Strindbergs berømte skuespill fikk meg til å stoppe opp et øyeblikk og reflektere over nattelivet hos oss.

Det er ingen hemmelighet at Sørensen snorker. Det vil alle som har vært i nærheten av ham gjennom et langt liv kunne vitne om. I perioder har dette medført pust og stønn fra undertegnedes side når nattemørket har senket seg.

Som regel tar han et hint i form av tilsnakking eller dulting i siden. Her følger utvalgte dialoger som har forekommet gjennom årene:

1. Den første tiden ønsker man ikke å skape konflikter på noen som helst tid av døgnet. Derfor var løsningen å rusle ut av soverommet med puta under armen.
2. Etter noen tid, det vil si år, tillater man seg forsiktig å påpeke det faktum at hans gutturale lyder vekker noe irritasjon og holder en våken. – Kan du snu deg? – Ja, selvfølgelig, svarte han med tydelig diksjon uten å være i nærheten av våken tilstand.
3. Hverdagen kommer, og dialogen nattetid er ikke like høflig og forekommende. – Kan du snu deg til den andre siden? I stedet for øyeblikkelig å gjøre det, kommer motspørsmålet: – Hvorfor det? Eller hva er det der? Man er ikke like åpen for lange disputter på denne tiden av døgnet, så man svarer som sant er at det er vanskelig å sove med dette tilskuddet av ekstraordinær lyd. Resultatet var et forurettet snøft, men han snudde seg på høykant!
4. Her kommer en av favorittene. Da jeg en natt kom med det sedvanlige spørsmålet om han ikke kunne snu seg, kom svaret kort og kontant: – Jeg er snudd!
5. En variant er påstander om at han slettes ikke snorker, han tenker. Det er til å undres hvorfor det er nødvendig å snorke mens man tenker…
6. Forrige uke kom et fullstendig overraskende svar: – Nå tenker jeg at du kan gå!

Det er jo ikke mulig å få det særlig verre. Trøsten får være at Sørensen påstår hardnakket at han ikke kan identifisere noen av de ovennevnte episoder. Han er jo på en måte søt når han sover, da.

Photo by Jonathan Fink on Unsplash