Jeg kan merke det allerede ved mitt hovedbesøk på toalettet om morgene. Da er alltid iPaden med og det er kabal som gjelder. Den går jo selvfølgelig aldri opp! En dårlig start på dagen. Skulle den, mot formodning, vise seg grei å ha med å gjøre, går jeg dagen i møte med en helt annen holdning. Jeg er en vinner!

Det samme gjelder Wordfeud. Hvorfor er det sånn at man i noen spill får utdelt totalt ubrukelige bokstaver? Hele tiden! Når du har vært uten vokaler i fire runder, topper det hele seg med en c eller w. OG jeg kan svært få godkjente ord med disse bokstavene i…

I dag har det vært en sånn dag med disse bokstavene. Jeg har nesten ikke fått lagt et ord med verdi over 20 poeng. Livet blir jo vanskelig å godta på en sånn dag, er du ikke enig?

Det er forresten ikke hver dag jeg får gjort mitt hovedanliggende på toalettet før jeg må dra på jobb. Kan du tenke deg noe verre? Da gjelder det å finne en tid, midt i en skoletime, der jeg har fri når trangen melder seg. Skjer det i et friminutt er det jo helt krise. Da skal alle lærerne ut og inn av det avlukket vi har.  For der henger nemlig inspeksjonsuniformene. Jeg trenger ro og kabal når jeg er på do. Heldigvis har jeg oppdaget at jeg har mulighet til å spille på telefonen også. Akkurat de samme spillene som på iPaden. Det gjorde godt. Da er do-stunden reddet, for å si det helt oppriktig.

Men det som virkelig toppet heile driden, som Katrine Sørland sier i “Skal vi danse”, var et angrep på livsverket mitt – Mitt Spania. Det ble angrepet av hackere i kveld. Hotellverten vår ringte og spurte om vi hadde overlevd. Det var jo bare så vidt. Samtidig tenkte jeg at siden noen barskinger der ute finner oss og synes at vi må ødelegges, må vi jo være ganske store der ute i www? Verken VG eller Dagbladet har vært ute av funksjon i dag…

Alt dette kan jeg med god samvittighet sitte og drodle rundt nå, klokken 01:53, fordi klokka EGENTLIG er bare 00:53. Tenk det, nå skal vi i ukesvis fortelle hverandre hva klokka EGENTLIG er. Jeg er faktisk glad, for første gang siden vi flyttet til Spania, at vi skal stille klokka. Det har vært fryktelig mørkt om morgenen nå, en stund. Jeg står opp nå til tider jeg før kun har kjent til av omtale. (Her i Spania, altså. I Norge er det jo en ganske vanlig tid å stå opp, husker jeg).

Alt dette er likevel for intet å regne mot en kollega jeg har. Åge sliter med en vond tå. Fordi kommunen ikke har tilrettelagt fortauskanten han må forsere for å tre inn i vår felles skolegård. Han sparker stadig borti, ikke sant! Det er jo virkelig en tung skjebne, dah!

Joda, sååee..