Så lenge man lever og har helsa
– Slit den med helsa, sier vi gjerne, eller sa, da vi ga bort bruksting, som strikkegensere eller annet.
Å bestemme hva som er viktigst i livet endrer seg fra alder til alder. Da jeg var riktig ung, og nybakt mor, var det mine innerste ønsker at mine barn skulle få det godt i livet og skikke seg vel.
De har jo det, selv om livet ikke på noen måte har vært noen dans på roser. De er blitt dem de er fordi livet har lutret dem, formet dem, etter de utfordringene og motgangene livet hadde å by på. Og formingen er ikke over. Ikke for meg heller, når sant skal sies. Vi formes og blir produkter av det livet vi lever, hele livet.
For de fleste av oss er helse en selvfølgelig ting når vi er unge. Hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes og åreforkalkning er tilstander vi kun kjenner av omtale.
En sosialmedisiner sa en gang at å ha god helse betyr at du ikke er tilstrekkelig utredet.
Når vi vipper over 50-tallet og beveger oss videre, er det ofte at diagnoser blir stilt. Helt naturlig. Vår livsstil og tro på evig god helse har skylda. Samt noen dårlige gener, muligens…
Selv fikk jeg en kronisk diagnose før jeg fylte 44 år. Min diabetes syntes veldig utholdelig i forhold min venninne som på det tidspunktet allerede hadde gjennomgått sin første kreftoperasjon. Jeg hadde flere venninner som kjempet mot det samme; kreft. En kusine også.
Nå, 15 år senere, er alle de med kreft døde, og hos meg har diagnosen utviklet seg. Allerede for ti år siden kom den første følgesykdommen. Nå står nyresviktutredning for tur. Jeg er ikke lenger så begeistret for å ha fått en diagnose som er til å leve godt med. Den er nemlig ikke det. I lengden. Selv om man er flink så skjer det saker. Snikende. Og det er nærliggende å legge skylden på seg selv.
Takket være en klok og elskelig fastlege i Norge, har jeg skjønt at det ikke er så enkelt. At det ikke er min skyld. At selv om jeg er kjempeflink, så vil dette utvikle seg. Så lenge man ikke har fått rekvirert kokk på blå resept, forsetter man å skeie ut i matveien fra tid til annen.
Det forkynnes fred og gode dager om man følger lavkarboens filosofi. Jeg har selv hatt god nytte av den. Men så skjer det ting likevel. Og så får man en ny skyldfølelse. I tillegg til alle de andre skyldfølelsene man har hatt oppigjennom livet. Fordi man ikke har vært flink nok, passet på godt nok, sluntret unna, tenkt på andre ting. Etc.
Jeg har en forholdsvis godt regulert diabetes. Jeg skeier aldri fullstendig ut. Jeg går ikke amok i en sjokoladehaug, eller sukkertøypose, eller skolebrød-brett. Jeg drikker verken øl eller søte likører.
Samtidig har jeg altså diagnosen hengende over meg. 24 timer i døgnet. Jeg må huske å ta tablettene mine. Jeg tror jeg har glemt dem mindre enn fem ganger på disse 15 årene. Jeg må planlegge dagen måltidsmessig. Jeg må huske på å ta med medisiner om jeg skal være borte lenge. Jeg må antakelig også huske å måle blodsukkeret ofte…. Der synder jeg. Jeg har en sterk aversjon mot disse stikkene i min egen kropp, som skal fortelle meg om jeg har vært flink eller ikke.
Jeg har kontroll! Jeg vil leve!
Jeg har planer for å motvirke de dårlige tendensene. Etter flere år med golf, har tennis vekket min interesse. Sørensen er også med! Nå har vi lagt opp til en tennisleksjon i uka. Og jeg spiller med tennisdamer i Quesada en gang i uka. Fra nå av! Dessuten skal vi spille golf. Jeg skal trene meg opp til å GÅ 18 hull. Sist vi forsøkte gikk jeg 7. YEAHH!!
Og så har jeg kjøpt en kettlebell, dah!
Fysisk bevegelse er viktig! Jeg har ekstremt vondt i et parti der rygg forlengst har blitt til rumpe. En for kort sene, antakelig. Den er vanskelig å kurere. Men jeg VIL!
Jeg vil være oppegående og sprek! Det skal forhindre ytterligere følgesykdommer. Kanskje… I mens lever jeg! For fullt!