23 apr

Farang

Jeg har nettopp avsluttet en sesong med Farang. En temmelig spennende og underholdende krimserie på TV2 Sumo. Såpass underholdende at jeg googlet for å se om det var planlagt flere sesonger.

– «Richard och Tyra» i Farang. Alias Ola Rapace och Louise Nyvall. Bildet er hentet fra Aftonbladet

Det er Ola Rapace, tidligere gift med den udødelige Noomi Rapace, som spilte i Millenium-triologien, som Lisbeth Salander, etter romanene til avdøde Stieg Larsson, som har hovedrollen. Fulgte du med i den setningen, med alle sine innskutte bisetninger?

Siden jeg aldri har vært i Thailand, og sannsynligvis aldri kommer dit heller, fant jeg det meste ganske troverdig. Selv om mange hevdet at det var flere stereotyper av karakterer i serien. Både Rapace, og hun som spiller datteren, Louise Nyvall, gjør en utmerket innsats. Man får følelsen av den enorme fuktige varmen, det slitne utenlandske miljøet, og kriminaliteten, som passer godt til mine fordommer. Det hele foregår i Phuket.

Men, mitt poeng akkurat nå, var at jeg ville finne ut om det skulle spilles inn flere sesonger av denne serien. Jeg googlet derfor «Farang» og fikk opp en god mengde artikler om Noro-viruset og annen omgangssyke.

Haha! Google, altså!

Men jeg anbefaler serien! For dere som har TV2 Sumo! Og jeg har ikke fått betalt for dette, selv om jeg sikkert burde det!

Del dette:
18 des

Ekte venner gir deg aldri terningkast

Venn er en status jeg ikke tar lett på. Det er ganske få som har fått den definisjonen i mitt liv. Jeg har hatt mange bekjente gjennom et langt liv. De svever der ute i periferien, og kommer sjelden lengre inn enn akkurat dit.

Gode venner pynter seg og danser flamenco, om nødvendig!
Gode venner pynter seg og danser flamenco, om nødvendig!

Hva skal til for at de skal få komme nærmere, og bli kalt venn?

  • De er der både på gode og vonde dager
  • De forsvarer deg
  • De tolererer at du mener noe annet enn de, og til og med forsvarer deg retten til det
  • De går ikke til andre og snakker deg ned, de forsvarer deg
  • De er ikke opptatt av å gi deg terningkast. Du er godtatt akkurat som du er
  • De går den tunge motbakken  med deg, og nyter suksessen din sammen med deg
  • De trenger ikke gå omveier for å fortelle deg sannheten
  • Du behøver ikke omgås dem ukentlig for å vite at de fremdeles er din venn
  • De ønsker deg alt vel, og gjør mot deg det de vil at andre skal gjøre mot dem

Hvor mange slike venner har du?

10858496_10205061039712930_5416856890007450797_n

Og til slutt; visdomsord fra Steve Jobs:

1601417_10152344497426612_7239067488054969633_n

Man finner mye bra på Facebook også…

Del dette:
15 des

– Deres hus og hotell brenner!

Når julen er bare noen dager unna, og man selv har befridd seg for alt julestress, er det minner som strømmer på.

Bildet er lånt av Hegnar.no
Bildet er lånt av Hegnar.no

Overskriften er ikke mer dramatisk enn at den minner meg om Monopol. Dette spillet har vi i perioder spilt nesten døgnkontinuerlig i ferier og høytider. I romjulen ofte med følge av marsipanbiter og andre snæksi greier som vi gjerne ordner i stand til jul.

Det er ofte sønnen som vinner. Han er over gjennomsnittet dristig når det gjelder innkjøp av gater, med tilhørende hus og hotell. Av og til går han på en smell, selvfølgelig, og taper det meste. Hvis ingen overlegent overtar hans strategi, kommer han gjerne tilbake.

Vi andre er litt mindre risikovillige. Og så straffer det seg, jammen meg. I hvert fall i Monopol! Fallhøyden er ikke så stor der som i det virkelige liv, ikke i det hele tatt, faktisk, men forsiktigheten eller dristigheten forfølger oss langt inn i julehyggen.

På andre områder i livet skyr jeg ingen risiko. Det er bare når det gjelder penger jeg holder litt tilbake. Jo mer penger man har, desto mer risikovillig er man, sikkert.

