4 mar

Best før

Datostempling har en spesiell valør. Har man gått over datoen, er det nyss før det er uspiselig. For det er jo bare på mat det fremdeles finnes en ‘best før’ dato. Eller er det ikke det?

Da temaet ble brakt på bane i Skavlan fredag kveld, satte det straks i gang mange tanker hos meg: Når man ikke henger med på diverse øvelser, av fysisk karakter, da var man ‘best før’. Når hangen til å forlate mitt  arbeidsliv er høyere enn å bli, har det en typisk ‘best før’ allegori.

Når jeg tenker at de fleste årene er tilbakelagt, og de neste årene jeg måtte bli tildelt er færre, er det naturlig å tenke ‘best før!

Hvordan bedømmer man folk som blir eldre?

Det er enkelt å sette til side seniorer i arbeidslivet, fordi man er tregere og ikke så omstillingsvillig som man må være for å henge med i svingene. Økonomisk er det veldig lite lønnsomt å skyve seniorer ut av arbeidslivet. Kostnadene ved å lære opp nye eksperter i rutiner og sammenhenger på arbeidsplassen er mye dyrere enn å holde på en senior. Ikke minst på grunn av erfaring og muligheter for å se ting fra flere sider. Om man har levd et levende engasjert samfunnsliv, da. Alternativt kan også eldre mennesker bli mer og mer ensporet, utrygge på fremmede ting og bli skikkelig ufyselige.

Når var jeg best?

Var det da jeg fødte min førstefødte? Og jeg ikke klarte å slippe han fra mitt fang de første ukene etter han var født, fordi han var min førstefødte, og jeg oppdaget at han hadde en egen personlighet?

Var det da jeg som leder av arbeidskontoret i Hønefoss ble ansett som en av landets beste ledere på det nivået i etaten?

Var det da jeg etter lang tids slitasje både privat og profesjonelt mistet grepet og gikk på minst en lettvegg, for deretter å reise meg, selv om jeg aldri mer fant tilbake til normalarbeidsgleden.

 

Hva er mine bragder i livet?

Uten tvil å sette mine to barn til livet. Og følge dem år for år fram til voksen alder og mer til. At de i dag opplever sin mor som en interessant samtalepartner i mange sammenhenger. Likesom det har vært motsatt. At kommunikasjonslinjene er åpne og kan bringe både godt og vondt, om nødvendig. At jeg er en dedikert mormor. At jeg kan gå gjennom ild og vann for disse prinsessene mine. Som jeg egentlig kunne ha gjort for mine to barn også. Når og hvis det var nødvendig. Og gjør fremdeles.

Mine mangeårige tilknytninger til et arbeidsliv der å bidra til at mennesker utenfor de normale rammene fikk en ny sjanse. Der hvert lite framskritt ble heiet fram som den reneste VM-seier.

Senere er jeg stolt over å ha formidlet historier om mennesker som andre vil lese. I hopetall. Spesielt etter at jeg startet mitt eget nettmagasin. Det gjør meg ydmyk. Ukentlig får jeg den dag i dag henvendelser fra lesere som trodde på meg, og som fremdeles spør om ting og tang. Jeg skal huske på det! Jeg liker jo å gi riktig informasjon. Noen år nå har jeg ikke vært i stand til å oppsøke den informasjonen.

Best før?

Helt klart har jeg lagt de beste, fysisk sterke årene bak meg. De kloke årene er det forhåpentligvis mange igjen av. De står foran som perler på en snor. Både for meg, barn og barnebarn. Og andre som måtte finne på å kjenne på muligheten. Rett og slett en gullalder.

Men jeg opplever ikke å ha noen datostempling hengende over meg heller. Heldigvis! Her skjer det bare utvikling! Kanskje fordi jeg har den innstillingen at jeg stadig forbeholder meg retten til å bli klokere? (takk, Arnt!)

 

Del dette:
4 mai

Å drive bisniss i et kriserammet Europa

Min hverdag er fylt av nyheter om oppjustert underskudd, nedjustert fortjenestepotensial og ytterligere krise for spanjoler flest.

Sånn har det vært de siste fem årene. I økende grad, dog. Til å begynne med var vi rimelig optimistiske. Vi led med de lidende, og var innstilt på å kave.

Det var feil nummer 1. Når du tror det går nedover, så går det nedover.

I takt med eskaleringen av spansk krise, har vi også fått det trangere. Inntil vi forsto at vi ikke er avhengige av det spanske markedet. Vi kan bare skumme fløten av nordmenn som lengter etter sol og sommer. Og golf…

Vi har egentlig aldri vært avhengig av den spanske krisen. Likevel har vi tatt del i den. I en slags ærbødighet og respekt.

Mange muligheter er gått tapt på denne veien. Vi har det så vanskelig i Spania… Men, det har jo aldri rammet oss! ikke fysisk! Nå kan vi tjene det vi vil. Men vi er blitt late gjennom de årene som er gått, som vi har tilpasset oss et spansk levesett. Det er skremmende! Millioner av spanjoler lever på det nivået, og mye lavere. Og de venter på hva?

Vi hadde et møte med vår forretningsfører denne uken. For å se hvordan vi kan planlegge fradrag, ekstra fradrag, skattenedsettelse, og alt dette man snakker med forretningsførere om.

Han ga oss noen gode tips til hvordan vi kunne tjene noen av pengene svart. Mine etiske standarder fra Norge stritter i mot.

Hans begrunnelse var at Spania «aldri» kom til å reise seg forretningsmessig. Tragiske saker! For oss som driver bisniss i det små. Han hadde tro på turisme og utlendinger som bidro økonomisk, men forretningslivet kom til å bli like lugubert som det alltid har vært.

Det lukter jo litt når din egen forretningsfører forslår hva du skal gjøre for å tjene litt svart? Vet han ikke at han har med en tidligere distriktsarbeidssjef i NAV å gjøre????

Del dette:
8 nov

Går fra PAPAndreo til PAPAdemos

Den greske regjeringen har fått en ny PAPA. La oss håpe den nye har evnen og motet til å få med seg den jevne greker SAMT den privilegerte overklassen, på innstramming og krisepakker som må til for at samfunnet skal kunne fungere igjen.

Landet er ikke ulikt verken Italia eller Spania. Det er et ungt demokrati. Å bevege seg fra et system der de få fikk privilegier mengden aldri fikk ta del i, til å bli avkrevd skatt og samfunnsbidrag fra alle, er ikke enkelt. Vi snakker om bare litt over en generasjon siden militærjuntaen dominerte øyriket.

Systemene for å betale skatt er ikke gode. Det sies da også her i Spania at hvis alle betalte den skatten de skulle, både private og bedrifter, ville økonomien kunne rettes opp uten problemer.

Det er et tankekors at land driver mot den uunngåelige avgrunnen uten å være i stand til å gjøre noe med det. La oss håpe at Papademos, som har vært sentralbanksjef i Hellas i en årrekke har nok politisk tyngde, og ikke minst kløkt til å få massene med seg.

Lykke til, Hellas!

Del dette:
1 jan

Velkommen 2011!

Planene er lagt, målene er satt – nå begynner jobben med å nå dem.

Av og til er oppsummeringen ved årets slutt en vemodig eller trist affære. Ting ble ikke som de skulle. Året ble vondt og vanskelig.

Ikke slik med 2010. Et jevnt og godt år. Med nye ufordringer man tok og maktet. Det genererer selvfølgelig flere utfordringer, og jeg gleder meg til å ta fatt.

Selv om året starter med en utrolig lat dag, innebærer det bare en siste innsats på avslapningsfronten før det braker løs mandag. Det er kun nødvendig oppdateringer som gjøres på jobbfronten disse jule- og nyttårsdagene.

Vår suksess avhenger i noen grad av hvordan verdensøkonomien utvikler seg i 2011. Ikke at vi er så tett på, men negative signaler og trender får konsekvenser også for små bedrifter.

Sparebluss er en tilstand vi er vant til å forholde oss til, og skal klare noen år til, om nødvendig. Likevel innser jeg at livet blir enklere når krisen avblåses og man kan ta rev i seilene.

Jeg gleder meg til det nye året som så vidt har startet. Når jeg får holde på med mitt, kan andre holde på med sitt og alle bør være fornøyde.

Godt nytt år!

Del dette: