10 nov

Er jeg naiv?

Jeg er blitt stemplet som naiv av bloggkommentatorer det siste døgnet. Etter at jeg flagget at multikulturalisme ikke uten videre er et onde.

Multikulturalisme ble flittig benyttet som et fyord av en viss massemorder i Norge for et  år siden. Det ble også hyppig gjentatt under rettssaken våren 2012. Det ble av drapsmannen brukt som et skjellsord, og de fleste av oss skuttet oss (som det står i pikeromanene fra 50-tallet) bare ved navns nevnelse.

Nå er antimultikulturalisme blitt stuerent. Det er ok å mene at man skal la folk være der de kom fra, og bare der. Å blande kulturer fører bare elendighet med seg. Det fikk vi en forsmak på da Gud blandet seg inn i byggingen av Babels tårn i sin tid.

Det som gjorde at jeg måtte kommentere blogginnlegget var at det ble presentert som om USA har vært supervellykket når det gjelder innvandring, og at det er «look to USA» hele veien. Til og med med svart president i to perioder. Det kaller jeg faktisk naivt. Er man så historieløs at man kaller USA et integrerende samfunn?

Kort oppsummert. Fra nok et diskuterbart innlegg av Elin Ørjasæther.

Jeg tillot meg å kommentere der, da. Og blir velsignet med omsorg. Av flere som synes synd på meg, fordi jeg er så naiv.

Når ble det egentlig greit å stemple folk med slike karakteristikker på grunn av  meninger? For meg er det helt i orden at folk har andre meninger. Derfor mener jeg at det samme må gjelde meg.

Jeg blir ikke provosert en gang. For meg er det ikke krenkende at folk karakteriserer meg som det ene eller det andre, uten å vite noe om meg. Jeg opptrer som hund; har de ikke noe interessant å bidra med, eller kan jeg ikke leke med dem, pisser jeg på dem, og går videre.

Jeg er ikke naiv. Jeg er meningsberettiget.

Del dette:
30 okt

Når taket forsvinner

Jeg er  godt voksen. Langt oppi 50-årene. Jeg står for det livet jeg har bygget opp. Grunnmur og vegger er på plass. Men nå er taket forsvunnet. Jeg er blitt foreldreløs.

Det var en god hjelper som pekte på faktaene for meg. Rent filosofisk. Det er taket som forsvinner. Når foreldrene blir borte. Uansett når det skjer.

At taket forsvinner adstedkommer mye bekymring, sorg og endret syn på framtiden. Det er vel de fasene jeg har vært gjennom siden mor og far begynte å dø for snart et år siden. Det tok litt over to måneder før begge var borte. Helt borte! Borte vekk!

Jeg er derfor foreldreløs. Sårene som jeg ikke visste var der, er i ferd med å gro. Savnet er der. Hver dag. Men det er de gode minnene, det gode savnet. De fikk gå inn i evigheten, mor og far, fordi de fortjente det.

63 års samliv bandt dem sammen for evigheten.
Del dette:
12 okt

Ny engasjerende rettssak

Vi lærte mye juss under terroristrettssaken i vår. Så mye at vi var godt forberedt når høstens «gysare» startet på Lillehammer denne uka.

Den tiltalte ordføreren har hatt sjumilsstøvler på når det gjelder pressedekning og støtte fra miljøer «som betyr noe» i dal’n, og ellers.

Jeg har ingen kjennskap til verken den fornærmede eller tiltalte i denne saken. Likevel vet jeg hvem jeg tror på. Det vet jeg fordi jeg var i tvil en gang før. En gang da dette var mye viktigere for meg, fordi det gjaldt mine nærmeste.  At jeg egentlig aldri var i tvil ble jeg klar over først senere. I slike saker hersker intuisjonen. Det gjelder å få den til å spille sammen med jussen.

Den gangen ble spetakkelet stanset og avverget før det kom så langt som det tilsynelatende har gjort i denne saken. Uten at sårene av den grunn ble mindre. Eller blir mindre. De rives nemlig opp jevnlig, gjennom søvnløse og sårbare netter.

DET skulle ordføreren i Vågå og alle de tusenvis av voksne menn som har begått samme synd ha visst. Der de trodde de var jevnbyrdige og «koselige» og bare mente å oppdra jenta i den voksne verdens vidunderligheter av noen opplevelser. LENGE før tiden. LENGE før de var modne for det, og når de ble modne for det, slett IKKE med en gammel gris på 5o år!

Rettssaken på Lillehammer kommer til å stå om troverdighet. Om da ikke påtalemyndighetene har såpass fellende indisier at det holder til dom. Det kommer til å bli omkamp mellom David og Goliat.

For en som kun kan forholde seg til det som framkommer i media, skal det ikke sies mer i denne omgang. Men, jeg kjenner lusa på gangen…

Del dette:
16 aug

Om å ta sin hatt og gå

«Ta ansvar». Det har vært et ofte brukt uttrykk i det siste. Etter den knusende rapporten fra kommisjonen, du vet.

I dag kom jeg til å tenke på min fortid i staten. Ikke som embetsmann, men som leder av en lokal avdeling i en statsstyrt etat.

Jeg arbeidet der i 14 år. Og var toppleder på det lokalnivået de fleste av disse årene. Jeg søkte, og ble ansatt på grunn av mine kvalifikasjoner. Jeg tenkte aldri at jeg var heldig, og hadde fått en jobb jeg ikke hadde sko til å fylle.

Som en del av en statlig etat er du ofte også i en beredskapsplan. Jeg visste hvilken rolle jeg og mitt kontor skulle spille i krig. Men jeg var aldri med og trente på det. Jeg hadde oversikt over de jeg kunne utkalle til spesielle oppdrag om en krigslignende situasjon skulle skje.

På et tidspunkt i livet fant jeg ut at jeg ikke hadde motivasjon nok til å fortsette ledelsen av kontoret. En brikke i det store spillet. Da søkte jeg meg vekk. Det falt meg aldri inn å innrømme at jeg kunne tenke meg å trekke meg tilbake til en rådgiverposisjon eller konsulent av uviss størrelse. Den gangen var jeg i overkant av 40 år. 

Jeg vet om mange som har stått i stillingen sin mye lengre. I offentlig sektor. I staten. I kommunen. Mange har sikkert hatt motivasjon lenger enn jeg hadde. Men noen har ikke hatt det. Det gjelder alle nivåer. Jeg vet det. Jeg har snakket med dem.

Først de siste dagene er jeg blitt klar over at det også gjelder de folkevalgte. Den politiske ledelsen. Statsrådene. Det er veldig skremmende. Hva er det de tror de har gått til? En jobb hvor man klipper snorer og drikker cava når anledningen byr seg?

I skrivende stund kommer jeg ikke på EN ENESTE EN av våre rikspolitikere som jeg beundrer. For deres mot, for deres politiske innsats. Det er nedslående. Kanskje er det fordi de er mennesker…

Nei. Som ledere har de plikt og rett til å vurdere seg selv i forhold til oppgavene de er satt til. Føler de at motivasjonen svikter skal de tre av. DET tror jeg mange har latt være.

I motsetning til VG og flere markante medieprofiler den siste tiden, er jeg villig til å se om denne oppvåkningen som rapporten har skapt, vil føre til endring. Jeg vil se det an i noen få uker. Ser jeg ikke tendenser da, gir jeg opp. Da er jeg villig til å melde meg som politiker med hud og hår – en slags Florence Nightengale som har målet klart uten å vente på rundskriv når det gjelder middelet.

Del dette:
15 mai

Hundefilosofi

«Møt alle stressende situasjoner som en hund……hvis du ikke kan spise det eller leke med det, 
så tiss på det og gå din vei!!!!!»

Noen ganger er det enkle det beste. Når fornuftige forklaringer, forsøk på dialog og anmodning om seriøs behandling av et banalt, men essensielt spørsmål strander, ja, da er det faktisk ikke annet å gjøre.

Det er helt utrolig at voksne folk kan melde seg ut av en helt ordinær samfunnsmessig kontekst og kjøre sitt eget løp.

Det blir ikke flere spørsmål og anmodninger fra meg. Det står fortsatt om 220 euro som jeg ikke har fått betalt, men jeg velger å la nok energi være brukt på dette, og gå videre. 

Jeg kommer ikke til å skrive hets eller ukvemsord. Dette firmaet er faktisk ikke verdt å bruke flere kalorier på. 

Det måtte bare ut…

Del dette:
12 des

Nettkommentatorer er ikke som andre kommentatorer

Jeg er storforbruker av nettaviser. Hver morgen følges ritualer og det er ikke likegyldig hvilken jeg tar først.

Det som jeg ikke slutter å undre meg over er hva slags folk vi er blitt. Hvilke iboende krefter som gir seg utslag i kommentarfeltene under artiklene. Avisredaktørene har for lengst stoppet muligheten for å kommentere under artikler som handler om utlendinger. Der ville det bare kommet oppgulp med rasistisk vri.

I dag leste jeg en artikkel i Dagbladet om Jens Stoltenberg som skal være med på 100-årsmarkeringen av Amundsens tur til Sydpolen. Jeg synes det er flott at vi har en sporty statsminister som viser seg rundt i verden. Nå er sikkert ikke denne markeringen av de største, men siden han allerede var på New Zealand var det jo ikke lange biten ned til polpunktet.

Men da kommer kommentarene haglende om AP’s milliard til PR, om all fattigdom og ugreier i Norge, om han ikke har noe bedre å ta seg til enn å fly rundt i verden.

Jeg er klar over at det ikke akkurat er eliten i landet som framfører disse kommentarene, men jeg blir likevel satt ut. Gang på gang. Hvor tar de alt hatet fra? Hva mener de Statsministeren skal gjøre? Sitte på fattighuset hver dag og dele ut mat?

Min oppfordring i dag går til oss alle. La oss ta i et tak der vi er, og deretter forsøke å se ting i perspektiv. Ikke bare ut fra vår lille, surmagede hule.

Ha en strålende mandag!

Del dette:
26 nov

Det krisler og det krasler…

I dag tidlig var jeg ganske sikker på at det var stygge, ubudne gjester i kjøkkenskapet. Under oppvaskbenken. Først trodde jeg det var mus eller rotte…. og var på randen av eklektisk anfall med høy puls bare ved tanken på å gå ut på kjøkkenet. Lyden kunne høres godt fra kontoret. Krisle, krasle, krisle, krasle… Av og til var den såpass høy og uhyggelig at det kom uartikulerte uttrykk fra munn og hjerte.

Da Sørensen kom hjem gikk han resolutt bort og åpnet skapdøra. Hvilken modig mann! Det hadde jeg aldri gjort! Jeg er overbevist om at hvis det hadde vært smågnagere der ville de ha etterlatt seg ekle små derter. Noe slikt var der ikke.

Så ble jeg alene igjen, da. Da nærmet jeg benken med litt større ro, i og med at det med visshet ikke var gnagere i skapet. Jeg dusjet kraftig med kakerlakk-gift, i tilfellet det var noen sånne schwæringer der. Men nei da. Lyden kom ikke fra skapet i det hele tatt! Den kom fra taket, eller jeg tror det er et vesen som befinner seg innimellom noen greier høyt der oppe. Jeg lagde kjøttkaker i fred, men hørte’n tydelig. Noe så ekkelt!

I kveld har vi gitt’n en skikkelig advarsel i form av kraftige bank. Da ble’n stille. Men hvor lenge varer det? Kanskje henter den alle slektningene sine og invaderer oss fullstendig? Vi låser oss inn på soverommet og bevæpner oss med ett eller annet med tanke på morgendagen.

Dette er desidert det verste jeg vet med hus!

Del dette:
13 jun

Litt om sexavhengighet

Det ble mest kjent, og seriøst anerkjent da selveste Tiger Woods la seg inn for sexavhengighet. Han tilbrakte flere uker på denne institusjonen. For å lære å ikke ha sex med andre enn sin kone. Botsøvelsen førte ikke fram

I ettertid er det flere som har lagt seg inn. Fordi de er avhengige av sex. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det arter seg. Er de pågående ved kjøleskapet? Tar de deg med vold over komfyren? Er det risikabelt å dusje?

Jeg blir litt oppgitt. Når noen blir tatt på fersk gjerning i å legge ned andre enn kona, skal det sykeliggjøres. Få en diagnose på dem, liksom! Da kan de behandles og bli respektable mennesker igjen.

Det ligner litt på angeren alle som blir grepet i lovbrudd føler. Den kommer først etter at de er avslørt. Underveis lever de godt med sine dobbeltliv. Det kan jo til og med virke som om Tiger levde bedre med sine mange elskerinner. Nå spiller han jo så elendig golf…

Hvorfor ikke bare vedgå at man har driti på draget? Ta konsekvensen av det, og gå videre. Det er ikke til å komme i fra at jo høyere man er på den sosiale/karrieremessige rangstigen, desto større blir fallet. Sånn er det. Ta det som en mann, gutt!

Og så utelukker jeg ikke kvinner fra dette heller, bare så det er sagt. Vi har mange eksempler på at vi også driter på draget.

Til slutt gjør jeg leseren oppmerksom på at jeg ikke kan noe om sexavhengighet. Hvis det er noe som heter det, rent klinisk. Derfor blir aldri denne betraktningen pensum.

Del dette:
10 mai

Av den tilgivende sorten

Jeg vet ikke jeg! Av og til blir jeg litt i stuss over hva mannen min sier om meg. I kveld, rett før sengetid forkynner han at jeg er av den «tilgivende sorten». Med min oppvekst i løpestreng mellom kirke og bedehus får jeg noen bilder i hodet av det, og nikker sånn halvt bekreftende. Det stemmer jo det, at han ikke alltid gjør det jeg forventer og roter litt og alt dette. Og at jeg tilgir ham det, liksom. Det er jo bare bagateller i det store og hele!!

Men han gir seg ikke, Sørensen. Jeg begynner å spørre om det kanskje ikke er adjektiv han driver med i kveld, men et litt mer gammeldags uttrykk – «til givende». For når jeg hører hva han assosierer med, så blir jeg mer sikker:

I golf er tilgivende køller, eller som jeg ville ha sagt det; til givende, køller som gir greie slag nesten hvor hen du treffer dem. De går langt og greit. Uten å være spektakulære.

– Ja, det er vel det jeg mener. Du er jo sånn, du. Sier Sørensen. Og blir varm i blikket, så jeg er helt sikker på at dette egentlig er positivt.

Når han har tuslet i seng og jeg sitter her med ordene mine, er jeg ikke sikker på at jeg vil være «til givende». Det kan være litt hverdagslig, egentig. Litt billig, rett og slett. Tenker jeg. Men «tilgivende» er mer meg. Av og til. Det høres veldig flott ut. Jeg har tross alt en stor flate, mange fasetter og er troende til litt av hvert….

Del dette:
1 jan

Velkommen 2011!

Planene er lagt, målene er satt – nå begynner jobben med å nå dem.

Av og til er oppsummeringen ved årets slutt en vemodig eller trist affære. Ting ble ikke som de skulle. Året ble vondt og vanskelig.

Ikke slik med 2010. Et jevnt og godt år. Med nye ufordringer man tok og maktet. Det genererer selvfølgelig flere utfordringer, og jeg gleder meg til å ta fatt.

Selv om året starter med en utrolig lat dag, innebærer det bare en siste innsats på avslapningsfronten før det braker løs mandag. Det er kun nødvendig oppdateringer som gjøres på jobbfronten disse jule- og nyttårsdagene.

Vår suksess avhenger i noen grad av hvordan verdensøkonomien utvikler seg i 2011. Ikke at vi er så tett på, men negative signaler og trender får konsekvenser også for små bedrifter.

Sparebluss er en tilstand vi er vant til å forholde oss til, og skal klare noen år til, om nødvendig. Likevel innser jeg at livet blir enklere når krisen avblåses og man kan ta rev i seilene.

Jeg gleder meg til det nye året som så vidt har startet. Når jeg får holde på med mitt, kan andre holde på med sitt og alle bør være fornøyde.

Godt nytt år!

Del dette: