12 des

Godt man har kontrollert blodtrykk…

Jeg har ved noen anledninger tidligere bemerket min irritasjon og undring over spansk byråkrati. Jeg kan ikke la være å dele denne siste perlen i løpet av dette året. La oss håpe vi slipper flere. Skjønt man kan vel forvente seg litt av hvert når tiden kommer at man skal søke spansk pensjon.

For mange måneder siden, ja jeg tror det må være et år siden, da jeg skulle sende inn søknad om pensjon fra Folketrygden, ble jeg oppmerksom på en plakat på “trygdekontoret” på Gran Canaria der det sto at man kunne søke om en spesiell nøkkel for å kunne gjøre små endringer, som adresseforandringer etc på nett. Kjekt, tenkte jeg, og bestemte meg for å prøve.

Etter å ha lest gjennom de spanske, offentlige web-sidene med søknadsskjemaer i hytt og pine, fant jeg endelig det jeg lette etter. Jeg kom så langt som til at jeg skulle scanne inn mitt residencia-kort. Det var avbildet et slikt kort for å illustrere hvordan det så ut. Min residencia så IKKE slik ut. Da jeg fikk min, for snart 12 år siden, var den evigvarende og besto av et grønt A4 ark.

Dermed dro jeg ned på det lokale trygdekontoret og spurte hvordan jeg kunne få denne nøkkelen. Og det var her det begynte å gå litt galt. For jeg brukte feil ord. Jeg spurte etter det man kaller passord, og ikke nøkkel. Betjenten sa at jeg ikke trengte noe passord, det var bare å gjøre sånn og sånn. Så jeg dro hjem, overhodet ikke oppløftet, og meget mistenksom.

Det hadde jeg god grunn til. Jeg kunne, som utlending, ikke bruke passord noe sted på disse offentlige web-sidene som jeg trengte. Men så begynte det å komme mailer. Om at jeg kunne gå inn på et kommunikasjonssted og der skulle det ligge en melding til meg. Jeg klikket meg inn, og videre på “buzon”, som betyr postkasse. Informasjonen som da kommer opp er at denne siden IKKE ER SIKRET og jeg kommer ikke videre.

Dette har skjedd med jevne mellomrom. Da jeg mottok samme mail igjen her om dagen, gikk jeg til trygdekontoret i  Torrevieja og spurte om hjelp. Nei, det var ikke der jeg skulle, jeg måtte til Orihuela, til Hacienda (skattekontoret). De spurte om jeg visste hva dette gjaldt, og jeg fortalte historien så godt jeg kunne på spansk. Da sa han: “Bare blås i det, dette er ikke viktig”.

Så nå blåser jeg i det, og håper det ikke er viktig…

Del dette:
8 des

2017 – hva ble det til?

Når desember kommer får jeg alltid trang til å oppsummere, evaluere og vurdere hva som var riktig bra, og hva jeg vil gjøre annerledes neste år. Desember 2017 er ikke noe unntak, selv om disse tilbakeblikkene oftest bruker å komme en av de aller siste dagene i året. Det blir det ikke tid til i år, så derfor tar vi det nå.

MILEPÆLER

Det var dette året jeg takket for meg i arbeidslivet. En ny sjekk på pensjonskalkulatoren ga meg svar på at jeg faktisk kunne få utbetalt pensjon fra Folketrygden fra 62 år. Tidligere var jeg bombesikker på at jeg måtte bli 65 først. Jeg brukte noen dager på å bestemme meg, men fant ut at et liv med total selvbestemmelsesrett innen rimelighetens grenser var å foretrekke framfor å forholde seg til andre som legger rammer for en. I ettertid har jeg oppdaget hvor sliten jeg egentlig var etter disse årene som lærer i videregående skole på Gran Canaria. Jeg var antakelig mye mer nervøs enn elevene mine hver gang de skulle vurderes. Spesielt de som trengte noen ekstra puff lå jeg våken for mang en natt. Nå kjenner jeg at det er utrolig deilig å slippe dette presset. Selv om det var verdens mest fantastiske ungdom jeg fikk lov å gå løs på helt på egenhånd.

