I følge en artikkel i E24 har Verdensbanken en oppskrift på hvordan fattigdommen i verden kan løses. Og det kan skje innen 2030.

En ren fordelings- og miljøpolitikk der alle skal få muligheter, der verdenssamfunnet bidrar til at så skjer overalt. Det er spesielt de fattigste landene i Asia og Afrika som skal hjelpes først. Halvparten av de fattige. Dernest halvparten av resten, etc.

Det høres jo ganske fortryllende ut. Men er det virkelig så enkelt? Fattigdom oppstår som regel fordi landets styre ikke makter å forvalte ressurser og fordele dem. Det er griskhet og privilegier for noe få som preger politikken. Hvordan skal verdenssamfunnet få bukt med dette?

Krisen i Spania og andre sør-europeiske land baserer seg på akkurat de samme prinsippene. Man har ikke forvaltet ressursene sine. Man har ikke tenkt lengre enn høna sparker, for å skrive om et ordtak.

Man endrer ikke et lands politikk ved å hjelpe de fattige til mer mat. Eller stiller opp med penger så de kan kjøpe klær og gå på skole. Det tar generasjoner å bygge opp kompetanse, erfaring i hvordan man utnytter naturressurser etc.

Nå er det ikke denne typen tiltak verdensbanken vil iverksette. De vil avskaffe den ekstreme fattigdommen. For den andelen av jordens befolkning som lever på rundt 7 kroner døgnet. Det dreier seg om 1,3 milliarder mennesker, eller 21 prosent av verdens befolkning per 2010.

Likevel våger jeg å påstå at om disse får mat og blir mette et års tid, bidrar det ikke til bedre ressursfordeling i verden. La dem få mat, for all del, men ikke tro på så lettvinte løsninger!

I samme artikkelen mener man at man på dette viset også forhindrer nye finanskriser i væla. Jeg synes dette var veldig enkel retorikk!