Helsedirektørens forslag om å dempe bruken av kostbare behandlingsmetoder for å forlenge liv har adstedkommet debatt. I en artikkel i nettavisen til Aftenposten i dag, tar Per Fugelli bladet fra munnen: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3683438.ece

Hans budskap er rett og slett at man i stedet for å jage etter noen dager ekstra i livet, bør forsone seg med døden. Dette handler ikke om å sette prislapp på mennesker. Det handler om å innse at man en gang skal dø. Det handler om at det ikke bestandig er etisk mest forsvarlig å forlenge livet med noen uker. At man ikke bestandig gjør det beste for et menneske ved å gi slik behandling.

Jeg er så privilegert at jeg har begge mine foreldre i live. De er over 90 år, og mett av dage. De har lite smerter, men sitter på et slags venterom. Livsutfoldelsen er svært begrenset i forhold til hva den var. De er begge forsonet med døden. De har det godt. Skulle noe ekstraordinært skje, tror jeg ingen av oss ønsker at det skal igangsettes behandling for å forlenge livet. Smertelindring og annen akkuttmedisin, ja, men livsforlengende behandling ville være utenkelig.

Jeg er klar over at mange i langt yngre alder også kan rammes av et vedtak om ikke livsforlengende behandling. Men vissheten om at de også skal dø er også for disse høyst gjeldende. Døden er den naturligste del av livet. Det eneste sikre vi har å forholde oss til.

La oss heller jobbe for en verdig avslutning på livet, enn å fornekte døden. Satt på spissen.