Wenche Myhre er brukt som unnskyldning for mange påfunn og investeringer gjennom årene.

Her har gemalen investert i et uhyre av en motorsykkel, en Goldwing for kjennere. Vel, jeg skal betale halvparten, er det meningen. For det er vårt eneste motoriserte kjøretøy. Vår gave til miljøet.

Jeg tror jeg må ta et lite forbehold om min eierandel. Man skal jo nemlig komme seg opp på sykkelen for å kunne ha glede av å være passasjer også. Foreløpig har jeg ikke prøvd, og jeg er glad vi har en stor garasje for testing og utprøving av forskjellige påstigningsmanøvre. Har man vonde hofter, er det ikke så enkelt å være elegant i noen sammenheng. Man vralter mer enn man går, og jeg tør faktisk ikke tenke på hvordan jeg skal bestige hesten. Når/hvis jeg klarer det, er det et godt sete å sitte på. Nesten som en lenestol. Så det er jeg ikke redd for. Vi er jo foreløpig i mars, og selv om det er bare og fine veier, er det litt kaldt å dra på langtur. Men korte prøveturer blir det nok før man innvier sykkelen for alvor. Den er jo vakker da, ikke sant?