Etter 22.7. får den banale aftensangen en ny betydning. Ja, de fleste av oss har det godt. Jeg er en av dem som ikke kjenner noen som ble rammet av terrorhandlingene.

Likevel kjenner jeg en dyp og ekte sorg. Over de unge, uberørte. Kanskje politisk aktive, kanskje ikke. De var ikke et gjennomsnitt av Norges befolkning der de ble plaffet ned.

Ikke døde de på normalt vis heller. De ble drept. Plaffet ned. Man kunne sikkert funnet andre verb. Men er det nødvendig?

Unge, medmennesker som gjorde en forskjell der de var, ble drept.

Norge fikk en wake up call. INGEN TING fungerte. Som det skulle. Det må være en ekstra byrdre for de overlevende og pårørende.

Nå gjelder det å skjerpe seg!  (Gjelder både små og store)

Hvil i fred dere som tapte. La ingen gjøre politisk karriere på deres død!