Endelig kom han til Royal Albert Hall. Fullt fortjent!

For en opplevelse det må ha vært! For Åge og Sambandet! Og publikum! DET VAR LANGT, MEN nå var tiden inne!

Da jeg satt og så på dette i kveld, fikk jeg opp mange gamle minner. Størst av alt var selvfølgelig Lys og Varme. Da var mine barn små. Tre og fem år. Og jeg visste allerede at framtiden ville bli uviss for dem. At det kom til å bli mange tunge stunder. Både fordi jeg var såpass voksen at jeg visste at livet i seg selv ikke var en dans på roser, men også mer…

Når jeg i dag ser Åge igjen (nå velger jeg sportspresens) ser jeg at han er litt lei de gamle sangene – Lys og Varme, Eldorado og flere. De blir litt mekaniske. Men samspillet med publikum er fantastisk. Der han ikke har den gamle entusiasmen, trår trøndere og andre til. I Royal Albert Hall.

Hvordan er det mulig å holde på gløden fra en sang i 30 år? Eller for å være nøyaktig – 32 år? Det har rent masse vann i Glomma siden den gang. Men Åge har publikum i sin hule hånd uansett.

Jeg opplevde ham her på øya for halvannet år siden. Han behøvde ikke gjøre mye før alle var helt med! Han har IT! Jeg sitter og koser meg, griner litt og tenker at de mangler noen virkelige helter de som vokser opp i dag. Eller kanskje er det sånn at jeg ikke egentlig følger med?
Jeg følger faktisk mindre med enn Venstre-Trine. Jeg aner ikke hva Pokemon er… Og enda er jeg lærer!!!