Hva er det å være mamma?
Det er lenge siden jeg hadde små barn. La det være sagt aller først.
For halvannet år siden anmodet jeg en småbarnsmamma jeg kjente om å blogge om livet som nettopp småbarnsmamma. Hun nølte, men dro i gang. Med gode innlegg om gleder og sorger i hverdagen.
Hun er i dag kjent som mamma’n i Casa Caos. En av de virkelig store bloggerne. Mange kjenner seg igjen i hennes betraktninger om hvor ille det er å være mamma innimellom gledene.
Så har vi fotballfrua, som nettopp er blitt mamma. Hun er i himmelen enda. Nurket er enestående og vidunderlig. Hun sover neste natten gjennom allerede, etter bare et par uker.
Så har vi min datter, som har vært alenemor fra dag en, selv om hun var gift. Har slitt med utfordrende diagnoser på barna i tillegg til det som verre er når det gjelder barnefaren. Hun har stått i det, uten pause, uten tanke på at hun har klagerett til noen instans.
Selv hadde jeg vel det nokså rimelig tøfft selv, hvis jeg absolutt må tvinge meg tilbake til de første årene.
Hvem er det som har sagt at småbarnsperioden ikke er dødsens slitsom? Hvorfor må man klage over den, liksom? Den er da like naturlig som det første smilet, den første tannen som felles, og det første ordet. Sånn er det bare å være småbarnsmor/foreldre.
Ha meg unnskyldt. Jeg venter på tenåringsproblemene deres…. høhø…
Da jeg var midt i perioden “bleier & ungeskrik” (3 gutter i løpet av 5 år), tenkte jeg ikke over at jeg var sliten. Jeg var det nok, men som du sier; i småbarnsperioden er vel alle sliten. Mer eller mindre!
Ja, men vi hadde ikke internett den gangen. Så det er litt vanskelig å vurdere. Men jeg tror at alle må innrette seg på slitsomme dager, ja!
OG jeg tror bloggerne også gjør det. Når sant skal sies. De trenger vel også å ta’n helt ut! 😉