Den siste uken har vi fått bekreftet at det ikke skal store partier og folkemengder til for å riste i grunnvollene i norsk politikk.

Avgått justisminister Sylvi Listhaug. Foto: Wikipedia

Etter Sylvi Listhaugs ufine ordbruk, som toppet seg med den nå velkjente facebook-meldingen, gikk partiet Rødt, men litt over 3 prosent av befolkningen bak seg, og én representant på Stortinget ut med mistillitsforslag overfor justisministeren. Samtlige opposisjonspartier fulgte etter i tur og orden. Selv Krf, som egentlig har vært en garantist for en borgerlig regjering, stilte seg bak mistilliten, og sørget dermed for parlamentarisk flertall for mistillit til justisministeren. Det er verdt å merke seg at ingen stilte hele Regjeringen i mistillit.

Så blir det aldri til at mistilliten gjennomføres som flertallsforslag. Listhaug går ut med en ny facebook-melding og bekrefter at hun trekker seg som justisminister. Av hensyn til Fremskrittspartiet. Ikke av hensyn til Regjeringen, men partiet. Dette er et spill for galleriet. Hun går av fordi hun ikke lenger har tillit som privatpraktiserende justisminister. Det vil forundre meg veldig om ikke statsministeren i går kveld gikk ganske hardt ut og forlangte at hun skulle gjøre dette. Hvis dette hadde vært Listhaugs egen beslutning, må man kunne stille seg spørsmålet om hvorfor hun ikke takket for seg samtidig med den fjerde unnskyldningen fra Stortingets talerstol forrige uke.

Det er flere spesielle og grunnleggende ting som har skjedd i denne prosessen.

• Facebook har i Norge blitt stedet der politikere med sterke meninger ytrer seg. Antakelig etter mal fra president Trump. Han bruker riktig nok Twitter, men begge er sosiale medier.
• Enkelte politikere vurderer sin egen person og sak høyere enn både partiet de tilhører og regjeringen de er en del av. En privatpraktiserende statsråd er noe nytt i Norge. Det er faktisk ikke en ordning vi ønsker noen av oss. Selv om Listhaug har en høylydt tilhengerskare, som hausser opp stemningen når det kreves. Går man dem på klingen og spør nøyaktig hva de synes er bra, eller hvorfor de ikke reagerer, får man ikke noe fornuftig svar. Bare ukvemsord. Den slags debattform er uønsket i et demokrati.
• Ordskiftet skjer i sosiale medier, der det ene ukvemsordet tar det andre.
• De bittesmå partiene har vist at de også har makt. De har vist at det lønner seg å stemme ved stortingsvalg.

De siste dagers hendelser er ikke bevis for at Støre ikke egner seg som statsminister eller at Knut Arild Hareide er feig. De har stått opp for demokratiet og satt en standard for hvordan man behandler folk som er tillitsvalgte og ikke viser seg tilliten verdig. Hvor mange kameler Erna Solberg er villig til å svelge for å gjennomføre sitt borgerlige prosjekt vil vise seg i tiden som kommer.