For tre uker siden var Italia et fint land å holde ferie i.

Nå er det et land man overhodet ikke ønsker å besøke. For én uke siden var jeg sikker på ferien jeg hadde bestilt i begynnelsen av mai skulle gå sin gang. Nå tenker jeg at det feriestedet ikke blir tilgjengelig før neste år.

I dag begynte jeg for alvor å bruke hansker – ikke bare på grunn av kulde.

Jeg har kjære som antakelig er smittet, og befinner seg i utlandet. For få år siden hadde jeg vært i 3. grad panikk. Nå har jeg fått en ro over meg, som ikke kan forklares.

Vi er i kamp! Vi slipper ikke unna! Nå er det alvor!

Min sedvanlige “karantene” er blitt allmenn. Jeg tar meg min tur og tilbringer ellers dagen innendørs. Sånn skal alle ha det nå. I noen uker, måneder, eller…

Riktignok må planlagte møter med andre nå avlyses. Jeg, eller vedkommende, kan være utsatt. Transportmiddelet er ikke smittefritt. Alt handler om dette ene. For oss alle.

Jeg innbiller meg at dette er sånn det er å være i krig. Sånn våre foreldre hadde det på 40-tallet. Kanskje har jeg godt av å oppleve at det meste er stengt for meg. Det sies også at denne pandemien utgjør slutten på globaliseringen. Det setter tankene i sving. Klimautslippene er totalt forandret. Oljeproduksjonen er på et nullpunkt. Aksjer er i fri flyt. Bedrifter går konkurs. Mennesker i hopetall blir uten jobb. Bivirkningene av denne pandemien er sannelig mangfoldige.

Vi er utrolig heldige i Norge. Her kan man iverksette tiltak til det beste for næringslivet, kulturlivet og enkeltpersoner. Hva med alle de andre landene i verden som er rammet av samme virus, men som ikke har samme verdier på bok?

Vi nordmenn er kjent for å tenke på fellesskapet. Er vi der for hverandre nå? Er man i stand til å ta volvoen ned fra hytta og bli hjemme til myndighetene sier det er greit å dra på skole eller jobb?

Det er meg det kommer an på. Meg, i tillegg til deg og deg og deg.

La oss redde verden, for en gangs skyld!

Peace!