18 mar

Om å være beredt – på været

Det har vært meldt tunge regnbyger på Gran Canaria i dag. Oransje varsel er tunge saker!

Cruce de Arinaga – litt nord for flyplassen idag. Foto: Gran Canaria TV

Som vanlig, når disse varslene kommer, gjør jeg meg forberedt på uvær og ekstraordinære situasjoner. Som at vi har handla inn mat før regnet setter inn. Har gått med søppel, og andre nødvendigheter. Jeg har vært på alerten i hele dag! Det var meldt uvær! På hele øen!

Ikke en dråpe har falt her, så langt. I natt kom det litt, men det gjelder jo ikke for denne lørdagen. OG søndagen skulle det også være uvær!

Sannheten er at jeg er så sulteforet på uvær at jeg virkelig lengter etter et vindkast utover det normale. Eller et regnskyll som gjør susen.

Vi bor i en sone av verden der sola skinner og vi går i shorts året rundt. Uansett. Her er det ikke mye uvær å spore!

Jeg savner de dagene i året når det ikke er framkommelig i gatene. Sånn kan det være her også, jamfør bildet, men det er altså så lokalt at folk kan ha hatt en værkatastrofe uten av vi, 200 meter unna ikke aner noen ting.

Nå har jeg fulgt med såpass på værsituasjonen på fastlandsspania at det virker som de har fått mer enn nok. Vår trofaste leietaker er ventet innom vårt casa JaSol om få dager, og vil får full oversikt etter de siste herjinger. Gleder meg til å komme tilbake til dette huset som er tett som ei potte!

Del dette:
16 mar

Jeg sier det igjen – spansk administrasjon!!!!! :-(

Helt siden jeg søkte om alderspensjon ved trygdekontoret i Vecindario i november, har jeg undret meg over hvorfor spansk, eller i hvert fall canarisk, offentlig administrasjon ligger så langt bak en normal verden.

– jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte…

Jeg har tidligere hatt mine utbrudd i sakens anledning. Den gangen gjaldt det saksbehandling generelt. Denne gangen gjaldt det mulighet for å kunne ordne diverse ting på nett. Det er skjedd endringer i lovgivingen de siste månedene som skal gjøre den offentlige forvaltningen mer publikumsvennlig. Eller «publikumsvennlig». Først var jeg nede på det lokale trygdekontoret, for jeg hadde hørt at man måtte ha en «clave» for å kunne komme innenfor forhenget på siden. Men, neida! Det var ikke nødvendig! Jeg kunne skifte adresse og gjøre alt mulig rart uten noe passord så lenge jeg var registrert der med epost og mobiltelefon.

Da jeg kom hjem, ville jeg selvfølgelig teste ut dette. Var det virkelig blitt så enkelt?

Selvfølgelig ikke!

Jeg klikket på det alternativet som het «uten elektronisk sertifikat eller clave». Da kom jeg til denne siden:

Dette gedigne offentlige selskapet som har omtrent samme funksjon som NAV i Norge, altså tjenester fra vugge til grav, har konfigurert nettstedet sitt feil!!!! Jeg blir målløs! Dermed var den muligheten rett og slett utelukket.

På alle områder jeg forsøkte meg på, var det ellers nødvendig med en clave. Ok, tenkte jeg. Clave skal det bli! Jeg surfet meg fram til en side der man ved å gi noen opplysninger kunne få denne tilsendt. Jeg gikk i gang, og sendte inn. Nå gjenstår det å se når, eller om jeg får en kode i retur, som lovet på skjemaet jeg fylte ut. I november var det ikke mulig å få denne claven tilsendt elektronisk. I hvert fall i følge saksbehandleren der. Men jeg fikk jo ikke all verdens tiltro til henne, da, siden jeg måtte fortelle henne at det var korrekt at jeg, selv om jeg er norsk, skal framsette søknad om pensjon i landet jeg bor. Så, joda.

Har du noen erfaringer fra det spanske byråkratiet på lager?

