Køkultur i Spania er fasinerende greier. Det hersker en stilletiende disiplin over rekkefølger og dertil hørende represalier hvis noen avviker fra standarden.

Et par ganger i året må jeg ta blodprøver. På mitt lokale helsesenter foregår det på en avsindig problemfri og effektiv måte. Mens man i Norge gjør sånt inne på et lukket kontor med alskens remedier, foregår det slik i Spania:

Du får en rekvisisjon fra fastlegen din. Med liste over alt som skal sjekkes via blod. Skal urinen inkluderes, får du med deg dertil egnet beholder for dette.

Hos oss er det i alle fall slik at alle får beskjed om å møte til klokken 08.00. Jeg har skjønt at jo tidligere jeg møter opp, desto lengre fram i rekka kommer jeg. I dag var jeg der 15 minutter før tiden, og ble nummer fem. Sikkert takket være det sparsommelige antall varmegrader på den tiden av døgnet. Med mildere luft, kunne jeg fort blitt nummer 20, selv om jeg møtte så tidlig.

Som oftest er det veldig taust i denne køen, i motsetning til andre køer man kan oppleve. Det er tidlig på morgenen, og vi kommer fra øst og vest, fra sør og nord. Få kjenner hverandre. Senere på dagen, på postkontoret, eller hos legen, for den del, går skravla. Da har man varmet opp, og er innendørs. Da hender det at noen forsøker å snike også. Det er uhørt, og blir straks og med en gang høvlet ned på. Av selvbestaltede køoppassere. Men på morgenkvisten, utenfor legesenteret, er det stille.

Så toger vi inn, da. Når de låser opp døren. I dag var man nokså sikker på at det ikke kom til å finnes synlig blod, for øvrig. Så gjennomfrossen var man etter bare 15 minutter utendørs i den kalde, fuktige lufta.

Først leverer man urinprøve og rekvisisjon. Så får man med seg rekvisisjonen med pålimte strekkoder og vises inn til prøvetaking. Der er det ingen unødvendig diskresjon å øyne. Fem eller seks båser der det stikkes over en lav sko. Det hele er over på tre minutter.

En gang opplevde jeg at en ble besvimelsen nær etter blodprøvetakingen. Det hender det jo at noen blir. Itte no’ knussel! Han ble plassert i en kontorstol og trillet 200 meter ned i gangen til sykestua. Ved siden av køen. Så dizzy som vedkommende var, hadde han sikkert ikke noe vondt av det…

Effektivt, ja! Bare en glede, faktisk. Man liker å få rask behandling! Stikke kan de også!

(bloggposten er tidligere publisert på en annen bloggplattform, men gjelder like fullt i dag).