Det var også dette året at mitt eldste barnebarn ble konfirmert. Det sier noe om at hun snart er voksen, men du verden, det betyr at også jeg er blitt 15 år eldre enn den gnistrende kalde februarnatta da hun halvannen måned for tidlig måtte ut da hun ikke lenger hadde det noe særlig komfortabelt i magen til mammaen sin. Hun var et under den gang, og bekreftet sin væremåte blant annet med en rørende tale under middagen der spesielt “bonuspaps” fikk sin honnør for at han har spilt en viktig rolle i livet der pappaen sviktet.

REISER

Den viktigste reisen ble foretatt fra Gran Canaria og tilbake til huset vårt på fastlands-spania i slutten av juli. Det var godt å komme hjem! Før det startet vi året i Berlin, en by som gjorde stort inntrykk, og som jeg har lyst til å besøke flere ganger, på en litt annen årstid. Det var beinkaldt! Vi tok også turen til Stockholm i vinterferien, bare fordi det gikk direkte fly dit fra Gran Canaria. Det var en av grunnene til at vi ville flytte fra øya – det var så utrolig krøkkete å komme seg noe sted. Stockholm var også en flott opplevelse, men både der og i Berlin ankom vi kort tid etter terroranslag mot de to byene. Det er ikke trygt noe sted mer!

På sommeren hadde vi først med oss den nybeslåtte konfirmanten og en venninne til Roma, på en såkalt dannelsesreise. De var nok ikke så interessert i Romas historie og fantastiske arkitektur som shopping og flotte lokasjoner for selfies, men de var imponert over både Colloseum, Petersplassen og Fontana di Trevi. Turen var svært vellykket. Deretter ble det flere uker i Norge med både hyggelig familietreff inklusiv søskenbarn samt gode møter med gode, gamle venner. Gamle i den forstand at vi har kjent dem i mange år! Det er gørrvarmt på Costa Blanca i august, så da stakk vi av til Galicia. Der var det imidlertid nesten like varmt, men ikke fullt så fuktig. Vi tok også med oss Porto og Douro-dalen. 14 flotte dager!

– Borgheseparken med ungpikene

– Vigo i Galicia er anbefalelsesverdig. Her en liten stille bekk nesten midt i byen.

HVERDAG

Pensjonisttilværelsen som jeg hadde sett sånn fram til, har ikke hatt en helt ukomplisert start. Det er rart med det. Fra å gå fra en tilværelse der noen etterspurte mine oppgaver og tjenester daglig, til å være en som egentlig ingen bryr seg om, ble ganske forbløffende. Det var til stor trøst at den før omtalte konfirmanten, som nå var blitt 10.klassing, spurte mormor om hjelp til en nynorsk oppgave. Du verden! Selv om mormor var i strengeste laget, gikk det bra til slutt, og i dag kunne hun melde om en svært god karakter på nynorsktentamen. Morosamt! Dessuten ble datter høyskolestudent i høst, og trengte noe veiledning i akademisk språkføring til sin første hjemmeeksamen. Joda, så dette hjelp litt på selvfølelsen.

Det har vært lite blogging denne høsten. Det har vært med hensikt. Jeg har på ingen måte sluttet å skrive, men jeg har holdt på med å komme meg litt videre og har nå skrevet ferdig 13 noveller, som jeg skal gjøre et forsøk på å få gitt ut som en novellesamling. Det er jo ikke sikkert det går bra i første omgang, men liker forlaget noe av dette, er det kanskje hjelp å få til å komme seg videre. Jeg liker det, og føler jeg får ut mye av min indre uro gjennom dette. At jeg har fått flere positive reaksjoner gir meg også pågangsmot. Jeg skriver ikke for alle. Det har jeg aldri gjort.

Og så går jeg tur da. En halv time hver dag. Men etter at jeg har fått betablokkere synes jeg det er utrolig tungt. Jeg kan ikke tro at det skal være slik. Må tas opp med doctora i januar. Åtte år siden røykeslutt og snart to måneder siden jeg la alkoholen på hylla. Nå er det bare maten igjen… Slutter jeg med den trenger jeg vel ikke så mange tabletter heller?

Jeg kan jo i samme slengen ønske dere, mine trofaste lesere en riktig gledelig jul. Det har økt på dette året, og det er jo svært hyggelig. Sørensen har jo også bidratt med innslag slik at det har skjedd litt her på bloggen. Vi nærmer oss 5.000 følgere nå. Så vi når ut til mange. Takk for engasjement og tilbakemeldinger. Fortsett gjerne med det! Vi høres før du vet ordet av det. Kanskje blir det en video eller podcast, eller noe annet sprøtt.

Og ta med dette rådet på veien inn i et nytt år:

Det enkleste flytskjemaet jeg vet om!
Del dette:
13 okt

De ekteste vennene

Gjennom livet opplever vi alle at noen er bekjente, noen man hilser på i oppgangen og noen man klemmer begeistret på fordi det er lenge siden sist.

– Dette er fra venstre: Solveig, Linda og Anne Maria. Heia!

Det er rett og slett forskjell på hvem som er nær og hvem som ikke er så nær. Når man jobber sammen et år eller tre tror man at man blir nær alle, men det blir man ikke. For å være helt ærlig. Men disse to rare damene blir man aldri lei og vil alltid være der når anledningen byr seg. Tenk, de var de eneste som responderte da Sørensen inviterte til mitt 60-årslag i København i 2015. De møtte opp. Det vil de ha igjen for resten av livet!

Jeg har hatt vanskelig for å knytte vennskap til mange her i Spania. Folk som du lærer å kjenne og setter pris på, forsvinner fortere enn svint. Noen fordi de finner grønnere gress andre steder, andre fordi de blir borte for godt. Jeg har opplevd begge deler, og det er omtrent like trist. Jeg forstår ikke hvorfor vennskap man en gang har hatt plutselig skal bli kuttet fordi den ene har trodd at den andre har gjort noen den ene ikke likte, men at den andre overhodet ikke mente det sånn. Vel. Sånne venner trenger man vel strengt tatt ikke. Er du venn, så er du venn! I motbakker og nedoverbakker! Og noen er venner selv om man ikke ses så ofte. Heldigvis!

I går traff jeg noen jeg vet vil være der resten av livet. Jeg møtte dem da vi jobbet sammen her et halvt år i 2013. Etter det har det egentlig bare vokst seg større. I den forstand at begeistringen, forståelsen, aksepten og vedlikeholdet av det unike vennskapet som ble skapt bare fortsetter.

Vi   lurte så veldig på hvordan det hadde gått med alle de ungdommene vi gikk løs på dette året har det i dag. Vi håper de har blitt folk, som alle egentlig blir etter hvert. Selv er vi folk og har våre drømmer og framtidsplaner i behold. Jeg er blitt pensjonist, den andre av oss vurderer det sterkt om et par år, men den tredje er så ung at det er jo helt fantastisk! Tenk å være så ung! Tenk å være bare litt over 50?

Takk, Linda og Anne Marie for et par treff denne høstferien dere har tilbrakt her på den hvite kysten, Vi har møttes det siste året alle sammen, og jeg ser fram til mange treff heretter. Det er noe med kvinner som er av hel ved. Det er ofte menn man benevner med den betegnelsen. Men er har vi to kvinnelige representanter av arten HEL VED!

Takk for at dere er, og takk for at dere bringer norsk kultur og egenart i tillegg til bare dere selv hit til den hvite kyst i Spania. Eg heiter ikkje eigentleg Håvard Hedde…. (intern humor)

Del dette:
2 okt

Påvirker Catalonias frigjøringskamp turistområdene i Spania?

Både nasjonalt og internasjonalt har det i dag blitt vist bilder og video fra den reneste borgerkrigsarena i Barcelona i går. Hvordan påvirker dette de typiske turistområdene på Costa Blanca?

– Det katalanske flagget har vaiet i Barcelona de siste dagene

Vi kjørte en tur rundt i gatene i Torrevieja i går. På måfå. Mange steder hadde folk hengt ut det spanske flagget fra balkongene sine. Det var en stille protest mot frigjøringskampen i Catalonia. Det er ingen god nyhet for resten av Spania om denne rikeste regionen oppe i høyre hjørne frigjør seg. Deres økonomiske bidrag til statskassen er betydelig, og deres ønske om selvstendighet kan fort bli smittsomt. Spesielt vil Baskerland kunne vekke sine sovende mindre hyggelige grupperinger til våken tilstand for å frigjøre også denne regionen fra sentralbastionen i Madrid.

