Vi lærte mye juss under terroristrettssaken i vår. Så mye at vi var godt forberedt når høstens “gysare” startet på Lillehammer denne uka.

Den tiltalte ordføreren har hatt sjumilsstøvler på når det gjelder pressedekning og støtte fra miljøer “som betyr noe” i dal’n, og ellers.

Jeg har ingen kjennskap til verken den fornærmede eller tiltalte i denne saken. Likevel vet jeg hvem jeg tror på. Det vet jeg fordi jeg var i tvil en gang før. En gang da dette var mye viktigere for meg, fordi det gjaldt mine nærmeste.  At jeg egentlig aldri var i tvil ble jeg klar over først senere. I slike saker hersker intuisjonen. Det gjelder å få den til å spille sammen med jussen.

Den gangen ble spetakkelet stanset og avverget før det kom så langt som det tilsynelatende har gjort i denne saken. Uten at sårene av den grunn ble mindre. Eller blir mindre. De rives nemlig opp jevnlig, gjennom søvnløse og sårbare netter.

DET skulle ordføreren i Vågå og alle de tusenvis av voksne menn som har begått samme synd ha visst. Der de trodde de var jevnbyrdige og “koselige” og bare mente å oppdra jenta i den voksne verdens vidunderligheter av noen opplevelser. LENGE før tiden. LENGE før de var modne for det, og når de ble modne for det, slett IKKE med en gammel gris på 5o år!

Rettssaken på Lillehammer kommer til å stå om troverdighet. Om da ikke påtalemyndighetene har såpass fellende indisier at det holder til dom. Det kommer til å bli omkamp mellom David og Goliat.

For en som kun kan forholde seg til det som framkommer i media, skal det ikke sies mer i denne omgang. Men, jeg kjenner lusa på gangen…