Jeg leste en artikkel på nettsiden til NRK, og brikkene falt fullstendig på plass. Det er ikke meg det er noe galt med, det er genene mine!

I denne artikkelen påstås det at kondisjon er genetisk bestemt. Mest sannsynlig. For meg høres det veldig sannsynlig ut. Jeg har aldri følt treningsglede. Jeg har aldri følt at jeg virkelig har vært i god form. Selv ikke da jeg i 40-årene fløy på treningsstudio tre ganger i uka. For ikke å snakke om ulidelige kroppsøvingsdager i skoledagene. Ballspill var ok, alt annet ikke.

Den gangen tenkte jeg ikke så mye over det. Da var jo kroppen stort sett med på det meste uansett.

Det er nå, i langt lengre framskreden alder at jeg virkelig merker det. Jeg går ufortrødent flere kilometer hver dag. Oppover og nedover bakke. I et tempo som gjør at jeg blir svett. Likevel er den siste oppoverbakken før det flater ut LIKE TUNG hver eneste gang. Det hjelper ikke det spøtt at jeg går og går hver dag.

Den eneste trøsten er at jeg kanskje hadde vært dårligere om jeg ikke hadde gått. Eller, med denne vitenskapelig artikkelen slås jo også det ned på.

Det jeg VET er at mitt blodsukker, mitt hjerte, min lever og nyrer og lipider i blodårene, eller hvor de befinner seg, har det bedre. Jeg har nettopp vært og tatt tester. Blodsukker som er fantastisk, etter å ha hatt diabetes i 26 år. Blodtrykk som en ungfole. Det er kanskje til og med litt lavt av og til. Kanskje kan flere medisiner kuttes. Og resten har det også altså bra.

Og kondisen?

Den blåser jeg en lang mars i. Jeg får ikke god kondis uansett! Men fortsette å gå skal jeg!

Øverste bilde: By bruce mars on Unsplash