Men nå gleder jeg meg bare til å treffe datter med prins og prinsesser, og sønnen. Det blir så stas, at jeg har ikke egnede ord. Og kanskje kan vi legge fra oss padder og phoner og ta fram monopolbrettet også.  Da får det ikke hjelpe om jeg taper i år igjen.

Hvilke koselige tradisjoner har du i jula?

Del dette:
29 jul

Min sønn – den førstefødte

Jeg har to fabelaktige barn. Av to kjønn. De har skikket seg bra i livet, og har begge en hedersplass i hjertet mitt. Nå skulle det likevel handle om sønnen.

Det tok ualminnelig lang tid å føde ham. Så lang tid at jeg måtte legges i full narkose og la andre ta ansvaret. I full tåke oppfattet jeg på et vis at jeg hadde født en sønn, men det tok noen timer før alvoret gikk inn på meg.

Her er han unektelig litt større.
Her er han unektelig litt større.

Far dro hjem og spilte Mozarts Requiem på kasettspilleren etter fødselen. Den er jo fin, da…

De første seks ukene tilbragte jeg i sengen, studerende på dette nye mennesket som jeg hadde satt til verden. Ikke kunne jeg ligge, ikke kunne jeg stå. Derfor satt jeg. Oppstøttet av masse puter. Og det var et fantastisk skue. Blikkontakt, smil og alt var fullkomment.

Etter hvert klarte jeg å gå selv, og så gleden i å stelle gromgutten.

Men de første seks ukene satt jeg der, altså. Og ble veldig enig med faren om at vi aldri kom til å omtale sønnen i sint ordelag. Aldri i verden!

Vel, det skjedde. Før man kunne ane.

Barneårene var krevende, men med masse positive opplevelser også. Fulgt av skole og kamerater. Det ble en del flytting, og ikke alle steder ble det like naturlig å knytte bånd.

Som voksen har min sønn alltid tatt ansvar. Vært en god selger, og fulgt opp.

Framfor alt har det alltid vært en fest å diskutere med ham. Til å begynne med var det mest spørsmål fra den unge. Etter hvert har det vært vektige argumenter fra begge sider, og gode råd også fra den kanten. Nå hender det rett som det er at han tar ansvaret.

Etter noen kvelders samtale, ser jeg det.Han kan faktisk være framtidens rådgiver. Han har gode råd å komme med. Han har en tung CV å skilte med. Skal kanskje slipes litt i framførelsen, men er altså veldig god!

Og så er han praktisk også. Undres hvor han har det fra… Tre lampeprosjekter i Casa JaSol har han stått for. Praktfulle lamper som fyller sin rolle i det møblerte hjemmet vi tross alt besitter.

Nå har han vært her i flere uker, men snart er det slutt. Han drar hjem til spennende oppgaver.

Godt å ha besøk av sønnen, da! Alltid!

Prinsessene mine får gleden av ett kveldsbad med onkel Eivind før han drar. De gleder seg nok maksimalt til det!

Del dette:
4 feb

Med det tredje skal det skje…

Jøss – var vi alt der?

Den tredje skal du ta godt vare på. Det er sjeldent at folk gifter seg for tredje gang!

Jeg hadde hørt den derre der før, altså, og var vel egentlig klar for et hyggelig sommertreff, eller noe…

Vi spiste reker. Og røykte og jeg hadde med meg toalettmappe. Vi møttes til frokost, og deretter sport og spill. Ja!   Dette var noe!

Det gikk vel noen helger til, og deretter jobbmuligheter, Vi trivdes i dette, vi….

Drømmen om Spania ble til på høsten. Vi åpnet våre sinn for tanken!

 

Del dette:
18 des

Kjære englene mine!

Jeg har noen i minne som jeg gjerne vil gi ekstra spalteplass her. Det kunne jo hende at de ellers gikk i glemmeboken? Måtte det aldri skje!

Engel154-37

Lisbeth – død 2002

Hun var min ledestjerne. Alltid våken for protester og kontradiksjoner når jeg følte trang til å utgyde min angst, min uro, min tro.

Hun utfordret meg på aktiv dødshjelp et halvt år før hun døde. Jeg forklarte hvorfor jeg ikke kunne drepe henne.

Hun døde fredfullt et halvt år senere. Jeg var der, som avtalt.

Ingebjørg – død 2011

Livsvenn og venninne siden tidlig på 70-tallet. Hadde levd med kreft i over 20 år. De siste årene sverget hun til naturmedisin. Fikk bedre livskvalitet, men døde til slutt. Jeg besøkte henne sist i august 2011. Da var hun sliten og tynn. Hun trodde enda at det var feilmedisinering som gjorde det. Det var det ikke… Hun døde senere på høsten. Etter plagsomt dødsleie.

Inger Marit – død 2011

Kusine

Vi var jevngamle. Lekte som barn, fikk barn omtrent samtidig, og hadde noe kontakt da. Hun ble tidlig syk. Det tok lang tid før de stilte diagnosen. Antakelig alt for lang tid.

Hun ble svekket gjennom årene. Kreften spredde seg til andre deler, og hun ble mindre til stede i verden. Hun døde etter uverdige måneder med smerter og lite forståelse for hennes situasjon.

Mor – død 2011

Rett etter dette døde mor. Hun var jo gammel, og lengtet etter døden. Det var greit. Hun sovnet inn uten at noen var der, faktisk. Jeg tror ikke at det gjorde noe.

Far – død 2012

Knappe to måneder etterpå var det far sin tur. Jeg hadde bestilt tur, for å besøke han og mor… Da jeg kom 18. januar var han svært dårlig. Det var liten kontakt å oppnå. At han kjente meg igjen den kvelden var helt fantastisk!

De siste to døgnene sov Tone og jeg der. Vi  var der hele tiden. Terje og Eivind var også der. Da far døde holdt vi ham i hendene alle fire. Vakkert! Men så trist.

Jeg strevde mange måneder med dette.

Nå er minnene gode, og livet går videre.

Nelson Mandela – død 2013

Den foreløpig siste av de beste – Nelson Mandela åndet ut i desember. Kanskje kan unge Malala bli hans etterfølger som et forbilde for verden?

Takk for tiden dere var her!

Del dette:
18 des

London etter 37 års fravær

Du verden, som tiden flyr!

Sist jeg var i London, var i lærerskoletiden på slutten av 70-tallet. Anslagsvis i 1978. Altså en ganske stor mengde år siden.

Vi bestemte oss i oktober, for London i desember. Julestemning på hvert hjørne, tenkte vi.

Vi valgte oss midten av desember. Og ankom Englands hovedstad fredag den 13. Det var ikke mye som gikk feil den dagen. Kanskje bare det faktum at Sørensen manglet sin koffert på Gatwick. Vi måtte overlate våre håndkofferter til lasterommet av ukjent årsak da vi sjekket inn med Monarch, nettopp fredag 13. Min koffert kom ganske raskt. Sørensens uteble. Jeg påpekte en koffert som lignet hans, men, neida, det var ikke hans!

Etter å ha sett denne look-a-like kofferten 5 ganger på båndet  bestemte Sørensen seg for å ta den resolutt av, og sjekke om det var noen personalia gjemt. Det måtte jo være noen som hadde forbyttet koffert!

Stor var overraskelsen da denne passasjerens koffert hadde akkurat samme innhold i lommen på forsiden som Sørensen sin….

Neste utfordring var tog til London sentrum. Det gikk helt glitrende!

Vi sjekket inn på vårt Apex Temple Hotel etter å ha spasert noen hundre meter fra togstasjonen Blackfriars.

Nydelig, myk seng! Terningkast 6
Nydelig, myk seng! Terningkast 6

Hotellet var strålende! Makan til seng har vi vel aldri opplevd utenfor Casa JaSol! Sentralt med diskret service døgnet rundt.

Vi bodde altså midt i Temple-bydelen. Her holder de fleste av Londons advokater hus.  Vi følte oss ganske trygge! Mange flotte bygninger, som det er i London, også i dette kvarteret.

Elefanten passet på inngangen vår
Elefanten passet på inngangen vår

Fredag kveld ruslet vi rundt for å finne egnede steder å sitte med. Londonerne holder julebord akkurat på lik linje med nordmennene! Og dette var helgen! Vår Fleet street  var stappfull av reinsdyrkledde og engler som skulle ut og feire.

Etter å ha forkastet en del alternativer, ble det til slutt en ekte pub med fish ‘n chips etc. I et spetakkel lydmessig uten videre.

Vi hadde utsikt til St. Pauls katedralen med en gang vi trådte ut i Fleet Street utenfor hotellet. Litt urolig, men magisk bilde!
Vi hadde utsikt til St. Pauls katedralen med en gang vi trådte ut i Fleet Street utenfor hotellet. Litt urolig, men magisk bilde!

Sørensen var litt fornærmet over at vi returnerte til hotellrommet allerede rett etter klokken 21 lokal tid…

Lørdag opprant med fornyet energi etter en god natts søvn i den deilige sengen. Det betyr millioner for undertegnde!

Vi satset på Hyde Park i første omgang. Der var det Winter Wonderland, og vi lot oss drive med i køen… Etter en passende omgang oppsøkte vi Speakers Corner. Der hadde undertegnede forberedt en tale (ja, særlig!!). Men vi fant da aldri noe egnet sted! Det var en gruppe mennesker der på stedet som spilte inn en prank-film. Vi gjennomskuet dem raskt, og lo ikke med…

Noen var håpløse, andre var nesten håpløse... Vi holdt oss på trygg grunn!!
Noen var håpløse, andre var nesten håpløse… Vi holdt oss på trygg grunn!!

Vi tok bussen på lykke og fromme, og gikk av ved Harrods. Der har jeg vært før. For snart 40 år siden. Det var noe helt annet nå. Praktfulle vinduer!

Sørensen hadde ett ønske for turen, og det var å oppsøke en pub i Camden – Brewerdog Bar. Vi fant denne baren, og koste oss i flere timer. Imponerende av et helt nytt bryggeri å gjøre det så sterkt i det engelske markedet.

Kveldens middag ble fortært på en fransk restaurant. Utbyttet var sånn middels.

Søndagen opprant, og man skulle hjem. Men det var da noen timer til! Så vi tok apostlenes hester i bruk og travet mot Covent Garden. Morsomme boder, med det ble mer og mer folk!!!

For første gang i Covent Garden! Magisk!
For første gang i Covent Garden! Magisk!

Plutselig, i en sidegate inne i markedet, trer de fram, badekåpene over alle badekåper!

For å gjøre en lang historie kort – jeg kjøpe en! Harliga London!

Hjemreisen sto for tur. Vi tok en brunch rundt Covent Garden, og deretter toget til Gatwick.

Der opplevde  vi over en times forsinkelse på veg hjem. Kjempeteit! Og da vi ankom Casa JaSol hadde hovesikringen gått… Grrrrr.

Men turen var fin!

Del dette:
27 okt

Hvorfor går alt galt noen dager?

Jeg kan merke det allerede ved mitt hovedbesøk på toalettet om morgene. Da er alltid iPaden med og det er kabal som gjelder. Den går jo selvfølgelig aldri opp! En dårlig start på dagen. Skulle den, mot formodning, vise seg grei å ha med å gjøre, går jeg dagen i møte med en helt annen holdning. Jeg er en vinner!

Det samme gjelder Wordfeud. Hvorfor er det sånn at man i noen spill får utdelt totalt ubrukelige bokstaver? Hele tiden! Når du har vært uten vokaler i fire runder, topper det hele seg med en c eller w. OG jeg kan svært få godkjente ord med disse bokstavene i…

I dag har det vært en sånn dag med disse bokstavene. Jeg har nesten ikke fått lagt et ord med verdi over 20 poeng. Livet blir jo vanskelig å godta på en sånn dag, er du ikke enig?

Det er forresten ikke hver dag jeg får gjort mitt hovedanliggende på toalettet før jeg må dra på jobb. Kan du tenke deg noe verre? Da gjelder det å finne en tid, midt i en skoletime, der jeg har fri når trangen melder seg. Skjer det i et friminutt er det jo helt krise. Da skal alle lærerne ut og inn av det avlukket vi har.  For der henger nemlig inspeksjonsuniformene. Jeg trenger ro og kabal når jeg er på do. Heldigvis har jeg oppdaget at jeg har mulighet til å spille på telefonen også. Akkurat de samme spillene som på iPaden. Det gjorde godt. Da er do-stunden reddet, for å si det helt oppriktig.