 

Del dette:
14 mar

Grønne fingre på avveie

Hvor ble de av? De frodige tomatplantene med søte cherry-tomater. Den knuskende sprø og gode dillen, det blomstrende appelsintreet?

– i mellomtiden har det duftet liflig av nydelig appelsinblomst, men….

Søkk borte! Den siste uka med varme på over 30 grader har også tatt livet av en enslig liten potte med nellik. De begynnende aninger av grønne fingre var ikke noe annet enn begynnende aner av grønne fingre. Punktum. Det er ikke som Sørensen antyder, at de grønne fingrene har ferie….

– sprudlende krydderrekke, in spe

Nå skal sant sies; ingen av oss har vært typiske hagemennesker før. Vi har ikke sanket brunsnegler (de fantes ikke i Norge da vi bodde der…), vi har ikke gjødslet med hjerte og hjerne, eller rett og slett husket å vanne. Riktignok installerte Sørensen et helautomatisk vanningssystem, men da det ble en lekkasje på et tidspunkt, ble det plutselig uinteressert å forsyne vann over avlingen. Han skal ha for tomatstell, dog! Helt til de falt om og døde på grunn av overvanning.

Det ser så flott ut med mange, grønne, friske og frodige planter. Som vi skal ta oss av og sørge for at gir grøde. Vi var ivrige i såperioden, og en god tid etterpå. Jeg nøt godt av dillen, før den ble ihjelvannet…

– cherrytomater i hopetall og dill i go’e gang!

Nå er det kun to potter med gressløk som lever. De lever godt, og brukes jevnlig i eggerøre og omeletter. Nydelig! Dessuten får gardeniaen stadig nye skudd. Den skal sikkert blomstre igjen snart. Den står i skyggen, og skal visstnok trives der. Anyone?

– gardenia er stas. Den blomstrer innimellom. Og legg merke til de nye skuddene!…

Nå er våre dager på Gran Canaria talte. Vi avvikler våre planter, og pottene selges til en billig penge. Det jeg vet er at jeg skal ha et par-tre urter når vi kommer hjem til vårt Casa JaSol. Ikke noe mer. Det skal jeg klare. Så får vi se hva Sørensen stiller opp med når det gjelder vanningssystemer. Av mer stabil og kvalitetsmessig karakter. Han fnyser stadig av de billige vanningsanleggene de har her på øen.

 

Del dette:
9 mar

Solveigs tilfeldige fiskegryte

Vi kjenner vel oss alle igjen i den hverdagslige gjettekonkurransen eller tvilen om hva vi skal ha til middag. Jeg synes ikke det er enkelt å være oppfinnsom og alternativ. Men akkurat en dag i forrige uke, fikk jeg en raptus på kjøkkenet. Det må dokumenteres, for det skjer ikke ofte!

– ferdig stekt! Ser godt ut, og smakte godt!

Det skulle stå fisk på menyen. Vi hadde sjøtunge-fileter. Disse har vi brukt å steke. Rett og slett. Greit, men nokså kjedelig. Da fikk jeg ideen til en fiskegryte der tilfeldighetene skulle råde.

Her er ingrediensene til to personer:

1 boks hakkede tomater
1/2 løk i passe små biter
noen skiver kålrabi, skåret i terninger
en slump frosne erter
ca 300 gram fisk. Her kan sikkert alle typer fisk brukes. Kanskje ikke laks. Men alle typer hvit fisk da.
noen skiver hvitost

salt og pepper

Tomatsausen ble lagt nederst i en ildfast form. Deretter fisk og grønnsaker strødd med salt og pepper. Noen smørklatter på toppen av dette, før jeg la et lokk med edamerost.

Det hele ble satt i ovnen på varmluft i 30 minutter på 180 grader.

– Halvspist. Klarte ikke vente med smakingen før bilde ble tatt. Derfor litt uryddig…

Sjøtungen, som ofte blir litt tørr når vi steker den, var myk og lekker. Smakene for øvrig gikk meget godt sammen. Vi fikk så mye ut av dette at det ble til en forrett dagen etter. Selv om det var meningen at det skulle være en gryterett, passet det best å bruke skje. Dessuten har vi fått en ny favoritt på middagsbordet.

