Jeg er blitt stemplet som naiv av bloggkommentatorer det siste døgnet. Etter at jeg flagget at multikulturalisme ikke uten videre er et onde.

Multikulturalisme ble flittig benyttet som et fyord av en viss massemorder i Norge for et  år siden. Det ble også hyppig gjentatt under rettssaken våren 2012. Det ble av drapsmannen brukt som et skjellsord, og de fleste av oss skuttet oss (som det står i pikeromanene fra 50-tallet) bare ved navns nevnelse.

Nå er antimultikulturalisme blitt stuerent. Det er ok å mene at man skal la folk være der de kom fra, og bare der. Å blande kulturer fører bare elendighet med seg. Det fikk vi en forsmak på da Gud blandet seg inn i byggingen av Babels tårn i sin tid.

Det som gjorde at jeg måtte kommentere blogginnlegget var at det ble presentert som om USA har vært supervellykket når det gjelder innvandring, og at det er “look to USA” hele veien. Til og med med svart president i to perioder. Det kaller jeg faktisk naivt. Er man så historieløs at man kaller USA et integrerende samfunn?

Kort oppsummert. Fra nok et diskuterbart innlegg av Elin Ørjasæther.

Jeg tillot meg å kommentere der, da. Og blir velsignet med omsorg. Av flere som synes synd på meg, fordi jeg er så naiv.

Når ble det egentlig greit å stemple folk med slike karakteristikker på grunn av  meninger? For meg er det helt i orden at folk har andre meninger. Derfor mener jeg at det samme må gjelde meg.

Jeg blir ikke provosert en gang. For meg er det ikke krenkende at folk karakteriserer meg som det ene eller det andre, uten å vite noe om meg. Jeg opptrer som hund; har de ikke noe interessant å bidra med, eller kan jeg ikke leke med dem, pisser jeg på dem, og går videre.

Jeg er ikke naiv. Jeg er meningsberettiget.