Jeg har ved noen anledninger tidligere bemerket min irritasjon og undring over spansk byråkrati. Jeg kan ikke la være å dele denne siste perlen i løpet av dette året. La oss håpe vi slipper flere. Skjønt man kan vel forvente seg litt av hvert når tiden kommer at man skal søke spansk pensjon.

For mange måneder siden, ja jeg tror det må være et år siden, da jeg skulle sende inn søknad om pensjon fra Folketrygden, ble jeg oppmerksom på en plakat på “trygdekontoret” på Gran Canaria der det sto at man kunne søke om en spesiell nøkkel for å kunne gjøre små endringer, som adresseforandringer etc på nett. Kjekt, tenkte jeg, og bestemte meg for å prøve.

Etter å ha lest gjennom de spanske, offentlige web-sidene med søknadsskjemaer i hytt og pine, fant jeg endelig det jeg lette etter. Jeg kom så langt som til at jeg skulle scanne inn mitt residencia-kort. Det var avbildet et slikt kort for å illustrere hvordan det så ut. Min residencia så IKKE slik ut. Da jeg fikk min, for snart 12 år siden, var den evigvarende og besto av et grønt A4 ark.

Dermed dro jeg ned på det lokale trygdekontoret og spurte hvordan jeg kunne få denne nøkkelen. Og det var her det begynte å gå litt galt. For jeg brukte feil ord. Jeg spurte etter det man kaller passord, og ikke nøkkel. Betjenten sa at jeg ikke trengte noe passord, det var bare å gjøre sånn og sånn. Så jeg dro hjem, overhodet ikke oppløftet, og meget mistenksom.

Det hadde jeg god grunn til. Jeg kunne, som utlending, ikke bruke passord noe sted på disse offentlige web-sidene som jeg trengte. Men så begynte det å komme mailer. Om at jeg kunne gå inn på et kommunikasjonssted og der skulle det ligge en melding til meg. Jeg klikket meg inn, og videre på “buzon”, som betyr postkasse. Informasjonen som da kommer opp er at denne siden IKKE ER SIKRET og jeg kommer ikke videre.

Dette har skjedd med jevne mellomrom. Da jeg mottok samme mail igjen her om dagen, gikk jeg til trygdekontoret i  Torrevieja og spurte om hjelp. Nei, det var ikke der jeg skulle, jeg måtte til Orihuela, til Hacienda (skattekontoret). De spurte om jeg visste hva dette gjaldt, og jeg fortalte historien så godt jeg kunne på spansk. Da sa han: “Bare blås i det, dette er ikke viktig”.

Så nå blåser jeg i det, og håper det ikke er viktig…