Jeg har endelig lest boken til Valla. Prosessen heter den, og er en sammenhengende forsvarstale for alle de vurderinger og skritt hun har tatt, fra hun var justisminister til hun gikk av i 2007, og kanskje enda litt lenger.

Det er underlig at så tilsynelatende oppegående mennesker helst burde vært beskyttet fra seg selv. For det mener jeg virkelig. Hun anfører en tone i boken som langt på veg bekrefter det Ingunn Yssen beskrev i oppsigelsesbrevet sitt i januar 2007.

Hun forherliger sitt eget ego, som, i følge henne, gjennom langvarig og ensom kamp har ført Norge videre, og spesielt kvinner og arbeidstakere for øvrige. Det vil i grunnen si de aller fleste, når man tenker seg om. Jeg skal ikke frata henne æren for mye som er oppnådd, men det hjelper lite å bekle Norges mektigste verv når man ikke eier evne til å kommunisere med sine medarbeidere i tykt og tynt.

En person som Valla tar ikke råd. Hun har bare undersåtter. Det er nok derfor hun havnet i dette uføret. Anklager Jens Stoltenberg for ikke å fortsette spaserturer etter at hun har gått av, og surmuler for manglende oppfølging fra LO. Ja, hun anklager sine egne for å ha dolket henne i ryggen. Kan hende fant de denne anledningen passende, da Ingunn Yssen tok belastningen.

Kanskje har Yssen hatt bred støtte fra andre deler av arbeiderbevegelsen, kanskje har hun på forhånd visst hvor de andre i LO sto. Men jeg tror ikke hun ville ha tatt den belastningen det var å ta denne kampen hvis den ikke hadde vært reell.

Valla tar kaka!