28 nov

Bauta over uskyldigheten

NRKs Brennpunkt i dag tok oss tilbake til 22. jui 2011. Jeg var aldri helt med på den skrekkelige kvelden, fordi vi hadde barnebarn på besøk, og ville skåne dem.

I ettertid har jeg fulgt med på ett og annet. Brennpunkt i kveld dannet et verdig punktum for hendelsene. De som er opptatt av detaljene om de kritiske punkter må bare fortsette å være det – dette var et gripende gjensyn med de forferdelige minuttene og timene. Først i Regjeringskvartalet, deretter på Utøya.

De som kritiserer beredskapen kan ha rett i at den også har vært naiv. Men, hvem i all verden kunne tro at terroren skulle ramme Norge en fredags kveld i fellesferien på DENNE måten?

Lille Norge kunne ikke vært forberedt!

Nye beredskapsplaner må innebære risiki hele tiden, døgnet rundt, overalt. Det blir en tøffere hverdag, hvis de virkelig følger opp!

All ære til fotfolket som trådte til på alle fronter da det sto om liv 22. juli.

Og, for all del – la politikerne lære og bli mer oppdaterte på de daglige utfordringene. En vakker dag, nær oss, smeller det igjen!

Del dette:
16 aug

Om å ta sin hatt og gå

“Ta ansvar”. Det har vært et ofte brukt uttrykk i det siste. Etter den knusende rapporten fra kommisjonen, du vet.

I dag kom jeg til å tenke på min fortid i staten. Ikke som embetsmann, men som leder av en lokal avdeling i en statsstyrt etat.

Jeg arbeidet der i 14 år. Og var toppleder på det lokalnivået de fleste av disse årene. Jeg søkte, og ble ansatt på grunn av mine kvalifikasjoner. Jeg tenkte aldri at jeg var heldig, og hadde fått en jobb jeg ikke hadde sko til å fylle.

Som en del av en statlig etat er du ofte også i en beredskapsplan. Jeg visste hvilken rolle jeg og mitt kontor skulle spille i krig. Men jeg var aldri med og trente på det. Jeg hadde oversikt over de jeg kunne utkalle til spesielle oppdrag om en krigslignende situasjon skulle skje.

På et tidspunkt i livet fant jeg ut at jeg ikke hadde motivasjon nok til å fortsette ledelsen av kontoret. En brikke i det store spillet. Da søkte jeg meg vekk. Det falt meg aldri inn å innrømme at jeg kunne tenke meg å trekke meg tilbake til en rådgiverposisjon eller konsulent av uviss størrelse. Den gangen var jeg i overkant av 40 år. 

Jeg vet om mange som har stått i stillingen sin mye lengre. I offentlig sektor. I staten. I kommunen. Mange har sikkert hatt motivasjon lenger enn jeg hadde. Men noen har ikke hatt det. Det gjelder alle nivåer. Jeg vet det. Jeg har snakket med dem.

Først de siste dagene er jeg blitt klar over at det også gjelder de folkevalgte. Den politiske ledelsen. Statsrådene. Det er veldig skremmende. Hva er det de tror de har gått til? En jobb hvor man klipper snorer og drikker cava når anledningen byr seg?

I skrivende stund kommer jeg ikke på EN ENESTE EN av våre rikspolitikere som jeg beundrer. For deres mot, for deres politiske innsats. Det er nedslående. Kanskje er det fordi de er mennesker…

Nei. Som ledere har de plikt og rett til å vurdere seg selv i forhold til oppgavene de er satt til. Føler de at motivasjonen svikter skal de tre av. DET tror jeg mange har latt være.

I motsetning til VG og flere markante medieprofiler den siste tiden, er jeg villig til å se om denne oppvåkningen som rapporten har skapt, vil føre til endring. Jeg vil se det an i noen få uker. Ser jeg ikke tendenser da, gir jeg opp. Da er jeg villig til å melde meg som politiker med hud og hår – en slags Florence Nightengale som har målet klart uten å vente på rundskriv når det gjelder middelet.

Del dette:
19 apr

– Ingen ting henger på greip!

Jeg har sittet klistret til pc eller TV i tre dager nå. Jeg innrømmer det. Samtidig har jeg fått en ahaopplevelse. Jeg kan ikke gjøre det i ti uker!

Å bli referert en terrorists tanker og beveggrunner for sine handlinger er ikke hverdagskost. Ikke for meg, og ikke for noen, tror jeg.

I dette tilfellet er det en del tilleggsspørsmål som gjør det enda vanskeligere. Vi mangler rett og slett en referanseramme. Det er ingen ting som henger på greip, for å sitere statsadvokat Holden.

Vi er blitt kjent med en gjerningsmann som fram til rettssaken startet har fremstilt seg selv som en selvhevdende og stor nasjonalistisk leder av et mektig europeisk nettverk. Gjennom første dag i rettssaken fikk han komme til med en langtekkelig og utflytende utredning om bakgrunnen for hans tankeverden. Noe som gjorde ham nødt til å ta livet av 77 mennesker 22. juli 2011. Selv om han syntes det var litt fælt, måtte han det.
I dag brast rustningen. En nølende, rødmende og irritert liten gutt nektet å svare på spørsmål fra en stadig mer pågående aktor Engh. Eksperter tror ikke han bryter sammen. Sjelsevnene er for knappe til det.

Overlevende fra Utøya har uttalt en viss skadefryd over framtoningen til terroristen i dag. Jeg skjønner dem godt. Han avkles og ufarliggjøres ved at han ikke er den store retorikeren og lederskikkelsen han på gutterommet har framstilt seg som. Heldigvis! Men uheldigvis er det faktisk noen som synes han skriver godt og liker budskapet.

Likevel faller tankene inn i det samme spor hver ettermiddag når salen lukkes. Hvordan er det mulig? Hvordan kan en mann gjøre noe sånt? Kunne virkelig ingen stoppe ham på veien mot 22. juli?
En meningsfelle i USA ble intervjuet av VGs journalist der borte. Med flakkende blikk, uten å være i stand til å stå rolig framførte han sin helstøpte tilslutning til ideologien. At 77 mennesker blir drept når så mange senere vil bli spart er for ingen ting å regne!

Jeg foretrekker å leve i den tro at fredelig sameksistens mellom etniske grupper, religioner og politiske meninger er oppnåelig og ønskelig. Det forbeholder jeg meg retten til å hevde så lenge jeg lever!

For øvrig er jeg glad og takknemlig for at jeg ikke er verken aktor, forsvarer eller dommer i denne saken. Diagnosene flagrer, men var han utilregnelig? Jeg tror faktisk ikke det. Om grusomheten noen gang vil gå opp for ham? Det tror jeg ikke. Galskapen hindrer det.

Del dette:
13 apr

Tid for lutring

Mandag starter rettssaken. Saken som har opptatt en hel verden siden de fatale angrepene 22. juli 2011.

Noen mener at det må være på høy tid å bare få mannen bak lås og slå. La han brenne i så helveteslignende omgivelser som mulig. Det skal ikke særlig mer til. Han har gjort dette. Punktum. HVA skal man bruke ressurser på utover det? Jeg hører til blant de som uansett mener at gjerningsmannen skal få en rettferdig behandling. I følge Norges rettssystem.

Det finnes flere hundre mennesker som er direkte berørt av terrorhandlingene. Igjen finnes det tusenvis av nære venner og bekjente av direkte berørte. Som har tunge tanker om gjerningsmannen. Endelig finnes alle oss andre, som “bare” har sett og hørt. Jeg føler meg også sterkt berørt. På vegne av de drepte, de overlevende, pårørende og det norske folk. Verden blir ikke den samme etter 22. juli.

Nå skal det for en dag. Alt. Vi må høre på hva terroristen selv tenker om sine handlinger. Vi har fått noen forvarsler. Han angrer bare på at han ikke fikk gjort aksjonene mer omfattende…

Så er det spørsmålet om tilregnelighet som skal avgjøre hvordan vi skal se på ham for framtiden. Mener jeg. Er han syk, og ikke i stand til å kunne sone en straff for ugjerningene, blir det et overordnet mål å sørge for at han blir innestengt uten å bli så veldig mye bedre. Det framstår visst som det verste terroristen selv kan tenke seg.

Hvis ikke, og jeg vet ikke jeg, altså, blir han dømt til forvaring. Han kommer ikke ut da heller.

For meg, må jeg si, vil det være enklere å akseptere en syk terrorist. Da kan han plasseres der. Er han frisk og tilregnelig er han ond. Det er for meg mye verre å akseptere.

Uansett vil vi alle måtte forberede oss på uker vi aldri tidligere har opplevd. Lutring. En ny forståelse av menneskets sinn og tankemåte. Funksjon og virkemåte. Jeg gruer meg!

Del dette:
11 nov

22. juli – etterpåklokskap

Høringen i Stortinget 10. november har ført til ny debatt om alt som kunne ha blitt gjort bedre den skjebnesvangre dagen i juli.

Norge var overhodet ikke klar for terrorangrep. Det er kanskje det som ryster oss aller mest. Bortsett fra det, er det avdekket et varslings- og kommunikasjonssystem inne politiet som er helt bortreist.

De øvrige, politi, forsvar og private handlet over evne. Ut fra situasjonen. Vil jeg påstå. Det er så lett i ettertid å si at man burde ha gjort sånn eller sånn. Overfor de fakta man hadde, var det vanskelig å ha full kontroll.

Kommisjonen som skal ettergå alle bevegelser vil komme med fakta. Det er lenge til, spesielt for etterlatte. Men det er viktig at de får gjøre jobben grundig. For å se hva som var kritikkverdig, og hva man som fungerte.

Her kommer flere hensyn i konflikt. De pårørende og etterlatte trenger et vesen å henge ansvar på. Slik at de har noe å forholde seg til. Politikerne ble tatt på senga i sine systemer. Her er det utvilsomt også mange hensyn de ønsker å ivareta.

Orienteringen i Stortinget ga noen flere usikkerhetsmomenter, men få nye svar.

Det er krevende for et lite land å skulle være forberedt på terror. Vårt lille land, der frihet bor…

Ha tålmodighet og medlidenhet!

 

Del dette: