NRK1 viste i går kveld Vanitiy Fair fra 2004, den siste av 7 spillerfilmer som er basert på romanen med samme navn, av William Makepiece Thackeray . Filmen er en satirisk studie av overklassen i England på starten av det 19. århundret. Hvor adelig tilhørenhet var langt viktigere en både utdanning og intelligens. Siden romanen Vanity Fair var pensum på gymnaset da jeg gikk der for snart 100 år siden, var det ekstra morsomt å stifte bekjentskap med Becky, Amalie og de andre rollefigurene igjen.

Forfengelighetens marked er ikke et fenomen som er et avsluttet kapittel i historien. Det råder den dag i dag. I noen land er sosiale klasseforskjeller fortsatt skremmende stor, og de nederste på stigen holdes velmenende, dog effektivt nede av kapitalistene med sine enorme formuer.

Moteverdenen med sine trender er et annet. I alle grupperinger i samfunnet finnes avarter av forfengelighetens marked. 

Og hva bidrar det til?

Sosial dumping, mobbing, utestengelse fra “det gode selskap” – hva nå enn det måtte være.

Det ligger i menneskets natur å bekjempe andre. Urkraften er sterk, og dyrkes systematisk av enkelte. Målet er ene og alene å være bedre enn andre. Egodriven er kjempemessig og langt overskredet et anbefalt nivå for folk flest.

Kombinert med at jeg har lyttet litt til partiprogramdebatten som pågår på Arbeiderpartiets landsmøte før jeg satte meg til bloggs, framkalte tanker om at solidaritet, fellesskap, inkludering på ingen måte ligger i menneskets natur. Selvfølgelig. Overlevelsesbehovet har vært det framtredende fra historiens opprinnelse. Den sterkestes rett, etc. Fyndordene om solidaritet og ansvar for fellesskapet er moderne. Men viktige. Mange ville bukke under i dag uten sikkerhetsnett som fanget dem opp. Mennesker som for tusenvis av år siden hadde klart seg utmerket, men som er ødelagt av historiens målestokk på hvem som får _lov_ til å være levedyktig.

The survival of the fittest er et kapittel vi er ferdige med. Rett og slett.