Når ydmykhet blir et fremmedord
Den mektige Ryanair-sjefen, Michael O’Leary, har vært på Norgesbesøk. Han kom til Rygge for å fortelle at ALLE ANDRE i verden tar feil når de hevder at Ryanair driver sine ansatte på kontrakter som er langt fra det fagforeninger i hele den vestlige verden har forhandlet fram for alle arbeidsfolk.

Han tordner løs, vrenger og vrir på anklagene, og viser med all tydelighet at han er en person man ikke skal pille på nesen. Da kan det gå deg ille, og er du på lønningslisten må du sannsynligvis finne deg noe annet å gjøre. Han har nok såpass mange rådgivere rundt seg at han pusher grenser, og nekter å bli tatt i noe som helst.
Han har nok også et korps av trofaste medarbeidere, som kanskje er høyere lønnet, nettopp for å være trofaste og støtte sjefen sin når han dundrer løs.
Ryanair har vært i søkelyset i ganske mange saker de siste årene. Det har dreid seg om et gebyrvelde som man ikke har forutsetning for å få oversikt over før totalsummen er trukket fra konto. Det dreier seg også om sikkerhet. Det var tre episoder i fjor sommer der Ryanair måtte nødlande i Valencia angivelig fordi flyene hadde så lite drivstoff at de ikke kunne sirkle rundt Madrid i en time på grunn av vind.
Jeg har akkurat lest om Vueling, som er et spansk flyselskap, som konkurrerer på pris med Ryanair, og som erobrer stadig større deler av det europeiske flykartet. Der har ledelsen en helt annen filosofi. Med fornøyde ansatte som blir verdsatt og sett, vil også passasjerene få en bedre opplevelse. Ja, så enkelt er det faktisk.