I disse dager er det seks måneder siden jeg brakk armen, eller håndleddet, vil nå jeg heller si.

Da jeg var på røntgen spurte de hva slags jobb jeg hadde. Jeg sa, som sant var, at jeg var pensjonist, men hadde en liten skrivejobb ved siden av.

Dette tror jeg var helt feil svar. Jeg burde sagt at jeg var fiolinist eller konsertpianist eller noe i den duren. Jeg tror nemlig ikke at de anstrengte seg vesentlig for at mitt brudd skulle bli veldig godt sammengrodd. Jeg var på et slags samlebånd. Nå har jo ikke Sørlandet sykehus i Kristiansand et veldig godt renommé på ortopedi. Det har vært mye bråk og tull, spesielt rundt en lege. Og jeg tror ikke mitt brudd var veldig komplisert, men de kunne sikkert ha utført gipsing og eventuell annen behandling noe bedre.

For saken er nemlig den, at jeg merker godt at armen har vært brukket den dag i dag. Den er stiv og vond, selv om jeg hele tiden etter at gipsen ble tatt av har tøyd og bøyd og trent den opp, som jeg leste meg til at skulle gjøres. Jeg har mistet troen på at den blir noe bedre. 

I dag hindrer den meg ikke i det daglige, men skal jeg ta i et tak, er det en umulighet.

Jeg skal aldri mer brekke noe, for dette vil jeg ikke mer! Punktum!