Hva skal man tåle når man ytrer seg?
Elin Ørjasæter har sluttet å twitre. Hun er drittlei all sjikanen hun er blitt utsatt for i etterkant av kommentarer hun har publisert under Vågå-saken.
Jeg hadde ikke trodd at akkurat Elin skulle bukke under for twitter-troll og andre nettbeist. Men det er til å forstå at å bli så massivt slaktet av en god del mennesker, gjør noe med en.
Selv har jeg vært både begeistret for Elins blogginnlegg, og ikke fullt så begeistret. Jeg har sagt fra i begge tilfeller. På en ordentlig måte.
Under min kommentar i det siste innlegget til Elin, er det mang lumre kommentarer. I mine yngre år hadde jeg sikkert gått rett i strupen på disse. Nå har jeg forholdt meg taus. Fordi mange av dem er veldig spesielle i forhold til mitt verdisett. At noen finner grunn til å benytte min spalte på en måte, blir likevel litt provoserende. Hvor mye mer provoserende er det da ikke når hele bloggen blir nedrent av auberginer (dette var et ord som datt ned i meg akkurat nå. Det er jo egentlig en nydelig grønnsak, men akkurat nå følte jeg det kunne brukes som et skjellsord, gitt).
Å by på seg selv, koster. Å ytre seg, koster. Å fordumme kommentarfelter på internett burde også koste. Søppel er uinteressant.
La mangfoldet blomstre, men hold deg for god til å bli en kommentarbølle.
Nå er jeg spent på hvor mange som leser min blogg…
Jeg leser bloggen din, vet du! Og jeg har lest mye av det Elin Ørjasæter har skrevet. Liker dere begge to jeg 😀 Men det er ikke alltid jeg kommenterer da. Ønsker deg en fin arbeidsuke!
Takk, det samme, Randi. Jeg leser også, uten å kommentere deg. Når jeg kommenterer må jeg gjøre det på facebook, da det ikke er noen annen mulighet i mitt mac-regime. Ha en god arbeidsuke du også – du skal kanskje prøve deg igjen! Lykke til – med små skritt! Husk: SMÅ SKRITT!
Også jeg.
Hei Solveig! Dette var et klokt og for meg veldig hyggelig og støttende innlegg! Du er jo en av de jeg har sett ofte i twitterstrømmen, alltid saklig (og av og til morsom, en god kombinasjon :-)) enten du nå har vært enig eller ikke enig. Så hyggelig å se ansiktet ditt dukket på på Face-sida mi. Det er mye jeg kunne tenke meg å si om dette, men det får bli når jeg har fått det litt på avstand. En del går faktisk på MENGDE. Folk tenker at “henne er det ikke synd på, med 30 000 følgere”. Men 30 000 følgere betyr jo også at når folk er sinte på deg så blir det UTROLIG MANGE sinte mentions! Legg til litt direkte sjikane på DM og på mail, så blir begeret fullt. Volumet blir rett og slett voldsomt, særlig hvis man har en dårlig dag. Den rene sjikanen er jo ikke det det er mest av, men den kommer også, og da blir det litt sånn “hvilken dråpe var det som fikk det til å renne over.” Twitter er veldig personfokusert, på 140 tegn blir det “for og i mot orjas”.
Jeg tenkte også at det er mengden. Når horder tramper rett inn døra, er de ikke enkle å avvise. Og jeg forstår det. I forhold til deg lever jeg en veldig anonym bloggtilværelse. Det er selvfølgelig både et gode og litt dumt. For øyeblikket har jeg ikke kapasitet til å gjøre noe mer ut av det. Å være kreativ på kommando er vanskelig, synes jeg!
Med din penn må du regne med reaksjoner, og jeg antar at det er også det du ønsker. Men folk eier jo ikke grenser. På nett.
Velkommen tilbake i twitter og andre rom når fordøyelsen er over!
Glemte å avslutte på en måte, mente bare å si takk for fin bloggpost! 🙂