformin (medikament) fikk jeg kontroll over diabetesen. Jeg fikk til de grader kontroll at jeg en vårdag i 2000 gikk i kortvarig koma to ganger på samme morgen. Påskeferie på Geilo. Første deis i bakken var under toalettbesøk etter den obligatoriske morgenrøyken på verandaen. Jeg skjønte at det måtte være føling da jeg våknet på badegulvet. Jeg visste at jeg måtte komme meg ned i det folketomme huset og få i meg raske karbohydrater. Jeg rakk å hente melkekartongen fra kjøleskapet før jeg svimte av igjen. Sønnen min fant meg. Hvor lenge jeg hadde ligget der vet jeg ikke. Hele den påsken var jeg sliten og utmattet. Skitur et par dager etterpå endte med påfyll av konjakk underveis! Det finnes energi og karbohydrater i den også, når det kniper. Jeg forsto at dette var ganske alvorlig.

Etter denne hendelsen ble min fastlege og jeg enige om at jeg kunne droppe medisiner. Jeg kontrollerte kostholdet godt. Og fysisk aktivitet. Jeg var blitt en regelmessig trener. På Sats. Det gikk bra i flere måneder om gangen. Så ble jeg syk. Og fikk langt opphold. Dette skyldtes ikke diabetesen.

Etter noen år måtte jeg begynne med medisiner igjen. Min kloke Dr. Ødegaard på legesenteret på Roa sa at det ikke hadde noe å gjøre med hvor flink eller ikke jeg var. Det var en naturlig utvikling. Han fortalte at jeg til og med måtte begynne med insulin en eller annen gang.

Etter den tid økte dosene innimellom. Jeg hadde symptomer som lignet på et «drypp» og ble satt på lett blodfortynnende. Etter noen år i Spania var det blodtrykket som ikke var som det skulle. Nye tabletter. Kolesterolet var for høyt. Nye tabletter. Jeg var fanget i en daglig medisinsk dans. Uten muligheter til å protestere. Fordi jeg ikke behersket spansk såååå godt.

2009 kom med forsøk på lavkarbo. Blodsukkeret ble kjempefint! Wow! Det ble sagt at man ble helt frisk av dette kostholdet, så jeg seponerte alle tablettene i tur og orden. Jeg kjørte på med fett og lite karbohydrater, og fant livet så lett å leve. Gikk ned et par kilo også, til tross for røykeslutt samtidig.

Blodprøver et halvt år etterpå viste nedslående resultater. På andre ting enn blodsukkeret. Jeg fikk århundrets kjeft (på spansk) for at jeg hadde sluttet med medisiner.

Vi begynte på’n igjen, økte noen doser her og der. Livet var noe tyngre på grunn av dette hormonet som steg og sank som sur melk i en kalv. Energien ble dårligere. Den fysiske fostringen avtok, kiloene kom på, og livet ble tyngre.

Ny lavkarboperiode. Gikk ned en kilo, og fikk blodsukkeret på plass. Lipidene var fortsatt på bærtur. Likedan kolesterol. Jeg fortsatte å ta tabletter.

Så gikk jeg inn i en negativ spiral. Alt var tungt. Blodtrykket økte. Blodsukkeret økte. Kreftene til et aktivt liv var borte.

Til slutt, tidlig januar 2015 erklærte min fastlege i Torrevieja at jeg måtte begynne på insulin.

– OK, men du skjønner, jeg flytter til Gran Canaria om to dager…

Det er umulig å starte med insulin da. Jeg får leve så sunt som mulig, og komme tilbake til sommeren. Men det ble et svært aktivt liv. Vi fikk stifte bekjentskap med de canariske fjell, og gikk turer både i helger og ellers.

Vi kom aldri tilbake den sommeren. Vi bestemte oss for å bli på Gran Canaria. Jeg bakset for å få fastlege, og klarte det til slutt.

– Ok. Vent litt, så får vi se. Vi prøver nye medisiner.

Ny kommune. Ny fastlege. Nye blodprøver.

– Dette ser ikke bra ut. Du får gå til dietetiker og blir slank! Etter en kjempetung høst. Vi bestemte oss for en aktiv juleferie. Bootcamp, med nye aktiviteter og fysisk fostring hver eneste dag!

Jeg skiftet fastlege!

Denne uken møtte jeg doctora Dulce! Hun er min nye fastlege. Jeg trodde jeg var blitt lovet at jeg skulle få en fastlege som snakket engelsk. Men, nei. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke har hele følelsesregistret i ord og toner samt forklaringer i detalj helt inne, på spansk. Men hvem kan motstå en doktor som heter Dulce? (Søt, på norsk). Jeg snakket og snakket på spansk og hun forsto og forsto. Jeg skulle på insulin prompte.

Og her kommer egentlig poenget. Som jeg tror jeg skal utsette til et annet innlegg. Det skal handle om hvor viktig det er å ta denne sykdommen på alvor.

Del dette:

Spaniasol

Betraktninger

Spania

Innflytt i Spania – for andre gang

Om å være beredt – på været

Jeg sier det igjen – spansk administrasjon!!!!! :-(

Hvor spansk må man være for å bo i Spania?

Hva skjedde 15. august?

Må vi ha lest Don Quijote for å være ekte Spania-venner?

Lang, lang rekke – ingen ut av rekka går

8 ting jeg ikke angrer på

Ti år i utlendighet!!

Diabetes – til å leve og dø med