Vi lever i en urolig tid. Både værmessig, samfunnsmessig og politisk. Jeg skal her ta for meg stortingspensjonene.

Anders Talleraas og Magnus Stangeland står tiltalt for å ha jukset til seg godt over tre millioner kroner i pensjon fra Stortinget etter at de gikk av.

Ordningen er forsåvidt fin, i prinsippet. Den sørger for folkevalgte som har gitt de beste år av sitt liv i samfunnets tjeneste ved å sitte på Stortinget. I tykt og tynt. Nå har det seg slik at mange av disse representantene gjennom et langt liv i landets tjeneste, har fått kontakter og forbindelser som de nok har pleiet med tanke på en framtidig fratreden fra det politiske liv. Ingen skal klandre dem for det heller.

Det som imidlertid er klanderverdig er at de ikke skjønner at de ikke kan få i pose og sekk. Riktignok har de hevet umoralsk gode diettsatser, nytt godt av infrastrukturen i det furete værbitte landet vårt, gode døgnsatser for hjem nummer to for å ivareta tjenestens tarv (dette er fritt tolket etter selvangivelsens retningslinjer, det siste her, altså). Men å tro at de kan fortsette å heve en meget anseelig sum penger, etter gjennomsnittet av den norske befolknings antydning, SAMTIDIG som de håver inn det dobbelte og mer til i styrehonorarer rundt omkring, det er ikke forståelig.

Talleraas framhever at man aldri kan vite hva honoraret blir før neste generalforsamling. Han har formelt rett i det. Nå har jeg til gode å se at et selskap endrer styrehonorarene drastisk fra et år til et annet, i GAL retning, uten at det er kommet kraftige, økonomiske signaler om at sånn må skje.

Talleraas mener at hans sak er styrket etter at Gro uttalte seg i dag.

Jeg mener ikke det. Men så er jeg ikke pensjonist heller…

At de som har laget reglene for denne pensjonsordningen er de samme som lager Norges lover, og ikke har sørget for bedre kontrollrutiner rundt gjennomføringen og oppfølgingen synes jeg er hårreisende. Helt utrolig, faktisk!

Jeg skal ikke forhåndsdømme verken Talleraas eller Stangeland. Finner man dem skyldig skal de likevel dømmes like hardt som andre med tilsvarende svin på den økonomiske skogen. For tillitens skyld.