I går hadde vi stekte kyllingbiter med litt fløte på sammen med en mos av blomkål og kålrabi. Nam det også! Kan det ha skjedd at vi er blitt litt mer fantasirike i matveien?

Del dette:
5 mar

Ingenting er som en god start…

Da erklærer jeg at jeg er i gang med trening igjen. Det er vel ca fire år siden jeg hadde økter med høyere puls enn vanlig hvilepuls over tid. Så dette føles godt!

Dette er kanskje meg om fem år

Denne gangen kom jeg over en artikkel på VG der Camilla Lorentzen presenterte et opplegg med kettlebells som bare skulle ta 20 minutter. Sånt har jeg sansen for! Kanskje skal jeg studere Lorentzen mer, for hun har en blogg med det treffende navnet Fitnok.no. Helt passe for meg som ikke har ambisjoner om å bli verken det ene eller det andre utover å holde kroppen sammen over tid.

Tilbake til programmet. Jeg skrev det ut. For å ha oppskriften tilgjengelig. Det som var synd var at jeg ikke fikk se bildene der øvelsene ble demonstrert, men jeg tror jeg fikk med meg det meste. Bortsett fra i øvelsen GLUTEBRIDGE.

Bildet er lånt fra artikkelen om Camilla på Vektklubb.no

Sånn skulle den se ut. Siden jeg ikke orket å legge meg på et flatt gulv, tok jeg senga til hjelp. Det ble ikke mye løft, og dessuten, ser jeg nå, at jeg ikke hadde føttene i gulvet. Ikke rart det ikke ble noe løft! Gleder meg til neste gang jeg skal prøve. Øvelsen kan fint gjøres i senga!

Kettlebellen har jeg hatt i mange år. Fra tidligere prosjektstart med gode hensikter. Min veier 8 kg og er tung nok! Foreløpig i hvert fall.

Det fine, som sagt, var at disse øvelsene, som skulle være unnagjort på 20 minutter, er alt man trenger for å trene hele kroppen. I dag må jeg innrømme at jeg bare to en runde. Meningen er at man skal ta to… Men når jeg ser på hvor ung og sprek Camilla ser ut, synes jeg det var greit at jeg tok en! Allerede nå tenker jeg nemlig på morgendagen, og at det er trapper som må gås da. Tidligere erfaring med brå treningsstarter er at jeg ikke klarer å gå trapper dagen etter…

Jeg skal forsøke å gjøre dette tre ganger i uka. Jeg sa «forsøke». Så får vi se hvor lenge det holder. Jeg kommer ikke til å si fra om det ikke holder. Men gjett, om jeg fremdeles holder på i september! Da skal du få høre det! Gjett om!

Har du gode tips du bruker til å holde deg i form?

Del dette:
4 mar

Best før

Datostempling har en spesiell valør. Har man gått over datoen, er det nyss før det er uspiselig. For det er jo bare på mat det fremdeles finnes en ‘best før’ dato. Eller er det ikke det?

Da temaet ble brakt på bane i Skavlan fredag kveld, satte det straks i gang mange tanker hos meg: Når man ikke henger med på diverse øvelser, av fysisk karakter, da var man ‘best før’. Når hangen til å forlate mitt  arbeidsliv er høyere enn å bli, har det en typisk ‘best før’ allegori.

Når jeg tenker at de fleste årene er tilbakelagt, og de neste årene jeg måtte bli tildelt er færre, er det naturlig å tenke ‘best før!

Hvordan bedømmer man folk som blir eldre?

Det er enkelt å sette til side seniorer i arbeidslivet, fordi man er tregere og ikke så omstillingsvillig som man må være for å henge med i svingene. Økonomisk er det veldig lite lønnsomt å skyve seniorer ut av arbeidslivet. Kostnadene ved å lære opp nye eksperter i rutiner og sammenhenger på arbeidsplassen er mye dyrere enn å holde på en senior. Ikke minst på grunn av erfaring og muligheter for å se ting fra flere sider. Om man har levd et levende engasjert samfunnsliv, da. Alternativt kan også eldre mennesker bli mer og mer ensporet, utrygge på fremmede ting og bli skikkelig ufyselige.

Når var jeg best?

Var det da jeg fødte min førstefødte? Og jeg ikke klarte å slippe han fra mitt fang de første ukene etter han var født, fordi han var min førstefødte, og jeg oppdaget at han hadde en egen personlighet?

Var det da jeg som leder av arbeidskontoret i Hønefoss ble ansett som en av landets beste ledere på det nivået i etaten?

Var det da jeg etter lang tids slitasje både privat og profesjonelt mistet grepet og gikk på minst en lettvegg, for deretter å reise meg, selv om jeg aldri mer fant tilbake til normalarbeidsgleden.

 

Hva er mine bragder i livet?

Uten tvil å sette mine to barn til livet. Og følge dem år for år fram til voksen alder og mer til. At de i dag opplever sin mor som en interessant samtalepartner i mange sammenhenger. Likesom det har vært motsatt. At kommunikasjonslinjene er åpne og kan bringe både godt og vondt, om nødvendig. At jeg er en dedikert mormor. At jeg kan gå gjennom ild og vann for disse prinsessene mine. Som jeg egentlig kunne ha gjort for mine to barn også. Når og hvis det var nødvendig. Og gjør fremdeles.

Mine mangeårige tilknytninger til et arbeidsliv der å bidra til at mennesker utenfor de normale rammene fikk en ny sjanse. Der hvert lite framskritt ble heiet fram som den reneste VM-seier.

Senere er jeg stolt over å ha formidlet historier om mennesker som andre vil lese. I hopetall. Spesielt etter at jeg startet mitt eget nettmagasin. Det gjør meg ydmyk. Ukentlig får jeg den dag i dag henvendelser fra lesere som trodde på meg, og som fremdeles spør om ting og tang. Jeg skal huske på det! Jeg liker jo å gi riktig informasjon. Noen år nå har jeg ikke vært i stand til å oppsøke den informasjonen.

Best før?

Helt klart har jeg lagt de beste, fysisk sterke årene bak meg. De kloke årene er det forhåpentligvis mange igjen av. De står foran som perler på en snor. Både for meg, barn og barnebarn. Og andre som måtte finne på å kjenne på muligheten. Rett og slett en gullalder.

Men jeg opplever ikke å ha noen datostempling hengende over meg heller. Heldigvis! Her skjer det bare utvikling! Kanskje fordi jeg har den innstillingen at jeg stadig forbeholder meg retten til å bli klokere? (takk, Arnt!)

 

Del dette:
1 mar

En ny tid (for alt)

Jeg har lagt et løp mot pensjonsalderen. Lenge før pensjonsalderen egentlig inntreffer. Hva tenker jeg på?

Fra sommeren av takker jeg av i det offisielle arbeidslivet og takker ja til en livslang sponsorkontrakt fra NAV. Vel! Den har jeg egentlig betalt selv, men, la gå. Hyggelig å tenke at man er sponset…. haha!!

Grunnen til jeg gjør det er at jeg i mange år (10 år) bodde i Spania og måtte leve av det jeg til enhver tid fant på å tjene penger av. For det meste var det skriving. Til norske medier, til Vikingposten, til Spaniaposten, til Spaniajournalen, men etterhvert fant jeg ut at jeg ville ha det bedre med å bestemme alt selv. Da ble det Mitt Spania. Dette nettstedet eksisterer dessverre ikke mer. (Jeg er ikke tilhenger av døde nettsteder. Det opplevde jeg mange av før jeg flyttet tiul Spania i 2006). Jeg begynte å jobbe som lærer på Gran Canaria, og klarte ikke å følge opp det nettmagasinet i det lange løp.

Det hører med til historien at jeg i alle år før jeg flyttet til Spania har levd med en fast lønn. Betjent min gjeld, levert innsats og bidratt til samfunnet. Det var det jeg var vant til. Så flyttet jeg fullstendig inn i det ukjente og tok sats på livet. Og kjente at jeg levde. Jeg har opplevd masse, både positivt og negativt disse årene i Spania. Men jeg har vokst som menneske. Ferden brakte oss til Gran Canaria etter hvert. Til jobb på Colegio Noruego. I 2,5 år nå snart.

