Jeg hører med til de som hadde bibelhistorie på skolen. Mange fasinerende lignelser ble oss fortalt, som bød på assosiasjoner til egen tid og eget liv. I hvert fall etter at man ble voksen og visste hva assosiasjoner var.

En av historiene som satte seg virkelig fast var historien om den barmhjertige samaritan. Han som stoppet opp og hjalp tiggere, utskudd og folk som alle så ned på. Han ble brukt av Jesus som et eksempel til etterfølgelse for oss mennesker. Slik fikk vi bygget vår nestekjærlighet fra barnsben av. Fra dette trinnet har vi gått til fadderbarn i SOS barnebyer og TV-aksjoner, og uhjelp av mange slag.

De senere årene har vi fått tegnet et bilde av noen av våre medmennesker som gjør at vi ikke tør nærme oss. Her i Spania er vi direkte blitt oppfordret til aldri å stoppe langs veien, hvis noen tilsynelatende ber om vår hjelp. Mest sannsynlig er det nemlig landeveisrøvere. Som vil stjele alt vi eier og har av verdier på oss.

Likedan hører og leser vi om tiggerbander, med store bakmenn som organiserer det hele og lever herrens glade dager, fordi vi har vært “barmhjertige samaritaner”. I dag sto det å lese i en herværende tabloidavis at Norge er et favorittland for stadig flere kriminelle. Der velter man seg i luksus, og det er ikke mer enn rett og rimelig å ta litt av nordmennenes overflod. Man blir igjen oppfordret av politi til ikke å være naive og blåøyde.

Du kan bli lurt og drept hvis du er for hjelpsom. En hard nøtt å svelge for oss som er vokset opp med at egoisme er den  største synd, nest etter å stjele.

Hvordan trives du med denne form for egoisme?