Det har vært kjent en stund, men sannheten kryper først nå inn i venene til spanjolene. Flaggene fjernes ett etter ett fra balkonger. Skuffelsen over sykkelhelten er total. Få setter lit til hans noe desperate forklaringer om hvordan det kunne finnes spor i hans ellers ubesudlede blod.

Det er vel ikke tvil om at Spania er et ungt demokrati. Det er en god del som fortsatt tar snarveier for å oppnå posisjoner og egne fordeler. Vi ser det tydelig i politikken og det skjer helt sikkert i næringslivet, selv om de ikke har vært gått etter like mye i sømmene.

Åpenhet er eneste vei til et rent samfunn. Man får aldri til det 100 prosent, men det må være målet.

Makt har vært forbundet med privilegier i Spania, som i mange andre land. Noen tror at det fortsatt er slik. At man, fordi man har en posisjon i politikken, kan tillate seg ting. Privilegier som kommer dem selv og familie og venner til gode.

Et sykdomstegn. Bare ved en politisk styring som setter søkelyset på denne problematikken kan det bli bedre. Det vil si PSOE i Spania. De har heller ikke vært fri for påtaler og skandaler. Men grunntanken strider i mot borgelige privilegier. Det er det som er medisinen i Spania nå.

Vi ser at Obama etter to år har fått motbør fra tvilende amerikanere. Hva tror de egentlig det er mulig å oppnå på to år? Obama har jobbet hardt. Innenriks. Dessuten har han hatt et navn å ta vare på utenriks.

Det er, etter min mening. et tegn i tiden, at politikere i posisjon gis meget begrenset tid til å etablere et nytt system

Jeg kan sammenligne med et regime jeg kjenner godt. Kultur, kor. Å danne et kor, skape musikk, tar tid. Det skal skapes tillit, innføres nye måter å dirigere på, bokstavelig talt, og sluttproduktet skal bli spiselig for de fleste. Det skjer ikke. Får man til musikken er det likevel bare noen som liker den.

Nå kom jeg langt utafor Contador her. Men han er vel også langt utafor….