Nå nærmer det seg slutten på lærerjobben. Sirkelen er sluttet. Jeg begynte som lærer for snart 40 år siden, og jeg slutter som lærer. Men nå begynner min leketid igjen. Ikke en passiv pensjonisttilværelse, men et engasjement som en aktiv ‘eldre’.

Nå står verden åpen på mange måter! Jeg akter ikke å innta solstolen for godt. Jeg skal skrive, oppleve og formidle i mange år framover. Jeg håper du kan være med å inspirere meg. Jeg skal ta deg med på rotfyllinger (måtte Gud forby), fysikalsk institutt, treningssentre, sykkelturer, SPA-opplevelser, reiser til fjerne og nære strøk, og mye mer. Egentlig. Jeg tror jeg har mange historier å fortelle enda.

Del dette:
28 feb

Jeg skal krones!

Yippi! Det blir en ny status å nevne på CV-en. Mars 2017: kroning! 🙂

Det er faktisk bare sånn at jeg i en alder av snaue 62 år skal få krone på en tann for første gang i mitt liv.  Jeg har hørt om rotfylling og det som verre er, men jeg har altså vært spart for mye når det gjelder tanngarden min. Da jeg gapte mot speilet for å se om tannlegen hadde pusset fint i stad, så jeg imidlertid at det finnes en rekke gamle amalgam-fyllinger som kan ryke, sprekke, mistes etc. Note to self: aldri mer spis karameller eller lakris!

Selv om jeg har vært spart for de mest spektakulære opplevelsene hos tannlegen, har jeg aldri vært direkte begeistret når jeg har satt meg i stolen. Eller lagt meg, som man gjør nå til dags. Men hos min danske venninne her i El Tablero, er det nærmest som en søt lek å regne. Så å si smertefritt. Samme hva hun gjør. Jeg tror likevel at jeg skal be om bedøvelse under kroningen neste uke…

Dette blir siste tannlegebesøket her (bank i bordet), før jeg igjen må oppsøke ‘torturist’ Oppedal i Torrevieja. Jeg har egentlig ikke noe vondt å si om han. Han er både hyggelig og dyktig. Men så hardhendt, da gitt! Den tid, den glede!

Nå skal jeg bare puste med magen og se fram til kroningsseremonien neste tirsdag.

Del dette:
25 feb

For man skal ikke ta noe for gitt

Jeg har påstått en del år at data er blitt mer komplisert. Ingen har forsøkt å motsi meg. Altså er ALT mer komplisert!

Vakker solnedgang over Albir-åsen, nord på Costa Blanca

Jeg skulle i dag forsøke å ordne opp i mine lagre i skyene. Jeg synes ikke jeg har hatt behov for denslags. Jeg liker å ha kontroll her. På skjermen min her, lokalt! Der kjenner jeg igjen mor, far, søster, bror og alle andre.

Jeg mente jeg hadde betalt altfor mye for den sky-tjenesten. 3 Terrabyte, eller bit, eller noe sånt! Det betalte jeg for hver måned. Så jeg tenkte at det har jeg ikke bruk for, og skulle søke på HELE fordømrade nettet HVORDAN man endret det. Så kom det en mengde spørsmål. Jeg svarte så godt jeg kunne.

FOR Å GJØRE EN LANG HISTORIE KORT!!!!

ALT FORSVANT! Det vil si; ALT som jeg hadde gjemt på det datamessige skrivebordet. Bilder, dokumenter, og alt!

Heldigvis hadde den copycaten, eller backupen, som jeg tror vi har betalt en hel haug for, begynt å fungere dagen før.

Så i dag da, altså, satte jeg igang backup for noen timer tilbake. Og joda, ALT kom tilbake! Far som døde, og bror i sin  egen kiste og hele greia! Det var jo min historie! Jeg hadde ikke levd de timene mellom! Det var som om historien forsvant mellom tastene. Minnene var der, men dokumentasjonen var borte. Og hva er egentlig vi mennesker i dag uten dokumentasjon?

