Wikileaks tar knekken på det moderne trollet. Det sprekker og vi vet ikke hva vi skal tro!

Alle regimer, for ikke å si ledermøter, medarbeidermøter, klubber, familier, barn, foreldre, lærere, fengselsbetjenter, sosionomer, barnevernere, ja, i det hele tatt; alle har noen hemmeligheter. De snakker et språk som ikke almenheten tåler. Ikke fordi de ikke har respekt, men fordi de trenger det for å løse konflikter eller komme seg videre.

Den slags lekkasjer er usynlige, og skal være det!

At wikileaks avslører at diplomater stiller spørsmålstegn sånn & sånn, eller at fru Clinton, eller andre siteres til det pinlige nøyaktige er kanskje litt uinteressant i detalj, men svært interessant i det store og hele. Det sier nemlig noe om hvordan makta tenker. Og i denne sammenheng var hunkjønnet uvesentlig, bare for å ha nevnt det.

Man kan være uenig i metoder, jada. Man kan være uenig i stragegi. Jada. Men Wikileaks har skapt en ny atmosfære. Den må vi uansett forholde oss til.

Og får vi et åpnere samfunn av det, er jeg fornøyd. Fra mitt stille hjørne i verdensveven.