Det er uendelig lenge siden vi har vært på tur, for å gå/spasere og ikke minst raste. I dag var tiden inne. Ikke minst for å teste hvordan nyinnkjøpt kjølebag til bilen fungerte.
– Embalsa Pedrera i Torremende
I sommer skal vi kjøre bil til Norge, samtidig som vi skal feriere oss oppover og nedover Europa. På de lengste transportetappene, som er av opptil ti timers varighet, sparer vi mye tid på å innta måltider enten i bilen, eller på en rasteplass. Selv om denne kjølebagen spesielt tilpasset Mercedes var ganske dyr, kommer vi til å spare inn den summen bare på vegen oppover ved å gjøre det på denne måten. Et godt tips. Så kan heller de pengene gå til bomstasjonene i Spania og Frankrike.
I dag gikk altså prøveturen til Embalsa Pedrera (Pedrera-reservoaret) noen mil inn fra havet og Orihuela Costa. Vannet er fantastisk turkis, og smakte ganske godt, i følge Sørensen. Jeg mener å ha hørt at det er drikkevannskilde. En liten oase i det ellers tørre landskapet rundt vannet.
Skuffende å se all søpla. Fantastisk mye! Neste gang tar vi med plastposer og samler opp. Jeg tror det er spanjolene selv som forsøpler. Det ser man også i andre sør-europeiske land. Kan det skyldes manglende kunnskap om nedbrytingstid og hva plast eller glass gjør med faunaen i området?
– Sånn var det OVERALT. Stusselig for alle parter!
I Torremendo på en benk i en park ble lunsjen inntatt. Kjølebagen fungerer perfekt! Den gjør seg nok best etter noen flere timer i bil før kaldt drikke skal inntas. Bagen går både på 12 v batteri og 220 v, så man kan ta den med på rommet om natta og ha kaldt drikke til oppstarten på neste dags etappe. Kan ikke si annet enn at dette var en kjempelur investering.
Intet gleder oss mer enn at barn, barnebarn og venner for øvrig i gamlelandet har hatt full sommer i mange dager. Det ser ikke ut til at den skal ta slutt med det første heller. Men én ting vet vi; den tar slutt. Lenge før den burde, og lenge før det er slutt på sommeren her i Spania.
Man lager seg noen regler etter å ha bodd i Spania en del år (12 for mitt vedkommende) og her tilkjennegir jeg noen typiske kjennetegn for sommerens ankomst. Har du flere kjennetegn, kanskje?
Man trenger først litt svale kvelder innendørs i form av gjennomtrekk fra åpne vinduer over hele huset. MED myggnetting.
Når det ikke lenger hjelper, starter vi jukseriet med air condition. Jada, jeg vet at mange advarer mot dette, men for min del kan jeg dele livet opp i to hoveddeler; før og etter air condition på soverommet og kontoret. Livet er blitt et helt annet, og det er definitivt sommer når dette må tas i bruk. På soverommet gjelder regelen at det må være over 21 grader gjennom natten før vi setter i verk rød krisebedredskap (air condition). Tilfeldigvis sov jeg ikke ett sekund forleden natt, og fulgte blant annet med på temperaturen. Den viste aldri under 21,4 grader, so here we go!
Gatelangs begynner lyserøde turister med solstoler og parasoller å dukke opp, på veg til og fra stranden. Jeg planlegger for øvrig første strandøkt i morgen. Notatbok medbringes. Jeg har alltid vært mer kreativ med havet som utsikt enn hus med blomster og hekker, som jeg har til utsikt fra kontorvinduet.
Biltrafikken tar seg kraftig opp. Nå må jeg legge til at det er ganske stor biltrafikk blitt hele året, men køene vokser nå. Nå er det barnefamiliene som kommer. Før det blir for varmt.
Det er deilig å sitte ute på yndlingsrestauranten til langt på kveld
Urbanisasjonen begynner å fylles opp av sommergjester. Spanjoler fra Madrid og andre innlandsregioner trekker til kysten når sommeren kommer. Før kom de når august startet, som var fellesferiemåneden for Spania. Nå kommer de når som helst, og blir så lenge som helst…
Fuglesangen er helt fantastisk. De starter mellom 05.30 og 06.00. Senere på dagen legger du ikke merke til den på grunn av tidligere nevnte punkter.
Man forbereder seg på innetilværelse når gradestokken kryper over 35 grader. Foreløpig er det lenge til. Nå er sommeren på sitt aller beste!
Kakerlakkene kommer! I dag så vi årets første på rygg i patioen. Når vi reiser på sommertur skal hele huset sprøytes av et skadedyrselskap. På den måten skjønner nok kakerlakken, som har overlevd alle kriger, jordskjelv og bombinger, at de ikke skal komme i nærheten av vårt hus. Det garanteres at det ikke skal være levende kakerlakker å oppdrive i et helt år. Det har forekommet at vi i starten av perioden har funnet noen døde innendørs. De er tross alt enklere å hanskes med.
Sirissene kommer. De kommer ikke før det blir sen juli eller august. Mange synes de er eksotiske og de forbindes med Syden, ferie og alt sånt. Når du blir liggende våken i timevis fordi en av dem har slått seg til i det nærmeste treet og gnikker sin sang over rettferdige og urettferdige, i ukevis, blir du ganske lei. Men det er umulig å finne dem. De har en helt spesiell vernefarge.
Mygg og fluer forekommer stort sett hele året, så de nevner vi ikke. Vepsen har vært mye på besøk så langt. Kanskje den gjør seg ferdig før høysommer?
Livet er lett å leve når solen skinner og varmen kjennes helt inn i sjelen. Vi takker også for litt skyer, og måtte vi være så heldige å få en ordentlig regnskur, takker vi godt for den også.
Selv etter 12 år + i Spania glipper det i byråkratiets irrganger. Sørensen var kjempefornøyd etter et par byråkratiske Gulløyeblikk tidligere i uka. Her kommer litt salt i såret…
Stridens kjerne var purringer på ubetalt SUMA for motorsykkel som ble ervervet på Gran Canaria for noen år siden. SUMA er en slags skatt for blant annet motorkjøretøyer, hus og andre eiendommer. Vi hadde reist av gårde fra denne øen uten smålige bihensyn til regninger som måtte komme.
På vårt stedlige SUMA-kontor ble vi nemlig opplyst om at den kunne betales her, og så kunne de overføre beløpet til SUMA-kontoret på Gran Canaria. Fornuftsmessig en tiltalende løsning.
Ved andre gangs besøk viste det seg at dette gikk ikke an. Og når vi satte fornuften i høygir forsto vi at; nei, dette går ikke an. Gran Canaria, og for såvidt alle de kanariske øyene, har helt andre systemer enn fastlandet. Momsen er til og med forskjellig.
Jeg tilbød meg å forsøke å finne ut av om det gikk an å betale det over nett. Joda, men da måtte man ha digital signatur. Og det fikk vi ikke på SUMA-kontoret her om dagen, for det kunne man bare få før klokken 10:00…
Da kom det godt med at Sørensen saumfarte sin venneliste fra øya, og valget falt på en hyggelig og hjelpsom kar på det lokale forsikringskontoret. For å gjøre en forutsetningsmessig lang historie kort, han betalte de 30 euroene SUMA-kontoret i vår gamle kommune på Gran Canaria skulle ha, og Sørens vippset over litt mer tilbake. Dette ble garantert rimeligere enn om Sørensen skulle ta seg en tur til Gran Canaria for å betale det kontant i kassen.
Hva jeg gir meg ende over for? At det av og til skal være så inni hampen tungvint. Og dessuten hvor langt man kommer med gode venner og bekjentskaper.
Nå kommer jeg snart til å gi meg ende over hvor gode The Real Group er til å synge. Vi skal høre dem live i Girona. Det blir saker, det!
I disse påsketider følger kanskje mange med på Viggo Walles pradioprogram Påskelabyrinten. Vi gjør det ikke fullt så komplisert.
Jeg har forsøkt den utgaven som ligger ute på NRK sine nettsider, og har kommet meg vel i mål, både med og uten flaks. Å stille på direkte radio er nok mye vanskeligere. Har du lyst til å prøve deg? Forsøk denne linken: Interaktiv påskelabyrint for alle og enhver.
For dere som er glad i Spania har vi en bitte liten konkurranse. Hvilket hav er dette bildet hentet fra?
Det kan ligge en liten felle her, så tenk deg litt om før du svarer. Vi trekker en vinner som får en singel i posten…. haha. Det var slik de gjorde det i radioens barndom. Nå driver vi ikke firma med muligheter for sponsede premier lenger, så dette er kun for deg som liker å leke.
Skrive svaret i kommentarfeltet under her. Og du – GOD PÅSKE! Enten du er hjemme, skal til fjells, til sjøen eller til Spania!
I dag fikk jeg brev fra NAV. En orientering om at de skal trekke meg 5,1% av pensjonen i trygdeavgift, fordi jeg ikke bor i Norge.
Det enkleste flytskjemaet jeg vet om! Kanskje jeg trenger å ta det i bruk nå…
Jeg har bodd, arbeidet og betalt skatt og social seguridad (trygdeavgift bl.a.) i Spania de siste 12 årene. Da jeg fikk innvilget pensjon fra NAV i fjor, gikk jeg på det lokale legekontoret og spurte om jeg skulle ha et annerledes SIP-kort fordi jeg var blitt pensjonist. De kunne jo ikke vite at jeg var blitt det. SIP-kort er det helsekortet som gjør at du får tilgang på spanske helsetjenester, til informasjon for de som ikke vet. Poenget med denne trygdeavgiften er at Norge skal betale for mine helseutgifter her. Men det gjør de altså ikke. Jeg er fullt og helt innlemmet i systemet her.
Jeg betaler fortsatt skatt av min norske pensjon her i Spania. Jeg har INGENTING med Norge å gjøre bortsett fra at jeg altså mottar den pensjonen jeg selv har spart opp gjennom arbeidstilknytning i Norge før jeg flyttet til Spania.
Den stakkars saksbehandleren på telefonen som jeg ventet i 12 minutter for å få snakke med kunne ikke gi meg noen opplysninger om hvorfor. Det er bare sånn. Slik svarte jeg ungene mine etter at de hadde spurt og gravet i det lange og brede da de var små. Og om min pensjon var så liten at jeg ikke behøvde å betale denne trygdeavgiften, nei, det visste han ikke noe om. Han hadde ikke peiling på pensjon.
Da jeg jobbet i NAV for 100 år siden måtte vi svare på alle spørsmål vi fikk. Visste vi ikke svaret, var det vår plikt å finne ut av det. Service, kalte vi det den gang.
Har du noen erfaring om dette spørsmålet? Det gjelder altså nordmenn som er 100% utflyttet fra Norge. Og er pensjonister. Når jeg får min spanske pensjon om et par år, skal jeg visst ikke lenger betale denne avgiften uansett.
At NAV skulle klare å ødelegge resten av denne dagen! Jeg vet at det er jeg som bestemmer om jeg skal hisse meg opp over slikt, men jeg er nå en gang et menneske som tenner på alle plugga når jeg opplever noe som høres helt høl i huet ut…
Epilog: Etter henvendelse til Skatteetaten på Facebook, fikk jeg denne lenken:
Trygdeavgift
Medlemskap i folketrygden betyr at du må betale trygdeavgift dersom du har inntekt fra pensjon eller arbeid.
Hvor mye du skal betale i trygdeavgift, avhenger av
om du er skattepliktig til Norge og om skatteetaten krever inn trygdeavgiften sammen med skatten
om arbeidsgiveren din plikter å betale arbeidsgiveravgift for arbeidstakere
hvilke deler av folketrygden du er medlem i dersom du ikke er pliktig medlem
Undersøkelser i Norge (og sikkert resten av den vestlige verden) viser at vi handler stadig mer på nett. Butikkdøden kan bli en realitet, og da snakker vi ikke om kjøpmannen på hjørnet med dagligvarer. Han har hoppet over til kiosk-størrelse, og klarer seg bedre enn før.
– Faksimile fra nettsiden til cellbes.no
Jeg synes det er kjempe-lettvint å handle på nett. Utfordringen er at det er ikke alle som sender til Spania. Da er det greit å ha en datter i Norge som henter pakker og oppbevarer de diverse godsakene til vi møtes neste gang. Klær er faktisk noe av det beste å handle på nett, synes jeg. For ikke lenge siden kjøpte jeg noen strømpebukser som ikke sklir ned. I henhold til reklamen. Og etter å ha testet dem, stemte det. Wow! Jeg er glad jeg kjøpte tre, selv om de kostet en liten formue. Nå har jeg strømpebukser resten av livet, tror jeg. For de var jo så sterke også!
At jeg er en skikkelig god venn av Apple-familien, skal jeg ikke legge skjul på. Det aller meste er kjøpt over nett, direkte fra det spanske hovedkontoret. Det blir levert rett på døren etter avtale. Altså slipper man å sitte og vente en hel dag på at budbilen skal komme.
Alt som kan lastes ned på mac er også fint å handle. Jeg er blitt en storforbruker av Storytel, som gir meg et godt utvalg av lydbøker. Den daglige trimturen blir så mye lettere å gjennomføre med en god bok på øret.
De gode erfaringene jeg har her i Spania kunne ikke oppleves den perioden vi bodde på Gran Canaria. For det første var det langt færre som leverte dit, og om de leverte, sørget lokale transportbyråer og/eller postverket for skyhøye gebyrer. Varene ble dermed nesten dobbelt så dyre. En pussig form for proteksjonisme. For øyene der ute ved Afrikas kyst kan ikke skilte med de beste utvalg i nesten noe som helst.
Men fiber hadde de! Det er mer enn vi har fått her i relativt urbane strøk på fastlandet. Her må vi klare oss med 8 Mb ned og 0,5 Mb opp, per sekund. Når tv-en også bruker av dette, må det rasjoneres, selv i en så liten husstand som hos oss.
Hva handler du på nett? Er stadig ute etter nye tips. Legg gjerne linker til gode handelssteder i kommentarfeltet.
I dag er det 1. mars, og det er lov å håpe på at våren er i anmars.
– Det går an å gå uten epilerte legger også…
Vinter med ekstremkulde ser ut til å ha satt seg fast i store deler av Europa, men her på Costa Blanca, har vi unngått slike værfenomener. Det blåser frisk i dag, men temperaturen ligger på rundt 20 grader. Det skal vel mye til at den holder seg der, men vi sier det er vår!
Med våren kommer vårgarderoben til anvendelse. Etter en voldsom runde med epileringsmaskinen tidligere i dag, ble man klar for piratbukser. Singleten får vente en stund til. Men det er da deilig å kjenne at vinden er varm og deilig, og den smyger seg rundt nybarberte legger.
En tidligere kollega i Norge gikk i shorts fra mai og ut september. Da var det sommer, hadde hun bestemt seg for. Hermed erklærer vi shortssesongen for åpnet, og vi satser på at den varer ut november.
Samtidig er vi sterkt medfølende med dere som graver dere veg inn til hytte og hus i gamlelandet. Det burde bli nok snø til påske! Og etter påsken kommer alltid våren i Norge også.
Jeg har ved noen anledninger tidligere bemerket min irritasjon og undring over spansk byråkrati. Jeg kan ikke la være å dele denne siste perlen i løpet av dette året. La oss håpe vi slipper flere. Skjønt man kan vel forvente seg litt av hvert når tiden kommer at man skal søke spansk pensjon.
For mange måneder siden, ja jeg tror det må være et år siden, da jeg skulle sende inn søknad om pensjon fra Folketrygden, ble jeg oppmerksom på en plakat på “trygdekontoret” på Gran Canaria der det sto at man kunne søke om en spesiell nøkkel for å kunne gjøre små endringer, som adresseforandringer etc på nett. Kjekt, tenkte jeg, og bestemte meg for å prøve.
Etter å ha lest gjennom de spanske, offentlige web-sidene med søknadsskjemaer i hytt og pine, fant jeg endelig det jeg lette etter. Jeg kom så langt som til at jeg skulle scanne inn mitt residencia-kort. Det var avbildet et slikt kort for å illustrere hvordan det så ut. Min residencia så IKKE slik ut. Da jeg fikk min, for snart 12 år siden, var den evigvarende og besto av et grønt A4 ark.
Dermed dro jeg ned på det lokale trygdekontoret og spurte hvordan jeg kunne få denne nøkkelen. Og det var her det begynte å gå litt galt. For jeg brukte feil ord. Jeg spurte etter det man kaller passord, og ikke nøkkel. Betjenten sa at jeg ikke trengte noe passord, det var bare å gjøre sånn og sånn. Så jeg dro hjem, overhodet ikke oppløftet, og meget mistenksom.
Det hadde jeg god grunn til. Jeg kunne, som utlending, ikke bruke passord noe sted på disse offentlige web-sidene som jeg trengte. Men så begynte det å komme mailer. Om at jeg kunne gå inn på et kommunikasjonssted og der skulle det ligge en melding til meg. Jeg klikket meg inn, og videre på “buzon”, som betyr postkasse. Informasjonen som da kommer opp er at denne siden IKKE ER SIKRET og jeg kommer ikke videre.
Dette har skjedd med jevne mellomrom. Da jeg mottok samme mail igjen her om dagen, gikk jeg til trygdekontoret i Torrevieja og spurte om hjelp. Nei, det var ikke der jeg skulle, jeg måtte til Orihuela, til Hacienda (skattekontoret). De spurte om jeg visste hva dette gjaldt, og jeg fortalte historien så godt jeg kunne på spansk. Da sa han: “Bare blås i det, dette er ikke viktig”.