Men det som virkelig toppet heile driden, som Katrine Sørland sier i «Skal vi danse», var et angrep på livsverket mitt – Mitt Spania. Det ble angrepet av hackere i kveld. Hotellverten vår ringte og spurte om vi hadde overlevd. Det var jo bare så vidt. Samtidig tenkte jeg at siden noen barskinger der ute finner oss og synes at vi må ødelegges, må vi jo være ganske store der ute i www? Verken VG eller Dagbladet har vært ute av funksjon i dag…

Alt dette kan jeg med god samvittighet sitte og drodle rundt nå, klokken 01:53, fordi klokka EGENTLIG er bare 00:53. Tenk det, nå skal vi i ukesvis fortelle hverandre hva klokka EGENTLIG er. Jeg er faktisk glad, for første gang siden vi flyttet til Spania, at vi skal stille klokka. Det har vært fryktelig mørkt om morgenen nå, en stund. Jeg står opp nå til tider jeg før kun har kjent til av omtale. (Her i Spania, altså. I Norge er det jo en ganske vanlig tid å stå opp, husker jeg).

Alt dette er likevel for intet å regne mot en kollega jeg har. Åge sliter med en vond tå. Fordi kommunen ikke har tilrettelagt fortauskanten han må forsere for å tre inn i vår felles skolegård. Han sparker stadig borti, ikke sant! Det er jo virkelig en tung skjebne, dah!

Joda, sååee..

Del dette:
12 jan

Minner med gyldent snitt

Mange av mine beste minner er knyttet til sang og musikk. I den siste tiden har vennlige sjeler fra den gamle musikklassen på lærerskolen på Hamar lagt ut himmelske klipp fra vår felles sangkunst på slutten av 70-tallet.

Sanger vi strevde med, som satt til slutt, og som vi forhåpentlig gledet et ganske mangetallig publikum med på reisen vår.

Senere ble det egne kordireksjonsminner. Jevnaker Korforening var strålende til tider. Det var øyeblikk da tiden sto stille og tonene fløy gjennom rom og vegg og tok oss til nivåer som vi senere kanskje aldri har opplevd.

Den siste gangen jeg opptrådte med sang var da jeg inviterte venner og familie til feringen av min 50-årsdag. For snart åtte år siden…

Jeg hadde flere ganger snakket med søsteren min om at jeg gjerne ville at vi skulle gi en konsert sammen. Og det gjorde vi. I Fengselet i Hønefoss. Det var sikkert ikke det vakreste folk hadde hørt, men det var en så strålende opplevelse, som jeg aldri glemmer. Et verdig punktum.

Senere har jeg blitt spurt om jeg vil dirigere, eller bli med å synge.

Nei, jeg er ferdig med det.

Dels fordi jeg har prioritert røyking i altfor mange år. Sangstemmen har fast sordin, og kommer ut delvis tostemt. Ikke noe vakkert. Kanskje hvis jeg øvde…

Men jeg er mer fornøyd med å ha sluttet å røyke og glede meg over andres suksess på sangfronten.

Akkurat nå skulle jeg så gjerne ha invitert Anita Skorgan. Gjennom Hver gang i møtes blir jeg så følelsesmessig engasjert i enkeltpersoner. Foreløpig leder Anita an. Jeg tror Lene Marlin blir en god nummer to. Men det er egentlig et helt annet innlegg.

Jeg lever godt på gode minner.

Sisters

Del dette:
12 des

Barndommens juleminner

I år har jeg mer enn noen gang tenkt tilbake på førjuls- og juleminner fra barndommen. Det har selvfølgelig med at nå er både mor og far borte, men når man selv blir eldre, kommer barneårene tydeligere fram.

Allerede i oktober/november startet juleforberedelsene. Vi bodde ikke på gård, men fikk likevel slakt til gards. Eller, fikk og fikk… Da var det mange dager som var det reneste eventyr å få bivåne for store barneøyne. Spesielt husker jeg Margit, som ofte ble benyttet som hjelp både til dette og hint. Hun var veldig liten av vekst. For å røre i den store kjelen der grisehodene til sylta ble kokt, måtte hun stå på en stol. Et utrolig syn, den dag i dag!

Det var slaktesmaker å få både av hjemmelagede medisterpølser og andre godbiter. Med slaktingen hørte også flere middager med blodpudding og blodpannekaker. Det var sannelig godt det også. Kanskje det var fra den tiden min solide blodprosent ble bygget?

Så ble det kakebaking. Og vasking. Og pynting. De nydelige englende og lysene, som aldri ble tent for da ville de ikke være så nydelige lenger. Det tok lang tid før vi fikk være med på smultringene. Det var direkte farlig. Men jeg kan heller ikke huske at jeg personlig deltok i så mye av den andre bakingen – berlinerkranser, goro, fingerkrem, sandkaker og hva det nå var alt sammen. Med en ivrig og dyktig storesøster, var jeg nok ofte henvist til tilskuerplass. (Jeg bakte dog selv alt dette og mer til da jeg som ung husmor skulle bære tradisjonene videre.)

Julepresangene var et kapittel for seg. Som andre unger var vi også nysgjerrige på hva som ventet oss. Spesielt ett år hadde vi full oversikt. I det ene skapet på soverommet til mor og far fant vi både fullt utstyrte barbiedukker og Merlin togsett til lillebror. Vi gjorde selvfølgelig gode miner til slett spill da dagen opprant… Dette er en innebygget ferdighet som alle barn bare har, tror jeg.

Foruten den nevnte barbiedukken, kan jeg best huske et par hvite polvotter jeg fikk. Dessuten en lyse blå nylonanorakk. Med selvheklet hjelmlue med kjempedusk i rosa, var antrekket fullkomment den vinteren. Sannsynligvis var det sorte strekkbukser sydd av skredder Pedersen i tillegg.

De siste dagene før julaften hadde spesielle tradisjoner. Vi ungene var med far rundt i bygda og delte ut konfektesker til diverse institusjoner – telefondamene på sentralen, posthuset etc. Det var spennende å få komme inn på sentralen med alle ledningene. Den gang alt foregikk manuelt, og telefondamene var rene opplysningssentralen. De visste nøyaktig hvor den og den var. Det var bare å spørre før de «satte over».

Bitte lille julaften var det grøt med mandel på menyen. Den tradisjonelle marsipangrisen ventet på en heldig vinner. Vi glemmer vel aldri det ene året(?) far fikk mandelen. I stedet for å gjemme den bort i innerste kroken i munnen til alle hadde spist opp, tok han den ut.

– Hm, hva er dette for noe, da?

Vår far var ikke skapt for scenen…

Lille julaften ble det servert lutefisk. Den hadde far lutet selv. Møysommelig og med stor kjærlighet kunne den serveres helt perfekt passe når lille julaften opprant. Hos oss var det lutefisk på lefse, smurt med godt smør, og overdrysset med salt og pepper. Kjempegodt! Selv om jeg i voksen alder har lært meg å like lutefisk servert på mange andre vis også.

Selvfølgelig var det hjemmebrygget øl til. Ikke tomtebrygg, men ordentlig hjemmebrygget, enten på vørterøl eller bayer. Langt ute i januar kunne vi av og til høre korker som smalt i været etter at overskuddsølet fra jul gjæret videre og videre.

Selve julaften foregikk alt i sakte tempo. Det ble jul i huset når surkålen begynte å koke. Vellysten fra denne duften sitter i, og jeg har alltid i voksen alder satt på surkålen så tidlig det lar seg gjøre, for å få denne duften i huset.

Ribba til mor var alltid perfekt. Endog før både Ingrid Espelid og alle andre ga sine velmente råd om hvordan svoren skulle bli sprø. Vi spiste sakte og mye.

Etterpå skulle til og med mor og far HVILE når oppvasken var tatt. Har du hørt på makan? Vi fant oss i det også.

Og så var det pakker.

Juledagene var like koselige. Nye klær skulle prøves. Eventuelt også ski og kjelker. Det skulle gås tur og vi skulle i juleselskaper. Gode barndomsminner. Trygge barndomsminner.

I år skal vi samles hos min datter og hennes familie, som akkurat har flyttet inn i nytt hus. De har allerede skapt sine tradisjoner, og jeg tipper på at det blir noen nye også.

Vi skaper rammer og tradisjoner, som vi selv liker. Og minnes de gamle. Deilige jul!

DSC_1949

 

Del dette: