Jeg har to fabelaktige barn. Av to kjønn. De har skikket seg bra i livet, og har begge en hedersplass i hjertet mitt. Nå skulle det likevel handle om sønnen.

Det tok ualminnelig lang tid å føde ham. Så lang tid at jeg måtte legges i full narkose og la andre ta ansvaret. I full tåke oppfattet jeg på et vis at jeg hadde født en sønn, men det tok noen timer før alvoret gikk inn på meg.

Far dro hjem og spilte Mozarts Requiem på kasettspilleren etter fødselen. Den er jo fin, da…

De første seks ukene tilbragte jeg i sengen, studerende på dette nye mennesket som jeg hadde satt til verden. Ikke kunne jeg ligge, ikke kunne jeg stå. Derfor satt jeg. Oppstøttet av masse puter. Og det var et fantastisk skue. Blikkontakt, smil og alt var fullkomment.

Etter hvert klarte jeg å gå selv, og så gleden i å stelle gromgutten.

Men de første seks ukene satt jeg der, altså. Og ble veldig enig med faren om at vi aldri kom til å omtale sønnen i sint ordelag. Aldri i verden!

Vel, det skjedde. Før man kunne ane.

Barneårene var krevende, men med masse positive opplevelser også. Fulgt av skole og kamerater. Det ble en del flytting, og ikke alle steder ble det like naturlig å knytte bånd.

Som voksen har min sønn alltid tatt ansvar. Vært en god selger, og fulgt opp.

Framfor alt har det alltid vært en fest å diskutere med ham. Til å begynne med var det mest spørsmål fra den unge. Etter hvert har det vært vektige argumenter fra begge sider, og gode råd også fra den kanten. Nå hender det rett som det er at han tar ansvaret.

Etter noen kvelders samtale, ser jeg det.Han kan faktisk være framtidens rådgiver. Han har gode råd å komme med. Han har en tung CV å skilte med. Skal kanskje slipes litt i framførelsen, men er altså veldig god!

Og så er han praktisk også. Undres hvor han har det fra… Tre lampeprosjekter i Casa JaSol har han stått for. Praktfulle lamper som fyller sin rolle i det møblerte hjemmet vi tross alt besitter.

Nå har han vært her i flere uker, men snart er det slutt. Han drar hjem til spennende oppgaver.

Godt å ha besøk av sønnen, da! Alltid!

Prinsessene mine får gleden av ett kveldsbad med onkel Eivind før han drar. De gleder seg nok maksimalt til det!