Når man flytter til en leilighet som er tom som en nyryddet garasje uten bil, kommer man ikke utenom en tur til IKEA.

Heldigvis arbeidet Sørensen iherdig i hele går og bar og fraktet blytungt, massivt bord i meksikansk furu, med ditto stoler i stort antall, uhåndterlige Chesterfield-stoler og et gammelt, kjært, men også tungt og massivt heltre-skap som har vært på utlån mens vi har vært borte. Med felles hjelp fikk vi det opp i leiligheten.

I dag sto altså IKEA for tur. Det er et kjent område, både fra inn- og utland. Dog må bemerkes at utvalget er større her i gamlelandet, det kan ikke være tvil om det.

Vi listet opp hyller, kommoder og litt av hvert, som vi fant ut at vi ville ha fraktet hjem framfor å leie bil nok en dag. Det ville blitt omtrent samme pris uansett. For å spare litt, skulle vi plukke fra lageret selv og levere til de som kjører ut.

Første element var ikke der det skulle være. Ergrelsen tøt fram umiddelbart. Slitne som vi var, trengte vi ikke noen form for motgang nå. Ganske rett etter møttes våre blikk med en viss håpløshet, vi hadde gjort mange ærender denne dagen, og spurte oss selv om 30 euro  var så mye å lage oppstyr om. Vi har vent oss til å regne om til euro, for da blir det ikke så dyrt som det ser ut som på norsk. 

Vi bestemte raskt at vi ville levere listen og be folka plukke varer og kjøre det til oss. Riktignok bare til fortauet, for vi fikk jo slik dreis på oppbæringen av langt tyngre enheter, dog med det til følge at kroppen kjennes mye nærmere total invaliditet enn tidligere. Men pytt! Vi tar en for laget! Det blir morsomt å se Sørensen sette samme flatpakkene fra IKEA igjen. Der har han svart belte! 

Bildet illustrerer håpløsheten man etter hvert føler når man nærmer seg selvplukkhallen på IKEA. Den frister ikke lengre, den gjør ikke det. Akk ja, så er man kommet et skritt videre på nedtellingen mot null.