Ellers tror jeg faktisk ikke at nordmenn og andre som ferierer eller overvintrer på costaene sine bryr seg vesentlig om dette. Konsekvensene er nok enda ikke kjent for noen. Men ett skal sies; det har vært en svært lite sympatisk inngripen fra sentralregjeringens politistyrker i den katalanske hovedstaden i forbindelse med folkeavstemmingen søndag. Kjære Mariano Rajoy! Det er ikke sånn man skaper fred og forsoning i landet. Jeg frykter for hva som kan komme i kjølvannet her. Kanskje blir ikke Spania drømmestedet for solhungrige nord-europeere og andre de nærmeste årene.

Hva tror du?

Del dette:
9 sep

Fremmed fugl i blå-blått landskap

Nordmenn i Spania er ikke en totalt ensartet gruppe, men jeg har nesten til gode å møte folk som ikke toner et blå-blått flagg.

Jeg sier nesten. Det finnes hederlige unntak. Men de aller fleste ønsker seg Carl I Hagen tilbake, og heier på Sylvi så de blir hese. Vi vil jo ikke ha svenske tilstander i Norge, der svartmuskete muslimer har dannet parallellsamfunn og lever ut sine motbydelige tradisjoner og planlegger terroranslag i annenhver leilighet bortover! De klumper seg sammen og vil ikke integreres.

Disse kritikerne er de samme menneskene som har tatt seg til rette og breiet seg ut i lokalsamfunn i Spania. Man flyter rundt i rødhvite, bare  overkropper langt oppi bybildet, samles på “norske” barer som ikke har skjenkekontroll på agendaen og løser verdensproblemer, det vil si baktaler naboen, som de misliker over alle grenser. Her spres rykter og nye sannheter oppstår. Akkurat som i de minste og verste bygdesamfunnene i Norge. Man gremmes over de rødgrønne partiene i Norge, og Jens Stoltenberg i særdeleshet. Han er den mest håpløse av alle. Han er både pen og rik og har kommet gratis til alt. Akkurat som Gro og alle andre i arbeiderpartiet. Nå seiler jo Jonas opp som en god nummer to med alle sine pengeplasseringer og dårlig skjulte finanskrumspring.

Ikke er man så interessert i å lære seg spansk heller, selv om man ikke lenger sier høyt at spanjolene burde lære seg norsk. Man er integrert nok! Man går på spanske restauranter og barer (om det egentlig er russiske eller engelske spiller jo ingen rolle, så lenge de ikke er norske), og møter opp på markeder hver uke for å støtte “det lokale næringsliv”.

Det man har til felles er personfokuseringen. Både på politikere på venstresiden og de norske naboene i Spania. For de er sikkert ikke på samme politiske side som “oss”. Og da kan de ha det så godt! Har man vært så uheldig å få et falskt rykte på seg her på den “norske” costaen er du stemplet for alltid. Og ingen bryr seg om å finne ut om det finnes snev av sannhet i ryktet. For å være vellykket selv, må man ha noen å hate. Man må ha et verdenssyn som går på “dem og oss”, ellers blir man litt usikker på hvordan ting henger sammen.

For de av dere som har lest helt hit, kan jeg opplyse at ovennevnte er en sterkt overdrevet utblåsing etter en lang og trettende valgkamp og etter snart 12 år i Spania. Det er ikke så gæli, men det var godt å få det ut! 🙂 

Del dette:
31 aug

Sommeren 2017

Dagene flyr forbi, og det kan være vanskelig noen måneder etterpå å huske hva jeg gjorde egentlig, denne sommeren 2017.

JUNI

Dette var måneden da arbeidsforholdet på Colegio Noruego på Gran Canaria var over. Jeg vet jeg kunne ha fått jobbe videre, men med hånda halvveis nede i pensjonsfondet mitt, ble det for fristende. Jeg hadde telt ned til denne dagen helt siden nyttår. Ikke fordi skolen var håpløs eller at jeg ikke likte elevene mine. Men rett og slett fordi vi med rak rygg kunne forlate øya. Før dette ble bestemt, hadde vi lagt noen planer for sommeren, som derfor måtte gjennomføres før vi kunne flytte.

Det ble avskjed, uten så mye vemod og drama som man kanskje kunne tro. Det var verst å ta farvel med avgangsklassen min. De var så gode! Jeg ønsker dem alt godt og håper de finner sin plass i verden.

De siste dagene av måneden tilbrakte vi i Roma. Vi hadde invitert eldste barnebarn, som ble konfirmert i år, på “dannelsesreise” sammen med en venninne. Vi kalte det dannelsesreise, fordi det er ofte det man gjør når man skal trekke ungdommen etter seg til de historiske høydepunktene i den evige stad. Det ble en koselig tur, men jeg er ikke helt sikker på at de unge damene returnerer til Roma en dag på grunn av flott arkitektur og historisk sus. Det må i så fall være fordi de kastet en mynt over venstre skulder i Fontana di Trevi…

– litt utydelige der, men…

JULI

Halve juli tilbrakte vi i Norge. På forhånd hadde jeg gruet meg litt, for jeg var redd min innstilling til oppholdet ville være at jeg bare ville skuffe det unna for å kunne dra hjem og flytte. Men mine betenkeligheter ble gjort ettertrykkelig til skamme. Jeg koste meg glugg i hjel. Enten det var rolige stunder i huset til svigerdatteren, som vi hadde til disposisjon, søndagsmiddag på Lierkroa, søskenbarntreff hos storesøster, nydelige gjensyn med gamle venner og andre kulinariske opplevelser, som Peppe’s. Vi avsluttet oppholdet hos sønnen på Lillehammer. Veldig koselig å se hans nye residens! Og ha godt samvær noen få dager.

Vi returnerte til Tablero JaSol og satte igang pakkingen for alvor. Da den 19.7. opprant, fikk vi stablet det aller meste inn i bilen. Det var på hengende håret, men med Sørensen stablemester gikk det utrolig bra! På håret, riktignok. Siste natten på Gran Canaria bodde vi på hotell i Las Palmas. Etter all bæringen opp og ned fra 3. etasje, ble det rett og slett helt på sin plass med room-service og en tidlig kveld.

Fergeturen fra Las Palmas til Huelva gikk greit på sitt vis, dog uten søvn for mitt vedkommende. Tenk å være så talentløs å la være og bestille lugar! Godt vi hadde bestilt hotellrom halvannen time på veg da vi kom i land. Og for en lykke! Gode tollere fant nok ut at det ville bli altfor slitsomt å be om utpakking fra bilen. Jeg slapp derfor lett gjennom. Selvfølgelig uten å ha noe å skjule.

Etter en god natts søvn, tok vi fatt på siste etappe. Det var godt å finne Casa JaSol i god stand.

Men så varmt og fuktig! Sykkelturer og gåturer som vi hadde planlagt fra første stund, ble lagt på “is”. Det får komme i september! Vi hadde en del å ordne av formaliteter. Det ble gjort, og det meste gikk helt smertefritt. Det viktigste var faktisk fastlege, for det begynte å bli tomt på medisinlageret. Det ordnet seg glatt!

AUGUST

Etter innkjøp av både høytrykksspyler og ny komfyrtopp, fant vi ut at vi ikke orket å være i denne fuktige varmen. 9. august satte vi kursen mot nordvest. Vi hadde bestilt AirBnB i Vigo, og overnattet i Segovia på veien. Vigo var din den. Jeg har skrevet eget innlegg om dette for spesielt interesserte.

Vi hadde også trivelig gjensyn med flere slektninger og venner. Godt å være tilbake! Men det var før vi bestemte oss for å dra ut på tur igjen.

– stille stier i Vigo

Etter vel en uke, ville vi videre. Fant billige overnattinger i Portugal, og dro av gårde. Opplevde fantastiske Porto og kjørte gjennom den vakre Douro-dalen. Vi skulle plukke opp sønnen i Madrid, og alt gikk strålende. Helt til vi skulle stoppe for lunsj. Det røyk veldig av motoren, a’gitt! Viftereima var gått… Etter telefon til Mapfre, ordnet ting seg, om ikke i rask rekkefølge, så i rekkefølge. Bilen ble tauet til Albacete, der de konstaterte at det kunne være tilleggsproblemer, og at de derfor ønsket at Mercedes i Torrevieja skulle ta reparasjonen. Vi fikk leiebil til Alicante, og privatsjåfør hjem. Da var det omtrent midnatt, og vi var ca åtte timer etter ETA.

Det blir nok en saftig utgift på bilen etter dette, men man har jo ikke noe valg, akkurat. Koselig med besøk, men uten bil har aksjonsradiusen vært sparsom. Når vi skriver september i morgen, skal det meste ha normalisert seg, både med bil, vær og botilstand. Nå kan vi ta fatt på hverdagen! Det gleder jeg meg til!

Del dette:
20 aug

Drømmen om Vigo

For tre år siden kjørte vi strekningen Santiago de Compostela – Porto i Portugal. Et stykke nedenfor Santiago fikk vi se en nydelig liten by inne i en vik. Den het Vigo, og jeg bestemte meg for at hit ville jeg komme en dag!

– Det vites ikke om posten har sin opprinnelse fra denne byen, men begrepet “snail mail” fikk en ny betydning da vi kom over dette monumentet i en av Vigos mange grønne lunger.

I år ble drømmen realisert. Etter å ha opplevd Costa Blanca i slutten av juli og begynnelsen av august, med enorm trafikk, temperaturer godt over 30 og luftfuktighet på minimum 80 prosent, bestemte vi oss raskt for å reise dit varmen ikke var så påtrengende. Altså ble Vigo raskt fastslått som et ideelt sted.

Ti timers effektiv kjøretid ble delt opp i to. Vi mellomlandet i Segovia. Akvadukten måtte beskues. Den var flott, men for mitt indre øye hadde jeg sett den for meg enda mer praktfull. Med ankomst om kvelden og videre reise morgenen etter, rakk vi ikke flere utflukter, selv om byen har mer å tilby av denslags.

– Akvadukten i Segovia er et veldig kjent monument, og var vakker å se på.

Men altså Vigo. Den var på ingen måte så liten som jeg hadde forestilt meg. Rundt 300.000 innbyggere gjør at den ikke kan betraktes som noen småby. Den er for stor til å kunne gå rundt, men for liten til å ha et velfungerende infrastrukturelt system med apper for busser etc. Det har derfor tatt tid å finne ut av det offentlige transportsystemet. Bil har ikke vært et alternativ innenfor bygrensen. Vi ble fortalt at vi kunne drikke vannet rett fra springen, men det var ujje så fristende. Lukten av klor var umiskjennelig! Det som var overraskende deilig var det totale fravær av kakerlakker. Det skjønte vi raskt da leiligheten hadde god sentralfyr, men ingen luftavkjøling.

– I byen med en av Europas største fiskemottak, er det rett og rimelig med et monument med gutta som drar garn. Dette finner vi i Gran Via.

Vi har leid en liten AirBnB leilighet utenfor bykjernen, med parkering i kjelleren. Veldig kjekt. Hva som ikke har vært så kjekt er at det ikke finnes luftkondisjonering i leiligheten, og sola står på fra formiddag til kvelds. Vi har måttet vaske sengetøy flere ganger… Det har på ingen måter vært noe som helst kjøligere her enn hjemme. Luftfuktigheten har dog vært mye lavere, uten at jeg kan si noe mer eksakt om det. I morgen planlegger vi en lang biltur, da det er meldt ekstremvarme her!!!

Egentlig hadde vi booket leiligheten for 14 dager, men det blir for mye, rett og slett. Selv om vi annenhver dag har tatt turer ut til andre destinasjoner i Galicia. Galicia med all sin sjømat, som undertegnede overhodet ikke er interessert i. Norsk fisk og sjømat, ja takk, men alt smaker helt forskjellig her i Spania, bortsett fra laks og blåskjell. Det vi derimot har fått stor sans for er hvitvinen i denne delen av regionen. Her lages vinen av albariño-druen. Frisk og god vin, som egentlig er rimeligere å kjøpe på restaurant enn i butikk. Det er ikke mange euroene i forskjell.

– Absolutt en vin å anbefale om du finner den. Den er ikke å få tak i på Vinmonopolet enda.

Nå går ferden først til Porto, deretter langs Dourodalen med all sin portvin-produksjon, før vi ender opp i Salamanca som siste stoppested før hjemreise. Så ble avreisen framskyndet et døgn, da. Undertegnde hadde en søvnløs natt i klamt sengetøy, og sjekket hotellet vårt i Porto om de også hadde ledig rom fra søndag. Det hadde de, gitt! Da var ikke Sørensen verken vanskelig å vekke eller be. Jeg klarte å sove et par timer før vi pakket og dro.

Porto er en nydelig by, og det blir veldig fint å være her en hel dag. Det planlegges trikketurer i stor stil. I dag morges, i dusjen etter en svett natt klarte jeg å vrikke venstre ankel såpass at den er skikkelig vond. Har sittet/ligget med beinet høyt helt fra vi kom fram. I et deilig, luftkondisjonert rom. Det er fantastisk!

Nå skal sommerturen vår avsluttes i løpet av neste uke. Det er i grunnen helt flott å være pensjonist! Jeg skjenker ikke mange tankene til de av dere som virker i noen tjeneste, faktisk. Man tilpasser seg lett!

Del dette:
1 aug

Innflytt i Spania – for andre gang

Som mange av dere har fått med dere har vi de siste 2,5 årene bodd på Gran Canaria. Kanariøyene, sammen med Balearene (Mallorca, Menorca og Ibiza bl.a.) er en del av Spania. Av landet Spania. Men dette landet har sine egne autonome regioner, hvilket betyr at man må gjøre alt på nytt når man flytter. Kanariøyene er en region, Valencia er en annen region.

Derfor har vi den siste uken brukt en del tid på offentlige myndigheter, og andre. Det første vi gjorde var å gå til Social Seguridad (trygdekontoret) for å melde adresseforandring. Deretter måtte vi få nytt bostedsbevis i kommunen. Dette var nødvendig for å kunne få fastlege. I løpet av to dager var faktisk dette på plass. Og det tror jeg vi klarte fordi vi visste at vi måtte gjøre dette i den rekkefølgen.

Etterpå har det vært en del andre utfordringer; som internett. Vi har hele tiden erfart at Kanariøyene ligger langt bak fastlands-spania når det gjelder mange ting. Men der vi bodde de siste to årene hadde vi internett via fiber. 300 Gb opp og ned, som det heter. Da blir du litt bortskjemt. Det vi kom tilbake til var skarve 2 – 3, selv om det var oss lovet minst 6. No! Ingen ting av det vi foretok oss på nett på øya var mulig her. Som å se nettserier via Sumo etc. Nå har vi bedt selveste Movistar om hjelp, og kjøpt oss 8. Og når fiber blir bygt ut hos oss her i provinsen, ca 5 km utenfor den relativt store byen Torrevieja, får vi det, uten å bestille på nytt.

En annen ting var at høyttrykkspyleren som vi kjøpte brukt for mange år siden, streika. Sånn kan ikke Sørensen ha det! For å gjøre en lang historie kort, endte det opp med ny Kärcher, ny evigvarende slange, såpe og hadde jeg nær sagt, neglelakk. Ikke det siste da, men alt det andre. Fordi vi venter besøk til helgen har jeg anmodet om at vi venter med spylinga til freddan. Det kommer noen regndråper, og har de Saharakladder (calima, som vi kalte det der nede i Afrika), må vi jo spyĺe en gang til.

Vi har hatt gode og truvæluge (soløruttrykk for kjekke) mennesker som leietakere. De har imidlertid ikke hatt den ringeste respekt for hvordan asjetter og glass skal settes i skap. 🙂  Alt tar tid. Så har vi også klart å forhandle fram en nokså god avtale med Olympieza Professional Cleaning. De skal komme her og vaske for oss. Og det er jeg glad for. Det siste halve året på GC holdt jeg på å gi opp renholdet. Kroppen er utrent og uegnet for denslags. Jeg SKAL trene den opp til golf og annet, men renhold får de som kan det ta seg av. Det har jeg bare innsett. Jeg har nok også arvet ryggen til far.

Stranda hadde jeg tenkt å oppsøke fort. Det blir ikke noe før i september. Jeg har aldri opplevd sånn trafikk på vegene her. Det er helt sinnsykt. Og en fryd når man feier forbi på motorsykkel. Men det betyr at jeg har forlengst mistet motet når det gjelder egen kjøring. Jeg har jo nesten ikke kjørt bil på tre år. Og så er det altfor varmt.

Det er jo det som er så fantastisk her. Når alle reiser hjem fra ferie er det fortsatt mange måneder med gode temperaturer til aktivt uteliv her. Klart jeg føler meg privilegert. Og i motsetning til Gran Canaria, har vi forskjell på årstidene her. Det ser jeg fram til.

Del dette:
18 mar

Om å være beredt – på været

Det har vært meldt tunge regnbyger på Gran Canaria i dag. Oransje varsel er tunge saker!

Cruce de Arinaga – litt nord for flyplassen idag. Foto: Gran Canaria TV

Som vanlig, når disse varslene kommer, gjør jeg meg forberedt på uvær og ekstraordinære situasjoner. Som at vi har handla inn mat før regnet setter inn. Har gått med søppel, og andre nødvendigheter. Jeg har vært på alerten i hele dag! Det var meldt uvær! På hele øen!

Ikke en dråpe har falt her, så langt. I natt kom det litt, men det gjelder jo ikke for denne lørdagen. OG søndagen skulle det også være uvær!

Sannheten er at jeg er så sulteforet på uvær at jeg virkelig lengter etter et vindkast utover det normale. Eller et regnskyll som gjør susen.

Vi bor i en sone av verden der sola skinner og vi går i shorts året rundt. Uansett. Her er det ikke mye uvær å spore!

Jeg savner de dagene i året når det ikke er framkommelig i gatene. Sånn kan det være her også, jamfør bildet, men det er altså så lokalt at folk kan ha hatt en værkatastrofe uten av vi, 200 meter unna ikke aner noen ting.

Nå har jeg fulgt med såpass på værsituasjonen på fastlandsspania at det virker som de har fått mer enn nok. Vår trofaste leietaker er ventet innom vårt casa JaSol om få dager, og vil får full oversikt etter de siste herjinger. Gleder meg til å komme tilbake til dette huset som er tett som ei potte!

Del dette:
16 mar

Jeg sier det igjen – spansk administrasjon!!!!! :-(

Helt siden jeg søkte om alderspensjon ved trygdekontoret i Vecindario i november, har jeg undret meg over hvorfor spansk, eller i hvert fall canarisk, offentlig administrasjon ligger så langt bak en normal verden.

– jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte…

Jeg har tidligere hatt mine utbrudd i sakens anledning. Den gangen gjaldt det saksbehandling generelt. Denne gangen gjaldt det mulighet for å kunne ordne diverse ting på nett. Det er skjedd endringer i lovgivingen de siste månedene som skal gjøre den offentlige forvaltningen mer publikumsvennlig. Eller “publikumsvennlig”. Først var jeg nede på det lokale trygdekontoret, for jeg hadde hørt at man måtte ha en “clave” for å kunne komme innenfor forhenget på siden. Men, neida! Det var ikke nødvendig! Jeg kunne skifte adresse og gjøre alt mulig rart uten noe passord så lenge jeg var registrert der med epost og mobiltelefon.

Da jeg kom hjem, ville jeg selvfølgelig teste ut dette. Var det virkelig blitt så enkelt?

Selvfølgelig ikke!

Jeg klikket på det alternativet som het “uten elektronisk sertifikat eller clave”. Da kom jeg til denne siden:

Dette gedigne offentlige selskapet som har omtrent samme funksjon som NAV i Norge, altså tjenester fra vugge til grav, har konfigurert nettstedet sitt feil!!!! Jeg blir målløs! Dermed var den muligheten rett og slett utelukket.

På alle områder jeg forsøkte meg på, var det ellers nødvendig med en clave. Ok, tenkte jeg. Clave skal det bli! Jeg surfet meg fram til en side der man ved å gi noen opplysninger kunne få denne tilsendt. Jeg gikk i gang, og sendte inn. Nå gjenstår det å se når, eller om jeg får en kode i retur, som lovet på skjemaet jeg fylte ut. I november var det ikke mulig å få denne claven tilsendt elektronisk. I hvert fall i følge saksbehandleren der. Men jeg fikk jo ikke all verdens tiltro til henne, da, siden jeg måtte fortelle henne at det var korrekt at jeg, selv om jeg er norsk, skal framsette søknad om pensjon i landet jeg bor. Så, joda.

Har du noen erfaringer fra det spanske byråkratiet på lager?

 

Del dette: