Når prominente personer dør, vekkes tankerekken.

Jeg føler veldig med dronning Elisabeth. Tenk, 95 år, og så dør mannen i hennes liv.

Jeg trekker paralleller til min mor og far. Hun døde nær 94 år gammel. Han ble igjen. Trodde han hadde livsmot til å fortsette livet.

Snaue to måneder senere var det slutt. Det var ikke mer å leve for.

Dronning Elisabeth har gjennom ufattelig mange år vist viljestyrke, mot og kraft til å stå i sin skjebne. Jeg beundrer virkelig hennes pågangsmot. Jeg vil imidlertid ikke nøle med å forstå det om hun nå kaster inn håndkleet. Det er lov å pensjonere seg når man er 95!!

Jeg har fulgt The Crown, som sikkert mange har. Selv om det ikke er helt dokumentarisk, fanger man opp litt i løpet av sesongene. Jeg synes det gir meg en utmerket forståelse av monarkiet i Storbritannia. På godt og vondt. Et godt påfyll for meg som ikke fulgte godt med i historietimene, rett og slett. Serien ga meg et dytt til å forske på hendelser som jeg ikke hadde oversikt over. God voksenopplæring, med andre ord.

Prins Philip hadde forberedt sin død og begravelse i mange år. Det er mange som tar regi over den siste delen. Greit for de etterlatte å ha noe å forholde seg til, vil jeg tro.

Det er umulig for meg å forutse min egen død. Jo eldre jeg blir desto mer nysgjerrig blir jeg. Hvordan vil det skje? Ingen av oss vet når det skjer. Det er jo selve spenningen ved livet. Det gjør imidlertid ingen ting å være forberedt. Synes jeg. Selv om jeg ikke kommer til å være til stede.

Hva synes du?

Photo by Alessio Lin on Unsplash