Har man lært å sykle, kan man sykle!

En eller annen gang mellom 5 og 7 år lærer man å sykle. Og så kan man det for resten av livet. Sånn er det bare!

Jeg er ikke så sikker.

For noen uker siden kjøpte Sørensen oss nye sykler. El-sykler! Som hjelper i de bratteste bakkene. Eller gjør at man fyker av gårde mange kilometer der man ellers ville ha strevd med melkesyre og alt dets vesen.

Til og med sykkelshortser har vi investert i. Det må man ha når man sykler så mye som vi gjør. Hver eneste helg har vi syklet. Opptil 2 mil…

I dag skulle vi velge natur framfor lengde på turen. Finne pittoreske stier og sykkelveier langs havet.

Det er mangt å si om Spania, men å snakke om tilrettelegging for syklister blir man fort ferdig med. Siden vi kom for 7,5 år siden har det riktignok blitt noen sykkelstier, men plutselig stopper de. Helt uten grunn.

Vi valgte først noen stille sidegater før vi kom ned til sjøen noen kilometer sør for oss. Det passet bra med en pitstop for å nyte utsikten og ta bilder.

Hjemover skulle vi altså sykle langs denne strandpromenaden som alle kommuner langs havet skryter på seg at de har. “Middelhavets grønne korridor”. Nuvel, det mangler en del på det, altså!

Marerittet begynte.

Faktisk før vi nådde promenaden. Da syklet jeg av meg en sko, og skrapte foten nedi bakken fordi jeg hadde glemt at sykkelen hadde bremser… Panikk, altså.

Slik fortsatte det i grunnen. Vi kom på lugubre underlag, og jeg lurte på om sykkelen hadde godt av det hele. Jeg hadde i hvert fall ikke det. Livredd for å bare styre ned i avgrunnen på sjøsiden, valgte jeg å følge en krøttersti litt lengre inn. Av og til bare gikk jeg av, og trillet. Ble det for ille, bråbremset jeg, med det resultat at jeg fint kunne ha fått til en araber flikkflakk, hvis farten hadde vært noe større.

Etter at vi hadde bestemt oss for stedet der lunsjen skulle inntas – også ved havet, kronglet vi oss gjennom de siste krøtterstiene. Her var det masse sand! Og takk for det, egentlig! Før jeg visste ordet av det, lå jeg i bakken, oppskrapt og omtåket og med klare formeninger om at jeg ALDRI ville sykle på sånne steder mer! (Først da vi kom hjem kunne Sørensen fortelle at jeg delvis hadde falt over ham. Han reddet meg fra større skader! Han kunne også fortelle at det ville han ha gjort om det så var en sølepytt!) Takk for Sørensen!

Min konklusjon er egentlig at jeg er en elendig sykler. Foreløpig. Jeg trenger trygg grunn, liten trafikk og bred veg. En uhyggelig vanskelig kombinasjon her til lands. Men vi har masse kanaler, da! Der er det liten trafikk, og mye natur. Vi tar en tur der neste helg!

Å sykle er fint. På trygg grunn.
Å sykle er fint. På trygg grunn.
Del dette: