Kalenderen snues, og tankene trenger seg på. Det nye året kommer ikke uten bekymringer.

Tanker man gjør seg

Det ble en salig blanding av 20-åringer og 70-åringer. Vi syntes vi befant oss midt i mellom for anledningen. Vindusbord og champis så bra ut. Det var før ti unge italienere inntok nabobordet. Deres alminnelige talestemme oppnådde en skadelig decibel, selv om vi ikke fikk det målt. Det skulle for øvrig ha tatt seg ut. Etter noen omganger i buffeten, ba vi faktisk om å få bytte bord. Å sitte ved siden av et mye større bord med tyskere var som en tur på bedehuset i forhold. Vi koste oss resten av kvelden. Vel, resten av kvelden og kvelden, fru Blom. Vi avsluttet festen klokken 21.00. Og jeg insisterte på å gå arm i arm med Sørensen hele veien hjem. Enda han går så fort at det ser veldig rart ut for de som står og ser fra tribunene.

Denne gangen ble det overhodet ikke tid for ettertanke. Jeg hadde invitert Sørensen på galei på Strøget i København. På et ganske sobert sted med buffet og fri drikke til 23.30. Vi trodde dette var for oss til tilårskomne. De unge måtte da i all anstendighets navn gå på noe mer hipt!

Årsaken til denne insisterende hjemgangen hadde sin årsak i alt det rare som viste seg utendørs i Københavns gater. Det er mulig de er der hver kveld. Det var uteliggere i stort antall, flest grønlendere, det var “hun som alltid våker ved flammen for vår jord” og mange av hennes medsøstre. Det var unge, sniffende lommetyver, drita fulle guttvalper som sendte av gårde raketter uavhengig av himmelretning etc.

Vel hjemme skulle vi egentlig evaluere året som er gått og snakke om året som kommer. Det er det nyttårsaften egentlig er til for, etter min mening. For min del var jeg nokså sliten etter nesten 14 dagers julefeiring rundt omkring. For øvrig veldig hyggelig alt sammen. Vi har lært en del om hvem vi kan regne med og ikke dette året. Det er alltid greit å vite. Det har vi for såvidt lært hver eneste år, så det er ikke noe nytt. Men det å starte med blanke ark er noe spesielt. Noen vil du ha med deg videre så klart, men andre får seile sin egen sjø. Det er lett å tro at Facebook avgjør hvem du vil ha med å gjøre. Sånn er det faktisk ikke. Jeg vurderer sterkt å slette meg fra hele Facebook. Det blir et kunstig treffpunkt. De jeg ønsker å ha kontakt med finner jeg på andre plattformer. Sosiale medier er ikke selve livet.

Det jeg egentlig ville si var min opplevelse av de som ikke tilhører det gode selskap. I København, eller andre steder. De som sitter og våker ved flammen, som Karoline Krüger og Anita Skorgan sang om for 30 år siden. De som ikke har funnet seg til rette. De som ingen bryr seg om. De var det mange av langs Strøget, på Rådhusplassen og sikkert mange andre steder i går.

I dag tidlig ble en svært ung gutt, kanskje 17 år, fulgt bort av betjeningen på Hovedbanegården, med snørr rennende ned på haken, fullstendig uten å kunne gjøre rede for seg. Hvorfor ble nyttårsfeiringen slik? Den er meningsløs for ganske mange. Man skal være vellykket og festpyntet. Vi var det ikke. Vi var med på en ok fest, men vi gikk tidlig. Vi kunne ha snakket med noen av de ensomme, forkomne ute. Min frykt for bomber, terror og lommetyver hindret oss denne gang (også). Skammelig, kanskje. Jeg tror jeg vil spørre om å få være med Leo Ajkic en annen gang. For å åpne dører. For å gi et smil, som kongen snakket om. For å lytte, som Leo snakket om.

Godt nytt år. Kanskje er det i år du og jeg finner ut at vi skal bidra med noe for noen som trenger det.

Photo by Oskars Sylwan on Unsplash