Jeg følger en del med på unge bloggere og leser med stor interesse artikler i aviser som har med utvikling og helse å gjøre. Noen ganger kommer man over disse som synes at det er helt forferdelig å bikke 30 år. Da er livet over, på en måte. For ikke å snakke om 35! Gamlehjemmet neste!

Når jeg leser slikt får det meg til å tenke hva jeg ville ha gjort annerledes fra jeg var 35 år for å stå bedre rustet til jeg blir dobbelt så gammel (forhåpentligvis).

• Regelmessig og allsidig trening. Jeg får smake baksiden av medaljen nå fordi jeg har sluntret unna før. I 40-årene trente jeg ganske regelmessig, men ble avbrutt av flere sykdomsperioder, som gjorde at jeg måtte starte på nytt hver gang. Fysisk form er ferskvare! I dag er kroppen full av artrose og jeg strever med å gå mine daglige turer og spille min golf en gang per uke.
• Utdanning. Jeg ville ha tatt mer formell utdanning. Bygget på fagene jeg hadde. Spesialisert meg mer for å være attraktiv i flere bransjer. Jeg er godt fornøyd med arbeidslivet jeg hadde i Norge, men tror at det kunne vært enda mer spennende om jeg hadde hatt flere bein å stå på. Det hadde for øvrig ikke spilt noen rolle når jeg kom til Spania. Her ble man ikke verdsatt for verken utdanning eller annet. Om man tror Janteloven er høyst oppegående i Norge, er den i hvert fall ikke noe mindre i Spania. Her skal man på ingen måte tro at man er noe. Jeg har heldigvis blåst i det, og kommet greit ut av det etter hvert. Etter hvert som jeg skjønte reglene.
• Vært der mer for barna mine. Jeg var så opptatt av å oppdra dem til selvstendige mennesker at det nok gikk på bekostning av gode stunder sammen, som ikke skulle være krevende av noe slag. Dette innebærer også et idiotisk samboerskap. Som påførte både mine barn og meg mer sorg enn glede. Jeg kan si det høyt nå som vedkommende har vært død noen år. Jeg skulle aldri ha dratt ham inn i livet til mine barn!

Men hva hjelper det å angre? Ikke på det man har gjort i hvert fall. Så får man leve med de valgene man tok, med de konsekvensene det har fått. Skrøpelig legeme, men god på bunnen, tror jeg vi sier. Og så får jeg være mormor, da! Det er nesten det største av alt.

Og det beste av alt; hvis jeg kommer så langt som til 70, tror jeg ikke jeg vil synes at det er gammelt i det hele tatt!