Så nå blåser jeg i det, og håper det ikke er viktig…
Når desember kommer får jeg alltid trang til å oppsummere, evaluere og vurdere hva som var riktig bra, og hva jeg vil gjøre annerledes neste år. Desember 2017 er ikke noe unntak, selv om disse tilbakeblikkene oftest bruker å komme en av de aller siste dagene i året. Det blir det ikke tid til i år, så derfor tar vi det nå.
MILEPÆLER
Det var dette året jeg takket for meg i arbeidslivet. En ny sjekk på pensjonskalkulatoren ga meg svar på at jeg faktisk kunne få utbetalt pensjon fra Folketrygden fra 62 år. Tidligere var jeg bombesikker på at jeg måtte bli 65 først. Jeg brukte noen dager på å bestemme meg, men fant ut at et liv med total selvbestemmelsesrett innen rimelighetens grenser var å foretrekke framfor å forholde seg til andre som legger rammer for en. I ettertid har jeg oppdaget hvor sliten jeg egentlig var etter disse årene som lærer i videregående skole på Gran Canaria. Jeg var antakelig mye mer nervøs enn elevene mine hver gang de skulle vurderes. Spesielt de som trengte noen ekstra puff lå jeg våken for mang en natt. Nå kjenner jeg at det er utrolig deilig å slippe dette presset. Selv om det var verdens mest fantastiske ungdom jeg fikk lov å gå løs på helt på egenhånd.
Det var også dette året at mitt eldste barnebarn ble konfirmert. Det sier noe om at hun snart er voksen, men du verden, det betyr at også jeg er blitt 15 år eldre enn den gnistrende kalde februarnatta da hun halvannen måned for tidlig måtte ut da hun ikke lenger hadde det noe særlig komfortabelt i magen til mammaen sin. Hun var et under den gang, og bekreftet sin væremåte blant annet med en rørende tale under middagen der spesielt “bonuspaps” fikk sin honnør for at han har spilt en viktig rolle i livet der pappaen sviktet.
REISER
Den viktigste reisen ble foretatt fra Gran Canaria og tilbake til huset vårt på fastlands-spania i slutten av juli. Det var godt å komme hjem! Før det startet vi året i Berlin, en by som gjorde stort inntrykk, og som jeg har lyst til å besøke flere ganger, på en litt annen årstid. Det var beinkaldt! Vi tok også turen til Stockholm i vinterferien, bare fordi det gikk direkte fly dit fra Gran Canaria. Det var en av grunnene til at vi ville flytte fra øya – det var så utrolig krøkkete å komme seg noe sted. Stockholm var også en flott opplevelse, men både der og i Berlin ankom vi kort tid etter terroranslag mot de to byene. Det er ikke trygt noe sted mer!
På sommeren hadde vi først med oss den nybeslåtte konfirmanten og en venninne til Roma, på en såkalt dannelsesreise. De var nok ikke så interessert i Romas historie og fantastiske arkitektur som shopping og flotte lokasjoner for selfies, men de var imponert over både Colloseum, Petersplassen og Fontana di Trevi. Turen var svært vellykket. Deretter ble det flere uker i Norge med både hyggelig familietreff inklusiv søskenbarn samt gode møter med gode, gamle venner. Gamle i den forstand at vi har kjent dem i mange år! Det er gørrvarmt på Costa Blanca i august, så da stakk vi av til Galicia. Der var det imidlertid nesten like varmt, men ikke fullt så fuktig. Vi tok også med oss Porto og Douro-dalen. 14 flotte dager!
– Borgheseparken med ungpikene
– Vigo i Galicia er anbefalelsesverdig. Her en liten stille bekk nesten midt i byen.
HVERDAG
Pensjonisttilværelsen som jeg hadde sett sånn fram til, har ikke hatt en helt ukomplisert start. Det er rart med det. Fra å gå fra en tilværelse der noen etterspurte mine oppgaver og tjenester daglig, til å være en som egentlig ingen bryr seg om, ble ganske forbløffende. Det var til stor trøst at den før omtalte konfirmanten, som nå var blitt 10.klassing, spurte mormor om hjelp til en nynorsk oppgave. Du verden! Selv om mormor var i strengeste laget, gikk det bra til slutt, og i dag kunne hun melde om en svært god karakter på nynorsktentamen. Morosamt! Dessuten ble datter høyskolestudent i høst, og trengte noe veiledning i akademisk språkføring til sin første hjemmeeksamen. Joda, så dette hjelp litt på selvfølelsen.
Det har vært lite blogging denne høsten. Det har vært med hensikt. Jeg har på ingen måte sluttet å skrive, men jeg har holdt på med å komme meg litt videre og har nå skrevet ferdig 13 noveller, som jeg skal gjøre et forsøk på å få gitt ut som en novellesamling. Det er jo ikke sikkert det går bra i første omgang, men liker forlaget noe av dette, er det kanskje hjelp å få til å komme seg videre. Jeg liker det, og føler jeg får ut mye av min indre uro gjennom dette. At jeg har fått flere positive reaksjoner gir meg også pågangsmot. Jeg skriver ikke for alle. Det har jeg aldri gjort.
Og så går jeg tur da. En halv time hver dag. Men etter at jeg har fått betablokkere synes jeg det er utrolig tungt. Jeg kan ikke tro at det skal være slik. Må tas opp med doctora i januar. Åtte år siden røykeslutt og snart to måneder siden jeg la alkoholen på hylla. Nå er det bare maten igjen… Slutter jeg med den trenger jeg vel ikke så mange tabletter heller?
Jeg kan jo i samme slengen ønske dere, mine trofaste lesere en riktig gledelig jul. Det har økt på dette året, og det er jo svært hyggelig. Sørensen har jo også bidratt med innslag slik at det har skjedd litt her på bloggen. Vi nærmer oss 5.000 følgere nå. Så vi når ut til mange. Takk for engasjement og tilbakemeldinger. Fortsett gjerne med det! Vi høres før du vet ordet av det. Kanskje blir det en video eller podcast, eller noe annet sprøtt.
Gjennom livet opplever vi alle at noen er bekjente, noen man hilser på i oppgangen og noen man klemmer begeistret på fordi det er lenge siden sist.
– Dette er fra venstre: Solveig, Linda og Anne Maria. Heia!
Det er rett og slett forskjell på hvem som er nær og hvem som ikke er så nær. Når man jobber sammen et år eller tre tror man at man blir nær alle, men det blir man ikke. For å være helt ærlig. Men disse to rare damene blir man aldri lei og vil alltid være der når anledningen byr seg. Tenk, de var de eneste som responderte da Sørensen inviterte til mitt 60-årslag i København i 2015. De møtte opp. Det vil de ha igjen for resten av livet!
Jeg har hatt vanskelig for å knytte vennskap til mange her i Spania. Folk som du lærer å kjenne og setter pris på, forsvinner fortere enn svint. Noen fordi de finner grønnere gress andre steder, andre fordi de blir borte for godt. Jeg har opplevd begge deler, og det er omtrent like trist. Jeg forstår ikke hvorfor vennskap man en gang har hatt plutselig skal bli kuttet fordi den ene har trodd at den andre har gjort noen den ene ikke likte, men at den andre overhodet ikke mente det sånn. Vel. Sånne venner trenger man vel strengt tatt ikke. Er du venn, så er du venn! I motbakker og nedoverbakker! Og noen er venner selv om man ikke ses så ofte. Heldigvis!
I går traff jeg noen jeg vet vil være der resten av livet. Jeg møtte dem da vi jobbet sammen her et halvt år i 2013. Etter det har det egentlig bare vokst seg større. I den forstand at begeistringen, forståelsen, aksepten og vedlikeholdet av det unike vennskapet som ble skapt bare fortsetter.
Vi lurte så veldig på hvordan det hadde gått med alle de ungdommene vi gikk løs på dette året har det i dag. Vi håper de har blitt folk, som alle egentlig blir etter hvert. Selv er vi folk og har våre drømmer og framtidsplaner i behold. Jeg er blitt pensjonist, den andre av oss vurderer det sterkt om et par år, men den tredje er så ung at det er jo helt fantastisk! Tenk å være så ung! Tenk å være bare litt over 50?
Takk, Linda og Anne Marie for et par treff denne høstferien dere har tilbrakt her på den hvite kysten, Vi har møttes det siste året alle sammen, og jeg ser fram til mange treff heretter. Det er noe med kvinner som er av hel ved. Det er ofte menn man benevner med den betegnelsen. Men er har vi to kvinnelige representanter av arten HEL VED!
Takk for at dere er, og takk for at dere bringer norsk kultur og egenart i tillegg til bare dere selv hit til den hvite kyst i Spania. Eg heiter ikkje eigentleg Håvard Hedde…. (intern humor)