Jeg har grått og grått i hele kveld. Ved minnene. Som er her. Og som gjør meg til den jeg er. Ingen kan noen gang si at jeg ikke skal sørge. Ingen kan noen gang si at du ikke skal sørge. Selv om sorgen din tilhører en helt annen historie.

For å trekke det ned til et forståelig punkt. Skal man ha noe for evig – lagre det i skyen!

Er ikke alt blitt mer komplisert, synes du? Før kunne vi skrive og skrive. Sende meldinger og bilder. Dele dokumenter, om så var. I dag må man forholde seg til  minnet. Det går radt med noen Mb når man surfer hiten og diten. Jeg liker ikke sånt. Og i hvert fall ikke når jeg skal lese min favoritt. Min nettside av alle nettsider! OG nei, dere får ikke vite hva det er for en side. For den kommer senere i livet…. muhaaaa

Av og til vil jeg tilbake. Til der alt startet! Ha en god kveld!

Del dette:
12 feb

Da verden mistet sin uskyld

For en overskrift! Verden har vel ikke vært uskyldig siden Adam og Eva befant seg i Edens hage. Vel å merke FØR de spiste det skjebnesvangre eplet. Men jeg skal holde meg til nær fortid.

Den arabiske våren! For en optimistisk tid! For et oppgjør med diktatorer og for en seier for folkerøsten og demokratiet!

«Startskuddet for Den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakhandler i Tunisia, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene. Mange tunisiere kjente seg igjen i Bouazizis livssituasjon. Hendelsen utløste derfor et opprør som spredte seg fra småbyen Sidi Bouzid til flere deler av landet, inkludert hovedstaden Tunis. Mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte demonstrasjonene.» (sitat: Globalis).

Så fulgte den ene staten etter den andre. Vi husker Gadhafi ble styrtet i Libya, Mubarak ble tvunget til å gå av i Egypt, og folket jublet. Og vi jublet med dem. Skulle dette bli starten på varig fred og demokrati for statene i Midt-Østen?

Nei – hvordan kunne vi være så blåøyde? Det er ikke bare å styrte en diktator og tro at resten går av seg selv. Militære trådte til flere steder, og i bakgrunnen begynte noen ekstreme islamister å organisere seg. De erklærte etter hvert en egen islamistisk stat IS. Samlingen hadde foregått i mange år allerede, og i årene etterpå har denne ekstreme organisasjonen skapt frykt over hele verden. De har erklært at de er et anerkjent kalifat som vil legge mer og mer av verden under seg. Deres suksess består i å legge mer og mere land under seg. Et kalifat regnes som den ypperste styringsform for en muslimsk stat.

Hadde vi ikke før begynt å fordøye alle opprørene og begeistringen i Nord-Afrika og Midt-Østen, fikk vi vår store nasjonale terror-katastrofe hjemme i Norge. 22. juli 2011 vil for alltid bli stående som den dagen Norge mistet uskylden. Da en av våre egne med kaldt blod drepte 79 mennesker.

Vi har senere hatt flere store terror-angrep i Europa og er noe av det som truer folk flest i deres hverdag. Selv om det statistisk sett er veldig få som dør i terrorangrep framfor trafikkulykker, hjerteinfarkt og kreft, for eksempel.

Været har vært et hyppig samtaleemne, med ekstreme variasjoner i den ene eller andre retningen som stadig oftere viser seg mange steder i verden.

I det vi gikk inn i 2017 har vi fått et nytt tema for frykt. Først Trump i USA, og høyrepopulister på framgang også i resten av den vestlige verden. Dette har på mange måter en parallell til den arabiske våren. Misnøyen mot det etablerte og lederne av landet. Derfor fikk vi Brexit, derfor kan vi oppleve at flere høyeekstreme blir statsministre og presidenter i Europa i den nærmeste framtiden.

Hvor skal dette ende?

Del dette: