28 aug

For å være ærlig

Når man når en viss alder, betyr ærlighet mer enn ære.

– njaaaa - det blir vel ikke toppscore for beina heller...
– njaaaa – det blir vel ikke toppscore for beina heller…

Klokt sagt, av meg, faktisk.

Men hva er det som skjer, i alderens øyemed?

  • Men min kropp ville jeg aldri trodd det hvis noen sa at jeg “var heldig som hadde så fin kropp oppi årene”.
  • Man takker inni seg for at ingen gidder vise en oppmerksomhet på stranden. Vi VET at det ville ha vært falskt uansett! Vel, vel, det kommer kanskje litt an på oppmerksomheten…Når kommer egentlig badedraktene med skjørt på mote igjen?
  • Man er godt tilfreds med at på spanske strender skiller INGEN seg ut
  • Det er ikke viktig å måtte få rett alltid (bortsett fra i heimen…)
  • Med stor forbauselse finner man seg ganske aksepterende til mange nymotens ting (mine foreldre var da ikke det?)
  • Man takker for at man blir korrigert (nesten alltid)
  • Man heier på andre som får til ting bedre enn meg selv (i hvert fall noen ganger…)
  • Man tar det fortsatt som et ærlig kompliment når man får skryt for håret.

Har du flere ting du setter pris på av ærlige betraktninger? Denne listen var bare en begynnelse… 🙂

Del dette:
25 nov

Mot til å skrive

Jeg har sagt at jeg har en roman i magen. Etter mine begreper er den delvis født også. Men når jeg leser andre romaner, er jeg ikke i nærheten av å utlevere meg sånn.

Jeg er altfor opptatt av hva familien vil tro hvis jeg beskriver for bestialske og rå episoder i min roman. Tror de at jeg har opplevd alt dette? Tror de at jeg ønsker at jeg hadde opplevd alt dette?

Inntil de fire første kapitlene i romanen min er avsluttet har jeg tålt handlingen. Den er sterk, men ikke utleverende.

Etterpå må det sterkere lut til. Og jeg vegrer meg.

Hvorfor gjør jeg det?

Det er verst hvis barna mine ville lese det. Tror de mora er helt gal? Er hun gått fra forstanden? Har hun hatt det sånn?

Selvfølgelig har jeg ikke hatt det sånn, men for å få fantasiene nære nok har jeg hittil måttet relatere det til egenopplevde saker.

Jeg tenker av og til på hva Lars Saabye Christensen må ha opplevd som utgyter slike bestialske romanfigurer helt uten videre.

Antakelig har han ingen diagnose. Antakelig har han bare gitt blaffen i verden rundt, og forfattet seg gjennom alle disse grusomme familiene og relasjonene.

En gang var jeg til stede på en konsert der han leste tekster til forestillingen Skrapjern og Silke. Det var betagende der og da. Jeg kjøpte cd-en, men har aldri lyttet til den siden. Kanskje er det like greit min feil det, da. Jeg ble kraftig fasinert av konserten.

Jeg leter etter mot. Til å slippe til forfatteren i meg. Til å la gå.

Vi får se om det skjer en gang.

Del dette: