Maria Amelie – den russiske gratispassasjeren – har delt Norge i to. Hennes vesen, kompetanse og situasjon har fått folk til å gå mann av huse for å få henne til å bli. Som flyktning? Eller hva?

Saken er et typisk eksempel på norsk engasjement. Det er en voldsom mobiliseringsevne for saker man tror på, eller saker man blir fortalt at man tror på. Jeg har ikke sett maken til massesuggesjon på lang tid.

Jenta har altså oppholdt seg ulovlig i Norge over mange år. Vært en snylter, for å si det hardt og brutalt. Hun har ikke bidratt til fellesskapet ved  å betale skatt, noe vi ellers er så opptatt av. Hun kan jo ikke ha gjort det – hun er her ulovlig.

Damen med høy kompetanse og skarp penn er et typisk eksempel på hvem som ville kunne få arbeidsinnvandringstillatelse uten problemer. Hvorfor gjør hun det ikke på den måten?

Nå hausses det opp en stemning av en annen verden, som om livet skulle være forbi hvis hun må reise tilbake til Kaukasus. For en periode.

En merkelig sak.

Mens andre, som sendes ut av landet hver eneste uke på grunn av ulovlig opphold, får aldri noe demonstrasjonstog med seg. De har ikke gjort seg bemerket tilstrekkelig på den offentlige arena. Og har sånn sett ikke gjort seg “fortjent” til det.

Hvor er logikken?

Jeg ønsker Maria Amelie velkommen til Norge, jeg. På ordentlig vis. I likhet med andre som kan forsørge seg selv via arbeid. Dette gjelder arbeidsinnvandring. For min del kan det også godt løses litt opp i reglene slik at hun kan søke om arbeidstillatelse mens hun er her. Unødvendig tungt byråkrati vil vi ikke ha.

De som fortjener asyl skal også få være her.